Av Leif M. Bjørkelund
Publisert i Haugesunds Avis januar 2016
I krigens første fase satte Tyskland inn sine største enheter i handelskrigen mot Storbritannia, men Kriegsmarine hadde et begrenset antall overflatefartøyer som kunne hamle opp med Royal Navy. For å kompensere denne mangelen besluttet den tyske marine å utruste en rekke hurtiggående handelsskip som hjelpekryssere. I alt var det 9 fartøyer som kom i aksjon, mens et tiende ble drevet tilbake under forsøk på å bryte ut fra fransk havn og de øvrige ble ikke satt i tjeneste. Disse 9 hjelpekryssere oppbrakte eller senket til sammen 138 allierte skip, derav 38 norske, med en samlet tonnasje på 857.533 brutto tonn.
«Raiderne» som de ofte ble kalt, ble utstyrt med seks stk. 15-cm kanoner, torpedoer, miner og fly som kunne lete opp byttet. Enkelte hadde også en hurtiggående MTB som både innhentet og utførte angrep mot handelsskipene. De tyske raiderne ble i stor grad kamuflert som harmløse handelsskip under nøytralt flagg og utgjorde en stor trussel for enslige handelsskip frem til sommeren 1943. Noen av de mørkeste kapitler i sjøkrigens historie skriver seg nettopp fra raidernes virksomhet.
De første raidere ble sendt ut i mars 1940. Handelsskip som gikk alene fikk ordre av det britiske Admiralitetet om å styre unna straks en observerte skip med ukjent identitet. Dersom Admiralitetet kjente til at det var fare for raidere, ble det sendt telegram om å styre etter oppgitte posisjoner i seilingsinstruksen som var gitt før avreise.
Kapringen av den norske hvalfangerflåteen
Den 14. og 15. januar 1941 ble en av de mørkeste dager i Nortraships historie. Denne januardagen ble den norske hvalfangerflåten i Antarktis oppbrakt av en tysk raider og 574 hvalfangere og sjøfolk gikk i tysk fangenskap. Sjøfolk som Nortraship ville hatt stor nytte av ombord i sine skip i alliert tjeneste.Den norske pelagiske hvalfangst i Antarktis ble etter at Norge var kommet i krig, drevet i regi av Nortraships Whaling Division og for sesongen 1940/41 kom 3 ekspedisjoner i virksomhet. De hvalbåtene som ikke allerede var rekvirert til militære formål ble samlet inn fra en rekke forskjellige selskaper og fordelt på kokeriene «Pelagos» til Bruun & von der Lippe, Tønsberg, «Thorshammer», «Ole Wegger» og «Solglimt» til A/S Thor Dahl, Sandefjord. Kokeriet «Solglimt» skulle fungere som transportskip for ekspedisjonen. Fangsten kom i gang i løpet av desember og man følte seg nokså trygg såpass langt fra krigen.
Det hele startet med den tyske hjelpekrysseren «HK 33 Penguin`s» tokt i 1940/41. Skipet var identisk med M/S «Kandenfels» på 7766 brt., levert i 1937 og beskjeftiget i Hansa Linjen mellom Østen og Europa fram til krigsutbruddet. Skipet var utstyrt med to hovedmotorer som gav en toppfart på 17 knop og kunne innhente de fleste handelsskip. «Pinguin`s» operasjoner skulle koste de allierte dyrt. Den senket eller oppbrakte i alt 32 allierte handelsskip og var også den som skadet den norske handelsflåten mest.
«Hilfskreuzer 33» forlot Tyskland uten et avskjedsord den 15 juni 1940 under kommando av Kapitän zur See Ernst Felix Krüder og satte kurs gjennom Kattegat eskortert av jagere til norskekysten. HK 33 var den femte hjelpekrysseren Kriegsmarine sendte ut og var utstyrt med 6 stk. 15 cm. kanoner, luftvernbatterier, 2 doble torpedorør, 300 miner og 2 Heinkel 114 sjøfly til rekognosering. Den 19. Juni ankret skipet opp i Gulen i Sogn og avgikk to dager senere kamuflert som det sovjet-russiske «Pechora». Passerte gjennom Danmark-stredet og den 8. juli var HK 33 på høyde med Azorene. Her ble skipet kamuflert som det greske «Kassos» og var klar til aksjon i det sørlig Atlanterhavet og i Det indiske hav. I desember 1940 styrte kaptein Krüder sørover mot Antarktis etter å ha utført operasjoner i Det indiske Hav. Raideren hadde senket og kapret en rekke britiske handelsskip og fire norske. Det ene var M/S «Nordvard» til Oslorederiet Lauritz Kloster som ble kapret 16. september 1940 på reise Australia-Port Elizabeth med 7000 tonn hvete. Med tysk prisemannskap ble skipet sendt til Frankrike med i alt 179 mann ombord inklusive fangede britiske sjøfolk og ankom Bordeaux 22. november. Blant besetningen som måtte i tysk fangenskap var elektriker Magne Stokka og messegutt Lars Magnussen, begge Skudeneshavn, og byssegutt Arnold Hugvik fra Karmøy. Jfr. « Evig Heder» side 267/164.
Den tyske Kriegsmarine hadde i nevnte periode flere raidere i aksjon i dette farvannet. I mars ble også HK 16 «Atlantis» ex «Goldenfels» som var søsterskip til overnevnte «Pinguin» og opererte bl.a. i Den Bengalske Bukt der også haugesundskip var i faresonen.
Den 4. november 1940 avgikk Christian Haalands M/T «Nyholt» i ballast fra Singapore bestemt for Abadan. I den bengalske bukt oppfanget skipets 3. styrmann/ telegrafist Paul Hermansen fra Bremnes, signalet QQQ som var nødmelding for skip som ble angrepet av fiendtlig orlogsfartøy. Kaptein Alf P. Andersen ble kort tid etter beordret av marinemyndighetene i Colombo om å gå til den britiske marinebasen Trincomalee. Nødmeldingen kom fra M/T «Teddy» til Oslorederiet A.F.Klaveness som natt til 8. november ble kapret øst for Ceylon av «Atlantis», kapitän Bernhard Rogge. Skipet var på reise Abadan til Singapore med 10.137 tonn brenselolje. Raideren identifiserte seg som den britiske hjelpekrysseren HMS «Antenor», men dette ble ikke avslørt før bevæpnede tyske mI desember møttes «Atlantis» og «Pinguin» og de to skipssjefene utvekslet erfaring og la nye planer for videre operasjoner. Under møtet overleverte kaptein Rogge en del viktige opplysninger og karter over Antarktis. Dette materialet var funnet ombord i det norske tankskipet «Teddy» som var blitt kapret i november. Tankeren hadde vinteren 1939/40 vært forsyningsskip for den norske hvalfangstflåten og den kursen skipet hadde fulgt rundt Bouvetøya var avmerket i kartet. Dette skulle vise seg å bli til stor hjelp under planleggingen av kaptein Krüder`s neste trekk i kaperkrigen. Den 17. desember oppdaget han de første isfjell, og dagen etter mottok kapteinen etterretninger fra den tyske sjøkrigsledelse om at den norske hvalfangstflåten var i arbeid ca. 200 n.mil av Sør Georgia. Angrepsplanen ble omhyggelig forberedt, og den 14. januar 1941 slo «Pinguin» til. Aksjonen ble gjennomført kvikt og uten dramatikk eller tap av menneskeliv, og i alt tre kokerier og 11 hvalbåter ble kapret. Et av kokeriene, «Thorshammer», ble advart i tide over radio og greide å unnslippe sammen med sine syv hvalbåter. Ankom til Grytviken på Sør Georgia den 19. januar og fikk avgitt rapport til Nortraship og Admiralitetet om «Pinguin`s» operasjoner.marinefolk entret skipet.
I desember møttes «Atlantis» og «Pinguin» og de to skipssjefene utvekslet erfaring og la nye planer for videre operasjoner. Under møtet overleverte kaptein Rogge en del viktige opplysninger og karter over Antarktis. Dette materialet var funnet ombord i det norske tankskipet «Teddy» som var blitt kapret i november. Tankeren hadde vinteren 1939/40 vært forsyningsskip for den norske hvalfangstflåten og den kursen skipet hadde fulgt rundt Bouvetøya var avmerket i kartet. Dette skulle vise seg å bli til stor hjelp under planleggingen av kaptein Krüder`s neste trekk i kaperkrigen. Den 17. desember oppdaget han de første isfjell, og dagen etter mottok kapteinen etterretninger fra den tyske sjøkrigsledelse om at den norske hvalfangstflåten var i arbeid ca. 200 n.mil av Sør Georgia. Angrepsplanen ble omhyggelig forberedt, og den 14. januar 1941 slo «Pinguin» til. Aksjonen ble gjennomført kvikt og uten dramatikk eller tap av menneskeliv, og i alt tre kokerier og 11 hvalbåter ble kapret. Et av kokeriene, «Thorshammer», ble advart i tide over radio og greide å unnslippe sammen med sine syv hvalbåter. Ankom til Grytviken på Sør Georgia den 19. januar og fikk avgitt rapport til Nortraship og Admiralitetet om «Pinguin`s» operasjoner.
De første som ble kapret var «Ole Wegger» og «Solglimt», men tre av hvalbåtene klarte å komme seg vekk. Dessverre lyktes det ikke å få radiokontakt med «Pelagos» som fanget ca. 100 n. mil øst for de oppbrakte kokeriene nær Bouvetøya og som den 15. januar ble tatt med alle sine syv fangstbåter. Kokeriene og de 11 hvalbåtene ble alle bemannet med prisemannskaper. Tyskerne besluttet å føre «Pelagos» og «Solglimt» med sin krigsviktige last av hvalolje til havn i Frankrike med de norske mannskapene ombord. Blant mannskapene som opplevde denne januardagen 1941, var folk fra «Suderøy» -ekspedisjonen. Den 9. april 1940 var «Suderøy» på hjemtur fra Antarktis, men da meldingen om tysk invasjon i Norge nådde fram, ble kaptein/fangstbestyrer Øistein Kolstø beordret til Halifax for å avvente situasjonen. Høsten 1940 gikk mesteparten av Suderøy-ekspedisjonens 300 mann i land og kun kokeriets besetning ble tilbake. De fleste gikk over i handelsflåten og andre meldte seg til marinen og SSHs skytterskole i Lunenburg. I november 1940 ble 30-40 mann fra «Suderøy» påmønstret til den kommende fangstsesong. Blant dem var Sverdrup Norem, 26 år og Leif Sæbø, 23 år fra Vibrandsøy, som ble mønstret som lettmatroser på henholdsvis «Pelagos» og «Ole Wegger». Sverdrup Norem som hadde seilt med Suderøy-ekspedisjonen siden 1935 forteller: «..I Halifax ble jeg gjennom Nortraship hyrt som lettmatros ombord i hvalkokeriet «Pelagos». Kokeriet ble sammen med andre norske kokerier «Thorshammer» og «Ole Wegger» gjort klar for hvalfangst med «Solglimt» som transportskip for oljen. Det ble samlet hvalbåter og utstyr fra en rekke andre selskaper slik at det kunne sendes ut ekspedisjoner denne sesongen. Besetningen ombord var derfor en blanding av folk fra alle kokeriene. Det samme gjaldt for hvalbåtene som ble samlet fra forskjellige selskaper. Kokeriene gikk ut samlet, men hvalbåtene som lå opplagt i en havn tvers over fra Buenos Aires, sluttet seg til oss da vi kom ned.
Fangsten startet den 1. Desember og kokeriet hadde inne ca. 65 000 fat hvalolje da den ble kapret. «Pelagos» lå og kalte over radio på «Solglimt» som skulle hente hvalolje fra oss. Plutselig kom et ukjent fartøy og satte lyskaster på oss. Vi satt i messa og spiste middag, og vi så et skarpt lys utenfor gjennom en rift i blendingen i ventilen. Alle mann gikk ut for å se hva dette var og vi så da et fremmed fartøy som lå et stykke fra oss. Jeg husker det hadde to røde ringer i skorsteinen og svartmalt skrog — akkurat som «Knutsa-båtene». Det var nok en form for kamuflasje. Det ble satt båt ut og de kom roende over mot oss. Jeg sto da ved rekka og tok imot leideren som bordings mannskapet hadde med seg for å komme kvikt ombord i kokeriet. Han som kom opp først hadde revolver i hånden og han korset seg, han var vel katolikk, antagelig. Tyskerne tok over kommandoen, og vi kunne ikke gjøre noe for å hindre dem.
Ingolf J. Knutsen (1913-1999) ble født på Vormedal, men kom til Norheim 12 år gammel. Han var sønn av Lars Knutsen og var en av de 8 som omkom da Haugesunds dampskipet «Godtfried» til Knud J. Knudsen ble minesprengt utenfor Tynemouth 27. august 1944 Ingolf Knutsen seilte ut første gang på hvalfangst med kokeriet «Suderøy» i 1933 og hadde sin 22 sesong i Antarktis derav 21 med «Suderøy».
Ingolf Knutsen forteller: «.Jeg lå og sov i lugaren da vi ble kapret. Jeg delte lugar med en lettmatros fra Kragerø – han var på vakt. Han kom ned i lugaren og ropte «Tørn ut – båten er full av tyskere», og gikk videre akterut til matros-lugarene. Vi lurte nå på dette – vi trodde at han bare tullet med oss. Men da vi kom opp på dekket så var tyskerne kommet om bord og det var ingenting vi kunne gjøre der. Men det var en nifs opplevelse. Raideren gikk rundt kokeriet – vi lå stille da båten ble kapret. Vi ble innkalt i salongen og skipperen fortalte hva som hadde hendt og at vi ikke hadde noe middel til å avverge den situasjonen som vi var kommet i – vi måtte bare overgi oss. Alle mann ble holdt om bord under strengt tysk vakthold på dekk og i maskin. Men ellers fikk vi gå fritt. Vi som var matroser måtte gå sjøvakt og stå til rors.Men før vi gikk fra fangstfeltet ble vi beordret østover for å fylle brensel. Det blåste opp til storm og ruskevær, men de norske offiserene ga ordre om full fart. Kokeriet satte baugen ned i den grove sjøen – jeg trodde aldri at vi skulle komme opp igjen. Skroget ristet og skalv noe aldeles forferdelig. Kanskje det var et forsøk på sabotasje? Tyskerne reagert omgående og de norske offiserene ble jaget ned fra broen og tyskerne tok selv over. Men vi som var matroser måtte stå til rors hele veien. Jeg hadde 12-04-vakten. Vi gikk helt mørklagt. Vi måtte rope opp til tyskeren som var på vakt at vi tok over roret. «Jawohl» svarte han – han hadde bandolær, revolver og håndgranater i beltet. Vi hadde ikke lov å gå ut på båtdekket etter mørkets frembrudd – da ville de skyte».
Før flåten forlot Antarktis ble kokeriene kamuflert, malt i andre farger og endret utseende på overbygg forteller Herman Førland (1922-2007) fra Førland i Tysvær. Herman hadde i 1939 vært med Østensjø`s fiskedamper «Atair» på sildefiske ved Island. Etter hjemkomsten i midten av september 1939 mønstret han som messegutt ombord i «Suderøy» som skulle til Antarktis. Han forteller: «Pelagos» blei nå gjort klar for turen nordover. Skipet blei laga til med nytt midtskip – ved hjelp av material og presenningar. Det blei malt og stelt, ingen skulle kjenna «Pelagos» att på avstand. Skipet fekk ein heilt annan utsjånad. I maskinen blei det lagt sprengladningar. Leidningar gjekk opp til brua der dei kunne trykkja på ein knapp for å utløyse sprenginga».
Den 25. Januar startet «Pelagos» og «Solglimt» på reisen nordover og nådde uten å bli observert av allierte sjø- eller luftstridskrefter frem til Bordeaux henholdsvis 11. og 16. mars. Kort før avreise ble 95 mann av fangstbesetningen overført til det britiske M/S «Duquesa». Dette var et kjøleskip på 8651 brt. som tidligere var blitt tatt som prise av det tyske lommeslagskipet «Admiral Scheer» i Det indiske Hav. Det 3. kokeriet som ble tatt, «Ole Wegger» på 17500 tdw. var først tenkt opplagt ved Kerguelen, men tyskerne besluttet likevel å føre det til fransk havn og ankom 20. mars til Bordeaux i god behold. Av den oppbrakte fangstflåten kom kun «Pelagos» og tre av hvalbåtene tilbake til Norge etter krigen. «Pelagos» ble i april 1941 tatt i bruk av Kriegsmarine som støttepunkttanker i Narvik og Kirkenes. Senket i Kirkenes august 1944. Overtatt av rederiet etter krigen. Hevet og ble etter en omfattende reparasjon satt i fangst fram til 1962 og hugget opp i Tyskland. «Ole Wegger» ble i april 1941 tatt i bruk av Kriegsmarine som støttepunkttanker i Le Havre og 22. august 1944 senket i Seinebukta som blokkskip. Hevet i august 1945, men kondemnert og hugget i 1947.
Om den videre hjemreisen fra Antarktis, forteller Sverdrup Norem:
“… Etter at tyskerne hadde bordet hvalfangstflåten ble kokeriene og hvalbåtene gjort klare for å gå fra feltet. Kokeriene gikk nordover enkeltvis, men hvalbåtene ble samlet i en gruppe. Ombord i «Pelagos» satte tyskerne omlag 15 mann som prisemannskap og de var alle bevæpnet. Men ombord i hvalbåtene var det kun fire tyskere. Det var en mann på utkikk i tønna og det var plassert folk med maskingevær oppe på brovingene. Men vi som var mannskap gikk vanlige sjøvakter og sto til rors. Til sammen var vi vel nærmere 200 mann ombord. Vi fikk ellers gå fritt ombord og ble satt til vanlig skipsarbeid. Fangsten som var tatt, ble arbeidet opp før vi gikk nordover. Det var penger i hvaloljen, og den ville tyskerne sikre seg.Reisen nordover gikk rolig for seg uten noen episoder og vi styrte unna så snart det ble observert røk i horisonten. Det var heller ingen kontakt med det andre kokeriet. Underveis fikk vi heller ikke greie på hvor vi skulle hen, men da vi nærmet oss franskekysten forstod vi at Bordeaux var målet. Da vi var på vei in Gironde munningen, kom det et fly over oss. Vi måtte gå inn på høyvann for kokeriet stakk nokså dypt, det var nesten fullastet. Men da vi kom opp under kysten var vi for tidlig inne, og kokeriet tte tørne helt rundt og gå på vest for å vente på høyvann. Nå går det gale med oss, tenkte vi, men heldigvis for oss så skjedde det ikke noe. Tyskerne var også veldig nervøse, det merket vi alle.
Reisen nordover gikk rolig for seg uten noen episoder og vi styrte unna så snart det ble observert røk i horisonten. Det var heller ingen kontakt med det andre kokeriet. Underveis fikk vi heller ikke greie på hvor vi skulle hen, men da vi nærmet oss franskekysten forstod vi at Bordeaux var målet. Da vi var på vei in Gironde munningen, kom det et fly over oss. Vi måtte gå inn på høyvann for kokeriet stakk nokså dypt, det var nesten fullastet. Men da vi kom opp under kysten var vi for tidlig inne, og kokeriet tte tørne helt rundt og gå på vest for å vente på høyvann. Nå går det gale med oss, tenkte vi, men heldigvis for oss så skjedde det ikke noe. Tyskerne var også veldig nervøse, det merket vi alle.Straks kokeriet var vel i havn ble mesteparten av kokeribesetningen tatt i land. Kun skipsmannskapet ble igjen om bord».
Smører Herman Førland, forteller at havneområdet i Bordeaux ble utsatt for britiske bombeangrep. Det var nattangrep og de som hadde landlov om kveldene måtte søke til tilfluktsrom og kom ikke ombord før neste morgen.
Den norske besetningen ble værende om bord i flere uker, men de hadde tilgang til egen proviant, brukte eget byssepersonale og folkene led ingen nød, men kokerimannskapet som ble forlagt til en leir utenfor byen fikk lite mat, minnes Ingolf Knutsen. «Men en dag kom ordren om at alle mann skulle stille opp på kaien for avreise til Tyskland. En eldre tysk offiser rådet mannskapet å ta med seg mat på reisen og vær mann forsynte seg med tre brød, pålegg og pølser. Togreisen fra Bordeaux tok nærmere fire døgn og vi ble satt av ved en landsby som het Bremerfürde mellom Bremen og Hamburg. Vi ble da innkvartert i en stor fangeleir som var reist utenfor denne landsbyen og det var samlet folk fra mer enn 70 nasjoner, ble det fortalt».
Sverdrup Norem forteller: «Toget stanset ved en liten landsby, og der ble alle mann beordret ut og måtte marsjere de siste 13 km fram til leiren. Denne leiren var delt i to, en del for straffarbeid og den andre for sjøfolk og hvalfangstmannskaper. På reisen fikk vi kun utdelt en kopp med kaffeerstatning, kornkaffe, det var alt. Hvis det gikk for sent under utdelingen, fikk vi et spark i baken. Rundt denne leiren var det satt opp et høgt piggtråd gjerde. Da vi kom inn ble vi avkledt helt netto og stilt opp for legeundersøkelse. Vi fikk en sprøyte i armen mot difteri. Jeg husker en matros som sto ved siden av meg som besvimte mens dette pågikk. Denne leiren dekket et svært område, og det var mange fanger samlet. Bl.a. var det en mengde med negre som hadde vært om bord i britiske handelskip. Men ellers en masse sjøfolk. Og jeg møtte elektrikeren fra «Suderøy» igjen. Eddie Pettersen fra Sauda, hadde reist ut med en båt fra Sørlandet som var blitt senket og havnet i samme leir som oss».
Eddie H. Pettersen født den 2. mai 1906 i Kråkerøy, men var før krigen bosatt i Sauda. hadde seilt med FLK «Suderøy» som elektriker i sesongen 1936/37 og siden med M/S «Indra» til 1939. I september 1939 ble Pettersen igjen påmønstret «Suderøy» og gikk i land i Halifax 25. april 1940. Men mønstret ut samme år som elektriker ombord i M/T «Polykarp», 9200 tdw., til Kristiansand-rederiet Einar Rasmussen. Den 15. mars 1941 ble skipet kapret om lag 750 nautiske mil nordvest av Azorene av slagkrysseren «Scharnhorst» som var på tokt i Atlanteren sammen med søsterskipet «Gneisenau». Skipet var på reise i ballast fra Milford haven til Aruba i konvoi OB 294 som var oppløst den 9. mars. «Polykarp» ble ført med tysk prisemannskap til Brest i Frankrike. Besetningen ble etter to uker sendt med jernbane til Marlag und Milag Nord, en tysk krigsfangeleir for fanger fra de alliertes marine og handelsmarine. Leiren var plassert rundt landsbyen Westertimke, om lag 30 kilometer nord–øst for Bremen.
Eddie Pettersen dro etter krigen igjen ut på hvalfangst og seilte med kokeriet «Suderøy» fra september 1945 til april 1949.Men sjøfolkene og hvalfangerne ble ikke værende lenge i denne leiren. Etter tre uker ble de norske sendt hjem. De omlag 800 norske hvalfangere og sjøfolk som satt i leirene Marlag und Milag og Stalag Sandbostel, ved Bremerförde (Leiren er i dag et museum og informasjon senter), ble i slutten av april satt på jernbanetog fra Hamburg til Stettin. Reisen tok omlag en ukes tid da toget stadig måtte vente på sidespor for andre og mer krigsviktige transporter. I Stettin gikk hvalfangerne, sammen med besetningene fra M/S «Nordvard». «Polykarp» og hvalkokeriet «Kosmos» som ble senket av tysk raider i september 1940, ombord i Nord-Deutscher Lloyds D/S «Donau». Fangene ble stuet nede på mellomdekket og reisen gikk i konvoi direkte til Oslo. Nasjonal Samling gjorde et propagandanummer av hjemkomsten med en større mottakelse ved skipets ankomst til Filipstad kaien med blant minister Gudbrand Lunde den 3. mai. På Grand Hotell ble sjøfolkene invitert på middag, men de aller fleste stakk seg vekk etter at de hadde fått utlevert sine togbilletter til hjemreisen.
For Sverdrup Norem og hans skipskamerater som skulle til Haugalandet og Sunnhordland, gikk reisen med Bergensbanen. Den 5. mai 1941 kom reisefølget hjem via Bergen med Sandnes Damps nattruteskip «Gann». (Se mannskapsliste Pelagos og Ole Wegger)
Tre dager etter hvalfangernes hjemkomst møtte «Pinguin» sin endelige skjebne utenfor Den persiske Gulf etter kamp med krysseren HMS «Cornwall» og 341 mann av besetningen og mer enn 200 fanger kom vekk. Bare 57 tyskere og 22 fanger ble reddet.
Mannskap fra Suderøy-ekspedisjonen som gikk ut med kokeriene «Pelagos» og «Ole Wegger» sesongen 1940/41 og kom hjem til Norge i mai 1941.
Mannskap påmønstret FLK. «Ole Wegger» 1940/41. Tilhørte, A/S Hvalfangstselskapet Ørnen (A/S Thor Dahl), Sandefjord.
Lettmatros Leiv Sæbø Haugesund
Arbeider Kolbein Rønnevik Haugesund
Arbeider Kristian Hansen Torvestad
FLK «Pelagos» Hvalfangerselskapet Pelagos ( a.s. Bruun von der Lippe), Tønsberg.
Matros Sigurd Sele Bremnes
Matros Sigurd Eriksen Haugesund
Lettmatros Ingolf J. Knutsen Torvestad
Lettmatros Sverdrup Norem Torvestad
Lettmatros Karl Knutsen Haugesund
Lettmatros Nils Hestenes Bremnes
Lettmatros Ludvig Jensen Haugesund
Lettmatros Severin Skeie Sandeid
Lettmatros Ivar Johannesen Halsnøy kloster
3 maskinist Martin Langeland Haugesund
Smører Karl Thorsen Skåre
Smører Alfred Kallevik, Avaldsnes
Kjeletømmer Johan Thaule Haugesund
Fyrbøter Edvin Martin Øvrebø, Vikebygd.
Smører Herman Førland Tysvær
Maskingutt Mathias Jeger Olsen Skåre
Maskingutt Bernt Kinn, Sveio.
Arbeider Hans A. Gabrielsen Kopervik
Arbeider Snorre Hebnes Tysvær
Arbeider Daniel Førland, Tysvær.
Arbeider Hagbart Waaga Avaldsnes,
Arbeider Ole Hansen Haugesund
Arbeider Thorvald Sørensen Haugesund
Lugargutt Birger Røsvik, Bremnes.
D/Hvalfanger «Star 22».
Berner S. Mjånes, Førresfjorden. Mønstret 10-10.1940 i Halifax som arbeider på FLK «Pelago», og om mønstret fyrbøter på hvalbåt Star 22 ved ankomst Montevideo. Avmønstret 11.3.1941 i Bordeaux.
Kilder og henvisninger.
Intervju av Ingolf J. Knutsen (1913-1999), Norheim, Karmøy. Av Leif M. Bjørkelund oktober 1995.
Intervju av Sverdrup Norem (1914-1996), Norheim, Karmøy. Av Leif M. Bjørkelund august 1994.
Herman Førland (28.08.1922-22.01.2007), Slåttevik i Tysvær. Han forteller om sine opplevelser om bord i Suderøy og Pelagos-ekspedisjonen 1939/41, «Sjøens folk fortel», Tysvær historielag.
Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund. Lokalhistorisk stiftelse 1995.
Tyske forsyningsskip del II. Artikkel i Skipet (NSS) 3.1983 av Arne Ingar Tandberg.
Nortraships flåte bind I, av Jon Rustung Hegland.
Piratkrysseren «Pinguin». Av H. J. Brennecke, oversatt til norsk ved kapteinløytnant Einar Torgersen. Utgitt E. Greens forlag, Oslo.
Den moderne hvalfangsts historie bind IV. DEN PELAGISKE FANGST 1937-1969,
Av
JOH. N. TØNNESSEN.
Nettsider:
www.warsailors.com
info@stiftung-lager-sandbostel.de
www.stiftung-lager-sandbostel.de
Kommentar til: post@krigsseileren.com