Publisert i Haugesunds Avis mai 2018
Av Leif M. Bjørkelund
R F A-tankere
Det britiske admiralitetet innså allerede ved krigens første fase marinens store behov for tanktonnasje som bunkringsskip eller såkalte «Royal Fleet Auxiliary». En rekke norske tankskip ble sluttet inn til dette formålet utover i 1940/42, og blant disse var flere hjemmehørende i Haugesund. Rederiet Christian Haaland som ved krigsutbruddet disponerte to tankskip, «Nyholm» og «Nyholt», ble fra og med 1940/41 engasjert i denne spesielle tjeneste som flåtetankere, også omtalt som «RFA-tankere».
Foto: M/T «Nyholm» – i Christian Haalands flåte 1927 til 1956. Utlånt av Haugesund Rederiforenings arkiv.
Natt til mandag 8. april 1940 avgikk M/T «Nyholm» ut fra havnen i Genova ved 05-tiden og satte kurs for Abadan i Persiske Gulf. Jfr. artikkel 29. mai 2015 i Haugesunds Avis/Krigsseileren.com. Fra og med mai og frem til årsskiftet utførte «Nyholm» flere reiser mellom Persiske Gulf og Middelhavet.
Mussolinis Øst-Afrika drøm knust
Etter at Italia den 10. juni 1940 gikk inn på tysk side i krigen ble skipsruten gjennom Rødehavet angrepet av italienske fly- og marinestyrker fra baser i Eritrea og Etiopia og skipningene gjennom Rødehavet måtte eskorteres i konvoi. Det italienske flyvåpenet, Regia Aeronautica, opererte fra Yavello-basen sør I Etiopia. Italienske ubåter og overflateskip hadde marinebasen i Massawa som utgangspunkt for sine angrep mot skipstrafikken. Dette utgjorde en alvorlig trussel mot den viktige forsyningsruten til Midt-Østen. Men etter at britiske tropper sammen med styrker fra koloniene erobret de italienske koloniene sommeren 1941, fikk britene igjen full kontroll i dette viktige strategiske området. Asmara, hovedstaden i Eritrea, ble inntatt 2. april og den 8. april erobret britiske tropper italienernes viktigste krigshavn i Øst-Afrika, Massawa ved Rødehavet. Fem italienske jagere forsøkte et desperat angrep mot Port Sudan, men ble slått tilbake av fly fra hangarskipet HMS «Eagle». Men fire av italienernes ubåter klarte å komme seg unna og tok seg rundt Kapp det gode håp før de flere uker senere nådde frem til Bordeaux. Søndag 18. mai kapitulerer øverstkommanderende for de italienske styrkene i Øst-Afrika sammen med mesteparten av sine tropper ved Amba Alagi i Etiopia.
Den 10. juni inntar britiske enheter Assab som var italienernes siste støttepunkt i Eritrea, og dermed var Mussolinis drøm om et italiensk kolonirike i Øst-Afrika knust.
Foto: 1. Styrmann Arne Magnus Kristensen, 1907-1963, seilte med «Nyholm» fra august 1929 til desember 1945 og avløste i to perioder som kaptein. Utlånt av Åse Haugstad Jåtten, Stavanger.
1 Styrmann Arne M. Kristensen skriver i sin dagbok at «Nyholm» utførte følgende reiser mellom Persiske Gulf og Egypt i nevnte periode:
«..Avgikk 15. oktober 1940 fra Abadan for Suez og sluttet seg ved ankomst Aden til konvoi.
Avgikk Aden den 19. oktober og ble om ettermiddagen bombet av italienske fly utenfor Perim Strait. Om morgenen den 21. ble konvoien igjen bombardert av Italiensk destroyer, men ingen skip ble truffet. Ankom til Suez den 26. og avgikk Suez 4. november i konvoi.
Kokken Helge Hauge omkom under brann om bord i løpet av natten før avgang».
Ifølge «Våre falne» hadde Helge Hauge, f. 1912 i Haugesund, seilt med «Nyholm» fra tidlig i 1939 og kom hjem i midten av august. Men ble påmønstret igjen samme år da skipet brøt opplaget den 18. september. Hauge ligger begravet i Suez.
«… Konvoien oppløst den 12. og ankom til Abadan for lasting 20. november. Avgikk to dager senere for Suez for ordre. Ankom Aden 1. desember og sluttet seg til konvoi med ankomst til Suez den 10. desember og ble liggende her i julehelgen. Avgikk 3. juledag til Great Bitter Lake og ble liggende for anker for ordre til over nyåret.
«Nyholm» avgikk 8. januar 1941 fra Great Bitter lake, ble fortøyet i kanalen over natten og fortsatte neste morgen til Port Said. Avgikk om ettermiddag for Alexandria uten konvoi med ankomst den 10. Søndag 12. med sterk sandstorm. Avseilte den 16. og ankret opp i Great Bitter Lake (Suez-kanalen). I løpet av natten var Italienske fly over og slapp bomber ved byen Ismalia. Fortsatte seilasen gjennom kanalen og ankret i Suez over natten for å gå ut i konvoi. Konvoien oppløst den 27. januar og fortsatte alene til Persiske Gulf».
«Nyholm» lastet i februar 1941 brenselolje ved Anglo Persian Oils Terminal i Abadan for St. Helena hvor hun skulle ligge som «Royal Fleet Auxiliary», eller bunkersskip og forsyne den allierte krigsflåten. Før skipet ankom øya var den innom Cape Town i Sør Afrika hvor en del av oljelasten ble losset. Det ble tatt ombord fendermateriell, ferskvann og bunkerkull i lasterommet forut. «Nyholm» avseilte fraTable Bay, Cape Town, den 5. mars og ved ankomst St. Helena den 12. ble skipets lastetanker etterfylt av Den britiske tankeren «Laurelwood».
Det var ikke første gang St. Helena ble anvendt som bunkringshavn. Frem til åpningen av Suezkanalen i november 1869 var øyas havn en viktigkullstasjon. Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502, var øya ubebodd. Øya er en klippeøy i det sørlige Atlanterhavet, arealet er på om lag 128 kvadratkilometer og øya ligger sør av Ekvator. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det britiske Ostindiske kompanis overhøyhet, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni. St. Helena ble kjent som stedet hvor Napoleon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon oppholdt seg på eiendommen Longwoodmidt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalides domen. Under boerkrigen i Syd-Afrika ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i
1900 – 1903.
Under oppholdet ved øya bunkret «Nyholm» forskjellige typer krigsfartøyer; kryssere, destroyere og undervannsbåter. Blant de større krigsfartøyer som ble supplert med bunkers, var den australske krysseren «Sydney» og det britiske hangarskipet «Eagle», minnes matros Jacob Eide. Hangarskipet «Eagle» hadde deltatt i kampene mot de italienske styrkene i øst-Afrika og bunkret underveis til USA for reparasjon av skader skipet ble påført under kamp. «Nyholm» som var et mindre tankskip på 8260 tonn, måtte ofte etterfylles med bunkersolje. De fleste av tankbåtene som anløp St. Helena var britiske, hvor en av dem tilhørte det danske rederiet A.P. Møller som under krigen seilte under britisk flagg. Men også det norske M/T «Glarona», på 14.500 tdw. til Oslorederiet Tschudi & Eitzen, anløp øya i løpet av sommeren 1941.
Blant besetningen var Nils Toft, født 1920 på Toft i Øygarden. Han tok kystskipper og styrmanns eksamen og gikk i mars 1939 ut med D/S «Nova» BDS (Bergenske Dampskibs Selskap) som seilte i rutefart mellom Norge og Island. Skipet ble i aprildagene rekvirert i føring av tyske krigsfanger fra Narvik. Avgikk Tromsø 7. juni i evakuerings konvoi med 82 tyske krigsfanger om bord. Konvoien ble angrepet av tyske bombefly, men «Nova» og «Hestmanden» VDS ( Vesterålen Dampskibs Selskap) tok seg videre til Tórshavn på Færøyene der krigsfangene ble satt i land. Med på reisen fulgte utenriksminister Halvdan Koht og marineløytnant R. Tamber. Ankom Clyde den 12. juni og Nils Toft ble forhyrt som lettmatros om bord på M/T «Glarona» som under krigen var sluttet til British Tanker Co. Ltd., London. Tankeren som ble ført av kaptein Ragnar Helsing fra Kristiansund, avgikk Gourock 24. juli i vestgående OB-konvoi. Konvoien ble oppløst etter noen døgn og skipene fortsatte til sine destinasjoner. Ifølge Nils Toft ble «Glarona» under reisen liggende å drive uten maskinkraft i et par døgn i et farvann tyske ubåter opererte, men kom seg velberget til Port of Spain på Trinidad for ordre. Ankom Freetown, Sierra Leone, 16. mai 1941 fra Abadan via Cape town. Avgikk 25. mai med ankomst St. Helena 3.juni der tankeren overførte bunkersolje til «Nyholm». Avgikk den 8. for Simonstown og gjennom gikk dokking og maskin reparasjon i Cape Town før reisen gikk til Abadan.
Nils Toft ble avmønstret i juni 1941 og seilte gjennom alle krigsår på tank- og tørrlastskip som matros og styrmann. Etter krigen som skipper på taubåt i Bergen til 1949. Bosatte seg med familie i Kopervik og gikk inn i Tollvesenet i Haugesund til 1974 Intervju 25. februar 1994.
St. Helena har ingen naturlig havn. Forsyninger til øya ble utført av skip tilhørende P & O Line og losset over i lektere. Brenselolje og bensin ble losset til lagertanker i land. Administrasjons senteret, eller hovedstaden på øya heter Jamestown og ligger i en dal omkranset av høye fjell. For å komme opp til bebyggelsen er det bygget en trapp, kalt «Jacobsleideren», med hele 699 trinn. I den tiden «Nyholm» fungerte som bunkringsskip ble skipet liggende for ankers i en bukt og de mindre krigsfartøyene kom opp langs siden, men de større fartøyene ble bunkret i åpen sjø.
Foto: Noen av mannskapet fra «Nyholm» på landlov i Jamestown, St. Helena. Fra venstre: Kalle Malmstrøm, motormann, Nils Hansen, pumpemann, og Magne Lilleaas, motormann. Den berømte «Jakobsleideren» med sine 699 trinn ses i bakgrunnen. Utlånt av Magne Lilleaas, Haugesund.
Magne Lilleaas (1920-2008), født i Kopervik, men familien flyttet første halvdel av 1920-tallet til Haugesund der han fikk sin oppvekst på Risøy. Magnes første reis til sjøs var som kull-lemper på B. Stolt-Nielsens D/S «Pluto» fra 14. juli til 12. september 1939. Han ble forhyrt den 15. september og seilte først som smører og senere motormann med «Nyholm» til avmønstring i Suez 20. mars 1943.
Magne var sønn av maskinmester Oskar Julius Lilleaas og yngstemann av tre brødre som alle seilte ute under krigen. Eldstebror Olav tok maskinistskole i 1924 og ble i 1939 mønstret som 3. maskinist om bord i Westfal-Larsens D/S «Leikanger», men omkom 32 år gammel da skipet krigsforliste 27. juli 1942.
Magne Lilleaas forteller: «Vi kom til St. Helena i mars 1941 da krigen raste som verst inne i Middelhavet og en rekke store krigsskip kom inn for å bunkre. Blant dem en stor britisk aircraft-carrier som var skadet i kamp og skulle til Amerika for reparasjon. Mannskapet på «Nyholm» fikk komme om bord, og der kunne de kjøpe sigaretter å gå på kino. Øya hadde ingen naturlig havn og skulle man på landlov ble folkene hentet av åpne robåter. Det var laget til en liten brygge og folkene måtte stå klar til å hoppe i land. Det var et kraftig dragsug inne ved land og det hendte at folk falt i vannet. Opp fra bryggen var det laget en lang trapp med flere hundre trinn opp til Jamestown. St. Helena var en klippeøy og den britiske garnisonen hadde en festning med kanoner på fjelltoppen, og som et defensivt forsvar patruljerte et par armerte hvalbåter rundt øya. Dette var eldre norske kullfyrte hvalbåter som ble bunkret av «Nyholm». Mannskapene på disse patruljebåtene var en broket forsamling fra flere nasjoner og kun et mindre antall norske. Magne Lilleaas forteller at det ble utført forskjellig vedlikeholds- og reparasjonsarbeid under liggetiden ved øya. Den ene av patruljebåtene kom inn en dag for bunkring og de hadde fått havari på kjølemaskineriet ombord. Maskinmester Torgils Kvandal sendte 4 maskinisten ombord og det viste seg at veivlagrene på kompressoren var nedbrent. Maskineriet ble demontert, støpt nytt metall i lagrene, satt i dreiebenk og deretter skrapet inn. Maskineriet satt sammen og alt fungerte igjen. Martinius Tollaksen fra Stavanger var mønstret motormann, men som tidligere smed var det hans jobb å få utført arbeidet med støpning av veivlagrene. Som nevnt hadde øya ingen naturlig havn og bunkringsskipene måtte ankre i en liten bukt. Maskineriet måtte konstant holdes stand by og etter mørkets frembrudd lettet man anker og gikk rundt øya og holdt seg nær land for å minske risikoen for fiendtlige angrep.
De innfødte på St. Helena var av portugisisk herkomst og øya er kanskje mest kjent som Napoleons siste oppholdssted. Mannskapet på «Nyholm» besøkte bygningen der Napoleon oppholdt seg i og ligger på en stor eiendom utenfor Jamestown. Jamestown var et lite sted og den britiske garnisonen hadde to puber der man fikk servert øl – en engelsk og en skotsk. De norske sjøfolkene på landlov hadde mye moro sammen med britene selv om det ofte kunne bli bråk mellom de engelske og skotske soldatene. Skottene sang: «For he is a jolly good fellow» når de norske spanderte drikke.
Foto: Måltid på dekk i tropevarmen. Fra venstre Amund Pettersen, Thor Anker Aarvik, Kristen Osnes og Martin Økland, bak står Jacob Eide. Utlånt av Magne Lilleaas, Haugesund
«Nyholm» ble liggende ved St. Helena fra 12. mars og lettet anker 5. august etter å ha overført olje til den britiske flåtetankeren RFA M/T «Darkdale». I denne periode forsynte skipet den allierte marinen med 25. 000 tonn bunkersolje. Ankom Cape Town den 15 da restlasten ble levert. Skipet ble liggende for ordre i påvente av verkstedsopphold og det meldes om sterk vind og storm. Reisen fortsatte den 20. til Durban med ankomst 26. august for dokking og overhaling av maskineriet. Under den lange liggetiden ved øya var «Nyholm» blitt sterkt begrodd. Reisen fra St. Helena, som under normale omstendigheter skulle ta 7 og 8 døgn, tok halvannen uke før skipet var framme i Cape Town.
Den 25. september ankom den norske 12 000 tonneren M/T «Egerø», til Skjelbreds Rederi i Kristiansand, til St. Helena med brenselolje. Oljelasten ble losset til lagertanker i land samt en mindre tankbåt og M/T «Egerø» avgikk den 28. september for Cape Town og fortsatte reisen til Abadan to dager senere. Det var ikke første gang «Egerø»og «Nyholm» fulgte i hverandres kjølvann og de seilte begge senere i den farefulle olje farten mellom Haifa, Palestina, og Alexandria, Egypt.
1. maskinist Peder Ferkingstad, bosatt i Veavåg Karmøy, ble påmønstret juni 1939 og seilte med skipet i alle krigsår. Også 3. maskinist Ole Sørvåg, Haugesund, maskinassistent Anders Naley, Skudeneshavn og matros Erling M. Birkeland, Avaldsnes seilte med skipet. Jfr. «Helvete eller høy sjø, vi kommer» av Ivar Myklebust.
Farvannet rundt St. Helena var på ingen måte noe «fredelig» sted på krigshavet. Samme høst ble besetningen på «Nyholm» meddelt at skipet som hadde avløst dem, det britiske flåtetankskipet RFA M/T «Darkdale», 8135 brt., var torpedert og senket 22. oktober med et tap av 41 mann.
Den tyske «u -68», orlogskaptein Merten, utførte angrepet i overflatestilling i ly av nattemørket kloss opp under land og kanonbatteriet som var plassert på fjellet over hadde ingen mulighet til å avverge angrepet. Tysk etterretning var blitt kjent med at oljetankere oppholdt seg ved St. Helena og den tyske Kriegsmarine iverksatte sine mottiltak.
Den 5. september 1941 avgikk «Nyholm» fra Durban etter fullført reparasjon og satte kurs for Persiske Gulf. Ifølge styrmann Arne Kristensen dagboknotater avgikk «Nyholm» Abadan 27. oktober med kurs for den britiske kronkolonien Aden, men fikk under veis kontraordre om å anløpe øygruppen Seychellene. Ankom 3. november Port Victoria som ligger på øya Mahe og er hovedstad i øygruppen og overførte oljelasten til den Britiske tankeren «Genius».
Øygruppen Seychellene, nord øst for Madagaskar utgjorde i begge verdenskriger, på grunn av sin strategiske beliggenhet et viktig telekommunikasjonssenter, og base for den allierte patrulje og overvåkning av det Indiske hav. De ubebodde Seychellene ble oppdaget av den portugisiske admiral Vasco da Gama i 1502, men hadde da lenge vært kjent av arabiske handelsmenn som seilte på Øst-Afrika. Det første dokumenterte besøk skjedde med et britisk skip i januar 1609. Seychellene ble fra tid til annen brukt av pirater før øygruppen ble annektert av Frankrike i 1756. Britene tok kontroll over øygruppen i 1794 og fikk formelt herredømme gjennom Paris-traktaten i 1814. Seychellene ble administrert sammen med Mauritius, men ble egen kronkoloni i 1903.
«Nyholm» avgikk Port Victoria 6. November for Abadan og utførte gjennom høst- og vinteren 1941/42 en rekke reiser i Det Indiske hav. Den største trussel for handelsskip som seilte alene i disse farvann var de tyske raiderne som i hovedsak opererte i Sør-atlanteren og det Indiske hav. Det tyske ubåtvåpenet konsentrerte seg først og fremst på de nordatlantiske konvoirutene. Men i oktober og november 1942 slo tyske ubåter overraskende til i farvannet rundt Kapp det gode håp og opererte ved Madagaskar og kysten av Øst-Afrika.
Allierte strateger fryktet våren 1942 at Japans sterke flåte ville fortsette sin seierrike fremrykking i Det Indiske Hav og innta Madagaskar. Dette ville utgjøre en alvorlig trussel mot de allierte militær transporter til Midt-Østen, oljetransporten fra Den persiske gulf, troppetransporter til India og fronten i Burma og skipsrutene til Australia. De allierte besluttet å gå til handling, og i mars 1942 ble planene lagt for et amfibie angrep mot den Vichy-franske marine- og flybase Diego Suarez nord på Madagaskar. Troppetransportskip og ti forsyningsskip støttet av marinefartøyer avseilte i slutten av april fra Durban med kurs for Madagaskar. Ett av de ti forsyningsskipene var Wilh. Wilhelmsens M/S «Thalatta», kaptein Ole Hoff Lersbryggen. Troppene ble satt i land 5. mai og Madagaskar ble raskt erobret.
Den japanske marines reaksjon var å sende fem ubåter til kysten av Øst-Afrika og de senket fra 30. mai til 9. juli 24 allierte handelsskip, derav to norske. Det dreide seg om D/S «Wilford» til Hans Borge, Tønsberg og D/S «Goviken» til Wallem & Co., Bergen. Sistnevnte skip var det tidligere «Golden Gate» som ble levert fra Seattle 1917 for rederiet Knut Knutsen OAS, Haugesund og solgt i mai 1936 til nevnte rederi. «Goviken», kaptein Georg Helldal, var på reise fra Alexandria via Aden til Lourenço Marques og ble den 29. juni 1942 torpedert og senket av japansk ubåt «I-20». Om bord var 3. maskinist Martin Valen fra Valestrand og 2. styrmann Nils Rasmussen fra Haugesund. (Jfr. Krønike i H. avis august 2016.)
Da Japan gikk inn i krigen på Aksemaktenes side, befant «Nyholm» seg i Trincomalee på Ceylon. Skipet hadde frem til denne tid seilt uten bevæpning, men ved ankomst til Fremantle i mars, ble det montert en 4 tommers kanon akter på poopdekket. Armeringen ble i april 1943 forsterket med Oerlikon luftvernkanoner på brovingene.
Magne Lilleaas forteller: «… Vi ankom 11. mars 1942 til en liten by som het Albany, sør for Fremantle i Australia. I Albany fantes ikke noe oljeanlegg i land, og etter å ha bunkret marinefartøyer ble restlasten overført til lektere. Lilleaas forteller at det ble anledning til en tur i land, da båten ikke skulle gå før ettermiddag neste dag. Vi var flere kamerater i lag og stakk innom en bar. Det som forundret oss var at det var fullt av jenter og de mannfolkene vi så var eldre karer. Jentene forklarte at dette skyltes at mannfolkene hadde reist ut i krigen – «så her kan dere få alle jentene dere vil ha». Det ble en hyggelig barkveld med jentene og da vi brøt opp ved midnatt ble det spurt etter ledig hotell. “Ledig! – det er ledig over alt – det er to hoteller her og der kan dere gå inn. Hotellene er åpne og har ingen fast betjening, men rommene blir rengjort. Dere finner nøkkel til rommet og ordner dere selv, ble det fortalt. Under besøket i baren kom jeg i snakk med en australsk jente som spurte: «Dere er norske – bestefar min snakker norsk». Jeg ville vite hvordan dette hadde seg og ble forklart at Albany hadde tidligere vært hvalfangerby. Hun inviterte meg neste morgen hjem til seg. Kom til hotellet og viste meg frem til hvor de bodde og det som var igjen av hvalfangststasjonen. Men det lå bare noe rustne gjenstander igjen. Fikk så hilse på bestefaren hennes, men det han kunne på norsk var alle de verste ordene en kunne si. Skjellsord og alt slikt var det han hadde lært. Men vi pratet sammen på engelsk og det gikk fint og jeg fikk en hyggelig prat med den gamle mannen. Han fortalte hva som hadde skjedd der før, og hvordan de levde. Nordmenn var kjente der for å være gode sjøfolk.
Styrmann Kristensen skriver i dagboken:
- Tirsdag 24. mars; Ankom Fremantle
- Den 27. Like før avgang traff jeg Johannes Skurvehaugen som var ombord i en taubåt. Fikk snakket endel med ham, men hadde liten tid.
- Mars 27. Fredag Avgikk Fremantle til Trincomalee Ceylon og ankom 13. april. Havnen hadde et par døgn før vi ankom blitt kraftig bombardert av Japanske fly. Et skip lå fremdeles og brente i havnen og flere var blitt senket utenfor, blant dem den engelske aircraft carrier «Hermes».
- April 16. Torsdag Avgikk Trincomalee til Port Victoria på Seychellene. April 26. Lørdag Ankom Port Victoria.
- Ble liggende der i 5 måneder som depotskip. Traff der Hasselberg som kjente far fra Bergen, da han var fetter av fars venn presten Blix. Styrmann Kristian Bendiksen giftet seg den 23. mai.»
Tankeren ble liggende som bunkersskip i Port Victoria fra 26. april til 25. september. De største krigsfartøyene som ble bunkret var de lette krysserne HMS «Emerald» og den nederlandske HNMS «Jacob van Heemskerck», mens de de øvrige besto av destroyere, korvetter, undervannsbåter, armerte trålere og hvalbåter, samt allierte handelsskip. Under ligge tiden i port Victoria måtte skipets besetning holdes i konstant beredskap og alt skyts være bemannet. Grunnen til dette var at havnen Port Victoria ikke hadde noe eget forsvar. I løpet av den fem måneders lange liggetiden ble «Nyholm» etter forsynt med olje. Ifølge matros Jacob Eide var havnen for liten til å kunne ta imot to tankskip samtidig. «Nyholm» måtte derfor gå ut av havnen og få overført oljen utenfor i rom sjø. Dette var til tider svært risikabelt i og med at det ble observert fiendtlige fartøyer i horisonten og ubåter, forteller matros og senere båtsmann Jacob Eide. Jfr. Sjøfolk i krig.
Tankbåtene som anløp Port Victoria for å etterfylle «Nyholm» var i stor grad britiske, men den 27. ankom den norske 12.600-tonneren «Thelma» til Grimstad-rederiet O. T. Tønnevold fra Abadan og leverte bunkers og ferskvann. M/T «Thelma» hadde siden 1940 vært benyttet av britene som Royal Fleet Auxiliary. «Thelma» avgikk Port Victoria i ballast den 6. juli via Cape Town-Trinidad for maskinoverhaling i USA. Men ble underveis den 29. juli torpedert av U-162 (Wattenberg) og de skipbrudne tatt opp av et britisk eskortefartøy og landsatt på Barbados.
I september var oppdraget fullført og «Nyholm» overførte restlasten av bunkersolje til den britiske marinetanker RFA «Olymphus» og avseilte den 25. til Mombasa for ordre, men ble deretter dirigert til Abadan for lasting.
M/T «Nyholm» fortsatte å seile mellom Persiske Gulf og havner i India, Øst Afrika og Midt Østen gjennom årene 1942-1943 til slutten av 1944.
Den 25. november 1942 avgikk «Nyholm» Suez for å slutte seg til konvoi ved Aden til Persiske Gulf. Anløp under veis den 29. Massawa, Eritrea for dokking.
Under oppholdet falt kokk Karl Markusson ned i tørrdokken fra ca. 30 fots høyde. Markusson var islandsk statsborger. Han døde seks timer senere på hospital. Den 19. desember, dagen etter skipets ankomst til Abadan, ble 3. styrmann Karl Andreas Mølstre f. 23. august 1908, sendt i land på hospital. Han hadde vært syk siden mai måned, men ble av legene erklært å være frisk. Han døde på hospitalet den 9. januar 1943 og ble gravlagt i Abadan. Obduksjonen påviste at han hadde lidd av kreft. Han dro til sjøs første gang i 1927 med Martin Clausens D/S «Magnhild» og senere med M/T «da Knudsen» til Knut Knutsen OAS. Etter fullført styrmannsskole i 1933, seilte han med Haugesunds damperne «Erling Lindøe», «Sollund» og ble 16. september 1939 påmønstret som 3. styrmann/radiotelegrafist på «Nyholm». Han var bosatt i Haugesund og etterlot seg kone og en mindreårig sønn.
«Nyholm» avgikk oljeterminalen i Abadan 20. desember og sluttet seg til konvoi, men ble liggende julehelgen på konvoiplassen Clarence Strait. Avgikk den 28. og forlot Konvoien to dager etter og fortsatte alene til Mombasa for lossing. Avgikk Mombasa 9. januar bound for Abadan. På denne returreisen hadde skipet en noe uvanlig last for en tankbåt – nemlig et parti kaffe bestemt for den sovjet-russiske hæren. Fra 6. april til 8. august 1943 var «Nyholm» engasjert i oljetransporten i det østlige Middelhav, og trafikkerte mellom Tripoli, Beirut i Libanon og Haifa i Palestina. Jacob Eide forteller at i denne farten var ikke faren hverken fra ubåter eller fly, men simpelt hen miner som ble lagt innenfor torpedonettet i løpet av nattemørket. Dette ble utført av folk som sympatiserte med aksemaktene og ble utført av libanesere og palestinere. De brukte sivile fartøyer som seilyachter o.l. og kamuflerte sine hensikter på denne måten.
Jfr. Arne Kristensens dagbok ble følgende anløp notert i 1943:
August 26. Torsdag Avgikk Abadan for Durban.
August 29. Søndag Ankom konvoi plassen.
August 31. Tirsdag Avgikk i konvoi.
Konvoien oppløst 2. september og fortsatte til Durban.
September 26. Søndag Ankom Durban. Ble liggende der og ventet på dokk og foretok reparasjon. Fikk 2 nye Orelikon på broen, 2 på båtdekk akter og en 12 punds luftvernkanon. Under oppholdet hadde vi inne vel 6000 tonn fuil olje og vi bunkret 5 troppetransporter.
November 6. Lørdag Avgikk Durban for Abadan.»
Avgikk Abadan 27. desember og fulgte med i konvoi som ble oppløst etter noen døgn.
Ankom Cape Town 25. januar 1944 hvor en del av lasten ble losset.
Ankom Cape Town 5. februar for ordre etter å ha levert restlasten i Walvis Bay. Mottok ordre samme dag å seile til Durban for reparasjon.
Her ble skipet liggende fra 9. februar til 6. juli. Under oppholdet pådro kaptein Jacobsen seg et lårhalsbrudd og fikk et langvarig sykehusopphold.
Styrmann Arne Kristensen tok over som fører til Jacobsen kom tilbake 31. oktober.
Avgikk Durban 6. juli for Abadan i konvoi som ble oppløst tre dager senere og var vel fremme i Abadan den 27.
Utførte frem til årsskiftet følgende reiser mellom Persiske Gulf til Bombay, Massawa, Port Sudan, Aden, Karachi ankom East London 26. oktober. Men kort tid etter beordret av kontrolloffiser til å fortsette reisen til Cape Town og ankom den 29.
Den 31. kom kaptein Mandius Jacobsen med tog til Cape Town og tok igjen over som fører av skipet.
Den 3. november avgikk Cape Town til Lourenço Marques, Mocambique med ankomst 8. november for å laste Fuel Oil og returnerte til Cape Town .18. november.
Avgikk Cape Town til Bahia, Brasil, og sluttet seg 2. desember til konvoi for Port of Spain, men ble beordret til Pointe a Pierre for lasting for Curacao.
Avgikk 22. desember fra Caracas Bay, Willemstad, Lastet med 3925 tonn height conceptions Destilated som er et slags smøreolje med voks og stivner ved 30 gr. Celcius.
Julekvelden befant skipet seg på sørvestkysten av Haiti. Julegaver som vi hadde fått på Trinidad og Curacao, ble utdelt til alle mann.
Søndag 31. desember ankom New York for konvoi.
Ifølge seilingsordre skulle skipet i New York slutte seg til østgående konvoi, men grunnet for liten fart ble hun omdirigert til Boston. I Halifax sluttet til konvoi SC 165.
De allierte hadde for lengst vunnet i slaget om Atlanterhavet og faren for fiendtlige angrep var i 1945 minimal. Overfarten foregikk uten noen hendelser og skipet ankom Shellhaven ved London i februar.
Jacob Eide forteller at da president Roosevelt døde 12. april 1945 lå «Nyholm» på Betlehem Steels verksted i Baltimore for reparasjon og utskifting av degaussing kabelen (vern mot magnetiske miner og paravaner) som ble installert mens skipet befant seg i Bombay 17. august til 4. september 1941.
«Nyholm» avgikk i konvoi fra Norfolk i slutten av april og var fremme ved oljehavnen i Willemstad den 5. mai der besetningen fikk oppleve fredsdagen.
Jacob Eide overtok i september 1944 båtsmannsjobben etter Martinius (Tinius) Jensen som ble syke avmønstret i Abadan 18. september.
Martinius Jensen seilte med «Nyholm» i lang tid og er oppført i mønstringsrullene fra
1931 til 1939 og fulgte med da skipet i september -39 brøt opplaget.
Jensen var født i Haugesund i 1875.
Han ble etter sykeavmønstringen i september lagt inn på sykehus i Suez hvor han døde den 12. desember 1944 69 år gammel. Han er gravlagt samme sted. Jfr. Minnehallen i Stavern.
Jacob Eide forteller om sine opplevelser under fredsdagen: «..Den 8. mai lå vi på Curacao. Skipet var lastet og vi skulle seile samme dag. Da vi skulle tørne til morgenen den 8. mai husker jeg styrmannen som også var telegrafist sa at «nå var det blitt fred». Styrmannen ombord het Arne Kristensen og han var den dyktigste mann jeg har seilt sammen med. Han var sønn av doktor Kristensen i Førde og hadde også en bror som var rektor på en av skolene i Haugesund.
Styrmann Kristensen kom med beskjeden og sa: «.. I dag ska’ dokke ha fri alle sammen – men det fysta dokke må gjøra er å få flagget opp». Og jeg skal si at vi var ikke sene med å få flagget opp. Vi feiret freden i Willemstad og det var da flere båter inne. Det var stor stas og en god følelse av at nå var det hele over…».
Men handelsskipene måtte seile videre og da fredsfeiringen og flaggene gikk til topps i et fritt Norge var «Nyholm» underveis til nye oljehavner.
Den 13. september avgikk «Nyholm» Curacao lastet med brenselolje bestemt for Hull, UK. Skipet ankom den 10. oktober og ble etter utlossing tilbakelevert fra Nortraship.
Båtsmann Jacob Eide fikk sin avmønstring i Hull den 12. der mesteparten av mannskapet ble skiftet ut. Hjemreisen gikk med Bergenske «Astrea» og Eide var endelig hjemme i Haugesund den 19. oktober 1945 etter seks lange år på krigshavet.
Under skipets opphold ved øya St. Helena 1941 ble Jacob kjent med Ellen Mai av portugisisk herkomst og det utviklet seg til et kjæresteforhold. I november 1946 kom den 23 år gamle Ellen May til Haugesund sammen med sin 4 år gamle datter Ellen Caroline. Paret giftet seg samme år, bosatte seg i byen og de fikk syv barn, forteller sønnen Birger Jacob Eide. Jacob fortsatte som sjømann og reiste et par sesonger på hvalfangst med «Suderøy» og ble senere tilknyttet skipsservice-firmaet til Carl Fr. Røvær frem til han gikk av.
Foto: Jacob Eide, 1912-2000, Haugesund. Seilte med «Nyholm» som matros og båtsmann fra 1937 til 1945. Brudebilde av Jacob og Ellen May Eide, piken ved siden av bruden er Ellen Caroline Eide, den minste er Eli Lyssand og den største ved siden av Jacob er Aud Bredal. Utlånt av familien.
Kaptein Mandius Jacobsen som hadde ført skipet siden høsten 1938, ble 19. august avløst av 1. styrmann Arne M. Kristensen som fungerte som skipsfører til skipet ankom Eastham ved Manchester 14. desember 1945. Dette var andre gang Kristensen avløste Jacobsen.
Den 17. desember overtok kaptein Magnus Lindemann Christiansen fra Kristiansand og førte skipet til hun ankom Bergen 11. juni 1946. Kaptein Lindemann Christiansen var fører av Haaland-rederiets M/S «Nyhaug» som ble bombet og senket ved Volda 27. april 1940.
Kilder og litteraturhenvisninger:
Krigsseileren. Temahefte for Havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.
«Sjøfolk i krig». Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.
Den annen Verdenskrig bind 5 av Janusz Piekalkiewicz.
Intervjuer:
Magne Lilleaas (1920-2008), Haugesund. Leif M. Bjørkelund 23.8.1994.
Nils Toft, f. 1920 i Øygarden. Intervju av Leif M. Bjørkelund 25. februar 1994.
Jacob Eide (1912-2000), Haugesund. Leif M. Bjørkelund 17. august 1994.
Dagbok av styrmann Arne M. Kristensen. Avskrift av Åse Haugstad Jåtten, Stavanger (barnebarn).Nettsidene Wikipedia og Warsailors.com