Publisert i Haugesunds Avis Mars 2015
Av Leif M. Bjørkelund
Høsten 1939 ble Haugesunds flåten tilført det siste nybygget før Norge kom i krig.
Det gjaldt et tween dekket motorskip på 8.700 tdw. som i oktober ble levert til D/S A/S Produce fra Bremer Vulkan Schiffbau und Maschinenfabrik, Vegesack. Skipet som hadde byggenummer 771 tilhørte den såkalte «Brattdal-typen» på 16 tilnærmet identiske skip levert til norske rederier fra tyske verft i tidsrommet 1935 til 1939. Med sin «Maier-skrogform» og fem lasterom var skipene velegnet til både linje- og trampfart. Maskineriet bestod av en 5 syl. dobbelt virkende MAN dieselmotor på 3400 BHK som gav en fart på 13 knop.
Tyskland var i mellomkrigsårene en av de store kjøperne av hvalolje i Europa, men de tyske valutabestemmelser hindret selgerne å få oppgjør i fremmed valuta. Det ble derfor inngått en rekke trekant-avtaler, hvor hvalfangstselskap bestilte skip fra tyske verksteder og deretter solgte skipene til andre rederier med oppgjør i konvertibel valuta. Mange av tørrlast- og tankskipene som ble levert fra tyske verft til norske rederier fra 1935 frem til krigsutbruddet var kommet i stand på denne måten. Det ser ut som de fleste kontraktene ble overtatt fra Unilever, Rotterdam, eller via meglerfirmaet Lazard Bros i London, senere også fra Standard Oil of New Jersey, skriver Dag Bakka jr. i Skipet nr. 1-2 1994.
I oktober 1937 inngikk skipsreder H.M. Wrangell en byggekontrakt ved Bremer Vulkan for regning av Dampskips- A/S Produce og året etter nok en kontrakt av et søsterskip for egen regning. Kontraktene var opprinnelig inngått av Standard Oil of New Jersey og gjaldt to motorlasteskip for levering 1939. Kontraktsprisen lå på omlag 2.7 millioner kroner for hvert skip og ble inngått gjennom meklerfirmaet R. S. Platou i Oslo. H. M. Wrangells kontrakt, byggenummer 772, ble imidlertid videresolgt i juni 1939 for GBP 160. 000 til A/S Joh. Ludw. Mowinckels Rederi i Bergen og levert november samme år som «Ogna».
Produces kontrakt ble opprettholdt, sjøsatt 10 august, døpt «Anna Odland», etter rederens kone som døde i 1938, av gudmor frk. Anne Marie Odland og overlevert rederiet 4. oktober.
Foto: “Anna Odland” på beddingen, antagelig fra dåpen 10 august 1939, utlånt av Jacob Kold Odland.
Verdenskrigen, som allerede var en måned gammel, medførte at Produce selskapet, som fra januar 1938 var disponert av Jacob Odland S.S., fikk en rekke vanskeligheter med de tyske myndigheter før skipet kunne overtas. Avgikk Vegesack 3. oktober og videre gjennom Kieler-kanalen som ble skipets tekniske prøvetur. Den formelle overleveringen ble foretatt utenfor 3-mils grensen i Kielbukta 4. oktober i nærvær av representanter fra byggeverftet og rederiet. «Anna Odland» ble finansiert ved lån fra den Svenska Enskildabanken. Det var da etter avtale at båten skulle ikke betales før den var utenfor den tyske 3-mils grensen. Det var det som var spenning helt til den var kommet utenfor grensen, og først da fikk tyskerne sine penger av banken og det var også den banken som også satt med lånet på båten gjennom hele krigen, forteller Sverre Odland til undertegnede den 15. juni 1995.
Kaptein Sven Georg Larsen hadde siden 21. mars hatt bygge tilsyn med nybygningen sammen med maskinmester Sigurd Olsen, men han var utdannet ubåtmaskinist og ble 23. september innkalt til nøytralitetsvakt i marinen og avløst av Eugen Landberg, bosatt i Tønsberg. Kaptein
Sven Georg Larsen (1895-1989), fra Høvåg mellom Lillesand og Kristiansand, var i 30 år tilknyttet rederiene H. M. Wrangell og Jacob Odland S.S. Larsen kom første gang til Wrangell i 1919 som 3. styrmann på D/S «Prosper». Han tok skipsførereksamen i 1923 og ble i 1928 fører av D/S «Proteus» og senere D/S «Prosper» i østasiatisk fart til 1939. Kaptein Larsen skulle heretter føre «Anna Odland» gjennom alle krigsårene og ble først avløst i august 1946.
Foto: Kaptein Sven Georg Larsen (1895-1989). Utlånt av Jacob Kold Odland
«Anna Odland» seilte for Nortraships tjeneste i alliert forsyningsfart uten nevneverdige uhell på alle hav med en utseilt distanse på 298.825 nautiske mil.
Under reisen fra verftet til Kiel var skipet bemannet med et «run-mannskap» og de fleste av offiserene. Blant dem som gikk om bord i Kiel var 21 år gamle motormann Nils Johan Knutsen som ble stående om bord til 26. november 1941. Knutsen kom etter krigen tilbake til Odland-rederiet som maskinist, ble senere maskinsjef og teknisk inspektør. Det samme gjaldt for 25 år gamle jungmann Konrad Jørgensen, fra Kreppene i Skjold. Han dro til sjøs første gang i 1937 med Wrangells D/S «Fram» og påmønstret «Anna Odland» som jungmann og fra desember 1941 matros til mai 1944. De aller fleste av besetningen var fra Haugesund og distriktet. I løpet av 28 til 30 september ble det mønstret tilnærmet fullt mannskap og reisen gikk fra Haugesund til Kristiansand med Arendalske kystrute, ferge over til Hirtshals neste dag og med tog til Kiel hvor vi ankom den 3. oktober, forteller båtsmann Odin Ottosen Kverhellen fra Gulen i Sogn. Han mønstret 28. September, og ble senere 3. og 2. styrmann og stod om bord til han gikk i land i New York august 1943.
Skipet avgikk etter overlevering til København for bunkring, men der var lite olje å få. Anløp underveis, og bunkret på Vallø Oljeraffineri (Esso) ved Tønsberg. Anlegget på Vallø var før krigen Norges eneste raffineri og ble den 25. april 1945 helt ødelagt av alliert bombeangrep.
«Anna Odland» avgikk til hjembyen med ankomst den 8. oktober. I Haugesund ble det tatt om bord ekstra redningsflåter, motorlivbåt, proviant, stores og komplettering av mannskapet. Blant dem som ble påmønstret 12. oktober, var den knapt 16 år gamle dekksgutt Jan Jørgen Høines som stod om bord til juli 1943. Høines tok etter krigen styrmanns- og skipsfører eksamen og seilte fra 1959 til 1969 som kaptein. Motormann Erling Stensnes 24 år giftet seg med Sigrid (21 år) den 10. oktober og seilte ut med skipet natt til 14. Oktober. Noen «hvetebrøds-dager» for de nygifte ble det ingen anledning til. Det samme gjaldt ikke for styrmann Thor Odland som 10. oktober giftet seg med Gine Buch på 22 år, Gine fulgte med da skipet fire dager etter forlot hjembyen. Det som skulle være en kortvarig bryllupsreise skulle ende med nærmere to års seilas på krigshavet og seks år i utlendighet. Jfr. «På bryllupsreise med M/S Anna Odland», Krønike Krigsseileren.com.
Fra v. 1. styrmann, Thor Andreas Odland sønnen til reder Jacob Odland og 1. maskinist Eugen Lanberg fra Tønsberg. Utlånt av Jacob Kold Odland
Fredag den 13 oktober var det klart for avgang, men kaptein Sven G. Larsen som hadde seilt til sjøs i en mannsalder, ventet med avreisen til klokken hadde passert midnatt før de forlot hjembyen. Overtro eller ikke, men «Anna Odland» seilte heldig gjennom hele krigen. Med påmalte nøytralitetsmerking gikk reisen nordover norskekysten med los om bord og stakk til havs den 16. ved Runde og kursen satt for Hampton Roads for ordre. Fem av offiserenes koner ble med på reisen. Kona til kapteinen og 2. styrmannen gikk i land med losbåten ved Hogsteien fyr utenfor Ålesund, men stuertens kone ble med til Norfolk i Virginia. Fru Landberg og fru Odland ble med skipet til sommeren 1941.
Under reisen ble skipet stoppet nord for Færøyene av en britisk hjelpekrysser, som kaptein Larsen antok var S/S «Jervis Bay». Skipet som var bygget i 1921 hadde frem til krigsutbruddet seilt i passasjer- og linjefart mellom England og Australia. Rekvirert av Royal Navy, utrustet høsten 1939 som armert hjelpekrysser og satt inn i patrulje- og eskortetjeneste på Nord-Atlanteren. Den 5. november 1940 var konvoi HX 84 på 37 handelsskip underveis fra Halifax til U.K. eskortert av HMS «Jervis Bay» under kommando av Captain Forgarty Fegen. Det ble gitt ordre om spredning av skipene i konvoien og røyklegging da det tyske lommeslagskipet «Admiral Scheer» dukket opp i horisonten ved 17-tiden. Captain Fegen gikk til motangrep på sin overlegne motstander, men hjelpekrysseren stod snart i flammer etter en kortvarig kamp og gikk under med 250 mann. Det tok «Admiral Sheer» 20 minutter å nedkjempe sin plagsomme motstander, men dette heltemodige angrepet reddet konvoien og tapet ble begrenset til fem handelsskip. Captain Fegen ble for denne heltedåd hedret med Victoria korset post mortem.
Etter en kort inspeksjon og kontroll av skipets papirer og bestemmelsessted, kunne reisen fortsette. Den 23. oktober mottok kaptein Larsen telegram om at skipet var sluttet på timecharter til The Contintal Grain Company of New York. «Anna Odland» ble etter et kort anløp av Norfolk den 30. oktober, der stuertens kone ble satt i land, fortsatte reisen etter et kort anløp av Cape Henry for supplering av sjøkart og satte kurs for Panama-kanalen bestemt for Portland, Oregon. Anløp San Pedro for bunkers og ankom Portland 20. november for å laste hvete til Vladivostok.
Kaptein Larsens dagboknotater:
«..Reise Portland Oregon – Vladivostok 1939 – 40. Vi begynte da i et 3 mnd. certeparti for Contintal Grain co. New York. Ankom til Portland Oregon den 20. november, og fra da og til 30. mars 1940 gjorde vi 3 turer med kornlast til Vladivostok. Avgikk Portland 22.11. Valgte en sydlig rute, for å få bedre vær, men fikk bare motvind. Storm og orkan hele reisen. Tid underveis 26. døgn.
2. reise: Avgikk Portland 13. januar 1940, valgte igjen den sydlige rute, men fikk enda verre vær enn første tur. Motvind og storm, orkan, slingring og overvann. En del havari på livbåter. Tid underveis 30. dager.
3. og siste tur: Avgang Portland 13. mars 1940. Valgte en nordligere rute, nærmere Storsirkelen. Fikk for det meste ganske pent vær. Langfredag 21.3. på 180 gr. Møtte M/S «Karmt» av Haugesund. Hilste med flagg og fløite. Talte med kaptein Arnt Sunde i telefonen. Ankom til Vladivostok 30. etter ca. 16. døgns reise.»
.»
Ifølge John Stoknes dagboks notater, avgikk «Anna Odland» Portland 13. januar på sin andre reis over Stillehavet og ankom Vladivostok 13. februar etter en strabasiøs sjøreise med storm og vind i orkans styrke. «,..Kaptein Larsen som i mange år hadde seilt på nordkysten av Kina og Sakalin hadde aldri opplevd noe lignende uvær. Båtsmann Odin Ottosen Kverhellen som delte lugar akterut med tømmermannen, forteller at lugardøra ble slått inn, lugaren fullt med sjøvann og det ble gjort skade på en av livbåtene.»
Den 9. april – dagen da Hitler-Tyskland angrep Norge – lå …«Anna Odland» i Vladivostok sammen med tre andre norske handelsskip. Det var Haugesunds rederiet John K. Haalands D/S «Utsire» (kaptein Karl M. Johnsen) som lastet trelast for Hongkong, og Osloskipene M/S «Silvaplana» (kaptein Niels Stange Nielsen) til Tschudi & Eitzen og M/S «Segundo» (kaptein Karsten B. Wilhelmsen) til Anders Wilhelmsen.
All forbindelse med rederiet var brutt og det hersket stor usikkerhet om disponering av skipet, befraktnings- og assuransespørsmål.
Utdrag fra kaptein Larsens dagboknotater:
«Den 10 april da vi tre skipsførere før middag kom i land til sovjet agenten fikk vi nyheten om invasjonen i Norge. Jeg fikk senere daglig informasjon om begivenhetene i Norge av en funksjonær som lyttet til radio, og var tålig godt informert. Det var nok risikabelt. Russerne hadde jo da sin berømte «ikke angreps pakt» med Tyskland. Det viste seg senere at nyheten jeg fikk var til dels helt korrekt. Vi tre var senere sammen hver dag og diskuterte begivenhetene hjemme.»
Gine Odland skriver i sin dagbok: «..Russiske soldater hadde forseglet alle radio- og fotoapparat som fantes om bord. Vi hadde ikke hørt nytt om krigen i Europa på lang tid. Det var den russiske agenten som fortalte at tyskerne hadde invadert Norge. Alle var lamslått og kunne slett ikke fatte at dette fryktelige hadde hendt landet vårt. Men etter vært som agenten leste de kjente navnene som Oslo, Elverum måtte vi jo akseptere at dette var dødsens alvor. Det ble vonde dager for alle i usikkerhet og angst for våre kjære hjemme. Uvissheten om hva som nå ville skje med oss og båten var også et nervepress. Russland og Tyskland var jo allierte på denne tiden og vi fryktet for å bli internert og sendt i konsentrasjonsleir. Jeg tror jeg fikk meg en knekk for livet i disse dagene. Jeg følte meg plutselig eldgammel og virkelig glede var det umulig å føle senere.»
Erklæring
Paa grunn av forholdene i Norge ifølge mange, mer eller mindre bekreftede nyheter i aviser og radio angaaende krigssituasjonen, fandt undertegnede skibsførere det nødvendig at komme sammen og drøfte forholdene for vore skibs og mannskapers sikkerhet i anledning avgang herifra.
Det fremgaar av alle nyheter at krig er utbrutt mellom Norge og Tyskland, og selv om vi ikke kan faa det nøyaktig bekreftet, maa vi dog gaa utifra at nyhetene medfører sandhet og anser vi det tilfelde, utenfor større fare, at gaa til nermeste nøitrale havn.
Vi tar ogsaa i alvorlig betraktning forholdene internasjonalt, og maa forutse muligheten av at det kan være adskillig risiko at bli liggende her i lengre tid.
Avisene oplyser at telegrafforbindelsen med Norge er afbrudt og kan derfor ikke vente nogen instruksjoner eller retledning hjemmefra. Der er ikke i de sidste dage kommet svar paa telegrafiske forespørgsler herifra.
Med ansvar for vore skibe og mandskaperne skjebne, maa vi anse det nødvendig ikke at oppholde skibene mere end høist nødvendig her, men gaa til nermeste nøitrale havn, hvor forbindelse muligens kan opnaaes, eller fortsette ifølge ordre.
Vi har telegrafert til Den Norske Ambasade i Moskva den 11th ds. Med forespørgsel om situasjon, men hittil – kl.3emd i dag ikke mottatt svar.
Kaptein Sven Larsen, M/S Anna Odland, Kaptein Karsten B. Wilhelmsen M/S Segundo og Kaptein N. Stange Nielsen M/S Silvaplana.
Vladivostok den 13. april.
Konrad Jørgensen minnes: « .. Vi syntes alle det var trist det hele.
Jeg kan huske at en av matrosene, Alf Nordskog, sa: det var da merkelig at tyskerne skulle ta lille Norge også … Jeg vil si at vi tok det veldig tungt. For sjøfolka har alltid respektert både flagget, og Norge og nå ble all forbindelse brutt med dem hjemme». De sovjetrussiske myndighetene holdt skipet tilbake og besetningen ble innesperret i salongen fra tidlig om morgenen til ut på kvelden uten mat og drikke. Kun 2. maskinisten og 2. styrmannen slapp ut. Jørgensen forteller at årsaken til denne behandlingen var at de hadde en amerikaner ombord som tidligere hadde vært ombord i Leif Høeghs M/S «Høegh Silverspray». Mannskapet ble kryssforhørt hele dagen, men russerne måtte til slutt gi seg. D/S «Utsire» avgikk Vladivostok 10. april for Hongkong, M/S «Silvaplana» gikk ut den 13. bestemt for Yokohama, M/S «Segundo» avgikk den 15. til Hongkong og fortsatte videre den
23. april for Calcutta. (Info om skipenes skjebne Warsailors.com) M/S «Anna Odland» ble etter noe venting utlosset og avseilte som det siste av de norske den 16. april for Port Angeles, Washington, for tilbakelevering. Reisen gikk sørover og neste dag passerte Tangaru stredet. I Japanhavet ble «Anna Odland» den 18. anropt av et fremmet fartøy som viste seg å være den australske hjelpekrysseren «Moreton Bay» om lag 500 nautiske mil nordøst av Japan. I følge Jan Høines som var på 1. styrmann Thor Odlands vakt, ble kaptein Larsen varslet straks det ukjente fartøyet dukket opp i horisonten. Kapteinen var kvikt på broen og gav ordre om full fart på maskinen for å komme fra det fremmede skipet som stadig morset stoppsignal. «Anna Odland» ble snart innhentet og med kanonene rettet mot seg måtte hun legge bi og ble bordet av en offiser med løytnants grad og fem marinesoldater. Etter overenskomst mellom Norske og britiske myndigheter i London skulle britiske krigsskip beordre norske skip og gå til britisk kontrollert havn. Skipet ble beordret til havn i Hongkong fulgt av hjelpekrysseren. S/S «Moreton Bay», på 14.376 deplasement tonn, ble levert i november 1921 fra Vickers Ltd.- Barrowyard in Furness, for den australske Commonwealth Line, Brisbane, og satt I emigrantfart mellom England og Australia. Overtatt I mai 1928 av White Star line, men fortsatte i samme fart etter at skipet blitt overført til Aberdeen og Commonwealth Line i april 1933. Oktober 1939 utrustet som armert hjelpekrysser og overført til den australske marine som HMA «Moreton Bay». Ombygget i 1941 til troppeskip og deltok under invasjonen av Nadagaskar og Nord-Afrika i 1942, og Middelhavs-fronten 1943. Kilde Wikipedia. «Moreton Bay» var søsterskip av den berømmelige «Jervis Bay» som 5. november 1940 gikk ned i Nord-Atlanteren etter kamp med det tyske lommeslagskipet «Admiral Sheer».
Jungmann Konrad Jørgensen forteller: … «
Det var jeg som hadde rortørn da vi satte kurs for Hongkong med bevæpnede vakter med maskingevær på brua. Husker så godt som det skulle ha vært i dag kursen som var satt, men så snart jeg kom en halv grad ut av kurs var soldaten borti sida med revolveren. Disse karene passa godt på at det ikke ble mye giring».
Den 26. April ankret «Anna Odland» opp på reden i Hongkong. «Silvaplana» var da ankommet til Hongkong et par dager tidligere. Ifølge kaptein Stange Nielsen ble også han stoppet av hjelpekrysser i Japanhavet, fikk væpnet vaktmannskap om bord og beordret til Hongkong – en vennligsinnet kapring som kapteinen beskrev senere. Tidspunktet og posisjon tyder på at skipet etter alt å dømme ble stoppet av den overnevnte «Moreton Bay». Den 28. april ble «Anna Odland» forhalt til Kowloon og dokksatt ved Hongkong Cosmopolitan for bunnsmøring.
Regjeringens historiske vedtak av 23. april om å rekvirere den frie norske handelsflåten for krigens varighet avklarte mange ubesvarte spørsmål som assuranse og befraktning i den første tiden etter at Norge kom i krig. Det nye foretaket ble etter hvert kjent under navnet Nortraship med en samlet flåte på nær 1000 skip som ble Norges viktigste bidrag til de alliertes krigføring. Etter tre uker i påvente av ny seilingsordre avseilte skipet den 15. mai til Singapore for ordre, men beordret videre til Calcutta hvor det ble lastet for Midt-Østen.
Skipets videre krigshistorie fortsetter i artikkel november 2019 – «Anna Odland» – ble et lykkeskip gjennom krig og fred.
Kilder og henvisninger:
Rederiene H.M.Wrangell & Co. A/S og Jacob Odland S.S., temahefte til havnedagene I Haugesund 2013, av Leif m. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland, Erik H. Kongshavn og Morten Hammerborg.
Våre motorskip. Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn, av Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn.
Brattdal-typen, av Dag Bakka jr. artikkel i «Skipet» 1-2 1994 (Norsk skipsfartshistorisk selskap).
Historiskedagboknotater av kaptein Sven Georg Larsen og
dagbok av Gine Odland. Utlånt av Jacob Kold Odland.
Norges skipsførere 1953.
Intervjuer:
Matros Konrad Jørgensen Kreppene (1914-1996), Aksdal. Av Thor Bjelland 1987.
Styrmann Odin Ottosen Kverhellen (1900-1997), Gulen i Sogn. Av Leif M. bjørkelund juni 1995.
Kaptein Jan Jørgen Høynes (1923-2009), Haugesund. Av Leif M. Bjørkelund februar 1994.
Skipsreder Sverre Odland (1909 – 2005), Haugesund. Av Leif M. Bjørkelund, 15. juni 1995.
Artikkel Haugesunds Avis 6. mai 1945-1995. Frigjøringsjubileet 1945. Dagbok av
matros og båtsmann John Stoknes, Bremnes:
Små utdrag frå mine reiser verden rundt, frå første januar 1940 og utover med motorskipet «Anna Odland» av Haugesund.
Krigsseileren.com
Warsailors.com (Siri Holm Lawson)
Mannskapsliste pr. 1940:
Kaptein Sven Georg Larsen, Høvåg, Lillesand.
1. styrmann Thor Andreas Odland, Haugesund.
2. styrmann/telegrafist Sigfred Andenes, Kristiansand.
3. styrmann Magne Bakkevig.
Tømmermann Erik Nesse.
Båtsmann Odin Ottosen Kverhellen,Gulen i Sogn.
Matros Alf Nordskog, Haugesund.
Matros John Stoknes, Bremnes.
Matros Karl Øvrebø, Torvastad.
Peder Johnsen.
Leif Breivik. Haugesund
Frank Aksdal,Haugesund.
Edvard Magnussen.
Jungmann Konrad Jørgensen Kreppene, Kreppene i Skjold.
Dekksgutt Jan Jørgen Høines, Haugesund.
1. maskinist Eugen Landberg, Tønsberg.
2. maskinist Kåre Hansen.
3. maskinist Inge Rode.
Assistent Einar Olsen, Haugesund.
Elektriker Roald Baste, Haugesund.
Motormann Erling Stensnes, Haugesund.
Motormann Nils Johan Knutsen, Haugesund.
Ole H. Voll.
Smører Ingvald Hauge. Haugesund
Sverre Storesund.Torvastad
John Nerheim. Hindervåg v. Stavanger
Stuert Harry M. Ikdal, Stavanger
Kokk Arnt Severeide. Haugesund
Sverre Severeide. Haugesund
Øivind Edvinson, Haugesund.
«Anna Odland» – ble et lykkeskip gjennom krig og fred
Av Leif M. Bjørkelund
Publisert i Haugesunds Avis november 2019.
Heders betegnelsen «lykkeskip» var et passende begrep for en lang rekke norske handelsskips innsats under den annen verdenskrig. Men ved krigens begynnelse kunne ingen spå om skjebnen verken for skip eller besetning, og ordet «Lykkeskip» kunne først tas i bruk etter at freden hadde senket seg høsten 1945. Her kunne det nevnes en lang rekke handelsskip og et eksempel er krigsseilasen til haugesundskipet M/S «Anna Odland» til rederiet Jacob Odland. Skipet ble i alle krigsår ført av kaptein Sven Georg Larsen (1895-1989) fra Lillesand, det seilte på alle hav, og tilbakela en utseilt distanse på 330.000 nautiske mil fra oktober 1939 til september 1945 uten alvorlige uhell.
Som tidligere omtalt i Haugesunds Avis og Krigsseileren.com mars 2015, var skipet under timecharter for the Continital Grain Co. of New York og losset den 9. april korn i Vladivostok etter sin tredje rundtur fra Portland, Oregon. Den nedslående meldingen ble meddelt av den russiske agenten om at Norge i morgentimene 9. april var angrepet av tyske styrker.
Russiske myndigheter hadde som vanlig forseglet alle radio og fotoapparat som fantes ombord og besetningen hadde ikke hørt nytt om krigen i Europa på lang tid.
Gine Odland giftet seg 10. oktober 1939 22 år gammel med skipets 1. styrmann Thor Odland, sønn av skipsreder Jacob Odland S.S., og fulgte med sin mann da skipet natt til 14. oktober 1939 stevnet ut på sin jomfrureise nordover Sletta og la hjembyen bak seg.
«Vi var Alle lamslått og kunne slett ikke fatte at dette fryktelige hadde hendt landet vårt. Men etter vært som agenten leste de kjente navnene som Oslo, Elverum måtte vi jo akseptere at dette var dødsens alvor. Det ble vonde dager for alle i usikkerhet og angst for våre kjære hjemme. Uvissheten om hva som nå ville skje med oss og båten var også et nervepress. Russland og Tyskland var jo allierte på denne tiden og vi fryktet for å bli internert og sendt i konsentrasjonsleir. Jeg tror jeg fikk meg en knekk for livet i disse dagene», minnes Gine Odland som skrev to dagbøker om sine opplevelser ombord i skipet. Jfr. Haugesunds Avis 6. mai 1995 og «På bryllupsreise med M/S Anna Odland», Krigsseileren.com.
«Anna Odland» var utlosset den 16. april og avgikk Vladivostok samme dag, men ble to dager senere praiet i Japanhavet av den australske hjelpekrysseren HMAS «Moreton Bay», fikk bevæpnet vaktmannskap om bord og skipet beordret inn til Hongkong. Den 26. april ankret «Anna Odland» opp på reden i Hongkong og deretter forhalt til Kowloon-verftet for dokking og bunnsmøring. All forbindelse med rederiet var brutt og det hersket stor usikkerhet om disponering av skipet, befraktnings- og assuransespørsmål.
Utdrag fra kaptein Larsens dagboknotater:
1. april 1940 befant «Anna Odland» seg I Vladivostok, sammen med MS. «Silvaplana» til Tschudi & Eitzen og M.S. «Segundo» til Anders Wilhelmsen, begge av Oslo. Den 10. april da vi tre skipsførere før middag kom i land til sovjet agenten fikk vi nyheten om invasjonen i Norge. Jeg fikk senere daglig informasjon om begivenhetene i Norge av en funksjonær som lyttet til radio, og var tålig godt informert. Det var nok risikabelt. Russerne hadde jo da sin berømte «ikke angreps-pakt» med Tyskland. Det viste seg senere at nyheten jeg fikk var til dels helt korrekt. Vi tre var senere sammen hver dag og diskuterte begivenhetene hjemme. «Silverplana» gikk til sjøs den 13. april som første skip. «Segundo» seilte 15. april og «Anna Odland» som siste mann den 16. april. Bestemt for Portland Oregon. Den 17. april passerte Tangaru stredet, Japan. Den 18. april kl. 5, ettermiddag stoppet av australsk hjelpekrysser «Moreton Bay» og beordret til Hongkong. Etter en del underhandling var ordren definitiv og vi fortsatte. Vi fikk om bord fra krysseren en offiser og fem mann som skulle følge oss til Hongkong. Løytnanten og jeg hadde på reisen viden riktig koselig. Han spiste hos mig i salongen. De fem mannskaper som var med arbeidet på dekk sammen med våre folk. Vi ankom til Hongkong den 26. april.
Etter overenskomst mellom Norske og Engelske myndigheter i London skulle engelske krigsskip beordre norske skib å gå til engelsk kontrollert havn. Jfr. Motorskipet «Anna Odland» – seilinger 1939-1940, mars 1940.
Etter tre uker i påvente av ny seilingsordre avseilte «Anna Odland» den 15. mai til Singapore for ordre, men beordret videre til Calcutta hvor det ble lastet for Midtøsten.
Ankom den 28. mai og laster jute og jern og seiler den 4. juni for Colombo, Ceylon. Mottar ny seilings ordre den 17. og setter kurs for Bombay og slutter seg den 22. til konvoi. Avgang neste dag i Konvoi BM 1 med sterk eskorte med kurs for Aden.
Kaptein Larsen:
Den 23. juni gikk vi fra Bombay i den første konvoien etter at Italienerne kom med i krigen. Commodore Marrison R.N. Konvoien bestod av 11 fartøyer. Foruten «Anna Odland» 2 norske skip «M/T Svenør» og M/T «William Stockman». Escorten var en hjelpekrysser. Commodoren uttalte på konferansen i Bombay at 100% sikkert ville vi få føling med fiendtlige fly og sjøkrigskrefter. Vi svingte livbåtene ut som vanlig, og i en stiv kuling like imot kom et treff og tok den ene livbåten. Så vi mistet den. Den drev senere i land et sted på Indiakysten. Da vi passerte Aden kom ganske stor forsterkning i eskorten, så vi følte oss trygge. Italia hadde sin store flåtebase i Massawa i Rødehavet. 6. juli passerte vi Perim. Eskorten ble forsterket en hel del. Vi så ikke noe til Italienerne unntatt kanskje noen høytflyvene, antagelig rekoniserings fly.
Båtsmann John Stoknes ca. 1975, utlånt av Kjell Birger Sønstabø
Den 10 juli i Rødehavet ble matros Stoknes syk, signaliserte til eskortefartøy «Cliv» fra Royal Indian Navy. De sendte lege om bord til oss. Legen ble hos oss over natten, da det ble mørkt, og tok Stoknes med seg om morgenen om bord i «Clive» Vi ankom Suez 12. juli og Stoknes kom tilbake. Han var da O.K. Det var blodforgiftning.
Konvoien passerte Aden 5. juli og fortsatte videre i konvoi gjennom Rødehavet til Suez.
Underveis skriver matros/ båtsmann Jon Stokknes fra Bremnes som seilte med skipet fra 28. september1939 til 23. september 1945 i sin dagbok:
11. juli: Jeg befinner meg i dag om bord i en av de Britiske destroyers Hospital som følge av en blodforgiftning, og blir værende der til ankomsten Suez.
12. juli: I sjøen på vei til Suez i konvoi.
13. Ankomst Suez i god behold, ingen angrep av ubåter og fly. Kom i dag tilbake til «Anna Odland» efter at hatt en meget god forpleining i Destroyerens Hospital».
«Anna Odland» losset i Suez fra 14. til 31. juli og avseiler til Safaga for å laste fosfat. Den 9. august er skipet tilbake i Suez og laster bomull og gummi, og avseiler 18. august i konvoi til Aden og derfra alene med ankomst Bombay 1. september. Den 4. er skipet på reise til
Colombo for ordre, men fortsetter derfra til Vizagapatam, India, for lasting av kobberkis for USA.
Avgang den 17. med kurs for Baltimore, bunkret og provianterte i Cape Town og anløp underveis Port of Spain, Trinidad og var vel i havn i Baltimore 7. november etter 51 døgn i sjøen. Etter utlossing ble skipet forhalt for å gå i tørrdokk ved Maryland Drydock. Avgår Baltimore den 24. med kurs for Halifax, Nova Scotia, hvor hun ble liggende fra 28. november til 7. desember. Avseiler lastet med militære kjøretøyer bestemt for Midtøsten.
Jon Stokknes skriver i dagboken:
«25. desember. Denne kjære julehelg skulde jeg få feire på den sydlige halvkule. Langt fra hjem og kjære».
Anløp underveis Cape Town 29. desember for bunkring og avgår neste dag med kurs for Aden med ankomst 15. januar 1941. Slutter seg til Bombay-konvoi BM 13 for den videre reise gjennom Rødehavet. Konvoien som teller 50 handelsskip avgår den 17. med sterk marineeskorte, bestående av Kryssere og Destroyere. I Rødehavet ble konvoien den
21. angrepet av italienske bombefly fra baser i det sørlige Etiopia, men eskortens luftvern klarte å drive angriperne vekk og ingen av skipene fikk skader. Det ble ikke rettet flere angrep mot konvoien og ankom 24. til Suez i god behold. «Anna Odland» fortsatte gjennom kanalen, og ankom Alexandria 26. januar etter en reise på 49 døgn med en tilbakelagt distanse på 1300 nautiske mil. Lossingen iverksatt den 27. og avgår i februar til Port Said og laster malm og olivenolje bestemt for New York.
Krigshandlingene i det østre Middelhavet ble kraftig utvidet i løpet av høsten og vinteren 1940/41. Den 13. september 1940, tre måneder etter at Italia gikk inn i krigen på tysk side, gikk italienske hær- og panserstyrker under marskalk Graziani over grensen til Egypt for å innta den strategisk viktige Suez-kanalen. Men de britiske styrkene under general Wavell, som var tallmessig underlegne, gikk i desember til motangrep og påførte de italienske styrkene et sviende nederlag. Tyskerne som var italienernes forbundsfeller grep inn for å forhindre en militær katastrofe og på nyåret ankom tyske panser- og motoriserte tropper og flyavdelinger til Libya for å stabilisere fronten. Den britiske fremgang i ørkenkrigen muliggjorde fremstøt mot de italienske koloniene i Øst-Afrika, Eritrea. Etiopia og italiensk Somaliland, som kom under fullmilitær britisk kontroll sommeren 1941. Men krigen i den libyske ørken bølget frem og tilbake inntil det avgjørende slaget og den allierte seier ved El Alamein i oktober/november 1942.
For Aksemaktene var det avgjørende å forhindre at britene fikk frem forsyninger til fronten, og havner og kanalsonen ble viktige bombemål for det italienske og tyske luftvåpenet.
Det var dette som var situasjonen i februar da «Anna Odland» seilte inn i kanalen. Fiendtlige fly hadde sluppet ned magnetiske miner i løpet av natten og kanalen var sperret av minesprengte handelsskip. Det ble en stor samling skip som nå ble innstengt inntil kanalen ble ryddet.
«Anna Odland» ankret opp i Great Bitter lake sammen med en lang rekke allierte handelsskip og kanalen ble først gjort seilingsklar 10. mars.
. «Anna Odland» lettet anker og stevnet ut av kanalen, sammen med 50-60 andre skip. Avseiler neste dag i konvoi uten eskorte for Port Sudan og laster gummi og huder. Avgår 22. mars og følger med i konvoi ut av Rødehavet som oppløses etter fire dager. «Anna Odland» fortsetter reisen alene sørover kysten av Øst-Afrika og anløper Cape Town 13. april, 1. påskedag, for bunkring. Reisen fortsetter neste dag og den 16. ble skipet stoppet av Britisk marinefartøy ca. 400 nautiske mil vest av Cape Town. Men etter kontroll av skipets papirer kunne reisen til New York fortsette hvor hun ankom 13. mai etter en reise på 49 døgn. Losser neste dag litt av lasten og seiler den 16. for Philadelphia hvor restlasten skulle losses. Da skipet neste dag, på Norges nasjonaldag, stevnet inn på havnen i Philadelphia med alle flagg til topps.
Avgikk Philadelphia, 23. mai i ballast for Galveston, Texas, med ankomst den 29. Her gikk 1. styrmann Thor Odland og kona Gine i land og dro til Canada. Styrmann Odland ble avløst av Torger Baustad fra Nedstrand og hadde frem til mars seilt med Wrangells D/S «Haraldsvang» og påmønstret i New York
2. juni. Etter seks måneder i St. John, New Brunswick, og I påvente av konas visum til USA, arbeidet Odland en tid ved Nortraships kontor i Montreal. Da «Anna Odland» i september 1942 ankom til New York, gikk styrmann Thor Odland ombord igjen og ble stående frem til 18. november 1945. Men kona som var gravid dro til slektninger i Seattle.
Under oppholdet i Galveston ble skipet dokksatt og lastet i juni svovel for New Zealand. I Cristóbal ble det tatt om bord bunkers og passerte gjennom kanalen den 10. juni og ankom Auckland etter 32 døgn i sjøen. Losser en del av lasten og resten tas i land på New Plymouth og Wangamui. Avseiler Wangamui i ballast for Sydney og Melbourne og laster her stykkgods.
Avgang fra Melbourne 31. juli med kurs for Colombo for ordre og bunkring. Den 19. august er skipet underveis til Port Sudan via Aden som ble passert 28. august. Etter at italienerne mistet sine støttepunkter i Øst-Afrika hadde britene full kontroll med skipningene gjennom Rødehavet og det ble ingen konvoiering denne gang.
Ankom Port Sudan 31. august etter 30 døgn i sjøen. Losset en del hvetemel i sekker og seiler den 8. september til Suez for ordre. Natt til 12. september ble Suez utsatt for bombeangrep.
Jon Stokknes skriver: «Her skulde vi få oppleve noe av krigens grusomhet. Da nær på et halvt hundre tyske bombefly, kom over Suez og Suez havn som hadde en 60 båter på havnen. Den torden av bomber som eksploderte, og av luftvernet kan jeg aldri glemme. Men hvor merkelig det enn kan høres ut, blev ikke noen båt på havnen truffet. Men en del skade i byen.
Avgang Suez 14. september. Også denne natt blev vi gjestet av di tyske bombemaskiner. Men di måtte vende tilbage, uten å få gjøre noen skade. Takket være luftvernet».
Ankom Haifa i Palestina 19. september og losset frem til 28. forsyninger og en del kjøretøyer til de Australske troppene som var forlagt her.
Jan Jørgen Høiness ble påmønstret som dekksgutt da skipet anløp Haugesund oktober 1939 forteller at det ble arrangert en busstur for besetningen til Jerusalem. Det var britene som på denne tid administrerte Palestina og Høines minnes det var strengt vakthold i byen. Det ble en fin avveksling for sjøfolkene med et besøk i gamlebyen og en kirke minnes Høines.
Avgikk Haifa i ballast og ved ankomst til Suez beordret til Colombo for ordre.
Ankom Calcutta 18. oktober og laster for Australia.
Den 14. november er skipet fremme i Port Adelaide etter 20 døgn i sjøen. Her ble en del av lasten losset og fortsetter til Sydney hvor restlasten losses. Den 27. er skipet på reise i ballast til Newcastle, NSW, hvor hun skulle laste kull for Melbourne. Avgår i desember lastet med 200 militærkjøretøyer med kurs for Aldany for topping av lasten og fortsetter til Fremantle med ankomst 16. desember.
Jon Stokknes skriver i dagboken: «Laster korn Juleaften.»
25. Juledag, Denne Julen skulde jeg også få feire på den sydlige halvkule, langt fra hjem og kjære. Januar 1942 avgang Fremantle. Ruten skulle denne gang vert lagt for Singapore. Men på grunn av Japans landstigning der, blev vår reise forandret til Middel East».
«Anna Odland» seilas over Det Indiske Hav forløp uten rapporterte hendelser og var vel fremme i Aden den 25. januar, men beordret samme dag til Suez og Alexandria.
Ankom Alexandria den 31. for lossing etter 27 døgn i sjøen».
«Avgang Alexandria i ballast og ved ankomst Suez fikk skipet ordre om å ta ombord australske tropper og materiell».
Etter Singapores fall 15. februar 1942 og den japanske okkupasjon av nederlandsk Ostindia og mesteparten av New Guinea var i fiendens hender, var selv Australia truet av invasjon. Med bakgrunn i den alvorlige militære situasjon besluttet australske militære myndigheter å trekke sine tropper ut fra fronten i Midtøsten for å forsterke forsvaret av hjemlandet. De australske troppene som nå ble innskipet ombord i «Anna Odland», hadde blant annet deltatt i de harde kampene i og rundt havnebyen Tobruk i den libyske ørkenen. Troppene hadde med seg hele sin utrustning, ammunisjon, feltkanoner, panserbiler, beltevogner av typen Brencarrier, røde kors-biler, motorsykler, lastebiler (lorries) og soldatene ble innkvartert på mellomdekket. Det tunge materiellet ble plassert i lasterommene og kjøretøyer som dekkslast.
Kaptein Sven Larsens notater: «..Anna Odland februar 1942 Troppetransport
Anna Odland beliggende i Suez. 11. februar Bestemt at vi skal være med på transporten av Australske tropper fra Ørkenkrigen. Til Singapore som da trenger forsterkninger. Mellomdekkene blir innredet som soveplasser, vannklosetter på dekk byssa osv. Den 15 februar avgikk fra Suez med ca. 400 troppe om bord med alt sitt utstyr. Kjøretøier, kanoner osv. Den 20 februar ankom Aden for bunkring. På grunn av Singapores fall blev vi liggende og vente Det var først meningen vi skulle gå til Cochin i India. Men Australia ville ha sine tropper hjem på grunn av trusselen fra Japan. Alle tropper ble tatt i land i Aden for eksersis, og kom om bord igjen da det var bestemt at vi skulle til Fremantle. Den 1 mars fortsatte reisen i konvoi et par dager, men fortsatte uavhengig. Den 20 mars ankom Fremantle. Noen dager før ankomst gikk vi en natt forbi en troppekonvoy med 6 store passasjerskip og en eskortetjeneste krysser. Vi ankret opp utenfor Fremantle kl 2. om natten, og først utpå formiddagen kom troppekonvoien. Det var besluttet at vi skulle gå til Port Adelaide, og den 21 fortsatte reisen. Den 26 mars ankom Port Adelaide og troppene blev satt i land og utstyret losset. Underveis fra Suez 40 døgn. Reisen foregikk uten større dramatik og det var nokså uventet da Japanerne nu begynte og vise sig for alvor i Indiske hav.»
Da skipet anløp havnen i Fremantle den 20. mars ble de møtt av Cunnard linjens passasjerdampere S/S «Queen Mary» og S/S «Queen Elisabeth» på vei ut med tropper ombord. Det var litt av et syn som møtte oss og noe jeg aldri glemmer, minnes Jan Høiness. Ombord I skipene spilte de over høyttaler-anlegget melodiene «Waltzing Mathilda» og «Its a long way to Tipperarry» og soldatene sang med for full hals.
10. avgikk fra Port Adelaide i april for Bumberry og lastet korn og jernbanesviller og ankom Alexandria 16. mai etter 27 døgns reise uten nevneverdige episoder.
Jon Stokknes skriver: «17. MAI – I dag er det jo Norges Frihetsdag. Og vi feiret denne stort i dag på et av byens store hoteller. I sammen med Norske fastboende her i Egypt. Og alle Norske sjømenn som var i Alexandria havn».
Avgår fra Alexandria den 25. mai, 2. pinsedag, halvlastet med ammunisjon bestemt for Suez.
Etter utlossing går «Anna Odland» til Massawa for dokking og bunnsmøring.
Massawa, som ligger nord for hovedstaden Asmara i Eritrea, var italienernes viktigste marine- og dypvannshavn i Rødehavet. Byen kom under italiensk kolonistyre i 1885 og tilhørte før denne tid det Osmanske riket.
Havnen med sine store kai-og tørrdokk-anlegg ble tatt i bruk av britene etter at Italia mistet sine kolonier i Øst-Afrika sommeren 1941.
Dokkingen ble utført fra 5. til 9. juni og reisen gikk til Aden for bunkring før kursen settes for Fremantle og Port Adelaide med ankomst 7. juli etter 35 døgns reise. Laster korn og halm i Port Perry og Wallaroo i det sørlige Australia og avseiler 21. juli for Storbritannia via Panama-kanalen.
Ankom 20. august til Panama etter en rolig reise over Stillehavet og går inn i kanalen neste dag. Tørner opp på havnen i Colón for konvoi og avgår den 25. i konvoi PG 8 med kurs for den amerikanske marinebasen i Guantánamo Bay på sørøst kysten av Cuba. Basen som ble anlagt for US navy i 1903, ligger omlag 3, 5 mil sør for byen Guantánamos og ble etter at USA kom med i krigen benyttet som konvoihavn. Under reisen ble en tysk ubåt senket av eskorten og konvoien ankom den 29. uten tap. Handelsskipene sluttet seg for den videre reise til konvoi GZ 700 med til sammen 50 skip som avgikk Guantánamo 1. september via Key West til New York.
I oktober 1942 var det en tydelig nedgang i antallet torpederinger i Karibien. Konvoisystemene var nå kommet i god gjenge, og den amerikanske marinen hadde opparbeidet seg erfaring i konvoieskorte og antiubåtkrigføring. I løpet av september hadde 35 skip gått ned i dette området, men tapstall for oktober ble redusert til 15, derav to norske skip.
Den 13. løp skipene inn på NewYork`s havn, og det ble ikke rapportert om angrep underveis. Under oppholdet i New York kom 1. styrmann Thor Odland ombord igjen og «Anna Odland» forlater havnen den 17. september for å slutte seg til østgående Atlanterhavskonvoi HX 208. Det er en mørk natt med tåke og skipet går for sakte fart og inntar sin anviste plass i konvoien som teller 60 handelsskip. Dette er skipets første tur over Atlanteren i konvoi og ankom til Belfast 1. oktober i god behold. Ingen angrep av fiendtlige ubåter. På denne tid raste slaget om Atlanterhavet på sitt verste og konvoi HX 208 var heldig og unngikk kontakt under overfarten med de fryktede tyske «ulveflokkene» og kom frem uten tap.
Avgang Belfast i konvoi for Swansea med ankomst 7.oktober som er skipets lossehavn.
Reisen Australia _-Belfast tok 73 døgn.
Laster fra 16.-22. oktober kull i Swansea for USA og avgår til Milford Haven for å slutte seg til konvoi.
Under oppholdet i Swansea ble skipet armert med en 4-tonners kanon akterut, fire oerlikon 20 mm luftvernkanoner samt fire bombekastere.
Foto: M/S «Anna Odland» gråmalt og i krigsmundur med kanon og luftvernskyts, fotografert i København september 1945. utlånt fra Stein Erik Dagslands fotosamling.
Ifølge Stokknes notater ankom skipet i konvoi til Panama 21. desember og passerte kanalen neste dag, og seiler sørover den amerikanske Stillehavskysten.
«Vi fortsetter nu våres lange reise alene. Rundt Cap Horn, også denne kjære juleaften skulde jeg få feire i sjøen langt fra hjem og kjære, under Ekvator i sol og sommer. Mine tanker er mere samlet om hjemmet enn noen sinne. Om mine kjære der hjemme som uten tvil ikke lenger har det godt».
JANUAR 1943 I sjøen på vei til Durban. Passerer den
7. sørspissen av Cape Horn og ankommer Durban den 25. for bunkring og vannfylling. Fortsetter reisen neste dag og ved ankomst til Aden 10. februar beordret til
Port Sudan for å losse de amerikanske flyene. Avgår Port Sudan den 14.for Suez og losser her restlasten av kjøretøyer og ammunisjon. Dette ble skipets lengste reise under krigen den var underveis i 66 døgn med en utseilt distanse på 17130 nautiske mil.
Avgang Suez 1. mars via Aden for bunkring og setter kurs for
Mauritius i det sørvestlige Indiske Hav. Øygruppen kom under britisk kontroll i 1810 frem til øygruppen ble egen republikk i 1968. I Port Louis som er hovedstaden, ble skipet liggende å laste ssukker fra 15.- 21. mars og avgår for Haifa i Palestina. Fra Haifa 18. april lastet med sinkkonsentrat via Cape Town bestemt for Storbritannia. Underveis sluttet skipet seg den 17. mai til konvoi fra Durban og i konvoi fra Takoradi med ankomst Freetown 8. juni. Freetown er hovedstad i Sierra Leone i Vest-Afrika og britisk koloni siden 1792. Under 2. Verdenskrig var Freetown en viktig forsynings marinebase og konvoihavn. Avseiler den 13. juni i nordgående Sierra Leone-konvoi SL 131 til Liverpool. Med i konvoien fulgte Haugesundsskipet M/S «Karmt» til H.M.Wrangell, ført av kaptein Arne Fjeldheim, på reise Takoradi-Liverpool. De øvrige norske i konvoien var: M/S «Dagrun», D/S «Hallfried» og Nortraships D/T «Norheim». Sistnevnte ble fra 11. mars 1942 til 21. august 1945 ført av kaptein Kristoffer Sæbø fra Føresvik i Bokn. Underveis sluttet konvoi MKS 15 fra Gibraltar seg til konvoi SL 131 og kom frem til Liverpool uten tap.
«Anna Odland» ankom Middlesbrough 6. juli via Loch Ewe og Methil i kystkonvoi for lossing. Skipets reise fra Haifa i Palestina tok 80 døgn. «Det skal bli herlig og atter sette sine ben på landjorden efter nesten 3 måneder i sjøen», skriver Jon Stokknes i dagboken.
10. avgikk fra Port Adelaide i april for Bumberry og lastet korn og jernbanesviller og ankom Alexandria 16. mai etter 27 døgns reise uten nevneverdige episoder.
Jon Stokknes skriver: «17. MAI – I dag er det jo Norges Frihetsdag. Og vi feiret denne stort i dag på et av byens store hoteller. I sammen med Norske fastboende her i Egypt. Og alle Norske sjømenn som var i Alexandria havn».
Avgår fra Alexandria den 25. mai, 2. pinsedag, halvlastet med ammunisjon bestemt for Suez.
Etter utlossing går «Anna Odland» til Massawa for dokking og bunnsmøring.
Massawa, som ligger nord for hovedstaden Asmara i Eritrea, var italienernes viktigste marine- og dypvannshavn i Rødehavet. Byen kom under italiensk kolonistyre i 1885 og tilhørte før denne tid det Osmanske riket.
Havnen med sine store kai-og tørrdokk-anlegg ble tatt i bruk av britene etter at Italia mistet sine kolonier i Øst-Afrika sommeren 1941.
Dokkingen ble utført fra 5. til 9. juni og reisen gikk til Aden for bunkring før kursen settes for Fremantle og Port Adelaide med ankomst 7. juli etter 35 døgns reise. Laster korn og halm i Port Perry og Wallaroo i det sørlige Australia og avseiler 21. juli for Storbritannia via Panama-kanalen.
Ankom 20. august til Panama etter en rolig reise over Stillehavet og går inn
i kanalen neste dag. Tørner opp på havnen i Colón for konvoi og avgår den 25. i konvoi
PG 8 med kurs for den amerikanske marinebasen i Guantánamo Bay på sørøst kysten av Cuba. Basen som ble anlagt for US navy i 1903, ligger omlag 3, 5 mil sør for byen Guantánamos og ble etter at USA kom med i krigen benyttet som konvoihavn. Under reisen ble en tysk ubåt senket av eskorten og konvoien ankom den 29. uten tap. Handelsskipene sluttet seg for den videre reise til konvoi GZ 700 med til sammen 50 skip som avgikk Guantánamo 1. september via Key West til New York.
I oktober 1942 var det en tydelig nedgang i antallet torpederinger i Karibien. Konvoisystemene var nå kommet i god gjenge, og den amerikanske marinen hadde opparbeidet seg erfaring i konvoieskorte og antiubåtkrigføring. I løpet av september hadde 35 skip gått ned i dette området, men tapstall for oktober ble redusert til 15, derav to norske skip.
Den 13. løp skipene inn på NewYork`s havn, og det ble ikke rapportert om angrep underveis. Under oppholdet i New York kom 1. styrmann Thor Odland ombord igjen og «Anna Odland» forlater havnen den 17. september for å slutte seg til østgående Atlanterhavskonvoi HX 208. Det er en mørk natt med tåke og skipet går for sakte fart og inntar sin anviste plass i konvoien som teller 60 handelsskip. Dette er skipets første tur over Atlanteren i konvoi og ankom til Belfast 1. oktober i god behold. Ingen angrep av fiendtlige ubåter. På denne tid raste slaget om Atlanterhavet på sitt verste og konvoi HX 208 var heldig og unngikk kontakt under overfarten med de fryktede tyske «ulveflokkene» og kom frem uten tap.
Avgang Belfast i konvoi for Swansea med ankomst 7.oktober som er skipets lossehavn.
Reisen Australia _-Belfast tok 73 døgn.
Laster fra 16.-22. oktober kull i Swansea for USA og avgår til Milford Haven for å slutte seg til konvoi.
Under oppholdet i Swansea ble skipet armert med en 4-tonners kanon akterut, fire oerlikon 20 mm luftvernkanoner samt fire bombekastere.
(fotoplassering: M/S «Anna Odland» gråmalt og i krigsmundur med kanon og luftvernskyts, fotografert i København september 1945. utlånt fra Stein Erik Dagslands fotosamling.)
«Anna Odland» fulgte med i vestgående Atlanterhavskonvoi ON 141 og avgikk Milford Haven 24. oktober med Knutsen-rederiets «Samuel Bakke» som Commodore-skip under kommando av kaptein Jakob Olsen fra Langesund som hadde ført skipet siden 1937 og ble en av veteranene i konvoifarten på Nord-atlanteren. Konvoien bestod av 60 handelsskip fra en rekke nasjoner og følgende var norske:
Albert L. Ellsworth, Aun, Fagerfjell, Fernmoor, Fernwood, Gallia,Herbrand,Jenny(returnerte), Pan Aruba, Reinholt, Salamis,Samuel Bakke (Commodore), Skiensfjord, Trondheim og Ørnefjell. Konvoien ankom New York 10. november etter en rolig reise med hensyn til årstiden i Nord-atlanteren. Konvoien ble under overfarten angrepet av tyske ubåter, men slått tilbake av eskorteskipene og ingen av konvoiens skip gikk tapt.
«Anna Odland» avgikk den 13. til Portland Maine, for lossing av kull-lasten og returnerte tilbake til New York for å gå i tørrdokk. Laster deretter forsyninger til Midtøsten.
Avgikk New York 10. desember i konvoi, lastet med jagerfly, militære kjøretøyer, invasjonslektere og ammunisjon, bestemt for fronten i Nord-Afrika. De allierte vurderte på denne tid ubåtfaren i det sørlige Atlanterhavet som altfor risikabel for enslige handelsskip og valgte å rute skipene via Panama-kanalen, langs vestkysten av Sør-Amerika, rundt kapp Horn, krysset 40 gradene og anløp Durban i Sør-Afrika.
Ifølge Stokknes notater ankom skipet i konvoi til Panama 21. desember og passerte kanalen neste dag, og seiler sørover den amerikanske Stillehavskysten.
«Vi fortsetter nu våres lange reise alene. Rundt Cap Horn, også denne kjære juleaften skulde jeg få feire i sjøen langt fra hjem og kjære, under Ekvator i sol og sommer. Mine tanker er mere samlet om hjemmet enn noen sinne. Om mine kjære der hjemme som uten tvil ikke lenger har det godt».
JANUAR 1943 I sjøen på vei til Durban. Passerer den 7. sørspissen av Cape Horn og ankommer Durban den 25. for bunkring og vannfylling. Fortsetter reisen neste dag og ved ankomst til Aden 10. februar beordret tilPort Sudan for å losse de amerikanske flyene. Avgår Port Sudan den 14.for Suez og losser her restlasten av kjøretøyer og ammunisjon. Dette ble skipets lengste reise under krigen den var underveis i 66 døgn med en utseilt distanse på 17130 nautiske mil.
Avgang Suez 1. mars via Aden for bunkring og setter kurs for
Mauritius i det sørvestlige Indiske Hav. Øygruppen kom under britisk kontroll i 1810 frem til øygruppen ble egen republikk i 1968. I Port Louis som er hovedstaden, ble skipet liggende å laste sukker fra 15.- 21. mars og avgår for Haifa i Palestina. Fra Haifa 18. april lastet med sinkkonsentrat via Cape Town bestemt for Storbritannia. Underveis sluttet skipet seg den 17. mai til konvoi fra Durban og i konvoi fra Takoradi med ankomst Freetown 8. juni. Freetown er hovedstad i Sierra Leone i Vest-Afrika og britisk koloni siden 1792. Under 2. Verdenskrig var Freetown en viktig forsynings marinebase og konvoihavn. Avseiler den 13. juni i nordgående Sierra Leone-konvoi SL 131 til Liverpool. Med i konvoien fulgte Haugesundsskipet M/S «Karmt» til H.M.Wrangell, ført av kaptein Arne Fjeldheim, på reise Takoradi-Liverpool. De øvrige norske i konvoien var: M/S «Dagrun», D/S «Hallfried» og Nortraships D/T «Norheim». Sistnevnte ble fra 11. mars 1942 til 21. august 1945 ført av kaptein Kristoffer Sæbø fra Føresvik i Bokn. Underveis sluttet konvoi MKS 15 fra Gibraltar seg til konvoi SL 131 og kom frem til Liverpool uten tap.
«Anna Odland» ankom Middlesbrough 6. juli via Loch Ewe og Methil i kystkonvoi for lossing. Skipets reise fra Haifa i Palestina tok 80 døgn. «Det skal bli herlig og atter sette sine ben på landjorden efter nesten 3 måneder i sjøen», skriver Jon Stokknes i dagboken.
12. Etter utlossing ble skipet satt i tørrdokk for bunnsmøring og avgår den 20. for Methil i ballast og følger med i kystkonvoi til Loch Ewe. Slutter seg den 24. til vestgående konvoi ON 194 for New York.
Konvoien bestod av 100 skip derav 12 norske, blant dem var Knutsens M/T «Kaia Knudsen» og Wrangells M/T «Noreg».
Konvoien hadde sterk eskorte og hadde ingen tap på overfarten og ankom New York 8. august. Seiler ut fra New York lastet med krigsmateriell, fly og ammunisjon for Midtøsten og slutter seg 27. august til konvoi UGS 16 fra Hampton Roads (Norfolk). Konvoien bestod av 86 handelsskip, beskyttet av to eskorte-hangarskip, 16 eskortefartøyer og fly. Blant eskorten var de norske korvettene, Acanthus, Potentilla og Rose. Det norske innslaget I konvoien bestod av Egerø, G. C. Brøvig, Gudrun, Heimvard, Strinda og Anna Knudsen.
Utviklingen på krigsfronten våren og sommeren 1943 gjorde det igjen mulig for alliert konvoiering gjennom Middelhavet uten risiko for store tap.
General Bernard Montgomerys seier ved El-Alamein og den Anglo-Amerikanske landgangen i det Vichy-kontrollerte Nord-Afrika 8. november 1942, under ledelse av general Dwight D. Eisenhower, ble et av mange tegn på at krigslykken hadde snudd i de alliertes favør.
Aksemaktene svarte med å sende betydelige forsterkninger til Tunisia og klarte å holde
et brohode i Nord-Afrika. Men de alliertes overlegenhet på slagmarken, herredømme i luften og på havet, tvang aksestyrkene til kapitulasjon 13. mai 1943. Den etter følgende invasjon av Sicilia 10. Juli og det italienske fastlandet i september gjorde at Italia trakk seg ut av krigen og Mussolini ble avsatt.
Konvoi USG 16 ankom Gibraltar 12. september uten tap og «Anna Odland» anløp
Algiers som første lossehavn. Reisen fortsatte den 20. i konvoi MKS 26 for Port Said der restlasten ble tatt i land. Passerer gjennom Suez-kanalen 8. oktober bound for Australia via Aden der det ble lastet olje. Seiler fra Aden lastet med olje i konvoi den 18.som oppløses fire dager senere og fortsetter reisen alene med ankomst Fremantle10. november. Fra Fremantle lastet med korn for Calcutta via Colombo og Wisagapatam.
Bunkret i Colombo og seiler 11. desember i konvoi for Calcutta med ankomst den 18. og videre til Calcutta 25. Juledagskveld, ankom for lossing.
«Også denne Julen skulle jeg få feire i et fremmed land langt fra hjem og kjære. Mon ikke Julen 1944 skal bli en frihets jul for oss her ute, og der hjemme», skriver Jon Stokknes.
Laster 15. januar 1944 militærmateriell og avseiler den 26. i konvoi for Colombo. Under reisen ble skipet 2. februar utsatt for to angrep av ubåter, men ble slått tilbake etter kraftig kanonild. Lastet The og kakao for Midtøsten og avgår 20.februar for Suez via Bombay i konvoi for ordre. I konvoi 26. februar for Aden og fortsetter etter bunkring med ankomst Suez
11. mars, og videre in kanalen til Port Said samme dag. Losser i port Said og seiler 23. mars til Alexandria for ordre.avgang 26. mars i konvoi for U.S.A. via Gibraltar der «Anna Odland» har oppgave som commodoreskip.
Fra november er «Anna Odland» tilbake i Fremantle og anløper en rekke indiske havner og er tilbake i New York i april 1944.
I løpet av høsten er skipet tilbake til India hvor hun losset jernbanemateriell i Karachi fra New York, og deretter til Australia. November avseiler skipet fra Cochin via Cape Town for Montevideo hvor hun ankommer i desember. I januar 1945 laster «Anna Odland» korn i Argentina og seiler fra Buenos Aires bestemt for Storbritannia og ankommer via Casablanca til Barry i Avonmouth den 20. februar.
Den 7. mai 1945 ligger «Anna Odland» i Palermo på Sicilia og losser korn fra Canada. Avgår fra Palermo 12. mai og følger med i konvoi til USA og ankommer New York 2. juni for å laste matvarer. Jon Stokknes skriver i dagboken:
«,..13. juni avgang New York fullastet med mat for Italia. For første gang på over fem lange år i krig og mørke kan vi nu få pløye Atlanterhavet med full belysning, alene. Vi føler oss så fri, ingen engstelse mer for ubåter». «Matvarene ble losset i Bari ved Adriaterhavet og «Anna Odland» avgår 11. juli via Oran til Montevideo for ordre.
Underveis beordret til Buenos Aires med ankomst den 2. august. Laster korn bestemt for Norge. Den 15. august kapitulerte Japan og verdenskrigen var endelig slutt, og det ble flagget over alt, skriver Jon Stoknes i dagboken. Avgikk 26. august lastet med 5600 tonn rug via Montevideo til St. Vincent, Kapp Verde, for bunkers. Avgang neste dag for Santa Cruz på Kanariøyene for å laste bananer. Avgikk samme dag og anløp Kirkwall på Orknøyene 21. september for ordre
Og ankom Oslo 24. september.
(Foto: fra skipets anløp av Oslo i september 1945:
F.v. kaptein Sven Larsen, datteren Liv Larsen (10 år). Reder Jacob Odland med barnebarnet Jacob Kold Odland 6 år. Utlånt fra Jacob Kold Odland.
Under oppholdet i Oslo fikk skipet besøk av familien Jacob Odland samt pårørende til en del av offiserene. Det ble foretatt en del utskifting blant besetningen. Seks mann hadde fulgt med skipet siden september 1939. Blant dem som gikk i land i Oslo var båtsmann Jon Stokknes fra Bremnes. Han ble påmønstret i Kiel 28. september 1939 og fikk sin avmønstring den 23. september etter seks år og seks dagers tjeneste.
«Anna Odland» tilbakela under sin tjeneste i Nortraship en utseilt distanse på 298 825 nautiske mil, ble tilbakelevert til rederiet i oktober 1945 og kunne seile på den gode etterkrigskonjunkturen. Sluttet på timecharter for norske og utenlandske linjeoperatører og i perioder trampfart. Skipets beskjeftigelse og historie etter krigen er beskrevet i Rederiene H. M. Wrangell og Jacob Odland 1882-1986, tema til havnedagene i Haugesund 2013.
En kort epilog om skipsfører Sven Larsen.
Sven Georg Larsen var født 25. november 1895 i Høvåg mellom Lillesand og Kristiansand. Han var tredje generasjon i slekten som valgte sjøen som levevei og dro ut i 1912 som førstereis med D/S «Kronstad» av Arendal. Seilte i 1915 med seilskip. Etter styrmannseksamen i 1919 ble Larsen påmønstret 3. styrmann på H. M. Wrangells D/S «Prosper» og ble frem til 1939 engasjert i rederiets Østasiatiske fart. Skipsførereksamen i 1923 og fikk sin første kommando på D/S «Proteus» i 1928.
Kaptein Sven Larsen hadde tilsyn under byggingen av «Anna Odland» ved verftet Bremer Vulkan og tok skipet ut etter overlevering den 4. oktober 1939 og ble stående om bord gjennom alle krigsår og ble avløst i august 1946.
Kaptein Larsen fortsatte etter krigen å føre skip tilhørende Dampskibs-A/S
Produce som fra 1938 ble disponert av Jacob Odland S.S. frem til han gikk i land i Alexandria 1957.
Kaptein Larsen ble dekorert med Krigsmedaljen og Norges Rederforbunds gullmedalje – han døde i 1989 94 år gammel.
Kilder og henvisninger.
Krigsseileren. Tema til havnedagene i Haugesund 2012. Av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.
Rederiene H. M. Wrangell og Jacob Odland S.S. 1882-1986. Tema til havnedagene i Haugesund 2013, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland, E. H. Kongshavn
og Morten Hammerborg.
«Våre motorskip».Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn, av Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn.
Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Av Leif m. Bjørkelund.
Artikler i Haugesunds Avis 23. november 1985 av Gunnar Flatebø og 6. mai 1995 av Terje Størksen.
Skriftlig materiale utlånt av Jacob Odland (1939) sønn av skipsreder Sverre Odland:
Dagbok, notater og dokumentasjon om Anna Odlands seilinger av kaptein Sven Georg Larsen.
To Dagbøker av Gine Odland, Gift med 1 Styrmann Thor Odland.
Historien er beskrevet i artikkel, «På bryllupsreise med M/S Anna Odland», Krigsseileren.com
Jon Stoknes:
Små utdrag frå mine reiser verden rundt, frå første januar 1940 og utover med motorskipet «Anna Odland» av Haugesund.
Nettsiden: Warsailors. com
«Anna Odland» av Haugesund
Nettsiden: Warsailors. Com