Krigsseilasen tar slutt

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis juli 2020.

I løpet av april 1945 avgikk de siste hjelpeforsyningene til Nord-Norge.

M/S «Kong Haakon VII» og søsterskipet M/S «Kronprinsen», som begge tilhørte Nortraship, ankom til Kirkenes 24. april med hjelpeforsyninger og matvarer. Skipene var under overfarten tilsluttet Murmansk-konvoi JW 66 på 27 skip som seilte ut fra Clyde den 16. april. M/S «Kronprinsen», som var lastet med kull, ble etter kort tid beordret videre til Tromsø for lossing, og fulgte med i siste returkonvoi RA 67 på 25 skip som avgikk fra Murmansk 23. mai.

Men «Kong Haakon VII» losset hjelpeforsyninger i Kirkenes og skulle i løpet av sommeren og høsten få andre oppgaver som vil bli beskrevet i kommende artikkel.

Den 23. april avgikk M/S «Ivaran» av Oslo fra New York i konvoi HX 352 bestemt for River Clyde med ankomst 8. mai. I Clyde sluttet «Ivaran» som var lastet med bygningsmaterialer og diverse hjelpeforsyninger fra Baltimore, seg til den siste Russland-konvoi JW 67 til Kola fjorden. Med i samme konvoi fulgte også Nortraships Libertyskip D/S «Roald Amundsen» av Oslo og M/T «Egerø» av Kristiansand gjorde tjeneste som «Escort oiler» for marinens eskorteskip.

Konvoi JW 67 med 26 handelsskip, 18 amerikanske, 5 britiske og 3 norske, gikk ut fra River Clyde den 12. mai eskortert av Eskorte-hangarskipet HMS «Queen», to destroyere og fem fregatter. Neste dag møtte konvoien en britisk destroyer som eskorterte tre tyske ubåter med hvitt flagg. Konvoien ankom Kola fjorden den 21 mai. Men den 20. gikk «Ivaran» og «Roald Amundsen» ut av konvoien og fortsatte til Kirkenes med minelos om bord og ankom om kvelden samme dag. Under innseilingen til Kirkenes var «Ivaran» nær å gå inn i et minefelt, men det ble observert i tide og kom klar.

Maskinist Rolf Svanberg forteller:

«… Etter frigjøringen av Finnmark var alt nedbrent og «Ivaran» ankom Kirkenes med bygningsmateriale til gjenreisningen som ble losset på en provisorisk brygge ved Jakobsneset. Lossingen tok lang tid og først den 1. juli var «Ivaran» utlosset og avgikk for Baltimore. Reisen gikk denne gang uten konvoi med tente lanterner og ankom den 20.

Avseilte fra Baltimore 2. august i retur til Storbritannia og ankom Hull den 16. hvor mesteparten av besetningen ble skiftet ut med nye folk. 2. maskinist Rolf Svanberg og maskinassistent Sigurd Hovland fra Tittelsnes som hadde fulgt med skipet siden overlevering i mai 1938, reiste hjem til Norge med Bergenskes ruteskip etter åtte år i utenriksfart.

Rolf Svanberg fortsatte sin karriere i handelsflåten og seilte i Ivaran-rederiet som maskinsjef til 1955. Deretter ble han lærer ved Haugesund Maskinistskole hvor han hadde sitt virke i 26 år.

Foto: Maskinist Rolf Svanberg 1914-2012. Utlånt av familien.

Libertyskipet «Roald Amundsen»

Den 8. mai befant «Roald Amundsen» seg i Liverpool og var klar for avgang.

Fyrbøter Ragnvald Hommen fra Hægebostad ble påmønstret i New York 19. mars 1945. Han var i sving i maskinrommet med å klargjøre for avgang. Klokken 14.30 ringte det fra broen. Karene kunne avbryte oppvarmingen av hovedmaskinen og komme opp i messen, skipperen vil snakke med dere. Så godt som alle var samlet da kaptein Martin Tangeraas fra Stavanger kom i full uniform, stilte seg i messedøren og sa: «Det er fred karer. Vi seiler på neste tide vann», så gikk han. «Roald Amundsen» avgikk om kvelden for Glasgow lastet med 3000 tonn kull som var tatt om bord i Birkenhead. I tillegg førte skipet stor dekkslast, bygningsmateriell, weasler (beltevogner), biler og 25 Grønland-sledehunder som var tatt om bord i New York.

Lossingen i Kirkenes tok lang tid og det var dårlig med kaiplass. Besetningen hadde ingen kommunikasjon med det øvrige Norge. Helt nødvendige ting kunne marinen ta seg av på sitt kommunikasjons nett, men ingen familiære kontakt fikk passere. Den 7. juni da Kong Haakon ankom til Oslo ble det klokka 12 avfyrt salutt med skipets akter kanon. «Roald Amundsen» ble etter utlossing av hjelpeforsyningene beordret til Tromsø hvor kull-lasten skulle losses. På grunn av miner i farvannet ble skipet eskortert av norsk minesveiper og reisen gikk i strålende solskinn og midnattssol, forteller Ragnvald Hommen. Under oppholdet i Tromsø ble de fleste av skytterne og det militære personell tatt i land og innlosjert på det gamle panserskipet «Harald Haarfagre», som under okkupasjonen gjorde tjeneste som flakskip (luftvern)for den tyske marine. I Tromsø ble det anledning til telefonkontakt med familiene hjemme. Den siste krigsseileren, Jon Michelet.

Emil Lundervold (1922-2000) fra Tysvær, seilte med skipet ifølge sjøfartsbok som 1. kokk fra 6. januar 1945 forteller: «… Da skipet ankom Tromsø ville flere blant besetningen gå i land, men det var vanskelig med avløsing og de aller fleste måtte bli stående om bord. Lundervold forteller at han fikk telefonert hjem via handelsmannen i Tysværvåg, Johan Tysvær, og det ble første gang han snakket med sine foreldre siden han i mars 1940 ble påmønstret D/S «Freidig» av Haugesund. 

Liberty-skipene tilhørte krigens masseproduserte handelsskip som ble bygget ved amerikanske verft. Produksjonen startet i 1941 for å erstatte de store krigstapene og fram til oktober 1945 ble det bygget i alt 2710 skip av denne typen. Storparten av skipene ble drevet i amerikansk og britisk regi, men ble også benyttet av andre allierte nasjoner. Nortraship fikk i løpet av 1943-1944 overtatt 12 skip, og fulgte det amerikanske mønsteret med å gi skipene navn etter kjente historiske personer og noen av skipene ble oppkalt etter hjemmefrontfolk som falt under krigen. Det første norske ble døpt «Leiv Erikson», og deretter fulgte «Fridtjof Nansen», «Ole Bull», «Roald Amundsen», «Edvard Grieg», «Christian Michelsen», «Viggo Hansteen», «Sverre Helmersen», «Harald Torsvik», «Vadsø», «Lektor Garbo» og «Carl Oftedal». To av de norske Liberty-skipene gikk tapt ved krigshandlinger. «Christian Michelsen» ble 26. september 1943 torpedert 80 n.mil vest av Bizerta i Tunis lastet med krigsmateriell og ammunisjon. Skipet ble sprengt i småbiter, 47 av besetningen omkom og kun tre mann reddet.  «Sverre Helmersen» ble torpedert 22. april 1945 ved Dover og tatt under slep inn til Falmouth.

Vi skal her følge det fjerde skip i rekken som kom under Nortraship – «Roald Amundsen» som ble ført av kaptein Martin Tangeraas.

Martin Tangeraas (1888-1979), ble født på en husmannsplass under gården Tangeraas i Strandebarm, Hardanger. Lars Chr. Sande har skrevet en biografi om kaptein Martin Tangeraas. Hans far døde da Martin var seks år og framtidsutsiktene på småbruket opp under Tangeråsen var heller små. Og slik situasjonen for dem var så ville det nok være best om lille Martin fikk ha resten av oppveksten på Vaisenhuset i Stavanger, han ville der få en god oppdragelse, tilstrekkelig mat og muligheter til utdanning dersom han viste evner og skikket seg vel. Martin ble på Vaisenhuset fra 1897 til han ble konfirmert og etter et år som visergutt hos grosserer Schanche Monsen dro han som 15-åring til sjøs med barken «Saga» av Stavanger til skipsreder Ths. S. Falck. Han gikk om bord i Nova Scotia og fikk et temmelig brutalt møte med sjømannslivet som da hersket i seilskutetiden. Hans første reise gikk med trelast til Buenos Aires der «Saga» ble kondemnert, nedrigget og solgt. Tangeraas ble senere gift og bosatte seg med familie i Stavanger, tok sin styrmanns og skipsførereksamen og fikk sin første kommando i 1916. I 1917 var han fører av D/S «Bokn», innkjøpt til Stavanger i september 1916 av Halfdan Søiland. Skipet ble den 13. april torpedert og senket av tysk ubåt «U-30» 92 n.mil vest av Hellesøy fyr på reise Bergen til Aberdeen lastet med tørrfisk og fiskeolje. Besetningen gikk i livbåtene og ble tatt opp av et britisk vaktfartøy og landsatt i Lerwick. Jfr. Arne Bang Andersen.

I januar 1919 ble Tangeraas fører av D/S «Idræt» på 1500 tdw. som ble levert Stavanger-rederiet Sverre Monsen i 1917 fra Stavanger Støberi & Dok. Kaptein Tangeraas førte skipet fram til han gikk fra borde i Tampa i Miami 25. februar 1943.

Under et anløp av New York noen måneder før han gikk i land hadde kaptein Tangeraas hatt et møte med bergenseren Ole Bull som arbeidet i Nortraships administrasjon, og ble da lovet skipsførerjobb på et av liberty-skipene som Nortraship skulle overta om kort tid. Men før skipet ble levert var Bull reist til Storbritannia og var blitt avløst av skipsreder Hilmar Reksten.

Lars Chr. Sande har i sin artikkel skildret kapteinens møte med Reksten:  

«..Reksten gikk gjennom  papirene til Tangeraas.

Er de så sikker på at de kan føre en så stor båt da, kaptein?

Jeg har papirer på som viser at jeg kan føre alle typer skip.

Men de kunne jo sette det på land?

Jeg har til dags dato ikke hatt noe havarier. Betyr det de nå sier at jeg ikke får en Liberty båt?

Jeg er ikke så sikker kaptein.

Men da skal jeg si dem herr Reksten at jeg står på at en Liberty båt det skal jeg ha.

Ole Bull ga et klart løfte. Og med utgangspunkt i det har jeg sagt opp min stilling og fortalt kollegaer om min nye kommando. Derfor står dette om mitt gode navn og rykte.

 Ja, så ta båten då! Sa Hilmar Reksten, og noen måneder senere kunne Tangeraas ta ut Liberty-skipet «Roald Amundsen».

Skipet ble bygget 1943 ved Bethlehem-Fairfield Shipyard Inc. I Baltimore, Maryland.

Kjølstrekkingen startet 12. mars, Sjøsatt 13. april som «William Strong» for US War Shipping Administration, og ble etter en byggetid på 43 døgn Overlevert 24. april på bareboat charter til Nortraship. Nybygningen ble gitt navnet «Roald Amundsen» av gudmor fru Tostrup, gift med Olaf Tostrup som var norsk konsul i Baltimore.

Skipets dødvekts tonnasje utgjorde 10.521 tonn og var utstyrt med to oljefyrte vannrørskjeler og en triple exp. Dampmaskin på 2500 IHK som gav en fart på 11 knop på last. Jfr. Dagsland og Wormedal.

Tangeraas ble påmønstret i New York 30. mars 1943 og førte «Roald Amundsen» til avmønstring i Oslo 25. april 1946.

Foto: Kaptein Martin Tangeraas 1888-1979, Stavanger. Utlånt fra Stavanger Sjømannsforening.

Skipet var armert med en kanon akter og en forut. Luftvernet bestod av ti 20 mm maskinkanoner, plassert i pill bokser akterut, midtskips og på dekk forut.  Betjent av seks skyttere under ledelse av en væpningsoffiser med løytnants grad og en kvartermester. Blant besetningen fulgte det to amerikanske signalgaster og to offiserer som super cargo. Avgikk på sin jomfrureise fra Baltimore 6. mai lastet med stykkgods, og sluttet seg til konvoi HX 240 fra New York 19. mai bestemt for Liverpool.

 Avseiler New York 22. september i sin andre Atlanter havs reise i konvoi HX 258 med ankomst Birkenhead den 6. oktober, men beordres til Barry for ordre.

I mai 1943 gikk slaget om Atlanteren definitivt over i alliert favør og admiral Dønitz så seg nødt til å trekke ubåtene bort fra sine operasjonsområder i Nord-Atlanteren med et klart forbehold fra Hitler om å komme til bake med fornyet styrke. I løpet av sommermånedene gikk ubåtangrepene mot konvoirutene kraftig tilbake. Men den tyske krigsmarine satt ikke med hendene i fanget og det ble arbeidet febrilsk med nye og kraftigere ubåter utrustet med akustiske torpedoer som kunne søke opp sine mål etter propellslagene ved hjelp av innebygde hydrofoner.

Tidlig på høsten 1943 var den tyske Kriegsmarine klar til å iverksette sin nye offensiv mot konvoirutene på Nord-Atlanteren. Den 9. september avgikk 18 ubåter til sjøs ut fra sine baser på franskekysten utstyrt med de nye Zaunkönig-torpedoer. Samtidig forlot ubåter med konvensjonelle våpen norske og tyske havner med ordre om å angripe konvoirutene langs en nord-syd linje 500 nautiske mil Øst av Kap Farvel. En ny runde i slaget om Atlanteren var innledet for å gjenvinne initiativet i ubåtkrigen. Da slaget raste som verst i midten av september krysset «Roald Amundsen» Atlanteren i konvoi HX 258, men gikk klar av fiendens ubåter og ankom Liverpool i god behold.

Lars Chr. Sande skriver:

«… Den eneste gangen kaptein Tangeraas sov i pyjamas var da skipet var lastet med ammunisjon fra Amerika til England. Ellers pleide han å ligge i fulle klær med dokumentmappen med viktige papirer ved enden av køya. Og reisene med ammunisjon ble de mest behagelige kaptein Tangeraas hadde i løpet av krigsårene.

Tangeraas, navnet gir assosiasjoner om det å tangere, og var det noe Tangeraas gjorde så var det å tangere dramatiske begivenheter i en urolig verden. I to verdenskriger var han kaptein, og ble torpedert i den første. Men ellers hadde han griseflaks. Skjønt et insektbitt ga han blodforgiftning som førte til lengre sykemelding. Og dermed skulle kapteinen få treffe sin datter Martha og den norske statsministeren på Norway Hill, det norskeide rekonvals-hjemmet i Canada. Datteren hadde havnet i Canada etter en flukt over Nordsjøen i en fiskeskøyte og deretter med i konvoi over Atlanterhavet».

Den 4. november er «Roald Amundsen» på reise til Gibraltar sammen med Nortraships D/S «Ragnhild», D/S «Hjalmar Wessel» og D/S «Ledaal» i konvoi OS 58/KMS 32 bestemt for Middelhavet. Ankom i eskorte konvoi til Augusta, Sicilia, og videre til Napoli og losset forsyninger til fronten i Italia til 16. desember.

Juni 1944 befinner «Roald Amundsen» seg på sin andre reise med forsyninger til fronten i Middelhavet i konvoi USG 45 som avgikk Hampton Roads sammen med de norske D/T «Nordholm», D/T «Nordheim», D/S «Hjalmar Wessel» og M/S «Høegh Silverstar».

Blant besetningen 1944/45 finner vi to mann fra Auklandshamn, Nils og Theodor Økland.  

Nils Økland, fra Auklandshavn i Valestrand, flyktet i oktober 1941 med skøyta «Silden» til Shetland sammen med sine søskenbarn Gregorius og Theodor Økland. Jfr. Kristian Magnus Vikse.

Etter skytteropplæring i Dumbarton (SSH) tjenestegjorde alle tre i handelsflåten. Nils Økland seilte som matros/skytter om bord i flere båter i konvoifart på Atlanteren. I januar 1943 gikk han ut med Oslotankeren «Daghild» som den 7. februar ble torpedert av «U-402» under en forrykende storm sør av Island på reise i konvoi SC 118 lastet med 13000 tonn bensin og seks amerikanske bombefly til Storbritannia. Tankeren var utstyrt med SPAR-deck for frakt av fly som dekkslast. Tankskipet ble truffet i forskipet, men holdt seg flytende med baugen dypt i vannet og sank neste dag etter nok et torpedotreff. Besetningen kom seg over i 2 livbåter og ble om ettermiddag neste dag tatt opp av den franske korvetten «Lobelia» og landsatt i Gourock 12. februar. Fra 5. juni til 21. desember 1943 var Nils påmønstret M/T «Strinda» av Bergen, og deltok sommeren og høsten i forsyning av olje og bensin under den allierte invasjon av Sicilia og Italia. I juni 1944 ankom Nils til New York med M/S «Elisabeth Bakke» av Haugesund og gikk om bord som matros/skytter på «Roald Amundsen» som nylig var ankommet fra Middelhavet. Jfr.  Aldri gi opp, biografi om Nils Økland.

«Roald Amundsen» anløp Taranto og Bari ved Adriaterhavskysten som var en viktig forsyningsbase for felttoget i Italia.

Etter utlossing returnerte skipet i konvoi til Oran og ble tatt ut til den nært forestående «Operasjon Dragoon» som var kodenavnet for den allierte landgangen på Riviera-kysten mellom Cannes og Toulon.

«Roald Amundsen» Avgikk Oran med hemmelig ordre og skipets last besto av amerikanske tropper, ammunisjon, krigsmateriell, amfibie kjøretøyer – såkalte «Ducks» og var tilsluttet en av angrepskonvoiene.

Under oppholdet utenfor invasjon stranda ble transportskipene utsatt for heftige bombeangrep av tyske fly og «Roald Amundsen» som var utstyrt med et kraftig luftvern skjøt ned et av de angripende flyene. Invasjonen ble innledet tidlig om morgenen den 15. august med flybårne tropper støttet av bombardement fra marinefartøyer og store flystyrker. De amerikanske styrkene omfattet tre divisjoner og ble landsatt mellom Cannes og Hyeres og rykket innover i landet støttet av fly og stridsvogner, mens tre franske divisjoner rykket mot marinehavnen Toulon og havnebyen Marseille. Den 28. august avgikk «Roald Amundsen» for Oran med tyske krigsfanger som var et tydelig tegn på at fienden var på vikende front.

«Roald Amundsen» ble frigitt fra operasjonene på middelhavsfronten og returnerte i september i konvoi til New York, og var tilbake til konvoifarten på Atlanteren. Under havneoppholdet ble Theodor Økland påmønstret som skytter og møtte igjen sin slektning Nils Økland. Under overfarten i konvoi HX 326 der den norske korvetten «Acanthus» deltok i eskorten i desember, kunne besetningen feire siste julen i krigstid og ankom Southend ved Themsen 28. desember. Her gikk Theodor Økland i land og var en tid ved SSH på Isle of Wight, Dumbarton og i tjeneste ved Sjøforsvarets overkommando til 10. august 1945.

 I mars 1945 var «Roald Amundsen» tilbake i New York og lastet krigsmateriell, stridsvogner, lastebiler i Hoboken i New Jersey bestemt for Antwerpen som fra november 1944 utgjorde en viktig forsyningshavn for den allierte angrep inn i Tyskland. Under overfarten var skipet sammen med 9 norske i konvoi HX 347 og da budskapet om president Franklin D. Roosevelts død 12. april, ble det gitt ordre at alle skip skulle flagge på halv stang.  Syv av konvoiens skip seilte inn i kanalen, tok los ved The Downs for reisen til Antwerpen den 17. april hvor krigsmateriell og militære kjøretøyer ble losset. Avgikk derfra i konvoi via The Downs og ankom Liverpool 26. april hvor det ble lastet 3000 tonn kull i Birkenhead for Nord-Norge. (Se ovenfor – seiling i konvoi JW 67)

Etter utlossing i Tromsø ved St. Hans-tid, fikk kaptein Tangeraas ordre om at skipet skulle benyttes til transport av russiske krigsfanger som nå skulle føres tilbake til Murmansk sammen med Nortraships M/S «Kong Haakon VII». Men etter inspeksjon av skipet ble dette endret og «Roald Amundsen» avgikk fra Tromsø 25. juni via Kirkwall   for New York. Ser man bort fra et par mineobservasjoner gikk reisen uten noen hendelser og fra 29. mai kunne handelsskipene igjen seile med tente navigasjonslys. Skipet ankom New York 12. juli og stevnet inn på havnen samtidig med Cunard-linens S/S «Queen Mary» med nærmere 15.000 dimitterte soldater fra Europa.

I oktober 1945 ble mesteparten av den rekvirerte handelsflåten tilbake levert til sine rederier, men en del ble engasjert i det som gikk under navnet U.M.A.-perioden – United maritime Authority i forbindelse med demobiliseringen og forsyninger til et utarmet og krigsherjet Europa.

«Roald Amundsen» lastet for europeisk havn, og avgikk New York 26. juli bestemt for Napoli. Men selv om krigen var avsluttet i Europa så raste krigen på Stillehavsfronten videre med full styrke.

Det en gang så mektige japanske krigsmakt var på defensiven og amerikanske styrker gikk i land på Filippinene 20. oktober 1944 og i løpet av mars 1945 var øyriket på amerikanernes hender. Filippinene ble oppmarsjområde sammen med Mariane- og Marshall-øyene for den planlagte, operasjon Olympic, kodenavnet for invasjonen av det japanske keiserriket i oktober/november 1945. I februar og april angrep amerikanske marinesoldater det strategiske øyene Iwo Jima og Okinawa som ble inntatt etter blodige kamper 16. mars og 21. juni.   

Nyheten om verdens første atombombe-angrep ble mottatt over radio på «Roald Amundsen» under reise i Atlanteren bestemt for Italia.  

Tidlig om morgenen 6. august tok B 29 bombeflyet med atombomben av fra Tinian-basen på Mariane-øygruppen og ble klokken 08.15 sluppet over havnebyen Hiroshima. Etter at Nagasaki led samme skjebne den 9. august, inngikk Japan våpenstillstand den 15. august.

Japan kapitulerte formelt 2. september 1945 om bord på slagskipet USS «Missouri» som lå til ankers i Tokyobukta.

Verdenskrigen som hadde pågått siden 1. september 1939 var etter seks år og en dag brakt til ende.

Den 14. august ankom «Roald Amundsen» Napoli og fortsatte neste dag til Leghorn for lossing. Guri Hjeltnes har i bokverket Handelsflåten i krig 1939-1945 bind 4 tatt med følgende kommentar om bruk av atombomber i krigens sluttfase.

 Fyrbøter Ragnvald Hommen forteller: «Jeg tror ikke vi lot tankene gå til de tusener som bombene tok, og de som ble såret. Vi ble glad for at Japan fikk det de burde få etter så mange år i krig med Kina, Østen og Pearl Harbor-angrepet 7. desember 1941, og ikke å forglemme alle de norske skip og mannskaper som led under det japanske tyranni.». «Roald Amundsen» avgikk 18. august For Savona. Lastet deretter i Oran og avgikk for Hampton Roads for ordre med ankomst Baltimore den 23. september for lossing.

Avgikk Baltimore 28. september for Frankrike med ankomst Brest 11. oktober. Derfra i ballast den 20.  for Cardiff med ankomst neste dag. I Cardiff ble det foretatt en del utskifting av mannskapet. Blant de som fikk sin avmønstring 22. oktober, var 1. kokk Emil Lundervold. Skipet seilte videre den 23. for New York med ankomst 7. november.

Hjemreisen gikk den 30. oktober med Bergenskes passasjer/godsruteskip D/S «Nova» og Emil Lundervold var hjemme 3. november.

Etter krigen ble en rekke av de krigsbygde skip som Nortraship disponerte, overtatt av norske rederier.

«Roald Amundsen» ble i oktober 1946 solgt til Olav Ringdals Rederi A/S i Oslo uten navneendring. I november 1947 var skipet på ballastreise fra Antwerpen til Narvik og grunnstøtte 20. november mellom Tretteskjær og Sjåholmen utenfor Skudeneshavn. Under storm 15. januar 1948 brakk skroget i tre deler, to sank og den tredje ble hugget på stedet i løpet av sommeren samme år av Stavanger Skipsopphugging.

Kilder og henvisninger:

Skjebnehøst. Nord-Norge 1944, av Alf R. Jacobsen.

Artikkel av Lars Chr. Sande: «Waisenhusgutten som ble kaptein i to verdenskriger», Stavanger sjøamnnsforening.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Av Leif M. Bjørkelund.

Sveio i krig, av Torleiv Høgestøl.

Den minnerike våren 1945, av Ragnvald Hommen. Artikkel i Krigsseileren nr. 3 1989.

De norske Liberty-skipene, av Stein Erik Dagsland og Tor Inge Vormedal.

Handelsflåten i krig 1939-1945, bind 4, krig, hjemkomst, oppgjør. Av Guri Hjeltnes.

Artikkel: Liberty-skipene. I SEILAS FOR FRIHET OG FRED, av Bård Haugland.

Intervju av Emil Lundervold 1922-2000, av Leif M. Bjørkelund, 11. desember 1989.

Fra seil til damp, av Arne Bang Andersen. Biografi om Ingvald Wahl –

I shetlandsfartens farvatn, av Kristian Magnus Vikse.

Den siste krigseileren, av Jon Michelet.

Aldri gi opp (selvbiografi), av kaptein Nils Severin Økland, av Bjørg Elin Økland (datter). Utgitt av Sveio kystlag 2020.

Warsailors.com og nettsiden My heritage.

Artikkel for august: Krigsseilerne kommer hjem.