FREDSBREVET

Publisert i Haugesunds Avis oktober 2020.

Olav Sigurd Øvrebø født 20.10. 1904 Tittelsnes i gamle Valestrand kommune. Sønn av Postmann/ gårdbruker Ole Andreas Olsen Øvrebø og Meierske Martha Malene Sunnes Øvrebø, begge Tittelsnes.

Gift med Eli Kristine Berge Oa i Vikebygd. Bosatt på gården Øvrebø, Eidsvåg på Tittelsnes.

Da Olav Sigurd Øvrebø reiste ut i mai 1938 hadde de fire sønner, født i 1929- 1931- 1935 og 1937. Søskenflokken økte med fire etter krigen.

 Olav Sigurd Øvrebø hadde Styrmannsskole for dampskip, examen «Meget Godt» frå 22.11. 1926 og Skipsførersertifikat for Dampskip inntil 450 tonn på alle farvann.

Bak fra V. J. Vaage, R. Johannesen, G. Monsen, G. Pedersen, O.S. Øvrebø, Larssen, Rønnevik, Strømmen og Økland. Framme: J. Klovning, H. Hellesen, L. Lokna, Lærer Sørensen, J. Jacobsen, Kvitvar, Kaalvik, og O. Haavik

Mønstret fra Stavanger 2. 8.1938 som matros på S/S Utsire 6900 TDW. Til John K. Haaland,  Haugesund. Avmønstret 8.5. 1941 i Calcutta, og på mønstret som 3. styrmann på S/S Unita 6000 TDW. Til H. M. Wrangell, Haugesund. Avmønstret 21.7. 1944 i Durban p.g.a. hørselskade, kunne ikke høre alarmene om bord.

 Før krigen var han påmønstret desse båtane: 1921 D/S Wendla,D/S Pluto, D/S Balto,D/S Haugland, D/S Lyngstad, D/S Tento, D/S Brihton, D/S Gitterø, D/S Corvus, D/S Landvard og  D/S Sydfold. Avskrift frå sjøfartsbok, av Doris Elin Bratland barnebarn av Olav Sigurd Øvrebø .

Norwegian Shipping and Trade Mission

Sunningdale, Berks

8. Mai 1945

Kjære alle heime, far og mor.

Naar jeg i dag vil begynne paa et brev til dere, saa vet jeg ikkje hvor jeg skal begynne eller slutte. Jeg er saa overveldt av begivenhetene, og at jeg i det hele kan sitte her og skrive heim til Norge. Jeg er saa overveldet av takk og lov at jeg har vondt for at uttrykke meg. Men jeg vil ønske dere alle til lykke med et fritt fedreland. Jeg haaper de alle mine kjære har hatt det etter disse forhold i krigstid slik at de ikke har lidt nogen nød. Jeg haaper at de alle er friske, og med godt mot. I dag er det fest over hele verden, vel kanskje unntatt i Tyskland, men de har fått etter fortjeneste og som dem ønsket det. Jeg vil i dag bare skrive i korte trekk om meg selv, men da her jo fremdeles er krig ute i Østen, og følgelig sensor paa all post kan man jo ikke skrive hvad man vil vet de. Jeg ser tilbake paa disse aar fra 9. april 1940 og til i dag. Saa har det vært mange tunge stunder og lange vakter i mørke netter. Men ikke et øyeblikk har jeg tvilt paa seieren til slutt, det er vel mange i Norge som skjelver i dag for dommen og straffen. Men at nogen kunne tro at de vonde makter ville seire, og følgelig støtte dem og stikke sine egne landsmenn i ryggen det er ufattelig for meg. Det har vært mange skuffelser det vet jeg, men jeg har aldri tvilt paa at i slutten vilde alt lage seg. Det er det som har holdt meg oppe i disse aar

Jeg sitter her i dag og tenker tilbake saa er det med en usigelig glede, og takk til Gud for at jeg har fått helse og krefter at deltatt til slutt, der saa mange bukket under, og fikk ikke oppleve at se resultatet av det dem kjempet for. Jeg har god samvittighet for at jeg har gjort mitt beste under denne frihetskampen. Om jeg ikke det hadde gjort, saa vilde jeg skjemst at trøtt paa norsk jord. Jeg ville skjemst at se dere i augene, og hatt den følelse at jeg ingenting hadde gjort for at mine sønner skulle faa leve som frie menn i et fritt land.

Jeg som de andre hadde jo en vond tid ute paa India, med varme, pest, og alt elendighet som kan forekomme i de strøk. Jeg var saa trøtt da jeg hadde vært ute i to aar at det var fælt. Den 8. Mai 1941 ( det ser ut for at det er mai som er min lykke maaned) blev jeg sendt som 3. styrmann til S/S «Unita» som var klar aa gaa til sjøs, saa jeg mønstret av og paa samme dag.

Det blev ingen ferie, men jeg fikk det saa godt, vi hadde kinesisk mannskap, god mat, og gikk i hvit uniform, og hadde bare de vaktene om dem kunne være anstrengene nok i allfall de siste tre aar i store konvoier osv. Jeg har arbeidet med stort besvær for at holde det gaaende, det vet jeg. Det var lenge at det var ikke folk at faa, offiserer til baatene der ute paa langfarten. Hørselen blev verre og farten som før den, varme og kvelende hete i maaneder og aar. Men det var det gode at jeg kunne ta alt med ro, og søke skygge, ja ta det makligt ja det var det som hjelpte. Jeg var om bord i «Unita» til de siste dager av juli 1944. Da hadde jeg 6 aar uten ferie, og var bra sleten. Men det var hørselen som blev saa rent daarlig. Ikke kunne jeg faa høreapparat der ute nogensted. Og farlig var det aa bruke det og. Om jeg hadde det paa og blitt truffen av en torpedo saa vilde jeg ha sprengt inn hele trommehinnen, likedan hvis vi skulle skyte. Jeg fikk da avløsning i Durban, og var da glad for litt kvile. Der var saa mange hyggelige folk der nede, og jeg fikk mange gode venner. Jeg maatte vente paa leilighet at komme opp her. Og var der i nesten tre maaneder. Tok det med ro Det er saa en vakker storby. Som ikke er maken til her oppe. Jeg blev da sendt sammen med mange hundre mannskaper og offiserer med tog til CapeTown, og derfra hit til England. Jeg var jo uheldig da jeg kom hit i november og hadde da gaat paa varmen i alle disse aar. Saa det blev kaldt for meg. Varme klær var vondt aa faa kjøpt i Syd Afrika. Det er jo fint mildt klima hele aaret der unntatt i bøddene. Jeg frøs noget fælt, har aldrig frosset saa i hele mitt liv tror jeg. Jeg blev da med en gang sendt til en spesialist i London. Myndighetene vilde forsøke om der kunne gjøres noget for meg. Men dessverre han doktoren sa at han kunne ikke hjelpe meg mer. Jeg skulle faa et udmerket sterkt høreaparat av de beste som kunne skaffes av sykekassen, og det var der bra hjelp i. Jeg blev jo forkjølet her, ja jeg har saa aa si vært forkjølet siden jeg kom til England Her jo saa meget taake, nu er her varmt sommervær.

Det var den kaldeste vinter paa mange aar her, sa dem. Jeg fikk ogsaa noget trøbbel med kjertlene, jeg var paa hospital i 14 dager, og tok en lettere operasjon. Jeg var ogsaa sleten tvers gjennom, saa jeg fikk ordre av den norske legen at hvile en tid. Det er det første jeg maa vel kalle lettere syk paa all denne tid siden jeg reiste hjemmefra.  Har ikke vært utav tjeneste en dag under tiden om bord. Jeg har sovet godt, trods jeg ikke har visst om jeg mere ville våkne. Jeg har hatt god appetitt og god mat den hele tid. Her har vi ogsaa god mat. Ja saa fikk jeg tilbud fra det som vi nu kaller Nortraship, heller som dere vet regjeringen har jo hele skipsflaaten, og mange kontorer og tusenvis av funksjonærer om at jeg kunne faa plass der. Jeg har tatt en læretid jeg hadde i de siste aarene i «Unita» god øvelse i mange ting. Jeg var litt nervøs til aa begynne med for jeg har aldrig nogen gang tatt paa meg noget jeg ikke har klart , og vilde jo saa gjerne gjøre mitt beste ogsaa her. Men det gikk fint, alle var saa hjelpsomme at det var rent rørende. Men det har vært travelt fra første dagen. Jeg var ør som en humle da jeg kom ut om kvelden, trods det er fin arbeidstid og gode kamerater. Her er bare kapteiner som har mistet sine skip og saa nogen gamle maskinister 2-3, men 70-80 kapteiner, og saa nogen norske og mange engelske damer paa kontorene.

Dette ligger en time med banen fra selve London Her er saa naturskjønt de vil ikke tro det. Mange smaa landsbyer hist og her i milevidt av bjerk, furu og eikeskog. Flotte hjem med parklignende hager, og breie fine veier. Alt var grønt her og bjerken sprunget ut i midten av april, da her var en varmeperiode. Det var nu igjen litt kaldere. Jeg var heldig som kom ut her, dem har et svært kontor i London og, men er ikke saa hyggelig aa bo der, og saa meget dyrere. Her er saa etter forholdene billig at bo. Vi spiser paa egen restaurant som er bare for oss eller kantine som det kaldes her. Og saa har regjeringen en stor villa med flere salonger nede, og 8 soveværelser oppe, saa fikk jeg bo der, to mann paa vært rom. Jeg bor sammen med en kaptein nede fra Sørlandet, og har det saa godt som jeg aldrig har hatt det i mitt liv, med unntagelse av at dette trykket med tanken paa dere hjemme saa man føler sig aldrig glad.

Vi leser jo dag for dag haap og mere Haap om slutten, og men igjen skuffelse. Og saa i går kom det store øyeblikk om slutten. At dem hadde gitt opp i Norge og uten kamp. Hadde dem maatte slost der saa hadde det blitt ruiner alt.  For nu hadde de ikke snutt paa halvgjort verk. Aa fryde meg ka pryl tyskeren nu har fått. Hver eneste by i ruiner, og kaos alt i hop.

Ja alle sprang fra sine plasser i vill jubel da nyhetene kom. Jeg satt og arbeidet til chiefen sa at jeg maatte bare gaa nu.  Jeg tenkte jeg skulle gjøre mitt til det siste og vente til jeg får beskjed om å gaa  Men da var jeg ikke større krigeren enn at jeg satte meg beint ned og grein .. av gleda. Alle er jo helt ville i dag!  Flagg opp og ned alle gater og veier. Fest i by og paa land. I London er jo ikke værendes for folk for liv. Med soldater og alle innbyggere i fest. I New York skal være enda verre siger avisene. Eg kunne ha lyst at reist ned til London og sett paa moroen, og slappe av en del etter alt dette, men det er vel best at jeg er her oppe, her er nu litt mer rolig. Her er og en liten by, det er klynger av smaabyer, rundt her.

Jeg ville ha et brev ferdig til vi faar sende post hjem, men det gaar i rundt alt i dag. Kan ikke samle tankene. Jeg skriver ikke slik som jeg vilde skrive. For de ser mine tanker er hjemme paa Tittelsnes hos dere alle, og jeg er saa full av lov og takk for jeg har faat vært med i den plass jeg har vært satt, paa sjøen før, og nu paa land nogen maaneder, og først og fremst at landet vaart er fritt etter alle disse tunge aar.

Bygden har grunn til aa være stolt av alle som er ute, ingen har sviktet. Kristoffer og Einar S. traff jeg i London rett før jul. Det var saa gildt at se dem igjen, og vi hadde en hyggelig kveld sammen. Dem er begge kvartermestere, underoffiserer av høyeste klasse og Sigurd Valvatnet er deres chef. Dem er nogen fæle krigere, som har gjort storkule paa tyskerne og har flere utmerkelser. Einar M. har deltatt i krigen i flere aar. Jeg faar brev fra ham nesten en gang i uken. Han er med en destroyer som har vært i svære kamper i aarevis. Sigurd H. og Rolf S. snakket jeg med i Liverpool for tre maaneder siden, de har heller ikke vært utav tjeneste i alle disse aar. Dem var friske og raske, men jeg syntes dem saa slitne ut. Det har ikke vært spøk i Nord Atlanteren i disse aar. Jakob Hauge snakket jeg med i London for to maaner siden, han var med en baat her. Hadde vært torpedert tidligere, men alle blev berget. Knut Hoversholm er i krigen fra samme tid som Einar M. han blev sprengt i luften paa D.Dag , men han blev berget. Han var og besøkte meg i Liverpool en hel dag. Einar M. kom og, men da var jeg reist hit. Det var synd for han hadde reist helt dit for aa se mig, aa saa skulde jig være reist hit. Det ryktest over hele kysten at jig var kommet iland, og brevene begynte at strømme inn fra alle. Det er ikke de samme gutter som reiste som kommer igjen. Det er dødsens alvor med dem, og det har gjort sin virkning, det er ikke meget spøk med dem. Høflig, veldisiplinert, og saa greie at de kan ikke tro det. Einar M. skriver saa hyggelige brev til meg, han klaget han var trøtt. Dem gikk og meldte seg frivillig til marinen for 4 aar siden. Liten lønn, dem kunde ha vært i handelsflaaten om dem akkurat ønsket det. Det var jo paa en maate det samme. Men langt større betaling. Ja jeg beundrer dem, jeg har ofte hatt vondt av dem. Dem har hatt en stri tørn i storm og krig med smaa fartøy. Jo jeg tror alle hjemente er i behold. Nils Valen tror jeg er med «Utsire» enda, og Olsen. De gaar paa varmen som før. Har snakket med dem tidligere.

Ja, jeg maa vel nevne Rikard B.Han kom bort med «Vibrand hvor han var kanoner. Han tilhørte marinen. Dem kom bort alle mann 36 stykker i Atlanteren den 24.9. 1942. Her er saa mange som ligger igjen der ute saa det er på en måte halve gleden. Det er saa mange som ikke faar sine hjem at det er fælt. Og mange er døde paa land og ligger begravet rundt hele jorden. Jeg har flere kjent som er død av forskjellige grunner. – Det er mange tusen i det hele. De fleste med «Vibrand» var gift og var fra traktene rundt vestlandet. Jeg har hørt at de vet om det. Ja vi har temmelig god greie paa alt fra Tittelsnes fra først til sist om veier festning og evakuering, om dem som har tjent tyskeren, ja til og med at Edvarden maatte rive løa og flytte den. Men det er jo gammelt nytt. Hvordan vi vet det? Det er ennu en hemmelighet.

Det er lenge siden nu jeg hørte hjemmfra, men jeg gaar ut ifra dere alle er i live, og at vi faar treffest igjen om ikke lenge. Jeg lengter etter at se Norge igjen, og dere alle i sammen. Mest tenker jeg paa guttene. Dem har vel glemt meg ut nu, og er nok likeglad om jeg kom hjem eller ei, som ventende er. Jeg har ønskt alt vondt over tyskeren i alle aar, men nu har dem riktig faat pryl saa jeg er godt fornøyet. Det er mang en god nordmann som blir igjen ute, av sjøfolkene især, det er nu dem som har lidt mest av alle, nu som under forrige krig. Det er fælt hvor mange som er kommet bort.

Vi kan være saa glade, det er smaating det som har hendt i Norge mot det som vilde ha hendt om vi maatte ta landet igjen med makt. Derfor kan vi trods alt være glade og takknemlige. Det har ikke vært saa gjildt at ikke faa brev, og høre nogen ting i maaneder og aar. Bare seile og haape det beste. Jeg har ikke vært krigsforlist den hele tid, trods mange gikk ned rundt oss.  Det har vært som en skjermende haand rundt den gamle dampen jeg har vært med. Det er saa mangen kjente som er kommet bort i mine farvann og.

De er vel uvandt med aa skrive nu, og med større besvær, men jeg faar nok brev fra Eli og guttene. Jeg skal skrive mere siden. Det er saa vondt at samle sig for mig. Det blir saa meget paa en gang.

 Her har jeg det svært fint, saa de norske myndigheter har paaskjønnet mitt slit ute. Jeg har god lønn, i samme klasse som skipsførerne, men det er travelt her mer enn om bord. Men jeg klarer det og haaper at staa paa min post til alt er klart. Da er jeg saa vel fornøyet med alt trods min nedsatte hørsel. Jeg var villig til aa ofre alt for landet mitt, og at jeg er i livet er ikke meg at takke. Det har vært en skjermene haand om meg støtt, slik ser det ut for meg. Faar jeg høre at alt er vel med dere alle skal jeg skrive et bedre brev. Jeg ønsker dere en god 17. Mai fest.

Ja dette er ogsaa til Nils (Øvrebø bror til brevskriveren), og undrer om den gamle bambusen er gift nu? Jeg trodde nærmest at bli onkel nu etter vært. Lev saa vel, jeg venter paa brev.

Lev vel alle Paa gjensyn snart

Norwegian Shipping and Trade Mission Scrub Hill, Sunningdale, England.

Olav

Hils kjente

Tror alle hjemente er i behold.

Hilmar Eidsvaag har vært i Amerikansk båt fra 1941. Han har ikke vært i norsk tjeneste siden. Har snakket med ham i fjor høst.

Litt oppklarende informasjon om de personene som er nevnt i brevet:

Kristoffer, Einar og Rolf S = Svanberg brødre,

 Sigurd Valvatne er deres fetter, og tjenestegjorde som sjef på de norske ubåtene Ula og Utsira.

Einar M. = Møllerhaug seilte på «Utsire» saman med brevskriver og var nabo hjemme.

Sigurd H= Hovland, seilte på Ivaran, nabo hjemme.

Rikard Johan Berge frå Oa i Vikebygd er svoger til brevskriver, en annen bror Tollef Berge seilte som Båtsmann på «Mammy» under hele krigen. En 3. bror Gjermund Berge var om bord i «Nyhaug» da denne ble bombet ved Ålesunds kanten i slutten på april 1940. Han kom hjem til Oa den 17. mai 1940 og reiste ikke ut igjen.

Kilder og henvisninger

På langfart med S/S «Unita», av Doris Elin Bratland, Krigsseileren.com

Sveio i krig av Torleiv Høgestøl.

Dampskipet «Utsire» – i østenfart og krigsseilas. Publisert i H. Avis august 2016.

.

Foto:

D/S «Unita» på 6000 tdw. bygget 1906 i Newcastle var et av de 4 skip som ble tilført rederiet H.M. Wrangells oppkjøp av Christensens Dampskibs-A/S i Sandefjord i 1916. Seilte fra midten av 1920 til 1940 i kinisesk kullfart forLondon-registrerte  Kailan MiningAdministration mellom Chingwantao-Shanghai-Hongkong med reiser til Vladivostok og Shakalin.

Da Japan kom med i krigen ble skipet satt inn i fart mellom Midt-Østen, India,Ceilon og Øst-Afrika. Ført av kaptein Øystein Jensen (1901-1965) bosatt Ervesvåg, fra 1939 til 1946.

Solgt i september 1949 til Wallem & Co. I Hongkong Og seilte under panamaflagg som «Alina» til hun ble  hugget opp i Østen 1953. Maleri lånt fra Warsailor.