Hemmelig oppdrag I SEVILLA

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis januar 2019.

En av de mange norske skipsførere som under krigen seilte på spanske- og portugisiske havner, var haugesunderen Einar Apeland (1912-2001). Han kan vise til en rekke spennende og dramatiske opplevelser i sin tid som skipsfører i Nortraships tjeneste, og ble i 1988 hedret med Krigsmedalje og Kong Haakon VII frihetsmedalje.

Den 9. juli 1942 krigsforliste Einar Apeland med dampskipet «Kongshaug», til M. H. Kongshavn & Sønner, utenfor Lyme Bay på sørkysten av England på reise i kyst konvoi Dartmouth til Portland med kull.  «Kongshaug»s krigsforlis er beskrevet i «Sjøfolk i krig» og H. Avis juni 2017. Etter denne tid var Apeland «vikarskipper» – via London Poolen –  på en rekke norske skip.

Den 5. februar 1945 avløste Einar Apeland skipsfører Trygve Berge på D/S «Lisbeth», på 4450 tdw. til rederiet Knut Knutsen O.A.S. Trygve Berge 1900-1980 kom fra  Stavanger, men var  bosatt med familie i Haugesund. Berge ble påmønstret som fører i Stavanger 3. april 1940, avløste Theodor Lokna og førte skipet gjennom hele krigen, kun avbrutt av et par perioder grunnet sykdom. Jfr.  D/S «Lisbeth» – seilinger september 1939 til april 1940. Haugesunds. Avis september 2014.  

Apeland forteller: … D/S «Lisbeth» var på vei rundt Land’s End lastet med kull bestemt for sørkysten av England da kaptein Trygve Berge fikk akutt blindtarmbetennelse. Første styrmann der om bord, Jens Aksdal som sto om bord under hele krigen, tok over og førte skipet inn til Plymouth. Her ble Berge innlagt på sykehus i en fart og det berget nok livet hans. Jeg fikk telegram og måtte straks reise til Plymouth og overtok kommandoen over skipet.

Styrmann Jens Aksdal var født 1905 i Etne, var gift og bosatt i Haugesund. Aksdal ble påmønstret 20. oktober 1939 da skipet anløp hjembyen på reise til Storbritannia.

Under krigen hadde kaptein Apeland to perioder som vikarfører av D/S «Lisbeth». Vi skal her konsentrere oss om hans første periode ombord som varte ifølge hans sjøfartspapirer, fra 23. november 1943 til 8. april 1944.

Foto: D/S «Lisbet» til Knut Knutsen O.A.S. var i rederiets flåte fra 1922 til 1951. Utlånt fra Haugesund rederiforenings arkiv.

Apeland forteller: «.. D/S «Lisbeth» gikk på denne tid en del i engelsk kystfart, men hadde også ett par reiser med kull til Lisboa. Lastet så kis i Almeria ved Malaga i Spania for Stockton og den siste turen derfra gikk med kis til Workington i nærheten av Blackpool. På den ene av turene til Spania hadde jeg en spesiell opplevelse som jeg skal fortelle om;  I januar 1944 ankom jeg med «Lisbeth» til Sevilla i Spania for å laste appelsiner bestemt for Liverpool. Under havneoppholdet der fikk vi et spesielt oppdrag:

Av den britiske konsulen i Sevilla ble vi bedt om å smugle med oss allierte flyvere. Det gjaldt amerikanske flyvere som var skutt ned over tysk okkupert område, men som hadde klart å komme seg til Franco-Spania. Denne episoden var for meg en stor opplevelse som jeg ser tilbake på med stor glede. Det var unge karer – knapt i 20-årene – og de hadde midtvinters klart å komme seg gjennom Frankrike, over Pyreneene, til Madrid hvor de var blitt holdt i dekning og siden smuglet til Sevilla».

I Sevilla lå «Lisbeth» sammen med Haugesunds skipet, D/S «Snar» på 5520 tdw. til skipsreder Kr. Høgh-Hervig. Skipet var bygget 1920 i Wilmington-on-Tyne som «Fageraas» til Johan Erlands Rederi i Bergen og tilhørte fra 1927 Trondheim-rederiet Bachke & Co, som «Grong» til skipet ble innkjøpt til Haugesund i mai 1933.

Foto: D/S «Snar» til Kr. Høgh-Hervig 1933- 1963. Utlånt fra Haugesund Rederiforenings arkiv.

 D/S «Snar» ble ført av kaptein Aksel Martin Alne ( 1886-1962) bosatt  Vikebygd i Sunnhordland. Alne seilte til sjøs i 1902 med galeas «Progress», og fikk styrmann- og skipsførersertifikat i 1908 og 1913. Han   fikk sin første kommando i 1913 på Sigvart Rasmusens D/S «Rask» og  seilte gjennom to verdenskriger til han begav sjøen i 1951.

Den 15. desember 1910 reddet D/S «Rask» besetningen fra det britiske D/S «Cornucopia» som var i havsnød i Biscaya etter at lasten forskjøv seg i storm og var i ferd med å synke. Styrmann Aksel Alne og fire mann bemannet en livbåt og berget mannskapet i to vendinger. Alne var på denne tid 3. styrmann og ble hedret med sølvmedalje og en sølvbeslått nattkikkert og sølvmedalje til de øvrige i livbåten.

En mørk natt i 1917 reddet D/S «Gulhaug» av Haugesund, ført av kaptein Alne, 26 mann fra det torpederte New Zealands D/S «Aparima», og mottok en takkeskrivelse for redningsdåden fra den britiske regjering og 40 pund til fordeling på mannskapet.

Kaptein Alne førte «Snar» fra overtagelsen i Trondheim 12. juni 1933 til avmønstring i London 30. juni 1945, kun avbrutt av ferie. Men gikk igjen om bord 31. januar 1946 og førte skipet frem til 29. juni 1949. Kaptein Alne ble i London 15. april 1942 dekorert med Krigsmedaljen, og etter krigen Kong Haakon VII frihetsmedalje post mortem.

Den 9. november 1939 ble «Snar» oppbrakt av tysk ubåt «U-34» på reise Norge – Rouen med trelast. På grunn av høy sjø ble inspeksjon av skipet utsatt til neste dag og tatt inn til Friedrichsort med tysk prisemannskap, men ble frigitt og fortsatte reisen. I aprildagene 1940 var skipet på reise i konvoi fra Dakar i fransk Vest Afrika til britisk havn og kom deretter inn på de transatlantiske konvoirutene.

Kaptein Apeland forteller: … Vi hadde gått sammen med «Snar» i konvoi fra Glasgow lastet med kull til Gibraltar og derfra til Lisboa, med ankomst 22. desember, for lossing. Deretter fortsatte vi til Bonanza i Spania for kontroll ved innløpet til Guadalquivir før vi gikk opp til Sevilla. Det er ca. to timers gange opp til byen. Det var tilsammen tre båter som skulle laste appelsiner for England. Den tredje båten var en 2000-tonns damper som seilte under maltesisk flagg.

En dag fikk jeg og kaptein Aksel Alne, som jeg kjente godt fra før krigen, og kapteinen på malteseren, beskjed om å møte på den britiske konsulens kontor. Der ble vi spurt om vi var villige til å smugle ut amerikanske flyvere fra Sevilla til Gibraltar, men dette måtte foregå så ubemerket som mulig. Det sa vi oss alle villige til å hjelpe til med. Konsulen spurte først kaptein Alne som var den eldste av oss. Hvor mange kan du ta? Alne svarte at han kunne ta to. Og du? spurte han malteseren, som også kunne ta med to mann. Hvor mange tar så du? spurte han meg. Jeg svarte, hvor mange har du? – jeg kan ta resten. Ble jeg tatt med èn mann eller ett dusin, så gikk vel det ut på det samme, tenkte jeg. Hvis jeg kunne ta med fem mann, så var konsulen tilfreds med det. Og da svarte jeg at det ikke var noe problemer med det. Disse flyverne måtte selvsagt smugles ombord og det var avgjørende om planen skulle lykkes. Og hvordan skulle vi få karene ombord ubemerket? – det ble vårt neste problem.

Ombord i «Lisbeth» var det ikke mindre enn 20 spanske vaktmenn som passet på oss døgnet rundt for at froskemenn ikke skulle lure seg inn og feste miner eller sprengladninger under kjølen. To av vaktene fikk vi ombord fra et eskortefartøy som møtte oss utenfor havnen og de gikk med skarpladde revolvere og slapp ingen uvedkommende om bord. Flyverne – de fikk vi ombord på en litt spesiell måte som jeg skal komme tilbake til.

Bruce C. Bolinger, Nevada City, USA. forteller historien om hvordan den amerikanske flygeren Tom Aplewhite og fire andre kom seg unna til friheten. Historien begynner 11. november 1943 da Applewhites  fly ble skutt ned over Nederland. En belgier bosatt i Brussel holdt amerikaneren skjult i over en måned. Den 7. januar 1944 befant Tom Applewhite seg i en spansk havneby. En norsk og en britisk konsul fikk i stand en veritabel fyllefest i kapteinens salong på «Lisbeth». Festen var en dekkoperasjon for å få de fem flyktningene ombord. De spanske havnevaktene fikk rikelig med vin og dermed holdt de ikke så godt oppsyn med hvem som kom og gikk i land igjen.

 Jfr. artikkel «Til friheten med Lisbeth» av journalist Ole Oddenes

Einar Apeland fortsetter: «… Den norske konsulen i Sevilla inviterte meg hjem til seg en kveld og jeg fikk hilse på hans familie. Også en engelskmann var invitert hjem til konsulen den samme kvelden. Ut på kvelden gikk kona og barna hans til køys, mens vi tre karene ble sittende å spille poker til 04-tiden om morgenen. Jeg ble da med hjem til denne engelskmannen og jeg fikk ligge på en benk hos han – han skulle ikke på arbeid før kl 08.

Det var avtalt et møte hos konsulen kl. 11 og jeg hadde derfor god tid. I morgentimene ruslet jeg rundt i byen og gikk inn i byens katedral. Så bl.a. på gravplassen til Columbus og leste gravmælet hans oppe ved alteret. Deretter ruslet jeg gjennom en stor park med en rekke palass og fine bygninger. I parken var det en mengde fine sitrontrær, fulle av grønne sitroner. Jeg plukket ned noen og stappet dem i frakke- og bukselommene. Senere fikk jeg rede på at dette var general Francos sommerslott. Jeg hadde altså vært på «slang» i hagen til selveste Franco. Men jeg så ikke et menneske.

Herman Lindquist skriver i boken om Historien om Spania «,..Den ellers så beryktede kastiljanske kongen Peter 1., med tilnavnet den grusomme, lot i Sevilla oppføre et større og finere «maurisk» palass, Alcazar, enn det emiren selv hadde hatt. Det ble bygd av mudéjares, mauriske håndverkere som levde blant kristne. Det står der at det fortsatt brukes som gjestepalass, og general Franco bodde alltid der når han besøkte Sevilla».

Apeland forteller: … Trettheten begynte å melde seg, for det hadde vært lite søvn i det siste. På en fortausrestaurant kjøpte jeg meg en kopp svart kaffe og cognac og slo meg ned ved et av bordene. Men så oppdaget jeg – «Swastikaen» – hakekorsflagget på bygningen over gaten. Dette var den tyske hovedsentralen i Sevilla fikk jeg senere vite. Jeg frøs på ryggen – følte meg ikke vel der jeg satt – drakk opp kaffen og congnacen i en fart og kom meg bort derifra. Dette fortalte jeg til den britiske konsulen, men han sa at jeg ikke hadde noe å frykte for det var en mann som holdt øye med oss hvor vi gikk i byen. Men det visste vi på den tid selvsagt ingen ting om. Han som var min «livvakt» het Jesus og var en dyktig mann ble det meg fortalt.

Men omsider møtte jeg opp hos konsulen kl.11, og vi diskuterte hvordan vi best skulle få flyverne usett ombord i båtene. Dette traff nokså nøyaktig på min gebursdag – 5. januar – og jeg foreslo at dette var en «fin anledning» til å feire min 32-årsdag. Riktignok hadde jeg dagen 2 dager før, men det spilte ingen rolle. Dette var dagen før vi skulle gå ut og jeg inviterte den norske konsulen med familie og engelskmannen som jeg hadde vært i lag med til middags selskap ombord i «Lisbeth» ved 6-tiden om kvelden. Også kaptein Alne og malteseren ble invitert sammen med den britiske konsulen. Det ble laget til barneselskap ombord og barna kom kjørende ned til kaien med hestevogn. Barna ble servert mat og drikke og tatt med på omvisning rundt på båten. Dette ble gjort for å skape «trafikk» til og fra båten og gjestene kom og gikk utover hele kvelden. Planen var at flyverne skulle blande seg med de inviterte gjestene og på denne måten ble flyverne smuglet ombord.

Foruten meg selv var det kun maskinmester Joachim Kvinge fra Bergen og stuert Bjarne Larsen fra Stokke i Vestfold som var informert. Vi fikk lurt disse karene ned i stockholet (sjakten ned til fyrdørken) videre gjennom maskinrommet og akterut i tunellen. Da de var brakt på plass ble tunellslusa skrudd igjen. Der skulle flyverne oppholde seg inntil vi var ute av spansk territorialfarvann. Stuerten hadde på forhånd gjort alt klart. Han hadde laget stormsuppe og lagt ut madrasser til å ligge på.

Under selskapet fikk jeg en liten overraskelse. Stuerten var østlending og var litt av en aristokratisk type. Han kom bort til meg mens vi satt i salongen og rakte meg en hyssing og sa: «Vær så god kapt’n». Hva er dette for noe? spurte jeg. «Aner ikke jeg», svarte stuerten. Men jeg begynte å dra i hyssingen og fulgte med den ut i korridoren. I den andre enden sto det en stor flott kalkunhane. Dette skulle være en belønning til oss fra den britiske konsulen for godt utført jobb. I tillegg fikk vi fem kalkunkyllinger – èn for hver flyver. Kalkunene ble til en bedre middag om bord da vi kom til havn i Liverpool.

Vi gikk den 7. januar til sjøs sammen med «Snar» og malteseren, og satte kurs for Gibraltar der vi skulle slutte oss til konvoi for den videre reise til Liverpool. Ankom den 11. til Gibraltar uten problemer og vi hadde ikke før droppet anker før det kom en motorbåt opp langs skutesiden for å bringe våre «passasjerer» i land. Og dette gikk så fort for seg at jeg ikke rakk å få sagt adjø til dem. På brua hadde jeg hendene fulle og kunne ikke gå ifra.

Men selv om de amerikanske flyverne var brakt til allierte myndigheter og oppdraget heldig gjennomført, gjensto en farefylt konvoiseilas til Storbritannia. Skipene sluttet seg til konvoi MKS  36 og inntok sine anviste plasser i tur og orden – unntatt ett. Da «Lisbeth» som lå oppankret på reden skulle hive inn ankeret for å slutte seg til utgående konvoi, satt ankeret fast i bunn. Antagelig ett eller annet vrakgods på bunnen. I Gibraltar lå det en mengde med skipsvrak og det som hang i ankerkjettingen var såpass tungt at kjettingen røk, og da var det bare å slippe løs. Det ble noen spennende minutter ombord – skulle «Lisbeth» ble «straggler» allerede før konvoien var kommet i fart?

Kaptein Apeland stod på broen og så at skipene dampet vestover. Straks skipet var kommet løs ble det derfor slått full fart i maskinen for å ta igjen konvoien. Konvoi MKS 36 ble neste dag, den 12.januar,   forent med Sierra Leone konvoi SL 145 som var underveis fra Freetown til Storbritannia. I tillegg til «Lisbeth» og «Snar», fulgte den norske amerikalinjens «Topdalsfjord» og Nortraships «Ragnhild» med i konvoien som ankom Liverpool den 24. januar i god behold.   

«.. Et par dager etter, på styrmannens vakt, ble det oppdaget gulaktig røk fra luftventilene på fordekket. Jeg tenkte med meg at nå smeller det. Vi var kjent med at skip ble utsatt for underminering mens de lå i spanske havner og at lasten kunne inneholde tidsinnstilte bomber. Appelsinene som vi hadde med oss, hadde ligget på kaien under streng bevoktning for at ikke lasten skulle bli befengt med bomber. Flere skip ble i løpet av krigen sprengt når de kom i sjøen av nettopp tidsinnstilte bomber. Det var derfor vi hadde den strenge kontrollen og vaktholdet mens vi lå i Sevilla havn. Jeg må si jeg ble kald på ryggen når jeg fikk se denne gule røken og beordret å ta av lukene for å få se hva dette kunne være. Det viste seg at hele lasten lå og duvet etter skipets slingring i Atlanterhavsdønningene. Appelsinene hadde ligget så pass lenge at de var begynt å råtne. Vi gikk med åpne luker til vi var vel fremme i Liverpool havn den 24. januar.

Men ved lossing av lasten viste det seg at det kun var 10 % av appelsinlasten som var råte, resten var prima vare. Det hadde før hendt at appelsinlaster fra Spania kom frem i råtten tilstand og måtte bare dumpes på sjøen», forteller kaptein Apeland.

Kilder og henvisninger:

• Intervju med kaptein Einar Apeland, 1912 – 2001, Haugesund. Av Leif M. Bjørkelund 8. Oktober 1993.
• «Til friheten med Lisbeth» av Ole Oddenes, Haugesunds Avis 11. 12. 2004.
• Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.
• Norges skipsførere 19-1935.
• Nettsiden «warsailors.com.»