TO SØSTERSKIP MED FELLES SKJEBNE

Publisert i Haugesunds Avis september 2017

Av Leif M. Bjørkelund

Frukteksporten fra den amerikanske vestkysten til Europa ble fram til 1930-tallet ført med linjeskip, men norske rederier så her en mulighet til å anvende hurtiggående og spesialbygde kjøleskip i denne traden. I 1933 ble det første linjerederiet innen frukt-fart etablert under navnet Fruit Express lines A/S som var et samarbeidsforetak av Oslo-rederiene Biørn Biørnstad & Co. Chr. Gundersen og Sigurd Herlofson & Co. Samme år ble linjen tilført sitt første kjøleskip, prosjektert og bygget av A/B Götaverken i Göteborg, som «Washington Express» og året etter fulgt av «California Express», «Oregon Express» og i 1936 med «British Columbia Express». Skipene gjorde 15 knops fart og hadde kjøleroms kapasitet på 175.000 kbfot. Jfr. Skipet nr. 1 1981.

Denne nyetableringen skulle ikke gå u påaktet hen blant norske rederier, og i årene fram til krigen ble handelsflåten tilført en rekke frukt-skip av samme type som nevnt ovenfor. Haugesunds-rederiet Knut Knutsen O. A. S. hadde siden 1928 engasjert seg i linjefart mellom den amerikanske vestkysten og Europa. Rederiet innså de muligheter som her var i emning og inngikk i løpet av 1934 kontrakt om bygging av to frukt/kjøleskip ved Helsingørs Jernskibs-& Maskinbyggeri. Det første ble overlevert i februar 1935 som M/S «Vibran» og registrert på Skips-A/S Ogeka. Søsterskipet som fikk navnet «Olaf Fostenes», ble overtatt i november 1936 og registrert på Lars Fostenes Rederi A/S og disponert i fellesskap av svogrene Lars Fostenes (1902-1973) og Ole Andreas Knutsen (1899-1994).

• 

M/S «Vibran» var på 3000 tdw. og var utstyrt med en 9 syl. 2-takts Burmeister & Wain dieselmotor på 3200 BHK som gav en toppfart på 16 knop. Skipet var innredet med 12 passasjerlugarer. Nybygget anløp Haugesund 27. februar for proviantering og fikk rosende omtale i pressen.

M/S «Vibran» ble fra den var ny og fram til 19. mars 1936 ført av Nils M. Spidsøe. Han ble da avløst av Per H. Valvatne, som førte skipet fram til Per Erik Palm overtok i juli 1938. «Vibran» gikk hele tiden i frukt-farten. Først chartret av et kompani i London, lastet bananer i Vest India for diverse havner i Europa. Og gikk stort sett i ballast tilbake med unntak av enkelte stykkgodslaster. I november 1935 fikk skipet havari på hovedmotoren og ble liggende flere uker til reparasjon ved Burmeister & Wain i København.

«.. M/S «Vibran» ferdig om en uke ved verksted.

M.S. Vibran til Knut Knutsen O. A. S. fikk for noen uker siden maskinskade og har en tid vært under reparasjon ved Burmeister & Wain.

Skipet blir ferdig ved verkstedet om en ukes tid og settes da inn i frukt-farten mellom London og Jamaica. En del av mannskapet er ombord, men de øvrige mannskap reiser ned med det første for å gå ombord i skipet igjen», skriver

Haugesund Dagblad 6. desember 1935.

Deretter ble skipet chartret av et tysk firma for bananfart mellom Tico i tidligere

tysk Kamerun og Europa. En tur var det slikt uvær i Biscaya at noen av bunnplatene i forskipet ble skadet og måtte skiftes til tykkere dimensjon. Skipet ble chartret videre av et fransk firma og gikk for det meste mellom Guadeloupe og Dieppe. Så ble det nytt charter igjen, denne gang på vestkysten av USA med frukt til Europa. Jfr. Artikkel i Haugesunds Avis 13. mai 1978 av rektor Kristian

Ellingsen som forteller om sin tid om bord i «Vibran» som matros i to år fra 1936.

Fra januar til sommeren 1939 utførte «Vibran» følgende reiser: Vancouver-San Pedro-Panama- London- Liverpool-Glasgow-Cardiff-Panama- Portland Oregon- San Pedro- Balboa, Panama-Cardiff-London-Buenos Aires (lastet korn for Santos) -Santos (frukt og bananer) – Hamburg. Ankom Gøteborg i ballast 6. juni for klassing ved A/B Gøtaverken og deretter tatt hjem for opplag med ankomst Bøvågen 1. juli 1939.

• 

Foto: Dekksgjengen om bord på M/S «Vibran» sommeren 1939. Bakerste rekke fra venstre: Kristian Hansen, sjømannspresten i Gøteborg (med hatt), Sakarias Lie (populært kalt «Sakis»), Henrik Iversen (senere kaptein hos Knutsen O.A.S.), Arne Eikemo, Torleif Søndervik, Kåre Magnus Bjerkeli (frysemaskinist. Ansatt i politiet etter krigen), Steffen Kolbeinsen, navn på nr.9 ukjent. Sittende foran fra venstre: Håkon Håkonsen, Normann Austvik og Arne Dagsland (riggerformann ved  HMV etter krigen). Utlånt av familien Normann Austvik, Førland i Tysvær.

Søsterskipet «Olaf Fostenes», 2.940 tdw. ble ved levering sluttet til franske  Chargeurs Rèunis Francaise (FYFES bananas) i  bananfart mellom Bonaberi ved Duala i Kamerun og Le havre. I august 1939 ble skipet tilbakelevert fra befrakterne og kaptein Nils M. Spidsøe (1898-1970) som hadde ført skipet siden levering, ble beordret hjem for opplag i Bøvågen hvor hun ankom den 19. september. Men opplagsperioden ble kortvarig. Krigsutbruddet medførte stigende etterspørsel etter tonnasje og begge kjøleskipene kom i løpet av vinteren og nyåret i fart igjen. «Vibran» avgikk 28. november fra Rosenberg etter dokking og bunnsmøring og kom I løpet av desember ut i fart og ble ført av kaptein Per Erik Palm, født 1888 i Hedesunda i Sverige, men bosatt med familie i Ølen, Sunnhordland.

• 

Den 14. februar 1940 ble «Vibran» tollklarert i Haugesund på reise fra Peru lastet med oljekaker og det skulle vise seg at dette ble skipets siste anløp av hjemlandet.

I aprildagene 1940 var «Vibran» igjen på reise fra Valparaiso lastet med oljekaker bestemt for Oslo. Da nyhetene om det tyske angrepet på Norge ble kjent ble skipet beordret inn til Fort de France på Martinique og dirigert videre 21. april til Marseille med ankomst 6. mai.

I de kaotiske junidagene 1940 kom skipet seg ut før Vichy-myndighetene overtok og unngikk å bli holdt tilbake som da ble skjebnen til en rekke norske og allierte skip i franske havner. Skipet ankom Marseille fra Oran den 23. juni, men stakk til sjøs neste dag og nådde Gibraltar den 30. «Vibran» ble frem til nyåret 1941 beskjeftiget i fart mellom Nigeria, Sierra Leone og Storbritannia og kom så inn i transatlantisk fart.

• 

• 

«Olaf Fostenes» ble i mars 1940 gjort sjøklar og i tiden til 11- mars påmønstret fullt mannskap. Laurits Skaar, f. 1917 fra Eide i Kopervik, hadde seilt med skipet som motormann og assistent (4. maskinist) fra oktober 1937 til juli 1939, tilsammen 21 måneder. Etter fullført 3. maskinistskole i Haugesund ble Skaar, som da var 23 år og nygift den 10. mars, påmønstret neste dag som 2. maskinist. Skipets 1. maskinist var Ola H. Thuestad fra Røyksund, påmønstret den 9. mars og hadde seilt sammen med   Skaar. Laurits Skaar forteller at skipet brøt opplaget i Bøvågen 11. mars og ble liggende et par dager ved Garpeskjærkaien hvor det ble påmalt nøytralitetsmerking på skuteside og dekk. Skipsreder Ole Andreas Knutsen kom ombord og kunne meddele at skipet skulle inn i sin tidligere fart mellom Duala i Kamerun og Le Havre. 7 søstre ble dette kompaniet kalt og skipet seilte med befrakterens merke i skorsteinen – (Fyffes bananer) – «7 røde stjerner» på hvit bunn og gul skorstein.  Informasjonen fra Knutsen var en nedslående nyhet da alle sjøfolk var velkjent med faren for malariafeber i disse farvann.

«Olaf  Fostenes» var i aprildagene 1940 under vei til Le Havre med sin første last på 120 000 bunter bananer.

• 

Skipet, som nå var ført av kaptein Per H. Valvatne, anløp Dakar 9. april for bunkring, men ble som følge av begivenhetene i Norge holdt tilbake av myndighetene og skipspapirene ble beslaglagt. Supercargo ombord arbeidet iherdig med å få «Olaf Fostenes» frigitt og under ventetiden ble skipet gråmalt, forteller Laurits Skaar. Avgikk Dakar den 13. med 25 franske vaktsoldater ombord og fulgte med i konvoi med flere eldre dampskip til Casablanca hvor franskmennene ble satt i land ved ankomst den 20 april. Under havneoppholdet fikk kokken Jens K. Eriksen et kort gjensyn av sitt første skip – Christian Haalands M/S «Nyhorn» som siden høsten 1939 hadde gått for franske befraktere mellom USAs østkyst og franske Middelhavs- og havner i Nord-Afrika.

Jens K. Eriksen (1919-1999) dro til sjøs 17 år gammel mars 1936 som førstereis med «Nyhorn» og stod om bord som messe- og byssegutt i vel 20 måneder. Etter fullført Kokk- og stuertskole, gikk han 7. oktober 1938 som kokk om bord i H. M. Wrangells D/S «Haugarland». Skipet var beskjeftiget i malmfart mellom Narvik, Rotterdam og Vabana, Newfoundland. Etter et kortvarig opplag i 1939 gikk Eriksen om bord igjen 17. april og ble avmønstret i Haugesund 11. september 1939. Etter et kortvarig opphold om bord i i Knutsens M/S «Vinland», ble han værende hjemme til mars 1940. Eriksen giftet seg 27. januar, Men det hersket krig og handelsflåten måtte seile. Det ble m.a.o. ingen anledning til «hvetebrøds dager», og den 11. mars mønstret Jens Eriksen som kokk på «Olaf Fostenes» som nå skulle ut i fart etter å ha ligget opplagt i Bøvågen siden oktober 1939.

Den 20. mai avgikk «Olaf Fostenes» Casablanca og sluttet seg til konvoi SF 90 for Brest og gikk videre alene til Le Havre for lossing den 25 april. Jens K. Eriksen, fra Rossabø, hadde kun vært ombord en måned da landet kom i krig og forteller: «Mange blant mannskapet ville reise hjem for å sloss. Men folk fra det norske konsulatet i Le Havre oppfordret oss til å stå ombord i skipene – det var der vi sjøfolk kunne gjøre best nytte».

«Olaf Fostenes» avseilte fra Le Havre i ballast den 29. og sluttet seg i Brest til konvoi neste dag som etter kort tid ble oppløst. Ankom Dakar den 7. mai og var fremme ved lastehavn i Duala den 13. Avgikk med bananlast den 16. og anløp underveis Dakar for bunkring 22. mai.
Laurits Skaar forteller: «Dette var i slutten av mai og det ble et kort anløp av Brest. Det lå en masse med båter i havnen blant annet Knutsens M/S «Margrethe Bakke» og vi kunne høre kanontorden fra fronten. Vi avgikk i løpet av natta etter at passasjerer og post var brakt i land og satte kurs for Liverpool med ankomst den 30. og bananlasten losset i Garston. Vi fikk streng beskjed da vi hadde losset om å holde oss stand-by og det ble ikke gitt landlov.»

I juni var skipet igjen på reise fra Duala med bananer hvor hun avgikk den 29  via Freetown i Sierra Leone den 5. juli. På grunn av den militære situasjon i Frankrike der landet måtte inngå våpenhvile med Tyskland 24. juni, ble skipet denne gang dirigert direkte til Liverpool. Tidlig om morgenen den 29. august 1940 avgikk M/S «Olaf Fostenes» fra River Mersey, passerte Rock Light ved 14-tiden og kvittet los kl. 14.50. Skipet sluttet seg til konvoi OB 205 bestemt for Halifax, Nova Scotia. Dette var en stor konvoi på 56 skip, og «Olaf Fostenes» var tatt ut til «Rescue Ship» som skulle ta opp eventuelle overlevende fra skip som ble senket. Med i konvoien fulgte Haugesunds dampskipet «Solhavn» til Thomas Haaland og de norske, «Bestum» av Oslo, «Evanger» av Bergen og «Thorøy» av Sandefjord. Det største skipet i konvoien var det Nederlandske passasjerskipet S/S «Volendam» av Rotterdam på 15.434 br. Tonn, bygget 1922 for Holland Amerika Linjen. Skipene ble samlet utenfor kysten med S/S «Volendam», som forøvrig fungerte som Commodore-skip,med admiral GH Knowles om bord, inne i konvoien for å gi den beskyttelse. Neste kveld var konvoien ute i Atlanteren, og man sluttet å styre i sikk-sakk-kurs for å unngå kollisjoner mellom de mørklagte skipene. Samme kveld ble konvoien observert av den tyske ubåten «U-60» under kommando av kapitnleutnant Otto Adalbert Schnee, som fulgte konvoien fra periskopdybde. Oppmerksomheten ble rettet mot det største skipet i konvoien. Ubåten gikk opp i overflatestilling og kunne konstatere at det dreide seg om et større passasjerskip med to skorsteiner.

Den 30. august kl. 23.40, i posisjon 54.04 N, 9. 52 W avfyrte «U-60» to torpedoer i en avstand av 250 meter, og det ble treff. Kaptein Schnee, (som døde i Hamburg i 1982) skrev i sin rapport at torpedoene ble sett fra passasjerskipet, som forgjeves prøvde å manøvrere unna. Den første torpedoen rammet forskipet mens den andre senere ble funnet udetonert inne i skipet. Det siste ubåt-kommandøren registrerte før ubåten ble angrepet og måtte dykke, var at passasjerskipets forskip var på vei ned. Kaptein Wepster om bord i S/S «Volendam» beordret kort tid etter at skipet var torpedert, alle mann fra borde. Det var grov sjø, og værvarselet lovet heller ikke godt. «Volendam» hadde tilsammen 606 passasjerer, inklusive 335 barn og en besetning på 273. Passasjerene var sivile britiske statsborgere som på grunn av krigen skulle evakueres til Canada. Skipet holdt seg fortsatt flytende og en del av besetningen ble stående igjen om bord. Da livbåtene kom på vannet startet barna å synge for å holde stemningen oppe og strofene av «Roll out the Barrel», «Loch Lomond» og «John Brown Baby» runget i den svarte uværs-natten. Tre av konvoiens skip gikk til assistanse. Det var de britiske tankskipene «Bassethound» av London og «Valdemosa» av Glasgow samt «Olaf Fostenes». Alle overlevende fra de 18 livbåtene ble plukket opp 200 n.mil NV av Irlands Bloody Foreland.

Jfr. «Skipet som reddet barn i banan-nett» av Reidar Risvold.

2. maskinist Laurits Skaar var på vakt i maskinen da «Olaf Fostenes» gikk til assistanse: «… Da vi kom frem til det torpederte skipet ble det slått stopp, og båten ble liggende i ro mens redningsarbeidet pågikk. Det var mørkt og det ble satt på full belysning på dekk for å finne folk i sjøen. Fem-seks store livbåter fra hollenderen kom opp langs skutesiden og to av dem ble tatt ombord med vinsjen, men de andre var for tunge. Det ble hengt ut stormleider til folkene var tatt opp, og etter hvert ble det temmelig fullt ombord. De fleste av passasjerene var eldre folk og en masse unger. Redningsaksjonen tok litt tid. Den begynte på min vakt ved 10-tiden om kvelden og kl. 02-03 om natta fikk jeg avløsing av 1. Maskinist Ola Thuestad. Han hadde da deltatt i redningsarbeidet. De overlevende ble plassert overalt ombord, i messer og lugarer, og jeg alene hadde fire guttunger i min lugar. Straks alle var reddet ble det satt full fart i maskinen, og vi gikk tilbake til Clyde og leverte dem fra oss».

Den 16 år gamle salonggutten Knut M. Johannessen ble påmønstret som førstereisgutt i mars. Han tok maskinistutdanning etter krigen og seilte flere år som maskinsjef i rederiet H. M. Wrangell.  Han forteller om sine opplevelser fra den stormfulle augustnatta: «passasjerskipet «Volendam» gikk på vår babord side, og kort tid etter ble også en båt forut og en på vår styrbord side truffet. Det ble tatt fire båter samtidig, men vi gikk klar. Konvoien hadde elendig eskorte, jeg tror det var kun en korvett og en armert tråler, det var nesten ingen ting. «Volendam» sakket akterut, og konvoien fortsatte videre. «Olaf Fostenes» gikk da til assistanse. Først ble passasjerene reddet, deretter mannskapet. Det var ingen panikk, og jeg minnes spesielt alle ungene som satt i livbåtene. Vi brukte en flette-kurv til å ta dem ombord med, tre og tre unger i slengen, løftet dem opp med håndmakt i høyde med relingen og så inn på dekket.

Jeg minnes kun en av passasjerene som fikk panikk, en voksen mann. Han ville ikke vente til ungene var tatt ombord, han hoppet selv i kurven og nektet å gå ut. Det endte med at vi måtte dra han opp stormleideren. «Volendam» hadde egne bakere ombord, og straks de var reddet, begynte de å bake brød i byssa. Stuerten hadde proviantert før avreisen, men gikk snart lens for proviant med et par-tre hundre mann om bord.

Den 31. august mottok havnesjefen i Greenock, Skottland, en melding fra «Olaf Fostenes» om at skipet hadde reddet 251 overlevende fra S/S «Volendam», hvor av mesteparten var kvinner og 75 barn (Ifølge Laurits Skaar ble det ved opptelling tatt opp 82 barn. Barna var ikke godt kledd og kaptein Valvatne ba myndighetene ordne med klær.  Ved ankomst Greenock 1. september måtte skipet få ombord ny forsyning av proviant, men det var slett ikke så enkelt. «Det var innført streng rasjonering i Storbritannia under krigen og alt av matvarer måtte handles inn på rasjonerings-kort. Men det ordnet seg og vi fikk supplert proviantbeholdningen vår, forteller kokk Jens Eriksen.

Ubåtangrepene mot konvoi OB–205 pågikk fra 30 august til 1. september.

I tillegg til U-60 var følgende ubåter i aksjon: 30. august senket U- 59, kommandør Joachim Matz, det greske «San Gabriel» og skadet det britiske «Anadara» og senket 31. det britiske «Bilbury» og 31. august senket U-38 Henrich Liebe, «HariZon» og 

1. september senket U- 101, Fritz Frauenheim, det greske «Efploia». Til sammen 4 skip senket, 15934 br.tonn og to skip skadet 23443 br.tonn. Jfr. Uboat.net

På grunn av redningsarbeidet ble seilingsplanen endret og den 9. september avgikk «Olav Fostenes» fra River Clyde i konvoi 209 bound for Freetown i Sierra Leone. Skipet utførte frem til årsskiftet et par reiser fra Victoria i Nigeria til Liverpool og ble i januar 1941 satt inn på de Nord-Atlantiske forsyningsrutene. Jens K. Eriksen ble avmønstret 21. oktober og gikk ut som kokk 4. desember på M/T «Sommerstad» til Oslorederiet A. F. Klaveness til 27. juni 1941. Eriksen seilte med flere skip gjennom alle krigsår. Han overlevde ved et mirakel da D/S «NORHAUK» til Nortraship ble minesprengt om formiddagen 23. desember 1943 ved innseilingen til Themsen på reise New York lastet med stykkgods og 12 mann omkom. Jfr. Krigsseileren, tema for havnedagene i Haugesund 2012. Stuert Jens Eriksens siste skip i krigstid var med M/T «BRITANNIA» til The Texas Company (Norway) A/S av Oslo fra 29. august 1944 til avmønstring i Texas 24. februar. Påmønstret i New York som stuert på

Jacob Odlands D/S «PROSPER» 20. mars og fulgte med over til England med ankomst 24. april. «Prosper» skulle nå tilbake til sin tidligere fart før krigen  i Sør-Øst-Asia. Jens Eriksen fikk sin avmønstring og var hjemme til kone og familie i Haugesund den 2. mai 1946.

Besetningen på «Volendam»

klarte å holde det sterkt skadde skipet flytende, og det lyktes britiske marinetaubåter å slepe det inn til Clyde hvor det ble satt på grunn.

Torpedoen hadde laget et 16×10 meter stort hull i skutesiden.

Da skipet ble undersøkt, fant man en ueksplodert torpedo i baugen, og hadde denne eksplodert, ville «Volendam» gått til bunns. Skipet ble reparert ved Cammell Laird & Co. i Birkenhead, og fra juli 1941 satt i troppetransport og transporterte nærmere 100.000 allierte soldater i løpet av krigen.

«Olaf Fostenes» og søsterskipet «Vibran» utgjorde, sammen med skipene tilhørende Martin Mosvold og Fruit Express Line, et viktig bidrag i den farefulle forsyningsfarten mellom Amerika og Storbritannia. Med sin store fart på 15/16 knop seilte disse relativt små kjøle-/fruktbåtene på 3000 tdw. som oftest alene og bare unntaksvis i konvoi.

I desember 1941 ble «Olaf Fostenes» samt «Mosdale» og «Mosfruit» til Farsund-rederiet Mosvold berømmet av det britiske Admiralitet for sin innsats i farten på Atlanterhavet med frakt av 58000 tonn forsyninger.

Fra januar 1941 og til september 1942 utførte «Olaf Fostenes» i alt 30 kryssinger over Atlanteren lastet med kjøtt og stykkgods.

Maskinist Laurits Skaar forteller at reisen over Atlanteren i januar 1941 gikk til Kingston på Jamaica. Skipet skulle egentlig laste bananer, men dette var ikke å oppdrive og det ble i stedet lastet inn 1000 eikefat med Rom bestemt for den britiske marine. Avgikk Kingston 22. januar og ankom Halifax for å supplere lasten med stykkgods. Rom-fatene måtte tas i land og avreisen ble av denne omlastingen sterkt forsinket. Avgikk Halifax alene den 7. februar og var fremme i Liverpool via Clyde den 19. februar. Men denne verdifulle lasten fikk marinens folk liten glede av da alt gikk opp i flammer da havnelageret der rom-fatene var lagret ble bombet under de store tyske luftangrepene på byen. 

I 1941 gikk kaptein Per Valvatne i land i Halifax og ble avløst 14. mars av Aksel Meier Lidahl.

• 

I 1941 berget skipet 37 overlevende fra det torpederte s/s «Empire Progress» som var senket tre dager tidligere og ble landsatt i Halifax, N.S.

Under reise alene fra Halifax til Liverpool kolliderte «Olaf Fostenes» 25. november 1941 med den britiske tankeren «Ancylus» som var med i en vestgående konvoi. Sammenstøtet var så kraftig at det oppstod lekkasje i propell-tunellen. 2. maskinist Skaar som var i maskinrommet måtte vasse i vann for å stenge tunellslusa for at skipet kunne holdes flytende. Skipet gjorde vendereis og satte kurs for St. John’s på Newfoundland for inspeksjon, og fortsatte reisen til Liverpool 16 desember.

«Olaf Fostenes» forliser 18. september 1942

Men seilasen på krigshavet krevde sine ofre. Den 19. september 1942 oppfanget en britisk radiostasjon et svakt SOS fra en livbåtsender. Stasjonen oppfattet at signalet stammet fra «Olaf Fostenes». Skipet hadde avgått Liverpool i ballast den 12. september og skulle som så ofte tidligere seile alene over Atlanterhavet beskyttet av sin store fart. Reisen vestover gikk i vekslende vær og vind frem til den 18. september. Den tyske ubåten «U-380», under kommando av kapitän-leutnant Rother, kom på skuddhold av skipet i grålysningen kl. 04.50 den 18. september og sendte en torpedo inn i styrbord side av forskipet mellom rom 1 og 2. Posisjonen var 44.56 N, 41.05 W. Kaptein Aksel Lidahl konstaterte at «Olaf Fostenes» hadde fått et stort hull i vannlinjen, og  skipet krenget over til babord han fryktet for at skipet ville kantre og beordret alle mann fra borde. Styrbord livbåt ble under eksplosjonen knust og flåten plassert på forluken ble blåst over broen og ned på båtdekket. Radioantennen falt ned og telegrafisten gjorde et forsøk å sende ut nødsignal ved hjelp av en provisorisk antenne med redusert effekt. Besetningen fordelte seg med 21 mann i babord livbåt og 15 mann i motorbåten. For kaptein Lidahls vedkommende ble dette hans andre krigsforlis. Jfr. M/S «Tosca», «Nortraships første krigstap», april 1940. Etter en stund mente kaptein Lidahl og maskinmester Thuestad at det likevel kunne være umaken verdt å gå ombord igjen for å se om noe kunne gjøres for å berge skipet, men dette satte ubåten en stopper for. Den kom opp til babord og sendte en ny torpedo inn i maskinrommet og «Olaf Fostenes» gikk hurtig ned. Ubåten eksaminerte nå folkene i livbåtene, og det ble spurt etter kapteinen, men det ble svart at han var gått ned med skipet. Ubåten dykket og da den forsvant, heiste båtene seil og kaptein Lidahl og hans mannskap satte kurs for Newfoundland.

Laurits Skaar forteller:

«..Til tross for at slepelinen røk flere ganger klarte båtene å holde seg samlet  og den britiske telegrafisten brukte livbåtsenderen stadig vekk. Opp under Newfoundland-bankene ble det kaldere, men gummidraktene som nå var tatt i bruk var til god hjelp mot vind og forfrysning.

Etter ni døgns seilas ble livbåtene observert tidlig formiddag 26. september av et amerikansk Catalina sjøfly. Livbåtene befant seg ca. 55 nautiske mil av land. Sjøflyet kretset rundt båtene og kastet ned en kanne med en papirlapp som anviste posisjons- og kurs for Saint John’s, N.F.

Marianne Skiftestad Olsen, barnebarn av skipsfører Aksel Lidahl, har sendt kopi av orginalbrevet de skipsbrudne fikk da de lå ute i livbåtene med posisjons-angivelse og, rettvisende kurs til Newfoundland: «Your position is 48 degrese 10 minutes North, 50 degrees 29 minutes West. True course to Saint Johns, Newfoundland 250. Magnetic heading is 279. We have sent for help. If you have no compass lower the red sail and we will show you the heading to Saint Johns.»

De skipbrudne ble ved 14-tiden samme dag tatt opp av destroyeren H.M.S «Fairdrake», som var underveis til Newfoundland, og ankom Saint John’s søndag  morgen neste dag.

Motorbåten hadde rødt seil og dette skulle da låres som tegn på at de hadde forstått ordren og styrte etter den oppgitte kurs. Samme ettermiddag ble mannskapet tatt opp av en destroyer. Marinefolkene tok ingen sjanser og ville ikke stoppe, kastet ut fangliner som ble gjort fast til livbåtene og hengt ut Entrenett. Straks siste mann var på dekk ble kanonene gjort klar og livbåtene skutt i senk og fartøyet satte for full fart til lands. Mannskapet fikk god forpleining, mat og utlevert Røde Kors-sekker med klær. I St. John’s ble mannskapet innkvartert i en Røde Kors forlegning og en tid etter privat losji i de siste dagene før avreisen over til Halifax, forteller Laurits Skaar.

Lauritzs Skaar ble værende i Halifax til juli 1943. Han ble forhyrt som maskinist på en skyssbåt på ca. 45 fot som Nortraship benyttet til føring av folk og varer til skip på havnen i Halifax. Båten som bar navnet «Nortraship 1» ble senere overtatt av marinen og et nytt trefartøy av samme størrelse ble satt inn som «Nortraship 2». Men etter nærmere åtte måneder i land bar det påny til sjøs. I juni 1943 mønstret han i New York som 3. maskinist på M/T «O. B. Sørensen» til Arendals-rederiet Smith Sørensen’s Tankrederi A/S.
Tankskipet som var på 12.500 tdw. Var levert i september 1931 fra Kockums mek. Verkstads A/B i Malmø. Men etter kort tid rykket Skaar opp til 2. maskinist. Maskineriet bestod av to 8 syl. 4-takts tyske Man dieselmotorer med trykkluftinnblåsing av brennstoffet, bygget på lisens ved Kockums. Motorene   ble nok en utfordring og ny erfaring for den unge maskinisten. «O.B. Sørensen», hadde fram til årsskiftet 1942/43 blitt engasjert i fart mellom Persiske gulf, Ceylon, Australia, Øst-Afrika og i skyttelfart med bensin mellom Haifa i Palestina og Alexandria i Egypt. Kaptein Alf Morthensen førte skipet under hele krigen. Under krigen utseilte skipet en distanse på 270 000 n.mil og fraktet 450 000 tonn. Da Skaar kom om bord var skipet engasjert i transatlantisk konvoifart. Maskineriet var på denne tid nedslitt og etter et lengre verkstedsopphold i New York fra november til mai 1944 der hovedmotorene fikk full overhaling, seilte tankskipet til august som Escort Oiler og supplerte eskortefartøyene med bunkers og synkeminer. Men i august ble tankeren beordret til Australia og Laurits Skaar gikk i land 5. august.   Mønstret så ut 27. oktober på Fred. Olsens M/S «Bomma» av Oslo. Skipet var det første som krysset Atlanteren med første parti av Norges Banks gullbeholdning sommeren 1940. I den tiden Skaar seilte med skipet var hun engasjert i forsyningsfart fra Norfolk til de amerikanske flybasene på Bermuda. Da krigen i Europa gikk mot sin avslutning ble skipet i april satt i frukt-fart for United Fruit. Lastet høsten 1945 hamp i Valparaiso bestemt for Norge og hadde under reisen hvalfangere som passasjerer. Ved ankomst til Bergen gikk Skaar i land den 10. oktober der han også møtte kone og familien.

«Vibran» forliser 23 september 1942

Ført av kaptein Per Erik Palm, avgikk Cardiff i ballast den 18. september 1942 bestemt for Halifax. Skipet hadde siden hun ble satt inn på den transatlantiske forsyningsfarten, krysset Atlanteren en rekke ganger alene kun beskyttet av sin store fart. Lastene bestod vesentlig av frosset kjøtt, frukt, og på flere av reisene hadde skipet med passasjerer og kurerpost til de norske myndigheter i London. Den 1. august 1942 fulgte general Carl Fleischer med fra England til Halifax.

I likhet med søsterskipet «Olaf Fostenes» ble også «Vibran» fanget opp i de tyske ubåtlinjer ute i 42.45 N, 42.45 W. Med «Vibrans» krigsforlis omkom 47 mann, besetningen bestod av 34 nordmenn, tre briter, en amerikaner, en nordmann og åtte briter som passasjerer. En medvirkende årsak til det kan være at det ifølge sjøforklaringen blåste hardt på ruten. Torpederingen ble kunngjort i tysk radio den 24. september og ble ifølge oppgavene utført av «U 582», kapitänleutnant Werner Schulte, i posisjon 42.45 N, 42.45 W tidlig den 23. september, skriver Jon Rustung Hegland i Nortraships flåte bind II.

Blant de omkomne var 14 mann fra Haugalandet og Sunnhordland. («U 582» møtte sin endelige skjebne to uker senere ved Island og hele besetningen omkom.)

Kilder og henvisninger:

Intervju:

Maskinist Laurits Skaar, Kopervik,

Stuert Jens K. Eriksen, Haugesund

Maskinsjef Knut Marin Johannessen, Haugesund. Av Leif M. Bjørkelund 1994.

Rederiet Biørn Biørnstad, av Morten M. Bjørndalen og Per H. Kjærvik. Skipet nr. 1 1981(NSS).

«Skipet som reddet barn i banan-nett». Artikkelav Reidar Risvold,  Haugesunds Avis1. juni 1991.

«Avisartikkel brakte krigsseilere sammen» av
Reidar Risvold. Haugesunds Avis 7. juni 1991.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.

Våre motorskip, skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn, av Leif M.Bjørkelund og E. H. Kongshavn.

Krigsseileren, tema for havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

Ølensbuar i krig på havet, av Tor Kalleklev.

Sjøfolk, Kristian Magnus Vikse.

Nortraships flåte bind I og II, av Jon Rustung Hegland.

Nortraships skyttere 1940-1945.

Våre falne 1939-1945.

Sjøforklaringer under 2. Verdenskrig. Norsk maritimt museum, Oslo.

Axis Submarine Successes of World War Two”, Jürgen Rohwer.

Nettsidene: Warsailors.com og Uboat.net.

Mannskapslister:

Mannskap M/S “Vibran” pr. September 1942:

Kaptein Per Erik Palm, f.03.06.1883 I Sverige, bosatt med fam. I Ølen, Sunnhordland.

1.Styrmann/telegrafist Peder Pedersen,f. 22.08.1909, bosatt Finnås.Ugift.

2.Styrmann  Egil Johnsen, f.09.02.1917  Haugesund, ugift.

3.Styrmann  Harald Aksdal,f.10.01.1913 Haugesund, ugift.

Telegrafist William Sydney Davis, f. 25.02.1920 Glasgow.

Telegrafist Harry Nilsen,f. 07.03.1901 Fredrikstad, ugift

Matros Peder S. Indbjo, f. 25.05.1895 Bjoa I Sunnhordland, gift.

Matros Hans Særsten,f. 27.10.1901 Urangsvåg, Bømlo, gift.

Matros Bjarne Korsnes,f.18.10.1915 Tysnes,ugift

Matros  Alf Johansen, f. 12..03.1905  Lødingen, ugift.

Tømmermann  Sevald  Kvitanes, f. 01.08.1898  Skåre pr. Haugesund, gift.

Matros  Jakob Ytterøy, f. 10.12.1912 Solund, ugift.

Matros  Reidar  Christiansen, Ås

Lettmatros  Per Bryn,f. 08.12.1922 Bestum Oslo, ugift.

Lettmatros  Johan  Feraas, f.20.06.1920 Haugesund, ugift.

1.Maskinist  Ragnvald Valvatne,f. 01.03.1905 Sunde I Sunnhordland, gift.

2.Maskinist  Thoralf  Johannesen , f .08.09.1903 Florø / Bergen, gift.

3.Maskinist Edvard Sirnes,  f. 17.06.1915 Haugesund, ugift.

Assistent  Hans  Larsen, f. 06. 11..1902  Haugesund,ugift.

Frysemaskinis t  Alf  Sjursen, f.17.10.1920  Sunde I Sunnhordland, ugift

Elektriker  Nils  Figved , f. 13.02.1919  Figgjo, pr Sandnes, ugift.

Motormann  Alf  Eriksen, f. 23.08.1906 Horten, ugift.

Motormann  Hans Jensen,f. 27.02.1910 Fredrikstad, ugift.

Motormann  Rangvald  Amundsen,f.10.09.1910 Oslo, ugift.

Smører  Jakob  Holme,f. 06.05.1921 Bømlo, Sunnhordland, utift.

Smører  Eilert  Thomassen, f. 03.02.1920  Grimstad, ugift.

Smører  Hans  Viklund, f. 02.06.1922, Dverberg i Vesterålen, ugift.

 Smører Johan Olausen,Stavern.

Stuert Frithjof  Svendsen, f. 09.12.1907 Oslo, ugift.

2. Stuert Thorleiv  Olsen, 06.06.1915, Horten, ugift.

Kokk  Hilmar  Bakke, f. 28.08.1918, Hana  pr.Sandnes, gift

Byssegutt  Torolf  Skogen,Laksevåg, Bergen.

 Messegutt Kenneth A. Humphreys,Liverpool.

Messegutt Bertie  Aitken,Cardiff.

Salonggutt  Arvid  Gannestad,Oslo.

Skytter  Marton Selbach, f. 13.05.1914 Stavanger, ugift.

Skytter Rikart Johan Berge, f.28.09. 1914  Vestre Vikebygd i Sunnhordland, ugift.

Passasjerer:

Paul A. E. Bergby,

Fredrik Lis Vogt,  Milwaukee.

Arthur Baker, Grimsby.

Olow Nicholai Berg, USA.

Cyril Wilfred Dobson, Grimsby.

James Noble Hall, Granton.

Fredrik L. Stather, Hull.

Joseph H. St. Hilaire, Quebec.

Peter Thomson,

Buckie, (Banffshire, Scotland)

Joseph A. Vallee, Montreal, VCanada.

Henry James Wink, Grimsby.

Rikard Johan Berge f. 28.09.1914 Oa, Vestre Vikebygd i Sunnhordland. Lettmatros fra 19. oktober 1939 til 1941 ombord i M.T. “Anna Knudsen”. I 1941 søkte Rikart Berge seg inn på den nyetablerte skytterskole (SSH) i Dumbarton, Skottland, og kom senere som skytter ombord i D/S “Veni” av Stavanger. Berge kom vekk da kjøleskipet M/S «Vibran», Knut Knutsen O.A.S. ble torpedert og forsvant med alle mann i Nord Atlanteren 23. september 1942.

Marton Selbach, f. 13.05.1914 Stavanger. Påmønstret som skytter 17. 12.1941.

Utdannet til skytter ved marinestasjonen i  Port Edgar, Skottland. Etter endt utdanning seilte han ut med m/s «Vibran» fra 9. juli  1941 og var ombord da skipet  gikk ut fra Cardiff 18. september 1942 og forsvant på vei til  Halifax.

Ett rykte blant sjøfolk under krigen gikk ut på at MS «Vibran» var blitt rent i senk av Cunard linjens passasjerskip SS “Queen Mary”.

Mannskapsliste M.S. Olaf Fostenes september  1942.

Kaptein Aksel Meier Lidahl, Haugesund.

1. 1. Styrmann Mercelius Austad
2. 2.Styrmann Harald Kolnes, Avaldsnes.
3. 3.Styrmann Anton Ytreland
4. Båtsmann Ole Skaga
5. Matros Sverre Helvik
6. Matros Harry Ytterøy
7. Matros Harald Myksvold
8. Matros Arne Lund
9. Matros Martin Borgen
10. Lettmatros Ola Antonsen
11. Lettmatros Halvard Bie
12. 1. Maskinist OlaH. Thuestad,Røyksund, Avaldsnes.
13. 2.Maskinist Laurits Skaar, Kopervik.
14. 3.Maskinist Sverre Cederløff
15. Assistent Fredrik Salvesen
16. Motormann Erling Meberg
17. Motormann Knut Bringedal, Tysvær.
18. Motormann Ivar Krøger
19. Motormann/smører Thor Evensen
20. Motormann Einar Dahlstrøm
21. Motormann Johan Hauge
22. Smører Johannes Aga
23. Elektriker Hans Heimberg
24. Stuert Asbjørn Eriksen
25. Kokk Øyvind Bjønnes
26. 2. Kokk Reidar Kristoffersen
27. Skytter Hans Dahle
28. Telegrafist Nils Beck Hansen
29. Motormann R. Ohman
30. Motormann Oscar Bakke
31. Smører Lestor Sørensen.