2. krönike i Krigsseiler-serien
En sjømann forteller
Levert april 1918 fra Bergens mek. Verksteder som «Kapland» for A/S Kap (Carl Wildhagen), Sandefjord. Skipet som var på 2400 tdw. var utstyrt med en tripple exp. dampmaskin levert fra byggeverftet. Båten ble solgt i mars 1927 til Dampskips A/S John Knudsen (John Aug. Knudsen & Christian Haaland), og ble registrert i Haugesund som «Solhavn». I 1939 overførte Christian Haaland disponeringen av Dampskips A/S John Knudsen med tilhørende tonnasje, til sin yngre bror Thomas Haaland. «Solhavn» ble før Norge kom med i krigen beskjeftiget i tradisjonell nordsjøfart mellom Skandinavia, UK og kontinentet.
Den 15. september 1938 mønstret den 16 år gamle Svend Jakobsen fra Avaldsnes som dekksgutt ombord i B. Stolt-Nielsen & Sønners dampskip «Facto». Jakobsen forteller at skipet på denne tid var ført av kaptein Torfred Klyve og gikk i charter for bergensrederiet Thorvald Halvorsen som i mellomkrigsårene sluttet inn en rekke mindre dampskip i nordsjøfart. Det var kislaster ut fra Ballangen i Troms og Thamshavn i Trondheimsfjorden til kontinentet og med kull eller koks tilbake. På nyåret 1939 utløp charteret og «Facto» ble sluttet videre for sukkerfart på Vestindia. Men mannskapet var lite lysten på slik fart og ved skipets ankomst til Haugesund 4. januar 1939 gikk hele mannskapet i land, kun offiserene ble igjen.
I April 1939 ble Svend Jakobsen påmønstret som jungmann på dampskipet «Solhavn» som også var befraktet av bergensrederiet Thorvald Halvorsen. Skipets første reise gikk til Sagvåg, Stord, hvor det ble lastet svovelkis for Rotterdam.
Svend Jakobsen forteller:
«Da krigsutbruddet kom i september var «Solhavn» på reise fra Norge til Hamburg med en last kis. Skipet befant seg da i Helgolandsbukta og mottok meldingen om at det var brutt ut krig, via skipets radio (på denne tid var det ikke vanlig at eldre dampskip hadde radio om bord). Kaptein Alv Lea fikk da ordre om å snu og sette kurs for Danmark. På høyde med Esbjerg fikk vi melding om å fortsette nordover til Farsund for ordre. Da skipet befant seg utenfor norskekysten kom det ny ordre om å sette kurs for Rotterdam. Straks skipet var fortøyd ved kai ankom tyske lektere opp langs skutesiden med flytekraner og tok kislasten med seg opp Rhinen til Tyskland.»
Skipet ble deretter beordret hjem i ballast for å ta ombord ekstra redningsmateriell, flåter, motorlivbåt og påføring av nøytralitetsmerking. Arbeidet ble utført ved Haugesunds Slip i Risøyvågen. Mens skipet ble klargjort mottok kaptein Alv Lea, som var utdannet ved Sjøkrigsskolen i Horten 1918, innkalling til nøytralitetsvakt og ble avløst av 1. Styrmann John E. Anfinsen som førte skipet under hele krigen. Den 6. oktober ankom « Solhavn» til Åbo i Finland med svovelkis fra Thamshavn. Anløp fram til desember Riga, Fredericia og Dunnston. Underveis fra Sauda i desember til Rotterdam ble skipet sør av Doggerbank anropt av en tysk ubåt for kontroll.
Jakobsen forteller:
«På den siste turen med «Solhavn», på reise Norge-Rotterdam med kislast, kom vi ut for en episode. Som jeg var inne på tidligere så hadde vi ekstravakt på utkikk når skipet var i sjøen. Ombord i «Solhavn» var vi seks mann på dekk, to matroser gikk som dagmenn, lettmatrosene, jungmann og dekksgutt gikk vakter. Sjøvaktene gikk fra kl. 19 – 24, fra midnatt til 04 om morgenen. Vakt fra kl. 08 til 12.30 og frivakt til k.l 19. I maskinen – det var 3 fyrbøtere – og de gikk 4-8 vakt. Vi var tre mann på vakten – en fremme på bakken, en på topp brua og en mann til rors. Dette vekslet vi på under vakten. Det var tidlig morgen, jeg var på denne tiden ommønstret til lettmatros og gikk vakt. Det var såpass mye sjøskvett på bakken at jeg ikke kunne stå der og hadde tørn på topp brua. Det var rigget til et vindseil til livd for vær og vind. Det var som sagt ruskevær og dette var i grålysningen om morgenen. Mens jeg sto på toppbrua kunne jeg høre en dur ute fra sjøen. Denne lyden var noe annerledes enn den som kunne høres fra maskinen. Skylightet sto åpent og det kunne høres når fyrbøterne skyflet kol og lyden fra dampmaskinen. Men denne lyden var noe jeg ikke var vant med. Den gjentok seg – «vrroom» lød duren fra sjøen. Dette var ut i november/desember måned og på den tiden var det enda ikke lyst selv om dette skjedde på 8-12 vakten. Men lyden ble skarpere og det viste seg at på babord side kom en ubåt i overflate stilling. Ubåten viste seg å være tysk og la seg inn mot sida på oss. Den lyden jeg hadde hørt var lyden fra eksosrøret fra båtens motorer. I overflatestilling bruker ubåtene dieselmotorene og når sjøen slo over eksosrøret ble lyden dempet og det var dette som jeg hadde hørt. Det er nokså stille ombord i en dampbåt når den går og hadde det vært ombord i et motorskip, hadde jeg knapt hørt noen ting. Straks jeg fikk øye på ubåttårnet som vasket i sjøen, ropte jeg ned til vakthavende styrmann: «Ubåt om babord!». Ubåten begynte da å morse over til oss og skipperen som da var kommet på brua, svarte tilbake. Tyskeren ville at vi skulle sette ut båt på vannet og komme over for kontroll av skipets papirer og bestemmelsessted. Da vi ble stoppet var vi godt sør om Doggerbank og hadde kurs for Kanalen. Ubåten kunne ikke vite om vi skulle til Holland eller England. Skipperen signaliserte tilbake at han ikke kunne sette ut båt i den grove sjøen. Dette godtok tyskeren og vi fikk lov til å fortsette reisen. Vi gikk av vakt ved middagstid og på ettermiddagsvakten kunne vi se ubåten følge skipet på avstand».
I Rotterdam ble det lastet koks for Oslo og nord av øya Borkum fulgte skipet med i konvoi med eskorte fram til Brunsbuttel ved innløpet til Kielkanalen. Under passeringen av kanalen ble skipene angrepet av britiske bombefly om natten, men ingen kom til skade. Passerte Holtenau og videre gjennom Storebelt til Oslo der kokslasten ble losset. Ved ankomst til Haugesund 23. desember gikk hele mannskapet i land, kun offiserene var tilbake. Meldingene om krigsforlis medførte at på og avmønstringer øket på utover høst og vintermånedene hver gang skipene anløp norsk havn.
«Solhavn» fortsatte sin reise til Thamshavn i Trondheimsfjorden hvor det ble lastet svovelkis for Kontinentet. Skipet ble senere på vinteren beskjeftiget i kullfart og ble den 12. februar 1940 tollklarert i Haugesund med kull fra Blyth. I aprildagene 1940 var «Solhavn» på reise Glasgow for å slutte seg til konvoi fra Methil til Bergen. Etter seilingsplanen skulle skipet laste i Sauda for UK. Da meldingen om det tyske overfallet på Norge 9 april ble kjent fikk kaptein Anfinsen ordre om å returnere til Kirkwall på Orknøyene for å avvente situasjonen med ankomst den 11 april.
D/S «Solhavn» omtalt i artikkel «Dramatikk i franske havner» i HA oktober 2015.
Svend Jakobsen( f. 1922, d. 1995), Avaldsnes. Intervjuet oktober 1993 av Leif M. Bjørkelund, Aksdal.
E-post: post@krigsseileren.com