I marinens tjeneste 1941-1946

Av Leif M. Bjørkelund.

Publisert i Haugesunds Avis september 2020.

Krigsminner av skipsfører Knut M. Hoversholm. Intervjuopptak utført i 1994 som grunnlag til et program i NRK til 50 års markeringen av invasjonen i Normandie 6. juni 1944.

Hans datter, Gullborg Hoversholm, tillater intervjuet brukt som historisk dokumentasjon.

Den 21. november 1941 gikk lettmatros Knut M. Hoversholm i land i Bombay fra D/S «Utsire» av Haugesund og meldte seg til tjeneste for marinen ved den norske ambassade.

Knut Mathias Hoversholm født 12. juni 1922 Eltravåg i Sveio, og var sønn av Sjåfør Erik og Ingeborg Hoversholm. Han dro til sjøs første gang 4. mai 1938 som dekksgutt på D/S «Utsire» til rederiet John K. Haaland. Jfr. Artikkel i H. Avis august 2016.

Våren 1941 fikk Den Norske Marine forespørsel om å bemanne og operere 10 hvalbåter som var blitt rekvirert av det britiske Admiralitetet. Det gjaldt seks norske hvalbåter som i 1940 var lagt opp i Trinidad, i ettertid omtalt som «Vestindia flotiljen», og fire båter som lå i Durban, Sør-Afrika. Båtene gikk til Cape Town for ombygging til minesveipere. Men det ble besluttet at «Vestindia-båtene» skulle ombygges i Bombay og ankom den 17. september 1941. Arbeidet gikk trått og det endte med at fire av båtene ble sendt til England og levert tilbake til Admiralitetet den 12. Juni 1942. De 2 gjenværende hvalbåtene ble overlevert 18. august som hhv. «Karmøy» og «Oksøy» og satt inn i minesveiper tjeneste i Persiske Golf.

Omlag 120 nordmenn, sjøfolk, hvalfangere og en del norske som hadde flyktet via Sovjet-Russland, ble samlet i camp Collarba utenfor Bombay og gitt militær opplæring. Leiren ble drevet av den britiske hær, men de norske ble instruert av norsk befal. Sigvald Olsen om bord i Chr. Haalands M/S «Ida Bakke» skriver i sin dagbok: «Søndag 16. november 1941.  Avgikk Bombay i dag morges. Vi traff denne gang mange norske marinegaster som bor i en camp utenfor byen. De venter på ominnredning av en del norske hvalbåter som skal brukes til minefeiere.»

Hoversholm forteller: Jeg gikk jo inn i marinen i november 1941 i Bombay og hadde min rekrutt tid der. Vi skulle opprinnelig om bord i en minesveiper, en ombygd hvalbåt, men det tok så lang tid før arbeidet ble ferdig og de hadde bruk for oss i England. Så vi var 70 mann av de 125 som var stasjonert i Bombay som i juli 1942 ble sendt med troppetransport via syd Afrika til England.

Vi ankom til Liverpool i august og jeg ble da sendt på radarkurs i Portsmouth som er den største marinebasen utenom Scapa Flow på Orknøyene. Deretter ble vi sendt over Atlanteren med destroyeren HMS «Hesporus» til St. Johns på New Foundland. Etter en snau måned gikk jeg om bord i «Lincoln», en av de gamle amerikanske jagerne, benevnt som «four stokers», som var bygd ca. 1917.» Etter å ha fullført et kortvarig kurs ved skytterskolen Camp Norway i Lunenburg, Nova Scotia, ble Hoversholm i oktober beordret som radaroperatør om bord i jageren H. Nor MS «Lincoln» og satt inn

i konvoieskorte i Nord-Atlanteren. «Lincoln» var den siste av de fem fartøyene som den norske marine overtok fra Royal Navy og tilhører reservefleet på lend-lease betingelser høsten 1940.

Jagerne hadde en tonnasje på 1.050 tonn deplasement, utstyrt med dampturbin som gav maks fart på 30 knop og hadde en besetning på 135 mann. Den første som kom under norsk kommando var H. Nor MS «Mansfield» 16. desember 1940 og ble i løpet av 1941 fulgt av «Bath», «St. Albans» og «Newport». Samtlige fikk Liverpool som basehavn og utgjorde en del av eskortestyrken i «Western Approches». I februar 1942 ble «Mansfield» tatt ut av tjeneste for å gjennomgå omfattende reparasjon og vedlikehold ved britisk verft. For å nyttiggjøre en trenet og erfaren besetning fikk marinen overtatt jageren «Lincoln» og norsk kommando ble heist i Liverpool den 11. februar og var krigsklar 15. mars 1942.

Foto: Bildet viser her jageren H. Nor MS «St. Albans» som var av samme klasse som jageren «Lincoln», Marinens fartøyer 1939-1945.

Fartøyet gikk da inn i eskorte av en vestgående transatlantisk konvoi.  «Lincoln» ble heretter stasjonert i Halifax, Nova Scotia, og tilknyttet Western Local Escort Force som leder av eskortegruppe W 5. I tidsrommet desember 1942 til januar 1943 da slaget om Atlanteren gikk inn i sin avgjørende fase, opererte «Lincoln» som egen Task Unit i midt- og vest-Atlanteren og var da midlertidig knyttet til Western Atlantic Supporting Force. Jageren «Lincoln» deltok i eskortering av i alt 58 konvoier under sin tjeneste. De fleste av disse konvoiene hadde ikke kontakt med fiendtlige stridskrefter, skriver Frank Abelsen.

Hoversholm forteller: Jeg kom om bord i oktober 1942. Vi gikk som escorte-leder ut fra New York, Halifax og St. Johns på New Foundland. Vi eskorterte til midt på Atlanteren eller sør for Grønland. Vi returnerte da med ballastkonvoier fra England. Som oftest bunkret eskorteskipene i sjøen fra tankbåter, som i dårlig vær kunne være en krevende operasjon der både bunkersslange og vaiertrosser røk. Men det gikk som

oftest godt. Oppholdet i Liverpool etter endt eskorteoppdrag ble kortvarige. Under havneopphold ble det foretatt vedlikehold, besetningen ble til tider sendt i land på kurs før det ble utrustet for nye eskorteoppdrag. Under landligge bodde jeg på den norske marinestasjonen i Liverpool. Denne stasjonen var også base for de ombygde hvalbåtene som ble brukt i minesveipertjeneste og korvettene i eskorte-gruppen for Atlanterhavskonvoiene. Disse korvettene så vi nokså ofte under overfarten. Etter hvert fikk vi en norsk jager som het «St. Albans» – av samme klasse som «Lincoln» – som gikk i samme rute, men aldri i samme konvoi.  Jfr. artikkel «Krigsminner fra den Norske Marine 1940-1945», av Ole Simonsen. Publisert i boka Evig heder.  

Jageren «Lincoln» var eskorteleder for varierende konvoier. Eskortens hoved oppgave var å beskytte handelsskipene mot angrep av fiendtlige ubåter, men måtte ofte plukke opp «straglers» – etternølere –  for å kunne holde konvoien samlet. Under storm og høy sjø var det mange av handelsskipene som ikke klarte å holde den fastsatte fart og andre var kommet ut av kurs. Det var ofte tåke og vår viktigste oppgave var å beskytte konvoiene. Den største trusselen mot konvoiene var de tyske ubåtene som opererte i ulveflokk som vi sa. Mange konvoier ble temmelig desimert før vi kom til England. Et av de verste eskorteoppdrag vi hadde må være en konvoi vi tok ut fra New York opp til New Foundlandsbankene. Vinden økte til orkan. Dette var midtvinters og jageren ble nediset og som medførte at fartøyet fikk sterk slingring. Under uværet mistet vi vår motorbåt – travaljebåten. Også «lockerten» – skapet som vi oppbevarte grønnsaker og mat i – ble skyllet over bord. En kraftig sjø rev løs et ammunisjonsskap som falt ned og gikk på sjøen. Alle vinduene på broen ble knust. Dette uværet er noe av det verste som jeg noen gang har opplevd i min tid til sjøs. Alle båtene, både eskorten og handelsfartøyer ble overlatt til seg selv. Det var ikke noe vi kunne få gjort under de rådende værforhold. Ubåtene kunne ikke få gjort stort de heller, så det var ikke noe angrep heldigvis.

 Dette var i 1942 og det var da begynt å bli bedre for de allierte i Atlanteren. Våren 1943 regnet de liksom at slaget om Atlanteren var over og tyskerne var på vikende front. I 1942 kunne det være 50 båter i en konvoi og vi var bare fem eskorte fartøyer, det var ikke mange til å ta seg av forsvaret. Men handelsfartøyene den gang var utstyrt med kanoner og maskingeværer til selvforsvar.

Min oppgave om bord var radar operatør, vi gikk 4 timer vakt og 4 timer fri, hele tiden mens fartøyet var i sjøen. I den tiden vi var i sjøen i konvoitjeneste kunne vi ikke være ute av klærne. Når alarmen gikk skulle vi være på plass på sekundet. Radarovervåkning var meget viktig for overvåkingen. Radaren var et enestående instrument som var kommet til i krigsårene, oppfunnet på trettitallet. Mest brukt i flyvåpenet og på landstasjoner. Etter hvert fikk også marine fartøyene dette utstyret. De virket fint, vi overvåket alt som hadde med konvoiene og gjøre, om noen sakket akterut eller nå noe annet skjedde. Radaren var en av de beste oppfinnelsene vi hadde under krigen til hjelp mot tyske ubåter og fly.

Jeg tror ikke tyskerne var så langt kommet nå det gjaldt radar som de allierte.

Vi forlot Halifax like før jul i 1943 krysset Atlanteren via Azorene til North Shields på østkysten av England like ved Newcastle. Og etter en måneds tid der hvor vi gjorde klar skutene våre, både «Lincoln» og «St. Albans», ble overlevert til den russiske marine …»

Kommandoen på «Lincoln» ble strøket den 8. februar 1944 og levert tilbake til Royal Navy. «Lincoln» ble samme år overtatt sammen med «ST. Albans» av den sovjet- russiske marine som henholdsvis «Druzni» og «Dostolni». Ifølge Marinens fartøyer 1939 1945, deltok fartøyene i frigjøringen av Finnmark. «St. Albans» var i russisk tjeneste til den ble levert tilbake til Royal Navy 1949 og «Lincoln» ble først tatt ut av tjeneste i 1952 og hugget opp i Rosyth september samme år, skriver Frank Abelsen i Marinens fartøyer 1939-1945.

Hoversholm forteller at de som var radaroperatører ble sendt videre på kurs. For vi skulle om bord i en ny destroyer. Den 8. mars i 1944 overtok den norske marine «Svenner», et av de mest moderne fartøy av destroyertypen som var den gang».

Sjøsatt 1. juni 1943 ved Scotts Shipbuilding and Engineering Co., Greenock, som HMS «Shark» av Savage–klassen. Overtatt av Den norske marine 11. Mars 1944 som H. Nor MS G- 33 «Svenner». Heiste kommando med kapteinløytnant Tore Holthe som skipssjef, 8. Mars. Holthe kom fra jageren G 26 «Stord» som nestkommanderende. Jageren var krigsklar 26. Mars og inngikk som sitt søsterskip, H. Nor MS «Stord», i 23 Destroyer flotilla. Jageren var på 2400 tonn deplasement og hadde en besetning på 230 mann.

Foto: Jageren H.NORMS G- 33 «Svenner», torpedert og senket av tysk torpedobåt utenfor Invasjon stranden Sword i Normandie på D-dagen 6. juni 1944. Kilde: Marinens fartøyer 1939-1945. 

Hoversholm fortsetter: «Men dessverre fikk ikke jageren lang levetid. Vi hadde vår treningsperiode i Scapa Flow og tilhørte Home Fleet i den engelske marine. Vi lå i trening for invasjonen som var vår hovedoppgave sammen med åtte destroyere som drev øvelser med slagskipene HMS «Warspite» og HMS «Ramillies».

Da vi alle var ferdige gikk marinestyrken til Greenock i Skottland. I begynnelsen av juni fikk styrken ordre om at alt var klart til invasjon. Den skulle foregå den 5. juni, men da vi var kommet et godt stykke inn i kanalen ble det plutselig helomvending. Det var på grunn av dårlig vær og høy sjø. Invasjonen ble utsatt med et døgn. Stemningen var trykkende for alle mann var redd tyskerne skulle oppdage invasjonsflåten. Men de allierte hadde lurt tyskerne godt med falske tanks og kanoner på den engelske sydkysten. Tyskerne trodde at angrepet ville komme ved Calais. Og der lå jo mesteparten av deres styrker. Den 6. juni om morgenen gikk «Svenner» innover mot franskekysten. Marinefartøyene var på vei mot den østligste av invasjonstrendene – i Sword-sektoren i nærheten av byen Caen og utenfor Ouistrham ved utløpet av elven Orne. Hoversholm forteller at han var radaroperatør på en Bofors kanon sammen med en kar fra Helgeroa i Vestfold. Plutselig smalt det like før kl. 06 om morgenen. Noe alvorlig var skjedd. Heldigvis var døra på den hytta som vi to var inne i den snudde akterover. Hadde den snudd andre veien hadde ikke vi kommet oss ut. Denne hytta sto mellom to torpedo batterier for og aktre. De var utsvinget og batteriet forut var sprengt så det reiste seg opp mot hytta som vi befant oss i. Vi merket snart at

skuta begynte å gå ned for vinkelen ble 25 – 30 grader. Akterenden reiste seg opp og vi fikk straks beskjed om å forlate skuta. Jeg satte meg i vannet og la på svøm med hjelm og lærstøvler og alt utstyr. Heldigvis fikk jeg fatt i en 6 manns flåte, kom meg opp på denne. Flåten ble snart full og det hang flere mann rundt flåten. Den store faren for de mange som lå i sjøen var å bli tatt av dragsuget og ikke minst risikoen for at dypvannsminene skulle eksplodere i det grunne farvannet. Men gudskjelov så var jageren «Swift», søsterskipet til «Svenner», lå like bortenfor slik at vi kom bort til den og om lag 60 mann ble tatt opp. De andre som hadde overlevd ble tatt opp av «Pick ups», småbåter. Det var stående ordre at ingen hadde lov å stanse å plukke opp folk fra sjøen. Vi var mange som overlevde, men 33 mann derav 31 norske ble drept under eksplosjonen. Torpedoen traff oss midtskips – i for og akter fyrrom. Kjelene eksploderte, skroget brakk i to og reiste seg opp som et V-tegn. De som var på batteridekket ble vel drept samtlige med en gang. Vi hadde en fire løps kanon bak skorsteinen, og skorsteinen falt ned i fyrrommet. De som var på batteridekket ble regelrett blåst på sjøen.

En god del av besetningen ble såret og en god del døde etterpå.

Vel om bord i «Swift» begynte fartøyet å skyte mot tyske festninger et døgn til vi var tomme for ammunisjon. Dagen etter gikk vi til Portsmouth og ble satt i land og sendt til Norsk Marinedepot i Devonport i sydvest England.

Det var en trykket stemning blant oss over tapet av den nye og flotte båten. Og likens over alle av våre skipskamerater vi mistet. Det var et stort savn, og ikke minst at vi ikke fikk være med under invasjonen i Normandie. Allerede 7. juni var de allierte styrkene kommet så langt at de var konsolidert med angrepstropper som de hadde fått satt i land. Det så ut til å gå bra. «Svenner» var faktisk en av de største båtene som gikk ned under invasjonen. En annen destroyer ved navn (Campel) gikk senere ned, men under en så stor operasjon var det små tap. Det gikk riktig nok en del minesveipere tapt, for det var disse som først gikk inn og gjorde farvannet klart.

Vi skulle jo gå som målfartøy altså vi skulle få tyske batterier til å skyte på oss. Slagskipene og krysserne lå og skjøt over hodene på oss. Destroyeren «Swift» fikk et nært treff av en granat i den forreste skorsteinen. Flere mann ble stygt såret, blant annet maskinsjefen som fikk en granatsplint gjennom stålhjelmen».

Senkningen av

«Svenner» kl. 05.35 den 6. juni ble utført av tyske torpedobåter tilhørende 5. Torpedobåt flotilje som angrep med tre fartøyer fra sin base i Le Havre.

I Devonport fikk de overlevende   nye uniformer og utstyr, og gitt 14 dagers perm. Hoversholm forteller at de som var radarfolk ble sendt til en radarfabrikk i Manchester hvor de satte sammen radarapparater og testet dem. Disse skulle til andre fartøyer som var under bygging. Etter tre måneder i Manchester ble to av oss i begynnelsen av oktober utlånt til minesveiperen H. Nor MS «Jeløy» frem til 10. november. (Jeløy heiste kommando i Milford Haven og benyttet i mineryddings tjeneste i Scapa Flow til hun ble beordret til Finnmark som en del av den norske marinestyrken med stasjon i Kirkenes.

Foto: Jageren H. NOR MS L-03 «Arendal». Under norsk kommando fra 16. november 1944. Fra 1946 som KNM «Arendal»  i tjeneste til 1961. Bildet viser jageren under kong Haakons statsbesøk til København i anledningen hans bror kong Christian X 75 årsdag september 1945. Utlånt av Gullborg Hoversholm, Oslo.

I november 1944 ble Hoversholm beordret til jageren H. Nor MS «Arendal» som var overtatt av den norske marine og ble gjort kampklar i Liverpool som erstatning for jageren H. Nor MS «Glaisdale» som ble gjort kampudyktig etter minesprengning 26. juni ved Normandie. Jageren ble bygget på Cammell Laird i Birkenhead og var under britisk kommando fra august 1941 som HMS «Badsworth».

Norsk kommandofra 8. august 1944,  og permanent overført til Norge i Liverpool 16. november med Kapteinløytnant Tore Holthe som skipssjef frem til 1945. Jageren var av Hunt-klassen, type II. Jageren målte 1450 tonn deplasement, hadde en besetning på 195 mann og kunne gjøre 27 knop.Bestykket med tre doble 4 toms kanoner i A, X og Y posisjon.

Hoversholm fortsetter: «. Jageren «Arendal» tok vi opp til flåtebasen i Scapa Flow, og ble der trenet opp til patruljetjeneste på østkysten fra North Themsen området med stasjon i Harwich.  «Arendal» utførte patruljetjeneste mellom Harwich og West Campell frem til den 7. Mai 1945. Men det var en meget hard og krevende tjeneste for fartøyet var til stadighet i kamp nattestid med tyske e-båter som var ute for å legge miner i skipsleden for handelsskipene som skulle til Antwerpen.

En natt ble vi angrepet av både e-båt og en miniubåt. Med en unnvikende manøver til styrbord gikk vi til angrep og fyrte av en salve dypvannsminer. Fartøyet la seg kraftig over da minene gikk av i det grunne farvannet. Lyset om bord gikk og både gyro og radaren gikk tapt. Men vi må ha fått has på ubåten.  Om morgenen fløt det olje, matvarer og klær i sjøen. Den 7. mai fikk vi ordre om å gå til Rosyth for å gjøre oss klar for å gå til Norge”.

Den 8. mai 1945 besluttet regjeringen Nygaardsvold i statsråd i London å få opprettet departementsstrukturen i Oslo slik den var 9. april 1940.

Under ledelse av kronprins Olav og fem statsråder sammen med forsvarsminister Oscar Torp fikk vi i oppdrag å reise til Oslo for å gjennomføre dette.

13. mai ankom de alliertes øverstkommanderende i Norge, sjefen for den britiske Skottlands-kommandoen, general Andrew Thorne, om bord i mineleggeren HMS «Ariadne», sammen med kronprins Olav og de norske statsråder om bord i mineleggeren HMS «Apollo». Den tyske okkupasjonsmakten hadde den 8. mai 340000 tropper i Norge, og det var uvisst hvordan de ville forholde seg som ennå ikke var avvæpnet, selv om de formelt hadde kapitulert.

Hoversholm forteller: «.. Vi fikk som oppgave å eskortere kronprins Olav hjem til Oslo. I Rosyth var det samlet en god del allierte marinefartøyer og vi hadde selskap med jageren «Stord». Vi hadde en eventyrlig feiring med flagg fra alle hold. Den 11. mai gikk «Arendal» sammen med HMS «Apollo» ut fra Rosyth med kurs for Oslo og ankom den 13. mai om ettermiddagen. Denne dagen vil ingen av oss som fikk være med på noen sinne glemme. Men hjemkomsten ble likevel ikke som vi hadde forventet.

For det første forstod folk at vi hadde engelsk proviant om bord. Folk stilte seg i dobbel kø fra Akershus til Honnørbrygga for å komme om bord for å drikke kaffe og spise engelsk loff som de kalte det. Dette sa vi ikke nei til for vi ville ikke bli uvenner med folket. Men det gikk hardt utover provianten. Da vi kom til Horten for å   overta Karl Johans vern, så hadde vi ikke noe mer igjen. Vi måtte klare oss med det som tyskerne hadde lagt igjen etter seg.

Da vi hadde overtatt Horten fikk vi permisjon i fjorten dager og skulle reise hjem og var jo lykkelig og glad, vi skulle få komme hjem. Da vi kom på torget med medbragt brev fra Skipssjefen at Marinen garanterte for transport og mat og losji under permisjonen. Men det viste seg at det brevet hadde ingen verdi. Vi hadde ikke rasjoneringskort og ikke hadde vi fått penger. Så da vi kom til Ål i Hallingdal så stoppet toget, og vi skulle inn på jernbanerestauranten å få oss noe og spise. Men det kunne vi ikke få, for vi hadde ikke rasjoneringskort.

Den var vond å svelge for oss, alle andre som stod der til og med tyskerne som stod der fikk mat, men ikke vi. Så da vi kom til Finse kom der en konduktør og skulle sjekke billetten. Vi ga ham brevet, men det kunne han ikke godta, og dessuten sa han så hadde vi kommet på feil tog. Vi lurte da på om ikke toget gikk til Bergen, joda det gjorde det. Men siden vi var norske militære skulle vi fraktes i kuvogner. Det var jo vogner for fanger og slikt og falt ikke i smak hos oss. Vi ba ham tie stille, for på toget var der tyske, engelske, og amerikanske soldater og de ble ikke spurt om billett engang. Men oss skulle de herse med. Men vi kom da frem til Bergen ved midnatt. Jeg gikk ned på kaien og skulle videre med båt til Haugesund. Båten skulle gå i 7 – 8 tida på morgenen. Vi spurte da vakten om vi kunne få lov å komme om bord og sove, men det var ikke mulig. Så jeg satt på pakkassene på kaien til klokka 7.00. Så kom jeg om bord og la meg strekk ut og sovnet med en gang. Ble purret av styrmann da vi hadde passert Lervik på Stord. Om jeg hadde billett? Så viste jeg ham brevet fra skipssjefen, men neida ikke godtatt. Om jeg ikke hadde penger? Tja jeg har noen engelske pund sa jeg. Å har du mye? ja jeg har så jeg greier meg sa jeg. Om han kunne få kjøpe dem? Nei sa jeg det får du ikke. Så betalte jeg da med en pundseddel. Kom vel frem til Haugesund så gikk jeg på land og opp til buss stasjonen og skulle ta bussen hjem. Det var bare en buss pr. dag. Så sier sjåføren: Har du bestilt plass?  Bestilt plass? Det har jeg ikke fått beskjed om. Joda alle måtte bestille plass, denne bussen var

helt full ikke et sete å oppdrive. Du får gå å snakke med de på kontoret. Ja jeg gikk på kontoret men der var ingen hjelp å få. Bussen var full, og jeg fikk beskjed om å gå hjem. Det var bare to mil på grusvei en sommerdag. Jeg ble jo helt paff da jeg fikk den beskjeden. Men jeg kom meg likevel med bussen med en jente på fanget som noen år senere ble min kone. Dette var på min 23 årsdag. Jeg sa til min mor at hadde det vært mulig skulle jeg reist over til England så fort som mulig. Jeg ble hjemme i 14 dager før jeg kom tilbake til «Arendal» og gjorde noen søk langs kysten og hadde utover sommeren en del eskortetjeneste for fartøyer som førte tyske soldater og utstyr til Tyskland. Blant annet deltok «Arendal» og «Stord» under Kong Haakons første statsbesøk til København i september.

Om vinteren ble det snakk om at vi skulle en tur til Gøteborg. Den 1 januar 1946 fikk vi beskjed om at hyren var nedsatt fra kr. 130 til kr. 100 pr. mnd. Jfr. Lars Arholm om livet som sjømann var nybegynner hyren i Marinen kr. 60. – pr.mnd med krigstilegg kunne en komme opp i 180.-.pr. mnd.

Vi ga da beskjed til skipssjefen at vi ville dimitteres øyeblikkelig eller kunne de sette oss på Vedaløs i Horten, altså fengselet. Men så var det den turen til Gøteborg for fartøyene måtte ha radarfolk. Marinen hadde da ingen å sette inn. Men både «Stord» og «Arendal» utførte reisen i tykk tåke og kom vel frem til Gøteborg, men fikk erfare at radarfolk hadde stor betydning. Ved ankomst til Filipstad i Oslo ble vi Dimittert, og de som hørte til Bergens distriktet reiste hjem med jernbanen. Jeg ble spurt om å fortsette i Marinen, men avslo og ønsket meg tilbake i handelsflåten. Jeg ble dimittert i midten av januar 1946 og det var min marinetjeneste.

Foto: Medio september 1945 var KNM Arendal i Leith, Skottland og hentet hjem urnene til 400 nordmenn som døde i Storbritannia under krigen. «Arendal» ved Honnørbryggen i Oslo 15. september. Æresgarde oppstilt før urnekassene dekket med norsk flagg føres i land i nærvær av Kong Haakon VII, biskop Berggrav, Kronprins Olav og prins Harald. Utlånt av Gullborg Hoversholm, Oslo.

Det var forskjellig som ikke gikk slik som vi hadde ønsket. Den første halve måned etter freden var fantastisk.

Vi som fikk være med vil aldri glemme den tiden. Men ellers var det mye en kunne sette fingen på. Hadde ingen følelse av at vi var vel ansett da. De hadde nok en høyere stjerne di som var i hæren og flyvåpenet.

Da vi kom hjem ville folk snakke engelsk med oss, enda vi hadde norsk flagg på trøya og den kongelige norske marine på capsen.

Men folk var interessert i å vite hvordan vi hadde hatt det under krigen. Og enkelte mente vi hadde hatt det altfor godt. Men vi hadde tross alt rasjonering i England også. Da jeg var med jageren «Hesporus» fra Liverpool til New Foundland, måtte vi klare oss med to brødskiver til hver mann pr. dag. Rasjoneringen var streng i England også, ikke minst blant sivilbefolkningen. Vi Skulle hjem på julepermisjon og fikk den gangen også brev fra skipssjefen om at alle utgifter skulle dekkes av marinen. Da vi kom på stasjonen stod kuvognene oppstilt. Det var bitende kalt –  20 minusgrader. Det var en liten kamin i hver vogn. Hadde vi reist med dette toget er det tvilsomt om vi hadde kommet hjem til jul. I Nesbyen bestemte vi oss for å gå av disse kuvognene og gikk på Stavangertoget. Der møtte jeg tilfeldigvis min bror som da utførte sin verneplikt i Garden, og han hadde fått 6 mannskupe alene. Men vi Marinefolk skulle reise med kuvogner. Vi kom da hjem til jul og var min første julehelg hjemme på åtte år.

Foto: Brødrene Jørgen og Knut Hoversholm i henholdsvis gardeuniform og marine uniform 1945. Utlånt av Gullborg Hoversholm.

Knut Hoversholm tjenestegjorde i den norske marine fra 22. november 1941 og dimitterte 12. januar 1946.

Han tok i 1946-1948 styrmann- og skipsfører eksamen i Haugesund og ble heretter tilknyttet rederiet Rich. Amlie som styrmann til 1953. Haugesund-rederiet Rich. Amlie mistet alle sine tre dampskip i løpet av krigen.

Det første skip som ble anskaffet som erstatning var et liberty-skip på 10.761 tdw. som ble innkjøpt i februar 1947 for regning av Dampskips-A/S Vestland og gitt navnet «Sneland I». Skipet var levert i 1944 som «RAYMOND V. INGERSOLL» for US War Shipping Adm. Og var et av de tre liberty-skipene som ble innkjøpt til Haugesund etter krigen.

Hoversholm seilte fra juli 1948 til 17. februar 1949 som 3. styrmann med D/S «Sneland I»

15. mars 1949 ble D/S «Sagaland» overlevert fra A/S Fredrikstad mek. Verksted og Hoversholm ble påmønstret 2. styrmann fra 28. februar 1949 til 16. juli 1950.

Fra november 1950 til oktober 1953 var han 1. styrmann på «Sneland I». I 1954 til 1959 seilte Hoversholm som 1. styrmann på linjeskipene «John Bakke», «Ogeka Bakke» og «Lloyd Bakke» til haugesund-rederiet Knut Knutsen O.A.S. Familien Hoversholm bosatte seg senere i Oslo og han ble fra 1960 tilknyttet Belstove Rederiene i Oslo. Hoversholm gikk da som 1. styrmann om bord i  bulkcarrieren på 15.000 tdw. M/S «Alterany» rederiet fikk levert fra Flensburger Schiffsbau i februar 1960. Han ble fører av skipet i januar 1961 til februar 1965 og seilte etter denne tid i rederiet til han gikk av for aldersgrensen høsten 1982.

For sin tjeneste i Marinen innehadde Hoversholm både norske og britiske ordener og var i mange år aktiv i Marinens Krigsveteran forening. Han døde i Oslo 28. november 2000, og gravlagt 7. desember på Ullern i Oslo.

Kilder og henvisninger.

Intervju med kaptein Knut Hoversholm 1994. Utført av ukjent journalist i 1994 med formål til et program i NRK. Utlånt av datteren Gullborg Hoversholm, Oslo.

Dampskipet «Utsire» i østenfart og krig, av Leif M. Bjørkelund. Publisert i Haugesunds Avis august 2016, se Krigsseileren.com.

Sveio i krig, av Torleiv Høgestøl.

Marinens fartøyer 1939-1945, av Frank Abelsen.

D-dagen 1944 og norsk innsats, av Max Hermansen.

Å være eller ikke være. Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig, av Nils Bjørnsson, Stavanger.

Evig heder. Krigsdeltakere fra Sør- og Vest-Karmøy 1939-1945, av Peder Eliassen, Ludvig Tomassen og Torbjørn Vikre.

Krigsseilerregisteret.no

Lars Arholm om livet som sjømann/ fortalt til Lars Rimbereid

Nettsiden Vikipedia.