Publisert i Haugesunds Avis mars 2017
Av Leif m. Bjørkelund
Frem til midten av 1920-tallet bestod flåten i rederiet Knut Knutsen O.A.S. av dampskip som vesentlig ble beskjeftiget i trampfart. Men i årene 1924-1925 skulle bli et tidsskille i rederiets historie med anskaffelse av motorskip, tankfart, hvalfangst og internasjonal linjefart.
I motsetning til flere Haugesunds redere som etter fraktfallet i 1921 enten måtte innstille driften eller selge tonnasje, kom Knutsen-rederiet økonomisk styrket gjennom høykonjunkturen under verdenskrigen og hadde kapital til å investere i nye skipstyper.
Til tross for kriseårene som oppstod etter krakket i 1920/21 viste oljeforbruket i verden en stigende tendens og de store oljeselskapene hadde økende interesse for å slutte inn tanktonnasje samtidig som de selv bygget opp sin egen tankflåte. Norske redere innså tidlig tankfartens muligheter og ble gjennom mellomkrigsårene aktive med tankkontraheringer. Med bakgrunn i denne utviklingen kontraherte en rekke kapitalsterke norske rederier tankskip ved skandinaviske, tyske og britiske verft.
Knutsen-rederiets tankflåte
I løpet av årene 1925 til 1939 bygget Knut Knutsen O.A.S. opp et av Norges største tankrederier med en flåte på syv moderne motortankskip. Rederiet hadde dessuten et 16.440 tonns tankskip i ordre ved A/B Gøtaverken, sjøsatt i desember 1939 og som skulle overleveres juni 1940. Nybygget som fikk navnet «K. J. Knudsen» ble etter den tyske okkupasjonen av Norge proforma solgt til A/B Zenit og lagt opp i Gøteborg som «Bellona». Overlevert rederiet 7. august 1945, ankom Haugesund for visning den 12. august og umiddelbart satt i fart på den gode etterkrigs konjunkturen, med Knut O. Bringedal som kaptein og B. Mangård Log som maskinsjef. Haugesunds Pressen 13. august 1945.
Siste tilvekst til Knutsen-rederiet før krigen var motortanker «O.A. Knudsen» som i midten av august 1938 ble levert fra Deutsche Werft A/G, Betrieb Finkenwärder, Hamburg for regning av Skibs-A/S Marie Bakke. Skipet var med sine 16.150 tdw. Norges største tankskip. Maskineriet bestod av en 7 syl. 2-takts dobbeltvirkende MAN dieselmotor på 4500 BHK som gav en fart av 13 knop på last. Kontrakten ble overtatt i oktober 1936 fra det nederlandske fettkonsernet Unilever i Rotterdam til en pris av GBP 170.000.
Tyskland var i mellomkrigsårene en av de store kjøperne av hvalolje i Europa, men de tyske valutabestemmelser hindret selgerne å få oppgjør i fremmed valuta. Det ble derfor inngått en rekke trekant-avtaler, hvor hvalfangstselskap bestilte skip fra tyske verksteder og deretter solgte skipene til andre rederier med oppgjør i konvertibel valuta. Mange av tørrlast- og tankskipene som ble levert fra tyske verft til norske rederier fra 1935 frem til krigsutbruddet kom i stand på denne måten. Det ser ut som de fleste kontraktene ble overtatt fra Unilever, Rotterdam, eller via meglerfirmaet Lazard Brothers i London, senere også fra Standard Oil of New Jersey, skriver Dag Bakka jr. i bladet «Skipet» (NSS) nr. 1-2 1994.
Under byggetiden hadde maskinmester Simon Olsen hatt det tekniske tilsyn og oppholdt seg seks måneder i Hamburg. Kaptein Knut O. Bringedal (1897-1968) fra Uskedalen i Kvinnherad, ankom til Rotterdam august med M/T «Kaia Knudsen» som han hadde ført siden 8. januar 1938. Bringedal ble avmønstret den 13. og beordret til Hamburg for å ta ut rederiets nybygde tankskip. Bringedal hadde vært tilknyttet Knutsen-rederiet siden 1920-tallet og seilte som 1. styrmann om bord i rederiets første tanker med navnet «O. A. Knudsen» på 13.480 tdw. levert fra Blythswood Shipbuilding i Glasgow 21. november 1925. Bringedal avløste kaptein John Bakke 18. april 1929 i San Pedro og førte «O. A. Knudsen» frem til november 1935, og ble med tiden en av rederiets fremste skipsførere. (Uskedalsposten, Påsken 2011).
M/T «O. A. Knudsen» var Deutsche Werfts byggenummer 198 og tilhørte en større bygge-serie som verftet bygget i årene frem til krigsutbruddet hvor mesteparten gikk til norske rederier. I løpet av høsten 1939, 23. september og 11. oktober, ble ytterlige to 16.000-tonnere levert fra Hamburg. Det gjaldt «Arne Kjøde» og «Thorshavet» for regning av Jacob Kjøde A/S, Bergen og A/S Thor Dahl, Sandefjord, og begge skip gikk tapt i løpet av krigen. «Arne Kjøde» ble torpedert 12. november 1939 ved Hebridene på sin jomfrureise med olje fra Aruba til Danmark. Fem mann omkom derav skipets kaptein. «Thorshavet» ble torpedert i Westindisk farvann 3. november 1942 på reise Trinidad med råolje for UK og tre av mannskapet omkom.
Den 17. august 1938 ankom «O. A. Knudsen» til Haugesund for visning og etter et kort opphold i Bøvågen, i overenstemmelse med «Tankskipspoolen», ble tankskipet den 23. august satt i fart og jomfrureisen gikk til California hvor skipet lastet i San Fransisco for Curacao den 23. september. Seilte i spotmarkedet frem til krigsutbruddet, kun avbrutt av et kortere opplegg fra 4. mars til 21. april 1939. Ankom New York 2. juli ifølge skipslisten og passerte Key West 5. august til US Gulfen for ordre.
Tysklands angrep på Polen 1. september 1939 fikk store konsekvenser for skipsfarten og sjøfartsmyndighetene forbød norske handelsskip å anløpe tyske og polske havner. To av Knutsen-rederiets tankbåter, «O.A. Knudsen» og «Anna Knudsen», var begge på reise til henholdsvis Kiel og Hamburg med brenselolje fra Houston, men ble underveis omdirigert til nøytral havn.
Thorleif Haavik (1922-2013) fra Håvik, Karmøy forteller: I halvannet år hadde jeg vært hyresøkende inntil våren 1939 da jeg ble forhyrt som salonggutt på Knutsens «O. A. Knudsen». Det ble påmønstret så og si nytt mannskap og kun en del av offiserene hadde før seilt med skipet. Kristian Lande som var hyresjef i Knutsa-rederiet, spurte meg: « Ka kan me bruka deg til»?. Jeg forsøkte å overbevise han om at jeg kunne vaske opp, gjøre rent og pusse messing. Han ble kanskje lei av meg og etter en tid så fikk jeg meg jobb og ble våren 1939 hyrt som salonggutt. Dette var Knutsens største tankbåt før krigen.
«O. A. Knudsen» brøt opplaget i Bøvågen og kom ut i fart. Skipper ombord var Knut Bringedal som var rederiets flaggskipper og det samme kan sies om stuerten ombord – Østensjø som ble min sjef ombord. Skipet gikk til USA og lastet olje for Tyskland. Under veis brøt krigen ut og vi ble praiet i Nordsjøen av et større engelsk krigsfartøy. De skulle da ha rede på hvor skipet skulle hen – kontrabandekontroll. Men det var så pass mye sjø at de engelske marinefolkene ikke kunne borde oss med lettbåt. Kaptein Bringedal meldte tilbake at «We are bound for Haugesund for order». Marinefolkene godtok dette og reisen kunne fortsette og skipet ankret opp i Skudefjorden, men etter å ha konferert med rederiet fikk kaptein Bringedal ordre om å fortsette reisen til Helsingør i Danmark for
lossing. Så snart skipet var fortøyd til oljeterminalen i Helsingør, la en tysk tankbåt seg foren om «O. A. Knudsen» som skulle føre oljelasten til Kiel som var den opprinnelige lossehavn.
Den tyske kapteinen kom ombord til oss og konfererte med kaptein Bringedal før lossingen ble satt i gang. Oljen ble så pumpet via terminalen og over i den tyske tankeren.
Men etter utlossing ble skipet tatt hjem for opplag i Bøvågen. Mesteparten av mannskapet ble avmønstret og kun en del av offiserene ble tilbake. Jeg sto ombord i temmelig nøyaktig seks måneder. Vi hadde før krigsutbruddet gått i fart på Karibien – utførte korte reiser. Men høsten 1939 etter at det var brutt ut krig fikk vi denne turen til Danmark. Men opplagstiden ble kortvarig og tankskipet kom i fart igjen i begynnelsen av oktober, men jeg kom ikke ombord igjen. Ble påmønstret som dekksgutt ombord i M/S «Ida Bakke» til Christian Haaland som ankom til Haugesund. 5. november 1939 ifølge mønstringspapirene. «Ida Bakke» kom da innom Haugesund og var på vei til Göteborg.
Den 30. september 1939 ble det påmønstret fulltallig mannskap på «O.A. Knudsen» som kort tid etter brøt opplaget i Bøvågen og stevnet ut til US Gulfen for ordre. Jacob Tvedt fra Haugesund, var blant skipets befal som hadde fulgt skipet fra levering. Tvedt kom til Knutsen første gang som lettmatros på rederiets M/T «Ida Knudsen» i oktober 1925. Fikk styrmanns sertifikat i juli 1931 og seilte fra 1933 til 1938 som styrmann/telegrafist på M/T «Hilda Knudsen». Påmønstret 9. august 1938 som 2. styrmann/telegrafist på «O. A. Knudsen» som var under ferdigstilling ved byggeverftet i Hamburg. Styrmann Tvedt ble etter denne tid stående ombord til tankskipet krigsforliste i mars 1942. Den 26. april 1941 avløste Jacob Tvedt 1. styrmann Trygve Tobiassen som nå overtok som fører av rederiets hvalkokeri «Suderøy». (Jfr. «Fra hvalfangst til krigsseilas» juni 2015).
Norske handelsflåten i krig
Den 9. april 1940 befant «O.A. Knudsen» seg i Napoli, men avgikk samme dag i ballast med kurs for Texas for ordre. Men underveis ble tankskipet den 12. april stoppet av et fransk patruljefartøy og beordret inn til Oran. Skipet ble etter en tids venting frigitt og reisen gikk via Suez-kanalen til Anglo Persian Oils terminal i Abadan hvor hun ankom den 27. mai. Avgikk den 31. med kurs for Australia og ankom Melbourne 28. juni.
Avgikk deretter for Batavia, Nederlandsk Ostindia, 2. august med olje bestemt for Cape Town. Etter utlossing avgikk i ballast igjen til Persiske Gulf og avseilte fra Abadan i midten av september bestemt for Storbritannia. Reisen gikk via Cape Town og sluttet seg i Freetown, Sierra Leone, til konvoi SL 52 og ankom River Clyde 11. november uten noen rapporterte hendelser underveis. I midten av mars 1941 var tankskipet igjen tilbake i Clyde etter en ny rundtur til Persiske Gulf og kom heretter inn på den transatlantiske konvoifarten.
USA i krig
Japans angrep på USA og de allierte var kommet overraskende på den tyske overkommando, men den nølte ikke med å utnytte situasjonen. Allerede den 12. desember beordret kriegsmarine 13 ubåter vestover for å angripe skipsfarten langs den Amerikanske østkyst. Operasjonen som fikk kodenavnet «Paukenschlag» ble innledet med «U 123», under kommando av kapitänleutnant Reinhard Hardegen, ved Cape Hatteras på nyåret 1942. Denne nye fasen av Slaget om Atlanterhavet skulle komme til å koste de allierte millioner tonn torpederte skip i løpet av året. Fra å være et fredelig, nøytralt farvann ble østkysten plutselig forvandlet til et fareområde som i mer enn et halvt år langt overskygget de transatlantiske konvoiruter. I Atlanterhavskonvoiene hadde skipsfarten tross alt en viss beskyttelse av eskortefartøyer. Denne beskyttelsen manglet fullstendig langs østkysten, for USA var ikke forberedt, og marinen måtte prioritere sine begrensede ressurser mot den japanske trussel i Stillehavet. Kystkonvoier ble ikke organisert før ut i april, for etter amerikansk oppfatning løp en konvoi uten eskorte større risiko enn om skipene seilte enkeltvis, skriver Jon Rustung Hegland i Nortraships flåte bind II.
M/T. «O.A. Knutsen» blir senket
I mars 1942 befant «U128», under kommando av korvettenkapitän Ulrich Heyse, seg i farvannet øst av Great Abaco Island i Bahamagruppen. Den tyske Kriegsmarine var kjent med at lastede tankskip fra US Gulfen og Karibien, som skulle nordover til de transatlantiske konvoi havnene, ble rutet gjennom dette farvannet.
M/T «O. A. Knudsen» var i desember 1941 tilsluttet konvoi HX 167 som avseilte fra Halifax den 27. med ankomst River Clyde 10. Januar 1942. Avgikk fra Clyde I ballast 24. Og sluttet seg til vestgående konvoi ON 59 som avgikk Liverpool den 23. Konvoien hadde et stort innslag av norske skip. Blant dem var Knutsen-rederiets M/T «Hilda Knudsen» og M/T «Thorshavet» til A/S Thor Dahl, som forøvrig var søsterskip til «O. A. Knudsen». Konvoien ble den 6. februar oppløst og skipene fortsatte alene til sine respektive destinasjoner.
Den 17. Februar ankom «O. A. Knudsen» til Mobile og avgikk den 24. til Texas for lasting. Avgikk Port Arthur, Texas, søndag 1. mars 1942 lastet med bensin, parafin og brenselolje med kurs for Halifax, Nova Scotia, hvor hun skulle slutte seg til østgående konvoi til Liverpool. Tankskipet hadde frem til denne tid utført 10 kryssinger av Atlanteren og var nå i ferd med å påbegynne den 11.
Skipet styrte etter rute oppgitt av Navy Control Service i Galveston. Holdt en fart på 11-12 knop, og styrte i sikk -sakk i moderat sjø med SSO bris med god sikt.
Kl. 08.25 den 5. mars avfyrte «U 128» fra periskopdybde en torpedo mot M/T «O. A. Knudsen» og registrerte treff i babord side midtskips i ving tank nr. 6 ved pumperommet.
Kaptein Bringedal befant seg i bestikken, og vakthavende 3. styrmann Georg Berntsen fra Rekefjord var på broen, lettmatros Nils Risholm stod til rors og med lettmatros Leif Bentsen som utkikk på bestikktaket. Matros/skytterne Ole Mikkelsen, fra Vikebygd, og Waldemar Lund, fra Søgne hadde vakt ved kanonen. Utkikken oppdaget stripen fra torpedoen, men rakk ikke å varsle før skipet ble truffet.
Tankskipet fikk noe slagside og besetningen som bestod av 29 nordmenn og 12 utlendinger ble beordret til å gå fra borde.
Det ble slått stopp i maskinen, og man begynte å sette livbåtene på vannet. Babord båt hadde huket seg ut av taljene ved eksplosjonen. Da surringene på båten ble løsnet falt den i vannet og ble hengende i gangelinen delvis neddykket. Styrbord livbåt og motorbåten midtskips med 32 mann kom vel på vannet. Kapteinen, 1. styrmann, 3. styrmann, 2. maskinist, båtsmann og matrosene Freistad og Ole Mikkelsen samt matros Olaus Johannesen som var blitt skadet ved eksplosjonen, ble igjen ombord. Skipet hadde endel slagside til babord, men så ellers ut til å ha tålt påkjenningen bra. Kl. 08.40 ble maskinen startet, skipet forandret kurs og slått full fart for å komme til nærmeste land om lag 90 nautiske mil borte.
Skipet forsøkte å få sendt ut nødmelding – SSS – som var nødmelding for fiendtlig ubåtangrep. Men radioantennen var blitt revet ned under eksplosjonen og det måtte rigges opp ny. Ubåten ble ikke observert, men den skygget tankskipet på avstand og kl. 09.30 detonerte en ny torpedo i babord side akter ved tank nr. 9, rev opp og ramponerte luker og rør ledninger. Denne gang ble maskinen straks stoppet og de gjenværende folkene gikk fra borde kl. 09.40 i babord livbåt midtskips. Ved opptellingen viste det seg at den 23 år gamle britiske dekksgutt, George Smith, ikke var blant folkene. Han arbeidet ved tank luke nr. 6. da den første torpedoen eksploderte og må ansees å ha blitt drept øyeblikkelig.
Kaptein Bringedal beordret kl. 12.00 5. Mars styrbord livbåt med 24 mann, under kommando av 2. styrmann Trygve Gunderskov Hansen å seile mot nærmeste land. Selv la han seg med motorlivbåt og babord båt ved skipet som etter hvert rettet seg opp igjen. Og da alt så rolig ut, gikk en del av folkene ombord kl. 13.30 sammen med kaptein, telegrafist, 2. maskinist, båtsmann og en matros ombord for å forsøke å få avgårde en nødmelding. De fikk rigget opp ny radioantenne. Telegrafist Nils Olsen fikk etter et par forsøk kontakt med en sivil radiostasjon utpå ettermiddagen, men fikk ingen reaksjon i land på nødmeldingen med følgende innhold: «SOS de LJYJ torpedoed position 2617N 7550W Please send escort».
Etter å ha tatt med 45 gallon bensin forlot alle igjen skipet, men holdt seg i nærheten for å vente til mørket kom. Kl. 19.30 gikk Kaptein Bringedal, 1. Maskinist Stavdal, telegrafist Olsen, båtsmann Lunde, matros/skytter Waldemar Lund, matros Arne Eide og smører Otto Sirkel ombord for å undersøke om det var mulig å berge skipet.
Da det mørknet, gikk «U 128» kl. 19.45 til aksjon med kanonild på 1800 meters hold sammen med «U 504» for å avslutte sitt verk. Granatene slo inn i akterskipet, og fem mann ble såret av splinter der de i all hast kom seg fra borde i motorlivbåten. Kapteinen ble truffet av splinter i ansiktet, siden og leggen, 1. maskinisten i begge armene, båtsmannen i skulder og arm, matros/skytter Lund i øyet, matros Eide i hodet og smører Sirkel i nesen.
Det fremgår fra sjøforklaringen som ble avholdt i New York 24. mars, og fra vitne utsagn at det deltok to fiendtlige ubåter under beskytningen av tankskipet.
Motorbåten med 1. styrmann Tvedt la til under hekken på babord side mens man holdt på å ta folkene ombord. Og mens dette pågikk begynte skipet å brenne på akterdekket. Straks etter motorbåten var kommet klar tok bensinen i tankene forut fyr og i løpet av kort tid var skipet et eneste flamme hav. (Jfr, Tor Kalleklev, «Ølensbuar i krig på havet»).
Kl. 19.55 ble kursen satt SV for «The hole in the Wall». Vinden frisknet til utover natten med en kraftig regnbyge i 03-tiden og lyset fra det brennende skipet forsvant. «O. A. Knudsen» gikk ned utpå morgensiden den 6. mars 1942, øst for Great Abaco Island i posisjon 26.17 N, 75.50 W.
Fredag morgen 6. Mars styrte livbåtene sørvestlig kurs hele dagen, vinden var frisk med endel sjø. Kl. 17.30 ble styrmann Hansens båt innhentet og ble tatt med på slep. Om formiddagen kom båtene opp under fyret og styrte langs land for å finne en landingsplass, men det var brenninger så langt en kunne se. Kl. 02.00 ble det observert en skonnert som de klarte å praie. Skipperen tilbød seg til å ta båtene på slep inn til Cornwall på Little Abaco Island og ankom ved 07-tiden neste dag. De skadde ble tatt under førstehjelp av en sykepleier inntil lege kunne komme fra Nassau. Da legen kom viste det seg at matros Olaus Johannesen var så dårlig at han måtte etterlates i Cornwall og de øvrige reiste med ambulansebåt til Nassau søndag formiddag. Etter ankomst ble alle hemmelige coder og bøker ødelagt, men konfidensielle papirer ble overlevert til myndighetene. Den 10. mars innløp det melding fra Cornwall at matros Olaus Johannesen var død samme dag. På grunn av værforholdene og mangel på passende fartøy måtte han begraves på stedet. Jfr. Utdrag av skipslogg.
Olaus Johannesen, f. 24. mars 1884 i Tromsø, ble gift 1907 og hadde fem barn. Arbeidet ved krigsutbruddet som kullgruvearbeider på Svalbard og var en av dem som ble evakuert derfra september/oktober 1941. Han ble påmønstret matros på «O. A. Knudsen» i Glasgow 23. januar 1942. Da tankeren 5. mars ble torpedert ble Olaus hardt skadet da han falt ned i en åpen luke. Johannesen ble begravet på Cornwall nær kirken. Hans etterkommere oppsøkte stedet og fant sannsynligvis det som kan ha vært gravstedet – 73 år etter. (Vi viser til NRKs TV.-serie «Tore på sporet» sammen med Eric Wiberg fra New York som arbeider med et bokprosjekt om skipsforlis i dette farvannet. Kirken er i dag en ruin og er dekket med tett tropisk krattskog.)
Matros Arne Gabriel Eide (1920-1997) fra Eide i Ølen, hadde kun stått ombord i 10 dager da skipet ble torpedert. Arne Eide startet sin sjømannskarriere på skoleskipet «Statsraad Lemkuhl» og ble i november 1937 påmønstret som førstereisgutt på D/S «Sørvangen» til Oslorederiet Gørrisen & Co. Og seilte i Vestindisk bauxittfart. Arne Eide forteller i et intervju i 1995 med Kristian Bringedal, Uskedalen, at han stod ombord til 21. februar 1942. «Da fikk jeg lov av den amerikanske emigration til å mønstre av og ble forhyrt samme dag på det norske konsulatet som matros på M/T «O.A. Knudsen». Båten lå da i Mobile i Alabama og avgikk derfra til Port Arthur i Texas og lastet olje for England. «O. A. Knudsen» passerte Bahamas om kvelden og ble torpedert om morgenen den 5. mars. Jeg var dagmann ombord og arbeidet på dekk, sammen med en eldre matros på 58 år, Olaus Johannesen, og en engelsk dekksgutt. Vi var i ferd med å sette flaggline i akter gaffelen – jeg stod i jollen som hang under gaffelen da torpedoen smalt.
Kaptein Knut Bringedal var på brua da skipet ble torpedert og det ble gitt ordre om å gå i båtene.»
Skipet var bestykket med en gammel kanon fra 1907 på poopdekket, og de to kanonskytterne som var på vakt stod ved kanonen da torpedoen traff. Babord aktre livbåt gikk tapt da surringene løsnet under eksplosjonen og folkene beordret til styrbord båt.» Eide forteller at han løp ned i lugaren og fikk med seg papirene, men da han kom tilbake var livbåten kommet på vannet. Eide ble beordret midtskips og kom seg over i motorbåten. «Etter en time kom den andre torpedoen og da lå vi i livbåten et godt stykke borte. Skipperen, rormann, utkikken, båtsmannen samt to mann i maskinen var igjen ombord. Båtsmannen skulle rigge opp ny radioantenne som var falt ned. Den andre torpedoen traff i forkant av maskinrommet og vannet begynte å strømme inn. Alle de gjenværende gikk da fra borde i babord livbåt.
«Vi var 12-15 mann i motorlivbåten – resten var i den andre. Det ble diskutert mellom styrmann og skipperen om hvilken kurs de skulle seile. Men båten holdt seg fortsatt flytende. Klokka var da ca. 13.00. Den ene livbåten seilte mot land – mens den andre, motorlivbåten med skipperen ombord, ble liggende igjen for å se hvordan det gikk med båten. Giggen, – en liten arbeidsbåt vi hadde liggende akterut, var siste båt som forlot båten. Denne giggen tok vi på slep.
Skipperen og flere gikk ombord igjen og sammen med gnisten, båtsmannen og matros Freistad og fikk rigget opp ny radioantenne: Jeg gikk også ombord for å hente bensin til livbåtmotoren som vi hadde lagret i gallon-kanner forut under bakken. Vi måtte sikre oss nok bensin til motorbåten. Gnisten fikk radiokontakt med Miami – det ble bedt om assistanse – men den kom ikke.
Jeg og båtsmannen gikk midtskips for å finne batterier til lommelykta – styrmannen var igjen i livbåten og fikk ordre om å legge seg under akterenden dersom noe skulle skje. 1. maskinisten og en smører fra Estland kom også ombord og gikk ned i maskinen for å se om det var noe en kunne gjøre. På midtskipet fant vi to esker med batterier og da vi gikk tilbake hørte vi et kraftig smell. «Det er ikke bare vi som er i krig» ropte skipperen – og plutselig ble alt opplyst rundt oss. Vi sprang inn på maskinrista og ropte på de to som var i maskinrommet nede å komme opp i en fart. Det var ubåtene som nå beskjøt båten. Det ble bestemt å bemanne skytset – men før vi fikk løsnet skudd ble kanonen truffet og ødelagt. Jeg og 5 andre ble skadet av splinter. Jeg ble truffet i bakhodet. Og fremdeles (50 år etter) har jeg 6-7 splinter som står fast i hodet. Det ble ikke gjort forsøk på å operere dem ut siden.
Jeg falt forover og klarte ikke å reise meg – følte meg tung som bly i hele kroppen.
Men jeg klarte å krype bort til leideren vi hadde hengt ut. Motorlivbåten kom inntil og da brant det over alt ombord – til og med på sjøen var det begynt å brenne.
Jeg fikk hjelp av båtsmannen til å komme meg ned i tauleideren og ble hjulpet over i livbåten av matros Ole Mikkelsen fra Vikebygd.
Ole Severin Mikkelsen var den 9. april 1940 om bord på M/T John Knudsen. Internert i Oran og flyktet i livbåt til Gibraltar 27. juli 1941. Antatt i Marinen og ble utdannet til Skytter i Camp Norway, Lunenburg, Canada, og påmønstret «O.A.Knudsen» 24. desember 1941.
Da alle var ombord gikk vi fra. Jeg la meg på en tofte og styrmann Tvedt spurte om jeg var skadet? «Jøss» utbrøt han da han fikk se skaden i bakhodet. Jeg fikk en morfinkapsel av skipperen og siden husker jeg ikke noe mer. Da jeg kom til meg selv igjen hadde styrmannen bandasjert hodet og vi var da på vei inn mot kysten. Hadde vi den gang visst at ubåtene var i nærheten så hadde vi nok ikke gjort forsøk på å berge skipet. Men det var en frivillig sak og ingen av oss ble tvunget ombord igjen. Jeg var faktisk den første som kom krigsskadet i land i Miami og ble deretter innlagt på sykehus i New York. Vi kom først inn til en øy som het Little Abaco, men her fantes ingen lege som først kom fra Nassau neste dag og hentet oss. I Nassau ble de skipbrudne tatt vennlig imot av hertug og hertuginne av Windsor, ex kong Edward 5. av England og Mrs. Simpson. Han abdiserte som konge og ble britisk guvernør på Bahamas som var britisk koloni. Han var tilfeldigvis på Bahamas da vi kom inn. På Bahamas ble vi liggende 4-5 dager på sykehus i Nassau og ble så flyttet med båt over til Miami. De øvrige av mannskapet ble satt på tog til New York – men jeg ble værende igjen. Kaptein Knut Bringedal stoppet også igjen for å se hvordan det gikk med meg. Vi reiste, to dager etter, med ekspress-toget til New York der jeg ble innlagt på sykehus i tre måneder.»
Legene ville ikke anbefale Eide til å dra til sjøs med det første og han fikk et rekreasjonsopphold på et badehotell på Long Island som ble disponert av Nortraship. Etter denne tid ble Eide ansatt som servitør, telefon- og dørvakt ved den norske ambassaden i Washington for ambassadør, Wilhelm Morgenstierne. Men etter 10 måneder ved ambassaden i Washington, Meldte Arne Eide seg til marinen og ble utdannet til skytter på SSHs skytterskole på Travers Island, New York. Senere gjorde han tjeneste på M/S «Margrethe Bakke» som skytter fra juni 1944 til 3. august 1945. Reiste hjem til Norge med D/S «Romulus» av Halden og ble dimittert ved SSH Bergen den 8. januar 1946.
Kaptein Knut O. Bringedal ble formelt avmønstret 24. Mars 1942 i New York og ble 20. april samme år påmønstret som fører av det Panama-registrerte M/T «Norvik», disponert av Johan Rasmussen & Co., Sandefjord. Se kaptein Bringedals videre krigsseilas i artikkel januar 2018 TM 1 – konvoien som nesten ble utslettet. 1. styrmann Jacob Tvedt seilte videre med M/T «Høegh Hood» fra 12. juni 1942 til 15. 1944.
Kilder og henvisninger:
Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.
Handelsflåten i krig 1939-1945, Sjømann lang vakt bind III, av Guri Hjeltnes
Krigsseileren, temahefte for havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.
Ølensbuar i krig på havet, av Knut Kalleklev.
Nortraships skyttere 1940-1945.
Våre falne 1939-1945.
Intervju av elektriker Arne Eide (1920-1997) av Kristian Olav Bringedal, Uskedalen.
Warsailors.com
Artikkel for april: «Det fjerne Østen i flammer – krigsforlis og japansk fangenskap»
Mannskapsliste M/T «O. A. Knudsen» mars 1942.
Omkomne:
Matros Olaus Johannesen, 24. 03.1884, Tromsø.
Dekksgutt George Smith 8.02.1919 Britisk.
Overlevende:
Kaptein Knut O. Bringedal, 5.01.1894 Uskedalen, Kvinnherad.
1.styrmann Jacob Tvedt, 30.09.1907, Haugesund.
2.styrmann Trygve Gunderskov Hansen, 22.12.1908, Larvik, bosatt Haugesund.
3. styrmann Georg Berentsen, 29.07.1902, Stavanger.
telegrafist Nils Olsen, 6.10.1917, Onsøy.
1.maskinist Harald Stavdal, 9.09.1912, Solum.
2.maskinist Karl Hansen 13.03.1910, Sandefjord.
3.maskinist Hans Junger 7.01.1914, Stavanger.
4.maskinist Einar Jansen 2.08.1917, Sandefjord.
Elektriker Rolf Karlsen 24.06.1912, Thamshavn.
Pumpemann Harry Borgen 29.05.1920, Farsund.
Båtsmann Kåre Lunde 2.02.1916, Vang.
Matros/skytter Valdemar Lund 30.06.1916, Søgne.
Matros/skytter Ole Severin Mikkelsen 3.12.1919, Vikebygd i Sunnhordland.
Matros/Skytter Ottar Knudsen 3.05.1899, Bergen.
Matros Andreas Freistad 27.09.1920, Stavanger.
Matros Arne Gabriel Eide 16.05.1920, Ølen i Sunnhordland.
Lettmatros Leif Berntsen 15.09.1919, Larvik.
Lettmatros Georg Napstad, 1.03.1924, Gjøvik.
Lettmatros Nils Risholm 28.06.1923, Bergen.
Lettmatros Finn Kristensen 8.04.1917, Oslo.
Lettmatros Erich Palm 22.10.1922, Estland.
Dekksgutt John Bayle 31.10.1921, Britisk.
Motormann Ludvik Slettene 17.02.1908, Sulen.
Motormann Bjarne Børresen 16.02.1913, Stavanger.
Motormann Olav Narvesen 17.01.1922, Arendal.
Smører Ragnvald Hansen 5.01.1908, Greåker.
Smører Karlis Alder 25.12.1903, Latvia.
Smører Otto Cirkel 16.11.1915, Estland.
Smører Stuart Cameron 19.04.1914 Kanadisk.
Maskingutt William Pike 16.12.1924 Britisk.
Maskingutt Earl Farley 13.002.1916 Kanadisk.
Stuert Arnulf Samuelsen 24.08.1913, Drøbak.
Kokk Helge Rustad 24.08.1913, Sarpsborg.
Byssegutt Alex. Kinninmont, 17.12.1922 Britisk.
Skyttere om bord i M/T O.A. Knutsen v/ forliset
Skyttere på M/T O.A. Knudsen:
Ole Severin Mikkelsen, født 3. desember 1919 i Vikebygd, ble den 9. mars 1940 avmønstret i New York fra M/S «Elisabeth Bakke» og samme dag påmønstret lettmatros på M/T «John Knudsen».
Var om bord da skipet ble internert i Oran 27. juni 1940 og flyktet i livbåt den 27. juli 1941 til Gibraltar. Se artikkel «Flukt fra Oran» august 2017.
Antatt i Marinen og ble utdannet til Skytter i Camp Norway, Lunenburg, Canada.
Etter fullført utdanning kom Mikkelsen ombord i M/T «O. A. Knudsen» som matros/skytter og tjenestegjorde fra 24. desember 1941 til skipet krigsforliste 5. mars 1942.
Seilte i Nortraship som matros/skytter til krigens slutt.
Waldemar Lund f. 30.06.1916 i Søgne, Kristiansand. Sjøfartstid ca. 96 måneder. Rømte fra Norge 26. September 1941 sammen med fire mann i en åpen snekke. Båten havarerte i storm på Doggerbank, og to mann ble skylt over bord, men de ble halt om bord igjen. Den 6. oktober ble de tatt opp av en vaktbåt og ført inn til England. Lund meldte seg til marinen og ble utdannet til skytter i Dumbarton, Skottland. Etter endt utdanning seilte han ut med M/T «O.A.Knudsen» fra 24.12.1941 til skipet ble torpedert kl. 09.30 den 5.03.1942.
Waldemar Lund var en av de fem som ble skadet da ubåtene angrep tankeren med kanonild. Lund mistet det ene øyet, men etter endt sykehusbehandling i Nassau kom han tilbake til Nortraship og seilte videre til krigens slutt.