Flukten fra Marseille

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Skipet nr.3 2016

Den 21. juni 1940 kl. 18.30 GMT sendte Nortraship over BBC i London ut ordre om at alle norske skip på vei til franske havner i Europa og bestemt for franske kolonier, skulle anløpe til britisk havn.

Våpenstillstansavtalen som Frankrike inngikk med Nazityskland 22. juni 1940, medførte at landet fra den 24. ble delt i to. Den nordre del med Paris og Atlanterhavshavnene forble under full tysk okkupasjon. Det nazifiserte franske regimet i Vichy overtok nå styringen av det sørlige Frankrike og koloniene i Vest- og nord Afrika. Frankrike skiftet fra denne tid fra å ha vært en aktiv alliert part i krigen til passiv fiende. Kilde: Nortraships flåte bind I.

Utover sommeren hopet det seg opp med handelsskip i de franske Nord og Vestafrikanske havnene og det var en uklar og forvirrende tid med mangelfull informasjon. Skip fra en rekke land lå ankret opp på reden i havnene. Det dreide seg om norske, greske, danske, svenske, nederlandske, belgiske, britiske, polske og andre lands skip. De norske skipene forsøkte å få utklarering i første halvdel av juli, men med få unntak, uten hell.

Det lyktes den norske skipsagenten i Casablanca, Harald Stornes, å få ut-klarert tre skip til tross for det franske forbudet. Stornes måtte overtale «mer eller mindre kyndige franske marineoffiserer» og få hjelp av fungerende havnekaptein. Slik kunne M/T «Ferncourt» forlate Casablanca den 2. juli, D//S «Varangberg» 3. juli og M/S «Rio Branco» 13. juli. Fra Alger klarte også M/T «Sagona» å komme seg ut den 29. juni. Samtlige av disse fire skipene kom i god behold til alliert havn, skriver Guri Hjeltnes i «Sjømann lang vakt» i bokverket Handelsflåten i krig 1939-1945.

Tilbake lå 26 norske handelsskip, innesperret i fransk havn på ubestemt tid. Gjennom våpenstillstandsavtalen av 22. juni 1940 lyktes tyskerne å binde de fleste allierte skip som lå i franske havner, både i Europa og i koloniene i Afrika. Noen av de norske båtene ble forhalt fra havner der de først ble holdt tilbake, til andre havner under fransk kontroll.

I løpet av 1941 ble de aller fleste av de resterende skip internert av Vichy-myndighetene og satt i middelhavsfart under fransk flagg og kom senere under tysk og italiensk kontroll. Et av de norske rederiene som hadde skip på langsiktig certeparti for franske befraktere var Sigval Bergesen i Stavanger. Rederiet hadde ved krigsutbruddet i 1939 en flåte på seks motortankskip, det siste levert som «Solfonn» i mars samme år fra Deutsche Werft i Hamburg. Det syvende tankskip lå leveringsklar fra A/B Gøtaverken i mai 1940, men ble først overtatt etter krigen som «Storfonn». I løpet av krigen mistet rederiet halvparten av sin tankflåte. Det første krigstap kom allerede i juni 1940 da M/T «Krossfonn» på 13.000 tdw. ble kapret den 26. av tysk hjelpekrysser «WIDDER» underveis fra Casablanca til Fort de France, Martinique. Kaptein Simon Svendsen måtte legge bi etter flere varselskudd fra «Widder» – kamuflert som «Narvik» under svensk flagg. Tyskerne satte prisemannskap ombord og førte tankskipet til Lorient med ankomst 7. juli. Overført 18. september 1940 som «SPICHERN» til Die Deutsche Kriegsmarine og ombygd til hjelpetross-skip i St. Nazaire. Jfr. Tyske forsyningsskip del 1 av Arne i. Tandberg, Skipet (NSS) nr. 3 1982. 

Forsynte i mars 1941 10 norske hvalbåter med bunkersolje som den 14. og 15. januar ble kapret i Antarktis av hjelpekrysseren «Pinguin» og var underveis som prise til Bordeaux. Tankeren brakk i to etter bombeangrep og ble den 19. april 1944 senket som blokkskip i Brest. Hevet etter krigen, ombygd til malmskip med nytt forskip og satt i fart som «Ringfjell» til Olav Ringdal, Oslo.

M/T «Barfonn», kaptein Erling Forberg, var i oktober 1941 på reise fra Texas City til Glasgow med 13 450 tonn bensin. «Barfonn» sluttet seg til Atlanter havs konvoi SC 48 og ble den 17. oktober Kl. 01.00 torpedert i posisjon 5700 N 2430 W. Ved ankomst Reykjavik viste det seg at folkene i kapteinens båt var tatt opp av korvetten «Wetaskiwin». Da den endelige opptelling var gjort ble det konstatert at åtte nordmenn, to kanadiere, to briter, en svenske og en danske av skipets besetning var omkommet. Torpederingen ble utført av «U 432», Kapitan Schultze.

Det tredje tankskipet rederiet mistet, var M/T «President Herrenschmidt». Skipet som var på 13.860 tdw. Ble   levert i juni 1932 fra Kockums Mek. Verkstads A/B i Malmø for regning av Skibs-A/S Dalfonn.

Tankskipet ble kontrahert i august 1930 som følge av et 10-års certeparti rederiet hadde undertegnet i mai samme år med det franske oljeselskapet Pechelbronn (Societé Anonyme d’Exploitations Miniéres) i Strasbourg. Firmaet Sigval Bergesen av Tore Jørgen Hanisch og Liv Jorunn Ramsk.

Krisen i verdenshandelen som oppstod etter børskrakket på Wall Street oktober 1929, slo også negativt ut i tankmarkedet og beskjeftigelsen av tankflåten utover på 1930-tallet ble preget av opplag og kortvarige slutninger til lave fraktrater. Da krisen var på sitt verste lå omlag 25 prosent av verdens tanktonnasje i opplag.  

I motsetning til andre norske tankrederi valgte Sigval Bergesen å slutte sine skip på langsiktige fraktavtaler og unngikk dermed en gjentagelse av krisen som oppstod etter fraktfallet i 1920/21, og rederiets «Dalfonn» og «Barfonn» som ble levert i 1927 og 1930, seilte på langtids befraktning til henholdsvis Anglo Saxon Petroleum og Standard Oil. Sommeren 1932 var krisen på sitt verste og uten fraktavtalen rederiet hadde med Pechelbronn som ble inngått før kontraheringen, ville fremtiden ha sett heller dyster ut for rederiet. Men de franske befrakterne sto ved sine forpliktelser og rederiet innså at det ikke var unaturlig å oppkalle det nye tankskipet etter presidenten i det franske selskapet.

Etter fullført prøvetur 1. juni avgikk «President Herrenschmidt» ut på sin jomfrureise med kurs for Mexicogolfen. Kaptein   Lorentz Christie som i 1928 til 1934 var ansatt som rederiets inspektør hadde hatt bygge tilsyn med skipet.

Tankskipet ble i tiden frem til 1940 beskjeftiget i oljetraden mellom Mexico-Gulfen/Amerika og europeiske havner.

Juni 1937 overtok Peter Schjelderup (11.06. 1895-28.03.1980) som kaptein. Han kom til rederiet i mai 1932 og fikk her sin første kommando og stod som fører av «President Herrenschmidt» til juni 1940 til skipet ble  internert av de franske Vichy myndigheter.      

«President Herrenschmidt» utførte fra april til juni 1940 følgende reiser:

Avgikk Lobitos i Peru 3. april via Panama-kanalen og ankom oljeterminalen Donges ved munningen av elven Loire nær Saint Nazaire den 27. Avgikk i ballast den 30. for Cristobal hvor hun ankom 17. mai og videre til Talera i det nordlige Peru for lasting.

Passerte Panama-kanalen bound for Donges. Men den 31. mai omdirigert til Fort de France på Martinique med ankomst den 5. juni.  Men avgår to dager senere fra Martinique og ankommer Casablanca i Fransk Marokko den 18. juni for ordre. I andre kilder oppgis ankomst den 20. Casablanca er den største havnebyen i Marokko og ligger på vestkysten, ut mot Atlanterhavet. Den 23. juni får kaptein Peter Schjelderup ordre om å slutte seg til konvoi 12 K med fransk eskorte, og ankom Oran, Algerie, neste dag.

Kort tid etter ankomst ble skipet beslaglagt av Vichy myndighetene som nå hadde den administrative kontroll etter at våpenhvilen med Tyskland trådte i kraft samme dag.

I Oran samlet det seg en rekke allierte handelsskip derav de norske: D/S «Favør», M/T «John Knudsen», M/T «Langanger», D/S «Patria» og M/T «Regina». Skipene ble internert i tiden mellom 22 – 27. juni og samtlige hadde seilt for franske befraktere før de ble beslaglagt. Under opphold i havnen ble de norske sjøfolkene den 3. juli 1940 vitne til en ny fransk tragedie. I samsvar med Vichy-regjeringens erklæringer om at ingen franske krigsskip ville bli stilt til disposisjon for tyskerne hadde en kraftig fransk flåteavdeling ankret i Oran og i flåtebasen Mers El Kebir like ved, under kommando av admiral Gensoul. Han aktet ikke å demobilisere sine skip, hvorfor den britiske regjering ga ordre til admiral Somerville å ødelegge flåten i Oran hvis ikke franskmennene lot seg overtale til å demobilisere. Den 3. juli dukket en overlegen britisk slagskipsstyrke opp utenfor Oran, men den franske admiralen etterkom ikke britenes krav. Ved tidsfristens utløp ble det slått klart skip på den franske flåten. Kl. 17.45 åpnet britene ild. Kampen endte med at slagkrysseren «Strasbourg» og fem jagere slapp ut av havnen og nådde frem til flåtebasen i Toulon, mens de øvrige franske krigsskip ble ødelagt med store tap av menneskeliv.

M/T «President Herrenschmidt» var lastet med råolje som ikke kunne raffineres i Oran. Ble den 15. juli sendt med eskorte til oljeraffineriet i Port de Bouc ved Marseille med ankomst den 18. Det var eneste av de internerte skipene som ble ført til havn i Frankrike.

Etter utlossing 22. juli ble skipet liggende for anker for ordre i innsjøen ved Martigues, L’Etang de Berre nordvest for Marseille. De skulle egentlig seile videre 14 dager etterpå, men de ble liggende, og 1 måned senere fikk franske myndigheter ordre om å tilbakeholde skipet hvor det ble liggende til det ble rekvirert av Vichy-regjeringen 21. juni 1941. En medvirkende årsak til dette var at skipet seilte på certeparti til det franske oljeselskapet Pechelbronn, og tyske myndigheter hevdet på denne bakgrunn at det hadde vært engasjert i fiendtlig tjeneste.

Under et britisk luftangrep på Marseille havn den 12. mai 1941 ble skipet påført en del skader.

To av mannskapet omkom i mai ved drukning natten mellom den 11. og 12. De omkomne var:

Byssegutt Otto Jåsund, f. 8.10.1924 fra Sola. Han ble påmønstret som 15 åring og var sannsynligvis den yngste ombord. Da skipet lå i Martigues, en liten havn ved L’Etang de Berre, skulle Jåsund bringes med en liten seilbåt ut til skipet som lå et godt stykke fra land. Seilbåten kantret i en kraftig kastevind, og han druknet 11. mai, knapt fire måneder før han fylte 17 år. Liket ble senere funnet og gravlagt i Martigues, skriver Atle Skarsten i boken «Sola, sjøen og krigen».

Den andre av mannskapet som omkom var lettmatros Jon Aarhaug, f. 20.01.1923 i Strand, druknet i Marseilles 12. mai hvor han også ble gravlagt. Krigsmedaljen. Jfr. Våre falne 1939-1945 og Stavanger Aftenblad og Stavangeren 20. mai 1941.

Natten mellom 17. og 18. juni 1941 klarte syv av besetningen å rømme med skipets motorlivbåt og kom seg velberget frem til Gibraltar 28. juni etter 11 døgns seilas.

Ifølge opplysninger fra Vigdis Jøsang, der hennes grandonkel var med, deltok følgende med på flukten:

1. styrmann Ragnvald Østbø F. 1907 (spesiell krigstjeneste) – ble senere ansatt i Nortraship i London.

Tømmermann Odd Fjeldkårstad (spesiell krigstjeneste), F. 05.10.1919 – falt i England   20.11.1944. Gravlagt 22.09.1945 i familiegravsted i Kopervik.

Matros Sigfried Reinholt Geicke f. 1919 – mønstret på britisk SS ISAC.

Matros Lars Larsen (spesiell krigstjeneste).

Lettmatros Martin g Garborg F.1919 – mønstret på britisk SS ISAC.

Lettmatros Trygve Jøsang F. 13. januar 1920 -(spesiell krigstjeneste) og fra 1942 i Northraship.

Pumpemann Ansgar Aanensen (spesiell krigstjeneste).

Ved ankomsten ble de norske sjøfolkene tatt hånd om av britiske myndigheter og etter grundige forhør av militærpoliti ble fem mann tatt ut til spesiell krigstjeneste den 15. juli 1941. Navneliste merket med parentes.

I følge Trygve Jøsang søknad om krigsseilerutbetaling i 1972, har han   oppgitt at de ble påmønstret ombord på damp Tråleren «Fransisco Antonio Kvarto» som var engasjert i britisk hemmelig tjeneste.

Den 9. oktober 1941 ankom M/T «Sandar», til Haldor Virik, Sandefjord til Gibraltar i konvoi fra Freetown, Sierra Leone. Her ble skipet liggende som bunkersskip for den britiske marine. Dag Midbøe (1923-2014) fra Skudeneshavn, var på denne tid motormann ombord og beretter i sin bok «50 konvoier» følgende: «Tilfeldighetene vil det også slik, at jeg treffer på to nordmenn som jeg kjenner fra før i Gibraltar. De har rømt sammen med flere skipskamerater fra Stavanger-båten “President Herrenschmidth”, som ligger internert i Marseille. Deres flukt foregikk i en av skipets livbåter som de rodde ut av havnebassenget midt på natten. Langs havneinnløpet sto det franskmenn ved breddene. De nærmest hvisket “Bon Voyager”, og vinket diskret til dem. På grunn av at de var lure nok å seile rett sydover i flere døgn før de dreide vestover, kom de seg velberget fram til Gibraltar. De fikk senere vite at det både hadde vært fly og marinefartøyer ute og lett etter dem, og de var sikre på at de ikke ville ha kommet fra det med livet i behold, om de var blitt oppdaget. Jeg treffer på dem da de er i den britiske marinens tjeneste ombord på en tråler som er stasjonert i Gibraltar. Oppdragene som de er ute på er “hysj – hysj”, og jeg spurte ikke etter detaljer, men jeg har mine meninger om hva det er de driver med. Sannsynligvis er de engasjerte i å bringe allierte etterretningsfolk som virker i Frankrike, og andre deler av det tyskokkuperte Europa.» Ved ankomsten ble de norske sjøfolkene tatt hånd om av britiske myndigheter og etter grundige forhør av militærpoliti ble fem mann tatt ut til spesiell krigstjeneste den 15. juli 1941. Navneliste merket med parentes.

De fem frivillige ble værende med i denne tjenesten frem til desember 1941 og mønstret   den 13. på «Formigny», et tidligere fransk dampskip britene hadde rekvirert. Dagen før ble 11 norske sjøfolk brakt inn til Gibraltar de hadde fluktet i selvlaget båt fra internerte skip i Port Lyautey i Fransk Marokko. Det var syv mann fra Fred. Olsens M/S «Batavia» og fire fra Christian Haalands M/S «Nyhorn». Noen av de rømte sjøfolkene som tok seg over til Gibraltar hadde flaks med å komme seg videre til Storbritannia. Allerede 15. desember fikk noen fra «Nyhorn» hyre på D/S «Formigny» og ankom Glasgow 12. januar 1942. Det gjaldt: byssegutt Helmer A. Storsten fra Haugesund og smører Per Frandsen fra Oslo. Storsten meldte seg til tjeneste i marinen og bosatte seg etter krigen i Liverpool. Jfr. Internering og flukt fra Nord-Afrika, krigsseileren.com.

Men rømmingen fra «President Herrenschmidt» fikk sine konsekvenser. Etter at de 7 rømte og Vichyregjeringen rekvirerte skipet, ble resten av mannskapet, 23 mann, avmønstret og flyttet til Marseille og innkvartert ombord i et gammelt passasjerskip – S/S «ASIE».

Utdrag fra Maskindagbok April til juni 1941:

«Maskinmannskap 15.

Maskinmester O. Nielsen

Fredag 20 de juni. Fredriksen, Meling og Edland har hel fridag.

Franske regjering har i dag overtatt skipet. Maskinmester og 4 maskinister kom om bord kl. 08.00 samt to marineoffiserer og 4 soldater for vakthold.

Hele maskinmannskapet blev sendt i land middag. Unntatt 2. maskinist Ingvald Andersen og donkeymann Johannes Berge, som står om bord på oppfordring av den Franske maskinmester. Offisielt har den Franske regjering overtatt skipet den 16. juni. «Statsarkivet i Stavanger».

I løpet av 1941 og til ut i 1942 klarte flere av besetningen å komme seg vekk fra fangenskapet hvor ni mann ble sendt hjem til Norge. Åtte mann reiste 13. september, blant dem var kokk Paul Andersen fra Skudeneshavn, og en mann fulgte i januar 1942.

Til sammen ti mann rømte fra fangenskapet om bord i «ASIE» i Marseilles ved ulike anledninger, fire mann i løpet av høsten 1941, fem   mann april 1942 og en mann, maskingutt Lars Edland, 10. juni 1942. Sistnevnte var altså internert i nærmere to år.

Seks mann ble igjen i Marseille, en mann tok hyre da skipet seilte under Tysk kommando. De fem gjenværende er det imidlertid ingen opplysninger om hvor de ble av eller hvilken skjebne de fikk.

Det lyktes imidlertid for kaptein Schjelderup sammen med noen offiserer å rømme fra fangenskapet i april 1942, og meldte seg etter en dramatisk flukt igjen til Nortraships tjeneste i London. Han ble ansatt 18. mai 1942 og arbeidet her til krigens slutt. Omstendighetene om kapteinens flukt har det ikke vært mulig å fremskaffe dokumentasjon om. Henvendelse til Riksarkivet gav heller ingen opplysninger angående kaptein Schjelderups forsøk på å «rømme» med skipet slik det er beskrevet i firmaets jubileumsbok.

Etter krigen kom kaptein Schjelderup tilbake til Sigval Bergesen og førte en rekke av rederiets skip, og ble i 1959 hedret med H.M.Kongens fortjenestemedalje og Norges Rederiforbunds gullmedalje for 30 års tjeneste. Stavanger Aftenblad 3. april 1959. Schjelderup døde i 1980 og er gravlagt i Bodø.

Vi skal her følge to av besetningen fra «President Herrenschmidt» og den skjebne de senere fikk under krigen.

Harald Sønneland, f. 10. august 1910 i Stavanger, som fra 1939 var påmønstret 2. Styrmann. Han mønstret 23. mai 1932 som matros på den nye «President Herrenschmidth» og var med på skipets jomfrureise. Sønneland fikk styrmann sertifikat i april 1934 og seilte fra juli 1938 til februar 1939 som 3. styrmann og var ved krigsutbruddet ombord igjen som 2. styrmann.  

Ifølge Riksarkivet fikk styrmann Sønneland visum og reiste med fly fra Marseille til Lisboa, og gikk den 6. juni ombord i S/S «Exeter» og ankom USA 28. november 1941. Harald Sønneland mønstret i desember ut som 1. Styrmann på Oslotankeren «Svenør», på 12.477 tdw. Og tilhørte Oslorederiet Samuel Ugelstad. Skipet hadde siden 1940 vært engasjert som Royal Fleet Auxiliary for den britiske marine. Ankom til New York 12. desember 1941 fra Loch Ewe og sannsynligvis kom Sønneland ombord ved skipets ankomst.  Avgikk New York 14. desember og sluttet seg til østgående konvoi fra Halifax for Reykjavik hvor skipet ble liggende til februar 1942 som bunkringsskip.

M/T «Svenør», kaptein Hans M. Thormodsen, avgikk i mars fra Curacao lastet med 11.400 tonn brenselolje med kurs for Halifax der skipet den 2. april skulle slutte seg til konvoi HX 183. Klokken 02.30, 27. mars ble skipet truffet på babord side av to torpedoer i posisjon 300 nautiske mil øst av Cape Hatteras. Midtskipet stod snart i et flammehav og samtlige av skipets dekksoffiserer, to matroser og den britiske telegrafisten. Til sammen åtte mann omkom. Blant dem var den 32 år gamle 1. styrmann Harald Sønneland. Angrepet ble utført av «U-105» under kommando av korvetten kapitan Schuch. Skipet holdt seg flytende, og en 3. torpedo ble skutt ut, men først etter 50 kanonskudd gikk skipet under ved 07. – tiden. Ubåtsjefen praiet kort tid etter en portugisisk damper som ble anmodet om å ta opp de overlevende som hadde samlet seg i to livbåter. Den 31. mars ble de 29 skipbrudne landsatt i Philadelphia.

Lettmatros Trygve Jøsang (f. 13.01.1920 – d. 27.03.2007) fra Slåttevik i Tysvær ble påmønstret i 1939 og var da 19 år gammel. Vigdis Jøsang, f. 1966, har nedlagt et stort arbeid med å finne fakta fra arkivert materiale om sin grandonkels krigsseilas.

«Det var mange heime i Tysvær som trudde han var omkomen i krigen, sidan dei ikkje høyrde noko frå han. Men mor hans, Gina, trudde heile tida at han var i live. At han var død ville ho ikkje høyra på, og ho skulle få rett, for heim kom han» skriver Vigdis Jøsang i sin upubliserte beretning om krigsseileren Trygve jøsang. 

Trygve Jøsang ankom som nevnt til England 12. februar etter fullført spesialtjeneste i Gibraltar og ble den 24. påmønstret som matros på Fred. Olsens D/S «Borgholm», men gikk i land i Sunderland etter 10 dager. I North Shields gikk Jøsang den 15. mai ombord i Bergenske Dampskibsselskaps   D/S «Clio» og seilte på østkysten av England og Skottland til 30. juni 1943. Deretter med M/S. «Slemmestad» til Oslo-rederiet A. F. Klaveness og ble påmønstret som matros den 3. august. Avgikk Methil i kystkonvoi til Loch Ewe og sluttet seg den 14. til vestgående konvoi ON 197 bestemt for New York. Seilte ut fra Hampton Roads 15. september i konvoi USG 18 for Gibraltar og videre til Oran og Port Said. I desember er skipet tilbake i England og avgår 14. januar 1944 i konvoi fra Liverpool via Gibraltar for Sicilia og Italia. Skipet returner i mars i konvoi MKS 43 fra Gibraltar som slutter seg til SL 152 fra Sierra Leone med ankomst Liverpool 4. april. Den 17. april går Trygve Jøsang i land og fra 8. juli er han ombord som matros på D/S. «Granfoss», til Thor Thoresen i Oslo. Utførte fra juli til september 1944 flere reiser i forsyningsfarten til de allierte styrkene i Normandie, og senere på nyåret 1945 turer til Le Havre i Frankrike, Antwerpen i Belgia og Terneuzen i Nederland. På frigjøringsdagen 8. mai lå «Granfoss» i den franske havnebyen Rouen. Men det ble fortsatt nødvendig å stå om bord for skipene måtte fortsatt seile videre. De som hadde kone og barn var de første som fikk avløsning mens enslige måtte bli stående. Skipet hadde anløp av norske havner i august, desember og mars. Trygve Jøsang ble først avmønstret 30. juni. 1946.

På jernbanestasjonen i Kristiansand møter han Harald Holgersen (f. 1921) fra Susort i Tysvær. Holgersen var på hjemvei etter avmønstring i Antwerpen etter endt tjeneste siden sommeren 1945 som lettmatros med Knutsens nye linjeskip M/S «Olav Bakke». De to sambygdingene hadde ikke sett hverandre siden 1939 og slo lag på togreisen til Stavanger. Jfr. «Sjøens folk fortel» (Tysvær historielag). Men for den unge Trygve skulle de traumatiske og mentale påkjenningene han ble påført i krigsårene komme til å prege han resten av livet og døde ensom på hjemstedet i Slåttevik 2007. Trygve Jøsang ble tildelt Krigsmedaljen og Kong Haakon VII frihetsmedalje. 

Siste akt- fra Marseilles til Napoli

I august 1942 forlangte den tyske regjering å få overdratt alle norske skip som var rekvirert av franskmennene. Dette gikk Vichy-regjeringen med på i den såkalte Nevers-avtalen av 27. august 1942. Etter denne avtalen ble skipene i løpet av oktober/november 1942 sendt fra franske Middelhavshavner hvor de fleste ble ført til Genova, der tyskerne overtok dem. Over-føringen omfattet 13 av de 14 skip som 1å i franske Middelhavshavner ved den allierte landgang i Nord-Afrika. Det siste skipet, M/T «Langanger», til Bergensrederiet Westfal Larsen forble i Marseille, der det ble bombet og senket i august 1944. Fra de datoer skipene ble overført fra franskmennene under Nevers-avtalen, anså tyskerne skipene for å være «in Anspruch» d.v.s. beslaglagt for en begrenset tid.

Skipene ble satt i fart, dels under sitt opprinnelige norske navn, dels under nye navn. Den 26. november 1942 ble «President Herrenschmidt» overtatt av Mittelmeer Reederei G.m.b.H.  som “TONI II”. Men tiden under tysk kommando ble kortvarig, og den 22. mars 1943 ble skipet torpedert av britisk undervannsbåt H.M.S. “TRIBUNE” i posisjon 39 14 N, 15 59 O. Tatt under slep av italiensk torpedobåt «Sirio» som utgjorde eskorten, men senere overtatt av taubåt «Salvatore Primo» og slept inn til Napoli. Jfr, Warsailors. Den 30. mai ble tankeren satt i brann etter et alliert luftangrep og senket på grunt vann i havnen den 9. september.

Samme dag setter de allierte i verk operasjon “Avalanche”, og fire divisjoner fra 5. amerikanske armé under general Clark og et britisk korps, går i land i Salerno-bukta. Havnen I Napoli er det første mål for å bringe I land forsyninger til den allierte fremrykking mot Roma.

Vraket av den norske tankeren ble av landgangstroppene tatt i bruk som provisorisk kai med navnet «Pier No. 1». 

Men historien om skjebnen til «President Herrenschmidt» var med dette ikke slutt.

Da den Norske Krigsforsikring for Skip fikk kontroll over skipet etter krigen, viste det seg at hovedmaskineriet – som bestod av to 7-syl. 4-takts Kockums MAN dieselmotorer- var i rimelig god stand fordi den hadde ligget under vann. Alt over dekkshøyde var fjernet, men skipet ble i april 1947 hevet og slept til Genova for reparasjon.

Satt i fart fra 1948 for «C.I.T.O.M.» (Cia. Italiana Transporto Oli i Minerali), Genova som «Vampa». Skipet nr. 3 1987 av John M. Gramstad. Registrert fra  1958  C.I.T.O.M. (Sorsna Nav. Ricupui e Salvataggi SpA), Genova. Lagt opp 12. desember 1958 i  Gaeta. Slept  3. august 1960 til Savona for videre opplag og ankom La Spezia  22. februar 1961 for opphogging.  

Litteratur og henvisninger:

Handelsflåten i krig 1939-1945, bind 3 Sjømann lang vakt, Guri Hjeltnes.

Sigval Bergesen, rederifortegnelse Skipet  nr. 3 1987, John M. Gramstad.

Firmaet Sigval Bergesen. Under vekslende vilkår 1887-1987.  Tore Jørgen Hanisch og Liv Jorunn Ramskjær.

Sola, sjøen og krigen, Atle Skarsten og Odd Bergo. .

50 konvoier. Minner fra en krigsseiler. Dag Midbøe.

Evig heder. Krigsdeltakere fra sør- og vest- Karmøy 1939-1945, av Peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre.

Nortraships flåte bind I og bind II, Jon Rustung Hegland

Warsailors.com.

Sjøforklaringer fra 2. Verdens krig. Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Warsailors.com

Mannskapsliste og mønstringer. Riksarkivet, Oslo.

Upublisert beretning om krigsseileren Trygve Jøsang av Vigdis Jøsang, Haugesund

Publisert  i Skipet (Norsk skipsfartshistorisk selskap nr. 3. 2016.

Kommentar eller rettelser til: Leif M. Bjørkelund. E-post: leif.bjorkelund@haugnett.no

Mannskapsliste M/T «President Herrenschmidt», Sigval Bergesen, Stavanger.

Hyreregnskapsliste for MAI 1940.

Kaptein Peter Schjelderup.

1.styrmann Olaus Østbø.

2.styrmann Harald Sønneland.

3. styrmann Arthur Kallevig.

Tømmermann Odd Fjeldkaarstad.

Båtsmann Carsten Nødland.

Matros Siegfred Leike.

Matros Lars Larsen.

Matros Malvin Næsheim.

Matros Herman Stokdal

Lett matros Alf Skretting.

Lett matros Martin Martinsen Garborg.

Lett matros Jon Aarhaug.

Lett matros Trygve Jøsang.

Jung mann Olav Andersen.

Dekksgutt Kaare Kjensgaard.

Dekksgutt John Holm.

Messegutt Alf Bentsen.

Stuert Marton Aske.

Kokk Paul Andersen.

Byssegutt Otto Jaasund.

1. Maskinist Olaus Nielsen.

2. Maskinist Ingvald Andersen.

3. Maskinist Henry Strøm.

Assistent Lui Thorsen.

Elektriker Olav Pedersen.

Pumpemann Ansgar Aanensen.

Donkeymann Johannes Berge.

Motormann Henry Simonsen.

Fyrbøter Bjarne Berge.

Reparatør Hermann Fredriksen.

Fyrbøter Hermann Rosland.

Smører Kent Aaberg.

Maskingutt Lars Edland.

Maskingutt Rolf Olsen.