Seilas i urent farvann

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis mai 2019

I løpet av 1937 bedret fraktmarkedet seg i positiv retning etter flere magre år. Oppsvinget gjorde seg gjeldende både for tank- og tørrlastmarkedet med økende etterspørsel av tonnasje som slo ut i rederienes interesse for ny kontrahering og anskaffelse av secondhand tonnasje.

Haugesunds-rederiet Knut Knutsen O. A. S. hadde på denne tid i ordre en serie av 8500-tonns linjeskip for levering fra A/B Gøtaverken i tidsrommet 1936 til 1938 for rederiets linjefart mellom Amerika og Europa. Men rederiet var også i markedet etter secondhand tonnasje, og i mai 1937 overtok rederiet et svensk linjeskip for regning av Skibs-A/S Hilda Knudsen som ble satt inn i Den Skandinaviske Syd-Pacific-Linje og gitt navnet «Emma Bakke». Skipet ble levert 17. august 1929 fra Kockums mek. Verkstads A/B, Malmø, som «Sveadrott» til Stockholms Rederi-A/B Svea. Tonnasjen var 8215 tdw. og maskineriet besto av 2 x 8 syl. 4-takts Kockums MAN dieselmotorer som ga en fart på 12, 5 knop.

«Emma Bakke» ble fra og med februar 1938 til 9. mai 1945, ført av Gudmund Andreassen med unntak av et par perioder i land.

Gudmund Andreassen var født 15. februar 1893 på Apeland i Sveio, men bosatte seg med familie i Haugesund.

I 1910 dro Apeland til sjøs som førstereisgutt med Gjerdsjø & Bakkevigs D/S «Dana» av Haugesund, og tok sin styrmann- og skipsførereksamen i 1915 og 1921. Påmønstret i 1916 som 2. styrmann ombord i D/S «O. A. Knudsen» og ble etter denne tid gjennom 26 år tilknyttet rederiet Knut Knutsen O. A. S. I 1929 ble han fører av D/S «Varøy», og deretter i linjefart med D/S «Poljana» og M/S «Vinland» til han den 8. februar 1938 overtok som fører av M/S «Emma Bakke».

Gudmund Andreassen ble tildelt rederiforbundets gullmedalje i 1953, og ble for sin innsats under krigen tildelt Krigsmedaljen. Kaptein Andreassen døde 31. august 1962, 69 år gammel.

• 

Ved krigsutbruddet i september 1939 disponerte Knutsen-rederiet en linjeflåte på 14 skip. I januar/februar 1940 var «Emma Bakke» på reise i inngående linje og sluttet seg til østgående konvoi HX 20 fra Halifax i Nova Scotia. Men under overfarten mistet skipet den 19. februar kontakten med konvoien – ble såkalt straggler og ankom alene i god behold til River Clyde den 25.

«Emma Bakke» ble etter utlossing i Liverpool i mars satt inn i Knutsen Line North Pacific U.K. Service mellom Canada/USAs vestkyst til Storbritannia.

Avgikk 16. mars fra Liverpool i konvoi OB 111, men mistet konvoien neste dag og reisen fortsatte alene med ankomst Cristóbal ved innseilingen til Panama-kanalen 4. april.

Blant skipets offiserer var Gudmund Kolnes som seilte med skipet gjennom alle krigsår. Han var født 28. desember 1909 på Kolnes ved Førresfjorden i Avaldsnes kommune. Gudmund reiste til sjøs i 1928 med Peder Lindøes D/S «Løvøy» og seilte i årene 1933 – 1936 på hvalfangst med Knutsen-rederiets kokeri «Suderøy». Han tok styrmannseksamen i Kristiansand 30. juni 1938 og fikk styrmann sertifikat 8. august samme år. Han tok siden radioskole og etter en tid med Rich. Amlies D/S «Vestland» som matros og telegrafist, gikk han den 26. oktober 1938 om bord i «Emma Bakke» som 3. styrmann/telegrafist.

• 

Kolnes forteller: «..På vegen nordover til Canada var me inne i ein utskipingshamn for bananar i Staten Panama, og me gjekk ut derifrå i kveldinga den 8. april 1940. Eg hadde vakt på brua til klokka 20.00. Etterpå sat eg som vanleg eit par timar i radiostasjonen.

Jeløya Radio kom ganske godt inn med radiopresse den kvelden. Eg hugsar ikkje no kva som kom i pressa – men plutseleg midt i sendinga braut dei av. Sende ein lang strek og så var det slutt.

Litt seinare kom skipperen inn i radiostasjonen og spurte om eg hadde fått pressa frå Oslo? Eg kunne då berre seia at ein del hadde eg fått, men dei braut av og kom ikkje igjen. Skipperen fortalte då at han nettopp hadde høyrt på London, og at dei der hadde fortalt at det var sendt ut luftangrepsvarsel ut over Oslo i natt utan at det hadde vore råd å få nærmare greie på kva som var i gjere».

«Emma Bakke» anløp San Pedro og San Francisco der bananlasten ble losset og reisen gikk videre til New Westminster i British Columbia for lasting.

Da skipet ankom til San Pedro og San Francisco ble besetningen gjort kjent med at amerikanske aviser hadde store oppslag om den tyske okkupasjonen av Norge med negativ omtale av norske myndigheter og befolkningens likegyldighet. Den amerikanske journalisten Leland Stowe oppholdt seg i Oslo den 9. April og var øyenvitne til den tyske innmarsjen som i tekst og bilder viste tyske tropper undermarsj opp Carl Johans gaten med norske tilskuere på fortauene. Denne reportasjen var det eneste som kom ut i amerikansk presse. Det var om – «Invasjonen i Norge sett fra Studenterlunden». Inntrykket norske sjøfolk fikk fra disse reportasjene var at nordmennene gav blaffen, godtok situasjonen med den største ro og at norske myndigheter var gått i dekning. Unntatt naturligvis Vidkun Quisling og hans stab som gjorde statskupp. Sett utenfra var Norge nærmest sluttet å eksistere som nasjon der kongehus, regjering og militære myndigheter var på flukt.

«Emma Bakke» ankom Bermuda 27. mai etter å ha lastet trelast, papirmasse, zink og stykkgods på vestkysten og fulgte den 2. juni med i konvoi BHX 46 til Halifax og sluttet seg den 12. juni til hoved konvoi HX 46 med ankomst til Glasgow den 21. Trelasten som ble tatt om bord i Canada ble regnet med var nøytral last, men ved ankomst til Glasgow ble det klart at dette skulle brukes til flyfabrikkene. I California ble det tatt med et parti med tørkede rosiner som skulle benyttes som «mirakelmedisin» til å bedre nattsynet til flyverne.    

I august var «Emma Bakke» tilbake i Vancouver og New Westminster for en ny rundreise. Avgikk den 27. august med trelast og kompletterte lasten med metall og stykkgods i Seattle, Tacoma, San Francisco, San Pedro og passerte Panama kanalen 21. september med ankomst til Bermuda for ordre. Avholdt båtmanøver på samtlige båter. Instruerte om båtenes innhold, bruken av dette og om nødvendigheten av å komme hurtig klar av skipssiden ved utsetting av livbåtene som alltid hang klar og utsvingt med surringer som skulle utløses med et øksehogg.

Under konvoikonferansen fikk kaptein Andreassen ordre om å følge med i konvoi BHX 77 som avgikk den 28. sammen med M/S «Brandanger» av Bergen og 8 allierte handelsskip eskortert av et armert handelsskip for å slutte seg til østgående hoved konvoi HX 77 fra Sydney, Cape Breton og Halifax til Liverpool. For «Emma Bakke» ble dette den femte reise i Atlanterhavs konvoi. Konvoien avseilte ut fra Sydney den 1. oktober og stakk til havs fra Halifax den 3. med 37 handelsskip under eskorte av den kanadiske marine. For uten «Emma Bakke» og Westfal Larsens «Brandanger», fulgte følgende norske skip: M/S «Dagrun» til Oslorederiet John P. Pedersen & Søn, på reise til Montreal lastet med trelast og stål, Johan Ludwig Mowinckels M/S «Heina» fra Norfolk/New York med stykkgods og Westfal-Larsens D/T «Davanger» og D/S «Samnanger», hvor sistnevnte var på reise Corner Brook med pitprops. Med i konvoien fulgte også det danske M/S «Gudrun Mærsk» til A.P. Møller som i likhet med de øvrige danske skip måtte seile under britisk flagg under krigen. 

Slaget om konvoi HX 77

Om kvelden den 11. oktober befant konvoien seg i posisjon 19 grader vest i sørlig sterk kuling og storm, opprørt hav, regnbyger og mørke. Konvoien var forsinket og lå 23 timer etter seilingsplanen og hadde heller ikke fått kontakt med innseilingseskorten.

Konvoien ble den 11. oktober peilet inn av tyske ubåter som forberedte angrep.

Styrmann Gudmund Kolnes var på vakt i radiostasjonen om bord i «Emma Bakke»: «… Om kvelden ble vi informert om at   fiendtlige ubåtar var rundt oss. Me gjekk midt i konvoien og rekna oss for temmeleg sikre. Men før det vart mørkt fekk me ordre om å skifta til heilt ytterst og langt fram. Årsaka var vel at «Emma Bakke» hadde litt større maskinkraft i reserve enn dei andre i konvoien. Og då angrepet kom vart det gitt ordre om full spreiing. Då var det berre om å gjera å koma seg så langt frå kvarandre som me berre kunne. Det merkelege var at den første båten som gjekk ned den natta, det var den som fekk vår «sikre» plass.

Det såg elles ut for å vera fast regel at angrepa mot konvoiane gjekk føre seg frå det vart mørkt om kvelden og utover til kl. 12 -01-tida.»

«U-48», under kommando av Korvettenkapitän Heinrich Bleichrodt, fikk god kontakt kl. 21.00 og sendte en torpedo avsted mot et tankskip som viste seg å være det norske D/T «Davanger», kaptein Elliot K. Karlsen, på reise fra Curacao til Liverpool med 9634 tonn Marine fueloil. Tankeren avgikk Curacao 14. september til Bermuda for ordre og fortsatte reisen den 20. i vekslende vær med storm og høy sjø til Halifax for å avvente østgående konvoi. «Davanger» ble truffet på styrbord side i forkant av maskinrommet og sank i løpet av fire minutter i posisjon 57 N 1910 W. Det lyktes fire mann på midtskipet å låre babord livbåt, men de måtte straks kappe linen og skyve fra for ikke å bli knust mot skipssiden i den grove sjøen. Likevel klarte de fire å hale ombord åtte mann av dem som hadde hoppet til sjøs, men i mørket var det ikke mulig for dem å se hvor det ble av de øvrige i oljelaget rundt skipet. Opptelling viste at kaptein Karlsen, den britiske skytteren og 15 nordmenn var omkommet. De 12 i livbåten under kommando av 1. Styrmann Kjell Johnsen satte kurs mot øst og seilte den 18. oktober inn til Broadhaven i Irland. De skipbrudne var alle utmattet etter den lange reisen i åpen båt og ble innlagt på hospital. Jfr. Referat fra sjøforklaring i Liverpool 25. oktober 1940.

Korvettenkapitän Bleichrodt lot imidlertid ikke konvoien gå fra seg og manøvrerte seg i ny angrepsposisjon og torpederte 20 minutter etter at «Davanger» var senket det britiske «Port Gisborne» som gikk til bunns med et tap på 26 mann.  

Deretter arbeidet «U-48» seg opp i ny angrepstilling og torpederte M/S «Brandanger» kl. 23.35 i posisjon 5702 N 1742 W.

• 

«Brandanger», kaptein Elling J. Andresen, var på reise fra San Pedro til Liverpool med 7987 tonn trelast, metall og stykkgods. Utdrag fra skipets journal skrevet etter hukommelsen: Sterk vestlig kuling til storm, opprørt hav. Alle mann satt på vakt. Styrmennene 2 delt vakt. Matros Martin Vebenstad som var utdannet telegrafist, hadde lyttevakt i radioen.  Kl. 22.00 GMT. mottok trådløs melding om at Haugesundskipet «Emma Bakke» var blitt torpedert. Meldingen utsendt av et av konvoiens Engelske skip, men viste seg å være uriktig. «Emma Bakke» befant seg da tvers av «Brandanger» som akterste skip i ytterste kolonne. Gav full fart i maskinen og 40 gr. tørn til babord etter ordre fra konvoiens forreste skip.  Fortsatte med 40 gr. tørning til begge sider. Kl. 20.17 GMT fikk trådløs melding om at det britiske «Port Gisborne» var blitt torpedert.  Vind og sjø tiltok i styrke, opprørt hav. Fortsatte fra nå av med kursendringer til babord og styrbord. Regntykke og storm vanskeliggjorde navigeringen, så kun et par av konvoiens skip. Gav ordre til alle mann om bord å være klar for alle eventualiteter.

På broen var vakthavende 2. styrmann Henry Sørensen, kaptein Andresen, rormann og fire mann på utkikk. Kl. 22.35 GMT hørtes plutselig en voldsom eksplosjon. Alt på broen, i bestikklugar og i radiorom ramlet ned. Torpedoen detonerte midtskips i maskinrommet om babord og vakthavende 2. maskinist, assistent og motormann ble drept.

Motoren stoppet og alt lys falt ut. Hele midtskipet om babord ble sprengt i stykker og båtene på den siden blåst bort. På styrbord side ble motorbåten knust mot skipssiden under låringen, og de fem som var i den ble kun en mann berget.  De to livbåtene kom heldig ut, men måtte kappe fanglinene og skyve fra for ikke å bli knust mot skipssiden.

Følgen var at kaptein Andresen og tømmermann Sigurd Svendsen, som hadde låret siste båt, ble stående igjen ombord i det krengende vraket. 1. Styrmann Sigurd Sandes båt la seg klar til å ta imot de to som var igjen om bord. De ventet imidlertid til «Brandanger» sank 20 minutter senere og kaptein og tømmermann tok seg opp på en flåte. Neste morgen ble 1. styrmannens båt med åtte mann og de to på flåten tatt opp av korvetten HMS «Clarkia» og satt i land i Liverpool 16. oktober. 2. Styrmannens båt med 14 mann ble den 16. observert og tatt opp av D/S «Clan Mac Donald» av Glasgow som satte folkene i land i Liverpool 23. oktober. Av Brandangers besetning var seks mann omkommet.

Jfr. Rapport fremlagt under sjøforklaringen.

Under overfarten ble fire av skipene hengende etter som stragglere og tankeren «El Mirlo» måtte gjøre vendereis tilbake til Halifax grunnet skade. Til sammen hadde konvoien et tap på seks handelsskip. I tillegg til de tre overnevnte krigsforlis, gikk de britiske «Pacific Ranger» lastet med stykkgods torpedert av «U-59» der alle ble berget,

Fulgt av «Saint Malo» med 28 omkomne og «Stangrant» med 9 omkomne.

M/S «Emma Bakke» hadde ingen direkte kontakt med fienden under overfarten og kom vel i havn til Liverpool den 14. oktober. Men den 13. oktober kom M/S «Dagrun» opp i en farlig situasjon på 8 grader vest midt mellom nordspissen av Irland og Hebridene. Kl. 14.39 mottok Marinekommandoen radiosignal fra «Dagrun» om at skipet ble angrepet. Jageren HMS «Witherington» meldte en halv time senere at den var underveis for full fart til den oppgitte posisjon samtidig som jageren HMS «Weston» ble sendt ut for å undersøke saken. 

Flere signaler ble i mellomtiden mottatt fra «Dagrun», som ble forfulgt av en ubåt. Skipet brukte sin 4 toms kanon akterut. HMS «Shikari» fikk kontakt med «Dagrun» kl. 17.50. «Dagrun» opplyste da at en torpedo hadde detonert kloss i, og at ubåten sist var sett kl. 15.30. Tyske kilder opplyser at ubåten var «U-138», under kommando av Lüth, men han kunne ikke si for sikkert om torpedoen detonerte for tidlig eller om den hadde tilføyet skipet noen skade og hadde heller ikke klart å identifisere skipet. Men tysk etterretning kjente den britiske koden og hadde lest Dagruns signaler og visste hvilket skip det dreiet seg om. 

«Dagrun» unngikk flere episoder og tok seg velberget inn til Clyde den 14. oktober og ankom til Liverpool tre dager senere.

Tyskernes radioavlytting bidro sikkert i høy grad til at ubåtene lokaliserte de følgende konvoier. Fra midten av oktober strømmet tapsmeldingene inn til Admiralitetet i foruroligende grad. Det nye og betenkelige var at tapene nå ikke lenger skrev seg så meget fra uavhengige skip, men fortalte om massetorpederinger i eskorterte konvoier. 

I desember var «Emma Bakke» tilbake i Vancouver/New Westminster for en ny reise til Liverpool. Under anløp av San Pedro ble kaptein Andreassen den 16. avløst av Sigurd Fjærtoft som siden 1939/40 hadde vært fører av Knutsens M/S «Geisha», og ble heretter fører av «Emma Bakke» til Andreassen igjen tok over 13. desember 1941. Men på nyåret 1943 ble Andreassen i New York avløst av Thomas Nøkling fra 21. januar til 24. april 1943.

Kaptein Nøkling, født 23. september 1904 i Bømlo, krigsforliste 26. november 1942 med Knutsen-rederiets M/S «Indra» i det sørlige Atlanterhav på reise Cape Town til New York. Nøkling ble senere syk og døde 18. august 1943. Jfr. På langfart med krigsmateriell, april, krigsseileren 2018. 

Knut Marin Johannesen forteller at han etter avmønstring fra «Olaf Fostenes» i Liverpool gikk ut med M/S «Emma Bakke».

• 

«.. Jeg mønstret på i Liverpool den 6. mars 1941 som smører. Denne båten seilte mellom Vancouver i Canada og vestkysten av USA til England. Men båten gjorde ikke mer enn 12 mils fart og det ble lange turer kan jeg huske – 42 døgn før vi var fremme i England. Avgikk fra Vancouver etter å ha lastet trelast i New Westminster gikk reisen ned langs kysten til Tacoma og Los Angeles eller Long Beach der det ble tatt om bord fly i kasser som dekkslast. Dette var amerikansk produserte 2-motors bombefly, men senere ble det også tatt med ammunisjon og tanks som dekkslast. Reisen gikk da videre gjennom Panama-kanalen og tok konvoi ut fra Halifax til Glasgow eller Liverpool.

Om bord i denne båten var det veldig stabile forhold og svært lite skiftning av folk. Fra den tiden vi gikk i disse Atlanterhavskonvoiene kunne det også bli litt humor og fleiping om disse ubåtene. Jeg husker en gang en av mannskapet kom akterut i messa og sa: «De e’ ubåtar i konvoien! – Da var det ein som svarte: «Ja – men lukk nå igjen dørå så han ikkje komme inn her!».

Den 7. desember 1941 – da japanske fly angrep den amerikanske flåtebasen på Hawaii – hadde «Emma Bakke» passert Panama-kanalen på reise til Vancouver, men ble neste dag   innhentet av en amerikansk destroyer og beordret tilbake til Balboa på Stillehavskysten. Vi ble da tatt inn på havnen og ble liggende der en stund til situasjonen var mer avklart.

Deretter ble vi frigitt og kunne fortsette på vår reise via San Pedro til Vancouver med ankomst juleaften.

I New Westminster var det ingen sjømannskirke – men det var den engelske «Flying Angel» som det ble kalt. Denne organisasjonen drev med velferd for sjøfolk, og hadde leseværelser og arrangerte også dans og solgte øl. Denne var åpen for alle som tilhørte handelsmarinen.

Julen 1941 i Vancouver ble vi invitert hjem til norskcanadiere. Det ble invitert 2-3 sjøfolk til hver familie. I den tiden skipet lastet i Vancouver mønstret jeg av og stoppet der en ukes tid før jeg reiste til San Francisco og gikk om bord i M/S «Roseville» til A. F. Klaveness.

 Jfr. Glimt fra Stillehavsfronten, mars 2019.

Styrmann og telegrafist Gudmund Kolnes forteller:

«..Til å byrja med lossa me i Belfast, Glasgow, Liverpool og Manchester for det meste. Lastinga på vestkysten av USA tok snart slutt. I staden vart det lasting i Baltimore, Philadelphia og New York.

Og etter kvart meir fram og tilbake mellom Liverpool og New York.

Ekspertane meinte dei hadde funne ut at tyske ubåtar hadde greidd å finne konvoiane ved å peile hyling frå radiomottakarane. Dette gjorde at det vart berre ein radiomottakar ombord – og det ein svak ein. Såleis vart det lite nytt å høyre for dei fleste av oss, og lite anna underhaldning utanfrå. Når eg no tenkjer tilbake synest eg det er fantastisk kva ein kan få til av øydeleggjings-reidskap, og då tenkjer eg på innsatsen for å få stoppet skipstrafikken.

Inn mot England møtte me naturlegvis drivande miner, forankra miner, akustiske- og magnetiske miner. Og mange gonger også flyangrep. Hamne- og industribyane, fekk sanneleg ein hard medfart. Flyangrepa byrja helst utpå natta når folk skulle ha gått til ro. Først med brannbomber som bokstavleg talt vart strødde utover byen, og når desse hadde fått tid til å virka og fått det lyst nok, kom flya med sprengbomber.

Skildre slike angrep hoppar me over – berre konstatera at det vart uhyggjelege skadar. Det som undra meg mest er at den såkalla moralen ikkje vart broten. Folk aksepterte faktisk situasjonen og gjorde sin jobb.

Det einaste som gjekk som normalt i grunnen på denne tida – det var aktivitetane på sjømannskyrkjene. Og for mange av oss var det faktisk den einaste plassen med hadde å gå i dei 5 åra krigen varte.

«Våre» stasjonar vart etter kvart den i Liverpool og den i New York. I Liverpool låg stasjonen nokså nær hamneområdet, og den forsvann for ei sprengbombe ganske tidleg. Men presten hadde vore heldig og fått leigd eit hus som var upraktisk til alt anna bruk, og det låg litt i utkanten av det sårbare området. Det vart ståande nokolunde brukbart heile krigen. Me følte oss mest som heime. Der oppstod eit personleg forhold mellom oss ombord og dei på stasjonen, noko eg aldri gløymer. Presten i Liverpool – Alf van der Hagen – må ha hatt ei hard tid, for sjukdom og elende var det nok av. Etter bombenettene var det han som skulle identifisere omkomne. Presten var den einaste som kjente alle norske og det var mange av dei i hamneområdet. Når så kvelden kom skulle han gjerne vera opplagt til ein festkveld på leseværelset eller ordna til samkome mellom oss på handelsflåten og andre.

Kanskje kjende frå dei ymse våpengreinene eller kunstnarar eller talarar som hadde funne vegen til London og vart sendt vidare til Liverpool.

Av desse minnest eg best operasongaren Waldemar Johnsen som eg fekk ein kolossal respekt for. Det hende naturlegvis også at me møtte kjente som kom over Nordsjøen. Av dei minnest eg best Odd Starheim som eg hadde gått på radioskulen saman med – han er best kjent som «Mannen som stjal Galtesund». Og Gunvald Tonstad som dreiv ein fabelaktig dobbeltrolle i motstandsrørsla på Sørlandet, men som til slutt måtte rømma landet. Eller me møtte slike som var komne frå torpedering eller minesprengning med livet i behald.

I den første tida var van der Hagen åleine – men seinare kom to systrer frå Bergen og hjalp. Det var for det meste fast vakt på leseværelset og kantina. Og helst når me hadde mjøl til vaffeldeigen og skikkeleg kaffi med oss frå USA. I New York var det naturlegvis fredelegare på alle vis – men det var gildt å koma for det. Av dei eg minnest best er fyrst og fremst sjømannspresten Leif T. Gulbrandsen og «tante Klara» – Klara Breivik frå Bergen som var i teneste som bestyrar av Leseværelset frå 1926 til 1963. ved sjømannskyrkja i Brooklyn vart ho litt av ein legende.

Smått om senn snudde krigføringa seg. Det siste krigsåret vart beskyttelsen av konvoiane meir og meir effektive og tapsprosenten for handelsflåten mindre medan ubåtane fekk ein hard medfart. Også flyangrepa snudde retning. Frå å vera retta vestover – vart dei no retta mot Tyskland. Og dei var tydeleg ikkje mindre enn dei vestover.

Eg hugsar spesielt ei natt me gjekk gjennom Kanalen og oppover mot Hull på den tida då 1000-fly angrepet starta austover. 1000 fly med 10 tonn bomber kvar – det var bokstavleg som heile lufta skalv.

Den 8. mai 1945 låg me i Montréal i Canada og lasta matvarer. Rett og slett bare matvarer. Det var altså då freden braut laus – sjølv om Canada i grunnen hadde hatt krigen på avstand gjekk folk fullstendig i frå konseptene.

Eg mønstra av då me kom til Liverpool og budde naturlegvis i prestegarden i 2-3 veker og jobba litt på Generalkonsulatet inntil eg fekk fylgja med ein båt som skulle til Bergen med. kol. Heim til eit forseinka bryllaup etter 7 år ombord i gamle «Emma Bakke».

I 1946 tok Gudmund Kolnes skipsførereksamen i Haugesund og seilte som 1. styrmann på Knutsens M/S «Margrethe Bakke», og fra 1955 som kaptein på flere av rederiets linjeskip til han i 1959 sluttet sjøen og ble lærer i Ungdomsskolen.

I 1943 besto skipets befal av:

Kaptein Gudmund Andreassen,

1. Styrmann Ragnvald Rasmussen,

2.Styrmann   Gabriel Øritsland,

2.Styrmann og telegrafist Gudmund Kolnes,

3. Styrmann Anton Ytreland, samt to britiske

Radiooperatør James Anderson  

Radiooperatør Albert Wegstaffe.

1. Maskinist Olav Kristiansen

2. Maskinist Mikal Thuestad.

 Jfr.nettsiden My Herytage.

Under havneopphold i Liverpool ble det søndag 10. september 1944 arrangert en noe spesiell feiring om bord i «Emma Bakke». Bakgrunnen for det hele finnes i den sterkt økende Englandsfarten fra det okkuperte Norge fra 1940/41.

Motorskøyta «Nordlys» H-67-B dro fra Melingsvågen i Bremnes 6. juli 1940 med 12 personer og kom fram til Buckie i Skottland om kvelden den 7. Etter denne tid utførte «Nordlys» tre turer til Norge, to til Stadtlandet og en til Espevær. «I shetlandfartens farvatn» av Kristian Magnus Vikse.

Om bord i skøyta «Nordlys» med 57 passasjerer som tok over til Skottland lørdag 27. september 1941 var det ei kvinne ved navn Kristine Grutle, ho vart K-soldat i den norske hæren. Kristine møtte ein tidligare kvalfangar Ingvar Eriksen fra Tjølling ved Tønsberg. Dei gifte seg 6. februar 1943 og den 22. juni 1944 vart dei foreldre til ei jente som får namnet Elsa. Elsa vert døypt i sjømannskyrkja i Liverpool  10. september same året. Fadrane var maskinsjef Olav Kristiansen på «Emma Bakke» , og bestyrinne Johanne Marie Holevik. Kristiansen var gift med syster til Kristine, og dermed onkel til barnet. Dåps middag ble arrangert av kaptein Gudmund Andreassen frå Sveio som vert, om bord i «Emma Bakke». Publisert 2017 i artikkel «Indremyrsfolket under krigen» av Kristian Grutle, utgitt av Bømlo tur og sogelag.

Den 12. januar 1945 ankom «Emma Bakke» til Liverpool med stykkgods og krigsmateriell. Under overfarten var skipet tilsluttet konvoi HX 329 som avgikk fra New York 29. desember.   

Ifølge dekkslogg var skipet tirsdag 23. januar klargjort  for ny reise i ballast  over Atlanteren i konvoi ON 280 for New York.

Kl.05.55 Kom los om bord og straks taubåtene var fast lot man gå fortøyningene akter og losen gav ordre om å taue akterskipet ut fra kai, og da akterskipet var klar ble det gitt ordre til den andre taubåten om å trekke forskipet ut.   Om å begynne å taue samtidig som man lot gå fortøyningene. Under denne manøver dreiet skipets akterende inn og berørte kaien. Det ble gitt full fart forover på babord maskin med roret hardt styrbord for å avverge kollisjonen, men til tross for denne manøver støtte skipet mot kaien med styrbord propell. Det ble besluttet å ta skipet i tørrdokk for inspeksjon av styrbord propell før avgang.

Den 24. ble skipet forhalt til Canada Dock og ved 13.30-tiden neste dag buksert av taubåter til Langton Dry-dock. Inspeksjon ble utført av representanter for Lloyds, skipets assurandør og Nortraship. Det viste seg at to av styrbord propellblader var skadet og Lloyd forlangte at propell, aksel og hylse skulle tas ut. Arbeidet var ferdig i 14-tiden 1. februar og skipet tatt ut av dokk og buksert til Alexandra Dock.

Søndag 4. februar er reparasjonsarbeidet fullført og det gjøres klart for avgang. «Emma Bakke» ble tilsluttet vestgående konvoi ON 283 som commodore-skip. Kvitterte losen ved Bar fyrskip, og inntok den 6. februar posisjon som commodore i konvoien. I samme konvoi fulgte Knutsens M/T «Kaia Knudsen», Chr. Haalands M/S «Nyhorn» og M/T «President de Vogue» til Sig. Bergesen d.y. & Co.  av Stavanger.

Under overfarten er følgende notater innført i dekksloggen av 1. styrmann Ragnvald Rasmussen:

Søndag 18 februar, skibet befinner sig i Nord Atlanteren på vei fra Liverpool til U.S.A. Voldsom slingring, Kl.04.10 dreide på veiret går med full fart på styrbord maskin, halv fart på babord, for å holde skibet mulig op mot vind og sjø. Kl.09.00 Vinden øket til orkan med veldig opprørt hav. Skibet arbeider hårdt i det opprørte hav. Voldsom setting og slingring. Kl. 14.00 Vind og sjø i avtagende, men fremdeles voldsom setting og slingring.»

Konvoien ankom New York 27. februar uten rapporterte kontakt med tyske ubåter.

«Emma Bakke» ble på neste reise tilbake til Liverpool med stykkgods tilsluttet konvoi HX 345 som avseilte fra New York 19. mars. Også denne gang i selskap av rederiets «Kaia Knudsen» sammen med de norske M/S «Abraham Lincoln» (Commodore), M/S «Montevideo», M/T «Solfonn», M/S «Toledo» og M/S «Troja». Konvoien ankom Liverpool den 2. april.

«Emma Bakke» avgikk Liverpool igjen den 17. april som commodore for konvoi ON 297 bestemt for New York. Med i konvoien fulgte Knutsens M/S «Geisha» og M/S «Abraham Lincoln», M/T «Brasil», M/S «Brimanger», M/S «Fernwood», M/T «Norsktank» ogD/S «Topdalsfjord».

 Utdrag fra dekkslogg:

«… Fredag 27. april i Nord Atlanteren på vei fra Liverpool til New York. Kl. 17.05 stoppet da Commodoren og mannskap skiftet over til «Abraham Lincoln» og «Emma Bakke» ble omdirigert til Canada, tok los ved Fathers Point den 1. mai og var i Montreal neste dag. 

Avgikk 13. mai lastet med matvarer fra Montreal via Sydney og sluttet seg til konvoi HX 356 for Liverpool og dette ble siste konvoireise for «Emma Bakke». Fra februar 1940 til mai 1945 utførte skipet til sammen 46 transatlantiske reiser hvor flere som vice commodore og commodore skip.

Den 9. mai 1945 ble kaptein Gudmund Andreassen avløst av Sigurd Fjærtoft i Montreal og overtok en kort periode som fører av M/S «Geisha» som frem til denne tide var ført av Fjærtoft. Kaptein Fjærtoft tok nå over som fører av «Emma Bakke» til november 1945. Kaptein Andreassen gikk i New York den 28. mai om bord i M.S. «Martin Bakke» der han avløste Einar Hetland som var beordret hjem for å ta ut det første av rederiets tre nybygg – «Sofie Bakke» – som hadde ligget uferdige i Gøteborg under krigen. «Martin Bakke» ble i løpet av sommeren og høsten engasjert i frakt av matvarer og hjelpeforsyninger mellom New York og Antwerpen til et krigsherjet og utarmet Europa. Gudmund Andreassen ble avmønstret i Antwerpen den 8. november 1945.

Men tiden i land for kaptein Andreassen ble kortvarig – rederiets linjefart og tankflåte skulle gjenreises og nye og krevende arbeidsoppgaver var i vente.

• 

«Emma Bakke» ble tilbakelevert fra Nortraship i oktober 1945 og til mai 1947 ført av kaptein Trygve Berge. Arveoppgjøret etter skipsreder Knut Knutsens død i 1946 medførte at «Emma Bakke» og eierselskapet Skibs-A/S Hilda Knudsen ble overført til svigersønnen Christian Haaland i august 1947.

Skipet ble forlatt brennende 9. oktober 1954 etter eksplosjon og brann i maskinrommet 280 nautiske mil av Cape Verde på reise New York – Casablanca med stykkgods. Skipets 4 maskinist og en motormann omkom. Besetning og passasjerer 49 personer gikk i livbåtene og ble etter kort tid tatt opp av det argentinske «Corientes» og brakt til Lisboa. Jfr. Bjørkelund og Kongshavn Våre motorskip.  

Kilder og henvisninger:

Krigsseileren. Temahefte til havnedagene i Haugesund 2012. Av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

Handelsflåten i krig 1939-1945, bind 4 av Guri Hjeltnes.

Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.

Sjøforklaringer fra 2. Verdenskrig, Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Dekkslogg frå «Emma Bakke» 1943 – 1945, Haugesunds Folkebibliotek.

Warsailors.com

Artikkel i krønikeserien for juni: Alliert landgang i Normandie –  og norsk innsats.