Knutsen-skip som blokadebrytere

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis februar 2016

Den 9. april 1940 befant det seg omlag 40 norske handelsskip i svenske og danske farvann, og alle ble innestengt som følge av den tyske operasjon Weserübung, dvs. angrepet på Norge og Danmark.   To av de innestengte skipene var «John Bakke» og «Elisabeth Bakke» som tilhørte Knut Knutsen O.A.S. og gikk i rederiets linjefart – henholdsvis Den Skandinaviske Syd-Amerika-linje og Knutsen Line North Pacific UK Service.

«Elisabeth Bakke», ført av kaptein Gustav Fjærtoft (1896-1964), avgikk Baytown, Galveston lørdag 2. mars med kurs for New York. I følge dekkslogg avgikk New York 15. mars og ankom Narvik 27. mars. Avgikk Narvik den 30. og ankom Haugesund 2. april hvor det ble en del utskifting av folk. Avgikk samme dag og var framme i Göteborg den 3. april.

«John Bakke», ført av kaptein Tallak Tallaksen (1892-1944) lå i København da byen i morgentimene 9. april ble besatt av tyske tropper. Skipet var nylig ankommet fra Sør Amerika i inngående rute til skandinaviske havner. Den 30. april ble skipet beslaglagt og med tyske militære ombord sendt til Stettin og besetningen satt i interneringsleir. Lasten som bestod av kobber, bly og kaffe, bestemt for svenske kjøpere, ble losset og overtatt av tyske myndigheter. Ifølge kaptein Tallaksen tenkte tyskerne på å bruke skipet i kullfart, men etter inspeksjon ombord fant de ut at skipet var lite egnet til slik fart. Skipet hadde dessuten en stor sjøskade på dekkshus og innredning midtskips som måtte repareres. Det hele endte med at skipet ble frigitt den 25. mai og besetningen sendt ombord igjen. Med tyske marine-offiserer ombord gikk skipet 11. juni til Øresund hvor tyskerne gikk i land, uten at det kom nye ombord. Sannsynligvis tok de tyske myndigheter det som en selvfølge at de hadde skipet fortsatt under kontroll, og at det skulle gå hjem til Haugesund. I stedet stakk skipet inn til Gøteborg hvor «Elisabeth Bakke» befant seg. Til tross for rekvisisjons anordningene av 22. april og 18. mai 1940 gikk totalt 13 av de norske skipene i løpet av den første krigs-sommeren til den okkuperte delen av Norge. To av dem var mindre skip som ikke var omfattet av rekvisisjonen. Av hensyn til den vanskelige forsyningssituasjonen for sivilbefolkningen i Norge hadde dessuten Nortraship gitt to andre skip tillatelse til å vende hjem til Norge. De 9 øvrige seilte til Norge etter at rederne hjemme hadde vært utsatt for sterkt press fra tyskerne. Sensommeren 1940 lå det imidlertid fortsatt 31 norske skip i svenske havner.  Kilde: Handelsflåten i krig 1939-1945 del 2.

Høsten 1940 planla flere britiske departementer i samarbeid med Nortraship å få 7 av de gjenværende skipene over til Storbritannia. Samtidig presset tyskerne på for å få flest mulig av skipene til Norge. Planleggingen av det som ble kalt operasjon «Rubble», fortsatte imidlertid under ledelse av handelsattacheen ved den britiske legasjonen i Stockholm, George Binney. For britene hadde operasjonen et dobbelt formål. Den skulle sikre de allierte fem store og verdifulle skip. I tillegg skulle skipene føre med seg verdifull last som det britiske Ministry of Supply hadde kjøpt og lagret i Sverige, blant annet svenske SKF kulelagre, verktøymaskiner og spesialstål.

I oktober 1940 befraktet Ministry of Shipping skipene av Nortraship og omfattet foruten Knutsen`s «John Bakke» og «Elisabeth Bakke» også Wilh. Wilhelmsens «Tai Shan» og «Taurus» og E. B. Aabys «Dicto». Sistnevnte skip måtte imidlertid strykes av listen da utbrytningsplanen ble kjent for Gestapo. Rederiet Aaby motsatte seg planen og tok dette opp med den norske legasjonen i Stockholm. Lasten som skipet skulle føre ble senere overført til de gjenværende skipene. Som erstatning for tapet av «Dicto» klarte Binney å sikre seg Hagbart Waages M/T «Ranja» som skulle seiles over til Storbritannia i ballast og på en måte fungere som «lokkemat». Da planen om å gjennomføre et utbrytningsforsøk gjennom et tyskkontrollert farvann over til Storbritannia ble kjent, var samtlige kapteiner på de norske skipene svært skeptiske,og mente at risikoen var altfor stor ut fra den beskyttelse som Royal Navy kunne tilby. George Binney som stod i spissen for forberedelsene av den påtenkte operasjonen, fikk utover høsten flere vanskelige saker å hanskes med. Kapteinene på Wilhelmsen-skipene, «Tai Shan» og «Taurus» klarte Binney ikke å få kontakt med til tross for gjentatte purringer. Det hele endte med at skipenes 1. styrmenn, som begge hadde skipsførersertifikat, overtok som kapteiner. Einar Isachsen ble fører av «Tai Shan» og Carl Jensen av «Taurus».

Førerne av de to andre skipene, kapteinene Gustav Fjærtoft og Tallak Tallaksen ville svært nødig utsette sine skip, som de hadde ført siden levering, for fare. «Elisabeth Bakke», levert 1937, innehadde «Det blå bånd» for den hurtigste reise et handelsskip hadde gjort over Atlanteren. «John Bakke» var også et moderne linjeskip, levert 1929, men atskillig langsommere. Fred Fuglesang, som nylig var utnevnt til visekonsul i Gøteborg rapporterte til Binney at det var lite håp om å få disse to skipsførerne til å seile. Den 1. november sa Binney rett ut at hvis de ikke bestemte seg, ble han nødt til å erstatte dem med britiske skipsførere fra Hälsingmo leiren 240 km nord for Stockholm, skriver Ralph Barker i Blokadebryterne.

I løpet av november gikk Gustav Fjærtoft og Tallak Tallaksen, som forøvrig hadde sin familie ombord, i land og ble avløst av britiske kapteiner.

Tallak Tallaksen var født 01.06.1892 i Mandal. I folketellingen for 1900 ser det ut for at hele familien er bosatt i Trondheim. 19.02.1936 giftet han seg i Frogner kirke i Oslo med datter av skipsreder John August Knudsen, Elisabeth Knudsen f. 26.07.1909.

Gustav Fjærtoft var født i Jondal i Hardanger, men familien flyttet til Førde i Sunnhordland der hans far var lensmann. Han var bror av Styrk som overtok lensmannsembetet etter sin far, og Sigurd seilte som skipsfører i Knutsen-rederiet og var i uteflåten i alle krigsår. Gustav Fjærtoft sluttet sjøen etter krigen og bosatte seg med sin svenske kone i Haugesund hvor han ble ansatt på rederikontoret. Norske rederier hadde under krigen i alt 26 skip under bygging ved svenske verft. Knut Knutsen O.A.S. hadde fire skip i bestilling ved A/B Götaverken, tre motorlasteskip og et motortankskip.
 « K. J. Knudsen» på 16.440 tdw., som var leveringsklar i juni 1940.  For å hindre at tyskerne skulle kunne få skipet utlevert ble det i løpet av mai solgt proforma til Rederi-A/B Zenit (Torsten Petterson),  og lagt opp som «Bellona» og levert til rederiet først 7. august 1945.

Linjeskipene ble lagt opp uferdige i Juvik ved Gøteborg og ble endelig ferdigstilt i august/september 1945 som henholdsvis, «Sofie Bakke(2)», «Knut Bakke» og «Olav Bakke».  

Tor Inge Vormedal skriver i boka Knut Knutsen O.A.S.: «… Under krigen skulle kaptein Gustav Fjærtoft og maskinmester Leonard Thuestad få en meget spesiell oppgave i tillegg til oppsyn med skipene som var under bygging. Av alle ting drev de og formidlet brev mellom sjøfolkene der ute og familiene hjemme. I løpet av krigen fikk de to smuglet tusenvis av brev til og fra Norge. Nesten all kommunikasjon mellom Norge og utlandet stanset fra april 1940. Det vil si; det var lov til å motta brev fra nøytrale land som Sverige og Portugal».

Den 64 år gamle shetlenderen Andrew Henry, bosatt i Bristol, overtok som skipsfører av «Elisabeth Bakke» og W. J. Escudier, fra Cardiff, som fører av «John Bakke». Kaptein Henry befant seg den 9. april i Narvik som fører av S.S. «Romanby». Etter at skipet var blitt senket på havnen, kom Henry seg over til Sverige, sammen med besetningene fra fire andre britiske handelsskip samt overlevende fra destroyerne «Hardy» og «Hunter» som ble senket ved Narvik etter kamp med tyske marinestyrker 10. april. De skipbrudne mannskapene ble senere innkvartert i samleleiren Hälsingmo nord for Stockholm. Det 5. skipet, motortankeren «Ranja», ble overtatt av kaptein J. Nicolson, en shetlender som også hadde vært sammen med Henry og Escudiers strabiøse marsj fra Narvik til Sverige. Men fortsatt manglet man mannskap ombord i Haugesunds skipene. Særlig gjaldt dette maskinister. Det lyktes å finne en dyktig svensk maskinist fra Gøtaverken, Birger Lundhquist, som i 1937 hadde vært med på skipets tekniske prøveturer. Lundhquist påtok seg jobben som maskinmester (chief) på «Elisabeth Bakke» og lovet å skaffe 2. og 3. maskinist. Ombord i «John Bakke», som i november gjennomgikk overhaling av hovedmotorene, hadde de kun 2. maskinisten, Hans G. Hansen (f. 1896) fra Kisund, tilbake. Maskinmesteren fulgte med da kaptein Tallaksen gikk i land. Under krigen ble man nødt til å improvisere og finne løsninger som i fredstid ville være nokså utenkelig. Det hadde seg nemlig slik at den gjenværende 2. maskinisten også ytret ønske om å få fratre sin stilling. Årsaken var at hans 37 år gamle belgiske kone, Angele, ikke kunne tenke seg å reise fra sin mann som hun var så glad i. Dette gikk også inn på maskinisten som følte det på samme måte. Men det var stor mangel på motor-maskinister og han var den eneste igjen som hadde erfaring med skipets maskineri. Etter en samtale med Binney aksepterte hun tilbudet om å gå ombord i skipet for å ha tilsyn med sin mann. Jobben hun skulle ha ombord var å fungere som «tilsynsmaskinist» og påse at hennes mann konsentrerte seg om det som var nede i maskinrommet og «holde mannen i ørene».

Om bord i «Tai Shan» og «Taurus» var Isachsen og Jensen i full gang med skolering av sine besetninger og godtok bruk av britiske skipsførere når norske ikke var å oppdrive. I slutten av november var «Elisabeth Bakke» lastet og klar til å flytte til skjulestedet lenger nord på svenskekysten.

Havnefogden i Gøteborg, Kaptein Ivar Blücker, hadde valgt en ankerplass i en bukt inne i Brofjorden, ca. 5 nautiske mil nord for Lysekil. Nøytralitets-bestemmelsene forbød utlendinger å besøke noen del av kysten, så nysgjerrige personer som dukket opp i nabolaget til denne ødslige fjorden risikerte å bli arrestert. Den 7. desember avgikk «Elisabeth Bakke» fra Gøteborg, lastet med 6200 tonn spesialstål og kulelagre, og med kaptein Andrew Henry og Ivar Blücker på broen. Skipet skulle til Brofjorden. De holdt seg innenfor 3 mils grensen og ble eskortert av et svensk orlogsfartøy. Her ble skipet ankret opp, gråmalt, og lå mørklagt om natten.

2. juledag avgikk «John Bakke» sammen med «Taurus» ut fra havnen i Gøteborg og ankret opp i nærheten av «Elisabeth Bakke». Den 30. desember sluttet «Tai Shan» som skulle være flaggskip under overfarten seg til med lederen for operasjonen George Binney ombord. Det 5. og siste skipet var det 12.000 tonns store motortankskipet «Ranja» som sluttet seg til flåten 8. januar. «Ranjas» besetning bestod av 26 mann, derav var 15 briter som kaptein J. Nicolson selv hadde vervet på Hälsingmo og tre matroser fra destroyeren «Hunter». Mens de øvrige av offiserene var 1. styrmann Nils Rydberg, to dekksoffiserer og tre maskinister – alle svenske.

Skipene ble liggende til ankers i Brofjorden i påvente av seilingsordre og gunstige værforhold i nær tre uker. I ly av tett snøvær forlot de fem skipene Brofjorden sent på ettermiddagen den 23. januar 1941. Havnefogd Ivar Blücker hadde sørget for å gi hvert av skipene pålitelige svenske loser og fremfor alt folk som kunne holde kjeft om skipenes avgang. Første skip ut fra den islagte Brofjorden var «Ranja» som kun hadde ballastvann ombord. Klokken var 16.30 og så snart skipet var forsvunnet i snøværet, fulgte «John Bakke», «Taurus» og «Elisabeth Bakke» etter. Klokken var 17.45 og det snødde stadig med en sikt på under 1 nautisk mil. Så klang maskintelegrafen igjen, motorene våknet buldrende til liv, og «Tai Shan» fulgte etter som siste skip i flåten. De kvittet los ved 3 mils grensen og fortsatte vestover ut i det mørke Skagerrak med slokte lanterner og radiotaushet. Operasjon «Rubble» var i gang. De trengte mørket nå. De skulle skjære seilingsruten Oslo-Frederikshavn som var den viktigste tyske forsyningsruten mellom Norge og Danmark. Like forut for dem observerte «Taurus» virkelig et sør­gående fartøy. Carl Jensen, som hadde tenkt å gå litt lenger sør langs kysten før han forlot svensk farvann, ombestemte seg fort og stakk til sjøs. Han visste ikke om han var blitt observert eller ikke.

Den foregående kveld hadde de tyske slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» ankret opp i Kielerbukta før de skulle gå gjennom Storebælt og Kattegat. Denne morgen hadde en isbryter hjulpet dem gjennom Storebælt så de hadde gode utsikter til å overraske «Rubble» -skipene neste dag. Mens skipene gikk vestover om kvelden ankret de to slagkrysserne, som var blitt forsinket av de store is mengdene opp, og ventet på eskorten øst av Skagen mindre enn 50 nautiske mil borte.
Kriegsmarine var, samtidig som utbrytningen fra svenskekysten ble iverksatt, i startfasen av operasjon «Berlin» under kommando av Admiral Günther Lütjens som skulle angripe konvoifarten i nord Atlanteren. Den tyske eskadren kom først avsted den 25. januar, samtidig som «Rubble» -skipene la til inn på havnen i Kirkwall.  

I det minelagte Skagerrak var det absolutt nødvendig for «Rubble» -skipene at de benyttet seg av Norskerenna. Derved gikk de automatisk klar av Skagen, men det brakte dem såpass nær norskekysten at de risikerte å bli oppdaget fra land. Til sin forbauselse fant de at de fleste fyrene langs kysten lyste så navigatørene ble i stand til å ta peilinger med regelmessige mellomrom for å få bekreftet sin posisjon. «Tai Shan» gjorde omkring tretten knop til å begynne med. Maskinistene økte omdreiningene varsomt for de ville gjerne ha noe i reserve når det lysnet av dag. Bortsett fra de vakthavende i maskinrommet hadde alle mann på seg redningsdrakt.
Ombord på «Taurus», som alt gjorde femten knop, hadde mannskapene valgt å bli på dekk, og de stirret blindt ut i mørket etter fiendtlige fartøyer. Sjøen var uten tvil smul nok for både ubåter og hurtiggående overflatefartøyer. Været kunne imidlertid neppe vært gunstigere med en lett akterlig bris og snøvær så tett at det fra broen var vanskelig å se utkiken forut. I likhet med Jensen var Isachsen nå klar av seilingsruten Oslo-Frederikshavn og hadde begynt å nærme seg norskekysten.

Det nærmet seg midnatt og på nesten 8 timer hadde de tilbakelagt over 100 nautiske mil. Like etter midnatt meldte utkiken på «Taurus» at han hørte motordur rett forut. De ble snart klar over at de holdt på å innhente et annet fartøy, og det viste seg etter noen spennende minutter å være «Ranja». Senere ble også «John Bakke» tatt igjen. Også «Tai Shan» innhentet begge disse skipene før daggry. «Elisabeth Bakke», som gjorde 19 knop, var langt forbi alle de andre. Ved 02 tiden holdt det opp å snø og himmelen ble med ett oversådd av stjerner. På styrbord låring blinket Homborsund fyr. Tvers om styrbord hadde de Oksøy fyr utenfor Kristiansand, der de tyske jagerne ifølge etterretningstjenesten lå og ventet på dem. Forut hadde de Ryvingen fyr utenfor Mandal. I morgentimene endret skipene kurs til nordvest og styrte mot møteplassen 70 nautiske mil fra norskekysten. Lyskastene av Lindesnes fyr var godt synlig men blinkene fra fyrene ble etter hvert blekere. Men de trengte sårt å få flere snøbyger om morgenen. Ved 08 tiden var det lyst og solen skinte fra en skyfri himmel på de snøkledde fjellene i Sør-Norge. Det var ennå 60 nautiske mil til møteplassen og ombord i «Tai Shan» trøstet Binney seg med at ingen av skipene hadde sendt ut nødsignaler i løpet av natten. Det kraftige snøværet i løpet av natten hindret at tyske fly fra Lista og Sola kunne komme på vingene før rullebanene var ryddet. Den lovede flystøtten fra Coastal Command var også hindret av morgentåke.

Signal fra Admiralitetet 17.45 den foregående ettermiddag hadde underrettet Admiral John Tovey om at «Rubble» -skipene var underveis. Kl. 22.00 om kvelden seilte krysserene «Naiad», som førte kontreadmiral Kings flagg, og «Aurora» ut fra Scapa Flow og gikk mot møteplassen. Krysserne «Edinburgh» og «Birmingham» og tre destroyere, under viseadmiral Holland, fulgte kort tid etter. Fly eskorten, som var betrodd tre skvadroner i Coastal Command, opererte fra baser i Skottland og på Shetlandsøyene. De skulle dekke marinestyrken og handelsskipene når de var ute av Skagerrak.

Kl 09.50 observerte krysseren «Naiad» et fartøy i horisonten og som viste seg å være «Elisabeth Bakke». Admiralen lot skipet fortsette på sin kurs mot Kirkwall og tok opp søket etter de øvrige handelsskipene. Ved 11 tiden ble det kontakt mellom krysseren og «Tai Shan» og «Taurus». Kaptein Escudier på «John Bakke» satte to mann til å holde utkik etter fly og overflatefartøyer. Ingen visste hvor langt minefeltene strakte seg, men holdt seg så langt som mulig fra kysten. Maskineriet ble presset til full ytelse og en ekshaustventil ble sprengt på den ene av hovedmotorene. Reparasjonen tok et par timer og da motoren kunne startes igjen ble de innhentet av «Ranja» som under overfarten ble både lokkemat og etternøler. Først ved 2 tiden ble skipet observert av et Hudson fly fra Coastal Command og kl. 16 dukket krysseren «Naiad» og «Aurora» opp i vest. Handelsskipene ble om ettermiddagen utsatt for angrep av Luftwaffe, etter å ha blitt skygget av et Blohm und Voss BV 138. Men ingen av skipene fikk direkte treff av de tyske bombeflyene som effektivt ble drevet bort av den britiske flystyrken og fra luftvernet på marinefartøyene. Men et av de tyske flyene, en Heinkel 115 torpedofly, angrep «Ranja» med mitraljøseild. Den svenske styrmann Nils Rydberg ble alvorlig såret og døde noen dager etter at skipet kom i havn. Av de fem besetningene som deltok i Operasjon «Rubble» var han den eneste som døde. Skipsfarts-departementet bevilget en pensjon til hans enke, og han ble tildelt Order of the British Empire posthumt.

Mannskapet på «Ranja» syntes at tussmørket kom tidlig, og da mørket falt på, var det siste de så av norskekysten den vertikale lyskasterstrålen ved Sola flyplass. Skipene ble om natten eskortert enkeltvis til Orknøyene. Dagen etter, den 25. januar, løp de ett etter ett, med lange mellomrom, triumferende inn på havnen i Kirkwall. Først da fikk Binney gleden av å vite med sikkerhet at de viktige forsyningene han i over et år hadde lagt planer om å levere, var trygge i en britisk havn, sammen med de fem skipene og besetningene deres.

I alt hadde 147 mann og en kvinne deltatt i Operasjon «Rubble» – av dem var 58 briter, 57 nordmenn, 31 svensker og en latvier. Lasten utgjorde til sammen nesten 25 000 tonn og hadde en verdi av omkring 1 000 000 pund, mens skipene var verdsatt til 2 500 000 pund. Disse tallene stod likevel ikke på noen måte i forhold til lastens viktighet i denne kritiske tid for Storbritannia.

Oppholdet i Kirkwall ble kortvarig for de 5 handelsskipene, og den 30. januar ble de sendt til River Clyde for å hindre eventuelle tyske hevnangrep. Etter utlossing ble skipene dokksatt, overhalt, påmønstret norske besetninger og deretter innlemmet i Nortrashipflåten.

Kaptein Escudier som hadde ført «John Bakke» under utbruddet fra Gøteborg, ble etter ankomst Glasgow, avløst 10. februar av Thorbjørn Thorsen, som ble fører av skipet til 11. november 1942 da kaptein Reinert Holme overtok i New York.
Thorbjørn Thorsen, f. 1893 var bosatt i Røyken, Buskerud, og hadde tidligere tjenestegjort som overstyrmann på Den Norske Amerikalinjes M/S «Oslofjord» som ble levert i mai 1938 fra Deutsche Schiff- und Maschinenbau A/G Weser, Bremen. Skipet var NALs flaggskip i passasjerfarten mellom Norge og USA. Avseilte fra New York 21. november 1940 og krysset Nord-atlanteren alene bestemt for Clyde der skipet skulle innredes for troppetransport. Ved ankomst til Gourock 28. november ble skipet omdirigert til østkysten og avseilte neste dag med eskorte. Søndag 1. desember ble skipet rammet av en kraftig eksplosjon av en akustisk mine ved innseilingen til Newcastle on Tyne og en mann ble drept. Skipet ble satt på grunn ved Tyne South Pier, men vraket brakk i to og totalforliset. Sjøforklaring 18. desember 1940, Norsk Maritimt museum.

Fra Oslofjords besetning ble følgende påmønstret ombord på «John bakke»: kaptein Thorbjørn Thorsen, 1. styrmann Anton Øwre, 3. styrmann Olaf A. Olsen, båtsmann John B. Storhaug, tømmermann Rasmus Utvær og 2. maskinist Bjarne Pedersen.  3. styrmann Harald Blumer Kotler ble 5. februar påmønstret som 1.styrmann, men i mannskapslisten 30. april 1941 er Anton Øwre oppført som 1. styrmann.  

Under verkstedsoppholdet i Glasgow ble «John Bakke» armert med en 4-tommers kanon akterut og med doble maskingevær på brovingene. Nye folk ble påmønstret der flere blant offiserene kom fra M/S «Oslofjord», forteller Arthur Miljeteig (1922-2013) fra Skånevik som ble påmønstret 10. mars som lettmatros. Miljeteig som kom fra Knutsen-rederiets M/T «Hilda Knudsen», forteller at han var eneste vestlending ombord. Det var kun 1 maskinisten, hans kone og elektrikeren igjen som hadde vært med under utbruddet fra Gøteborg. Havnebyen Glasgow ble på denne tid utsatt for store nattangrep av tyske bombefly og det var spesielt verft- og havneanleggene som det gikk hardest utover. Skipet avgikk i april til Bristol hvor det ble lastet kullstøv som skulle til elkraftverk i Buenos Aires. Skipet sluttet seg 14. april til konvoi OB 310 fra Liverpool sammen med de norske motortankerne «Charles Racine» og «Solfonn» av Stavanger, og D/S «Taborfjell» av Oslo og M/S «Tigre» av Tønsberg.

Arthur Miljeteig forteller at konvoien kort tid etter avreise ble angrepet av tyske bombefly som kom fra baser i det okkuperte Frankrike. Konvoien hadde liten eskorte, kun noen få armerte trålere. Handelsskipene forsvarte seg med det skyts de hadde og ingen skip ble direkte truffet. Men minnes at et par bomber gikk i sjøen nær «John Bakke». Konvoien ble den 18. april oppløst og skipene fortsatte videre til sine bestemmelsessteder.

I Buenos Aires lastet «John Bakke» stykkgods og matvarer, og anløp på tilbakereisen Bermuda og sluttet seg til konvoi HX 136 fra Halifax og ankom Liverpool 18. juli.

Kaptein Andrew Henry som hadde ført «Elisabeth Bakke» under utbruddet fra Sverige, ble avløst i Glasgow 22. februar av Bernhard Barane. Han hadde tidligere ført søsterskipet «Sofie Bakke» som ble levert fra A/B Götaverken i mars 1938. Ankom 19. juli 1939 til Bøvågen fra Gøteborg for opplag, men satt i fart igjen i august/september. Avgikk Oslo mars 1940 for LaQuira, Chile, med ankomst 8. april. Avgikk Halifax i konvoi 3. juli med 7400 tonn stykkgods for Franske havner og ammunisjons fabrikkene i London.

«Sofie Bakke» lå den 4. august i konvoi utenfor Peterhead og under manøver i konvoien rente det svenske 6580 tonns M/S «Lima», rederi Axel Johnson, Stockholm, inn i «Sofie Bakke» som fikk så store skader at skipet sank hurtig. Hele besetningen på 37 mann ble berget.

Den 21. mars 1941 avgikk «Elisabeth Bakke» fra Glasgow i full krigsmundur med kurs for Sør Amerika. Skipet hadde siden hun ankom britisk havn etter det vellykkede utbruddet fra Gøteborg i januar, ligget ved verksted i Glasgow for overhaling, dokksatt og armert med kanon akter og luftvernskyts. Under reisen til Sør Amerika seilte skipet alene kun beskyttet av sin høye fart. Anløp Santos 15. april og var framme den 20. i Buenos Aires via Montevideo. Avgikk Buenos Aires 7. Mai lastet med korn/matvarer og stykkgods bestemt for Storbritannia. Kompletterte lasten i Montevideo og avseilte den 11. Ankom Liverpool 4. Juni uten rapporterte hendelser underveis.

Fra juli til oktober utførte «Elisabeth Bakke» en rundtur fra Liverpool til Bombay via Cape Town. Kaptein Barane førte skipet gjennom krigsårene og ble avmønstret 15. november 1946. «Elisabeth Bakke» og «John Bakke» vil senere bli omtalt i under de alliertes operasjoner i Nord-Afrika og Sicilia 1942/43.

Etterspill

Tyskerne var rasende over den vellykkede forseringen av blokaden, og svenskene ble beskyldt for nøytralitetsbrudd. Tysk etterretning i Sverige ble styrket, og den tyske marinens overvåkning av utseilingen fra svenske havner intensivert. Den vellykkede operasjon «Rubble» fristet til gjentagelse, og våren 1941 tok planleggingen til av en ny operasjon under kodenavnet «Performance». Denne ble iverksatt 31. mai 1942 under ledelse av Sir Georg Binney som etter suksessen med operasjon «Rubble» ble dekorert og adlet. Beskrevet i Handelsflåten i krig 1939-1945 bind 3.

Kilder og henvisninger:

Handelsflåten i krig 1939-1945 del 2, Nortraship, alliert og konkurrent, av Bjørn L. Basberg.

Handelsflåten i krig 1939-1945 bind 3 Sjømann lang vakt av Guri Hjeltnes.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Av Leif M. Bjørkelund.

Blokadebryterne, av Ralph Barker.

Intervju med kaptein Arthur Miljeteig (1922-2013), Våg i Grindafjord, Tysvær. Av Leif M. Bjørkelund 6. januar 1994.

Krigsseilerregisteret. No og Warsailors.com