Stormfull livbåtseilas i Nord-Atlanteren

Publisert i Haugesunds Avis februar 2017

Av Leif M. Bjørkelund

M/T «Nyholt»

Rederiet Christian Haaland overtok i april 1931 sitt andre motortankskip, også dette ble levert fra Odense Staalskibsværft.  Skipet som fikk navnet «Nyholt», ble registrert på Skips A/S Idaho og var på 11.525 tdw. Maskineriet bestod av 2 stk. 4-takt Burmeister & Wain dieselmotorer på 4.250 hk som gav en fart på 11,5 knop. I 1933 ble tankeren om målt til 12.350 tdw. 

«Nyholt», ført av kaptein Anton Zachariassen fra Tønsberg, var ved levering i april 1931 usluttet og rederiet besluttet å ta skipet hjem for opplag. Men kom i fart fra 27. mai 1931 og ble utover i 1930-årene beskjeftiget i fart mellom Mexico Gulfen og Canada på et langsiktig certeparti.

Norske og utenlandske tankrederier forsøkte på 1930-tallet med flere former for krisedempende tiltak. Et av disse var etableringen av en «Tankskips pool», eller Schierwater- planen, oppkalt etter den britiske megleren Harry T. Schierwater som var en viktig pådriver i å få opprettet et internasjonalt samarbeid mellom tankrederne. Hensikten var å bringe tank ratene opp til et regningssvarende nivå ved å holde en del av flåten i opplag mot en viss økonomisk kompensasjon. Tankskipspoolen trådte i kraft fra mai 1934 med sete i London og ble avviklet etter krigsutbruddet i september 1939.

Magne Risanger fra Haugesund seilte med skipet som lettmatros fra juni 1937 til juli 1939, forteller at oljefrakten mellom de amerikanske gulfhavnene til Quebec og Montreal ble utført i tidsrommet april-oktober. St. Lawrance Seaway ble stengt i vintermånedene og skipet ble i sommermånedene beskjeftiget i løsfart. «Nyholt» som var tilsluttet «Tankskipspoolen» ankom Hamburg 13. januar 1939, og ble etter utlossing beordret hjem for opplag. Men brøt opplaget og utførte i april en rundreise til Curacao og ble etter utlossing i Rotterdam 24. mai, dirigert til Göteborg hvor skipet fra 27. mai til 17. juni gjennomgikk 8-års klassing ved A/B Götaverken. Avgikk i juni tilbake til Curacao for lasting. Tankmarkedet holdt seg fremdeles på et lavmål og igjen besluttet «Tankskips-poolen» at skipet etter utlossing i Rotterdam skulle tas ut av fart. Den 31. juli var «Nyholt» tilbake i opplagshavn ved Bøvågen – en måned før Tyskland invaderte Polen – og England og Frankrike erklærte Tyskland krig.

I alliert tjeneste

Da krigsutbruddet i september var et faktum medførte dette en øket etterspørsel i fraktmarkedet og skip som lå i opplagsbøyene kom utover høsten i fart igjen. Christian Haalands rederi besluttet å sette sine to tankbåter i fart. Det ble gjort sjøklart, og påmønstret mannskap. Den 18. september lettet «Nyholt» anker og avgikk fra opplagsplassen i Bøvågen og «Nyholm», som hadde ligget opplagt fra siste halvdel av august, fulgte etter samme dag. 

«Nyholt» ble ført av kaptein Alf P. Andersen som hadde vært fører av «Nyholt» fra høsten 1938 og var en av rederiets mest erfarne tankskipsførere. Andersen hadde tidligere seilt med rederiets første tankskip, D/T «Aztec» innkjøpt fra Kristiania juli 1917, hvor han tjenestegjorde i hele 14 år som styrmann og fra 1924 som kaptein. Seilte senere med «Nyholm» og avløste Anton Zachariassen i 1938 som hadde ført «Nyholt» siden levering 1931.

Maskinmester Olaf Egeland, f. 30.01.1896 i Haugesund, seilte med skipet fra levering i april 1931 som 2. maskinist og 1. maskinist fra desember 1936, og omkom ved skipets krigsforlis januar 1942. Han var yngre bror av maskinmester Lauritz M. Egeland som seilte med Wrangells M/T «Gard» fra 12.11.1938 til 10.08.1945. De var sønner av skipsfører Kjølv Egeland fra Moster, Finnås.

En av dem som forlot hjembyen med motortanker «Nyholt» denne septemberdagen, var den 17 år gamle Johannes Bauge: «Den 15. september 1939 mønstret jeg som salonggutt ombord i «Nyholt». Dette var min første tur til sjøs. Da jeg kom ombord lå skipet i opplag på Bøvågen ved Avaldsnes og det var forhyrt så og si helt nytt mannskap. Et par dager etter at folkene var kommet ombord, gikk vi ut.»

På vei nordover Karmsundet gikk «Nyholt» innom Garpeskjærkaien for å sette i land en del folk før skipet la hjembyen bak seg – for aller siste gang.

Kaptein Andersen valgte på grunn av den tyske ubåtfaren å seile innenskjærs og satte kursen til havs nord for Ålesund. Ute i Norskehavet ble skipet etter et par døgn anropt av et britisk marinefartøy, men da det ble signalisert at de kom fra nøytral havn og var underveis til nøytral lastehavn, fikk skipet fortsette reisen uten inspeksjon.

«Nyholt» var sluttet for en enkeltreise med lasting i Houston, Texas, bestemt for Guayaquil i Equador. Reisen fortsatte i ballast til San Francisco. Ankom San Pablo Bay 28. oktober og lastet olje for Osaka, Japan. Den 29. mars 1940 var «Nyholt» tilbake i oljehavnen i San Francisco etter å ha utført tre rundreiser til Japan. (Se seilinger til april 1940 i slutten av artikkelen)

Avgikk med full oljelast den 9. april fra San Francisco for Curacao da nyheten om overfallet på hjemlandet ble kunngjort i nyhets sendingene.

USA var på denne tid et nøytralt land og kaptein Andersen fikk ordre om å seile til nærmeste allierte havn som var til Kingston på Jamaica. Skipet ankom Kingston 24. april og ble liggende til ankers på reden i påvente av nye seilingsordre frem til 9. mai.

Da skipet fredag kveld 19. april ankret opp på reden i Balboa, ved innseilingen til Panama-kanalen, fikk de selskap av Christian Haalands M/S «Ida Bakke» som var underveis i Knutsen Line til Storbritannia. Det ble utveksling av besøkende fra begge båter. I havnen lå det en rekke skip; svenske, danske og de norske M/T «Barfonn» til Sigval Bergesen, Stavanger og Knut Knutsens M/S «Sofie Bakke» som var underveis til Sør Amerika.

«Nyholt» lettet anker søndag kveld den 23. april, passerte kanalen og ankom som nevnt Kingston neste dag. I havnen var det samlet et stort antall handelsskip, deriblant 20 norske. Johannes Bauge forteller: «Under liggetiden i Kingston fikk mannskapet utbetalt 5 sh. Pr. uke. Det var ikke store beløpet, men det var vel heller ingen som våget å gi oss penger. Alt var jo så usikkert i aprildagene. Fra Kingston avgikk vi den 9. mai for Curacao. Men før vi kom så langt hadde skipet et uhell. På vei ut fra havnen gikk vi på grunn. Vi hadde da ligget for ankers i flere uker og årsaken til grunnstøtingen var at magnetkompasset var kommet i uorden. Vi hadde som nevnt ligget for ankers tett opp til de andre skipene der – flere av dem med jernlast og forskjellig annet som påvirket magnetkompasset ombord. Før vi gikk ut hadde heller ikke styrmannen noen anledning til å foreta divinasjons undersøkelse. Skipet støtte på et rev like utenfor innseilingen til Kingston og der sto skipet ganske godt fast.

Men skroget holdt tett.

Det ble meldt fra om grunnstøtingen til de britiske marine myndighetene på Jamaica. Kapteinen fikk beskjed om å pumpe ut en del av oljelasten på sjøen for å bringe skipet flott. Det ble pumpet ut et par tusen tonn og på denne tid var det ingen som snakket om oljeforurensning. Men da kom skipet av grunn og reisen kunne fortsette til Curacao. «Nyholt» ble fra denne tid engasjert av det britiske admiralitetet som bunkringsskip eller såkalt «Royal Fleet Auxiliary».

Sommeren 1940 utførte skipet to reiser fra Curacao til Buenos Aires og ble deretter sendt til Port Elizabeth via Cape Town for montering av «degaussing kabel» til vern mot magnetiske miner og kanonfundament akter. Skipet fikk noe senere montert en 4,5 toms kanon fra 1918 og luftvernskyts.

Utover høsten og vinteren forsynte skipet de britiske flåtebasene i Trincomalee på Colombo og Singapore. I Abadan ble det lastet inn full last med brenselolje, og «Nyholt» ankom Trincomalee 24. september og var tilbake igjen i Abadan 12. oktober.

Skipets neste reise gikk til det britiske støttepunktet i Sørøst-Asia, Singapore, med ankomst 28. oktober. På de nevnte reisene hadde seilasen foregått alene og uten noen dramatikk. Faren for å bli utsatt for fiendtlige ubåtangrep i Det indiske hav var på denne tid av krigen relativt liten. En langt større fare utgjorde de tyske raiderne som til tider herjet nettopp i disse farvann. Den 4. november avgikk «Nyholt» i ballast fra Singapore bestemt for Abadan. Men underveis i Den bengalske bukt, oppfanget skipets 3. styrmann/ telegrafist Paul Hermansen fra Bremnes, signalet QQQ som var nødmelding for skip som ble angrepet av fiendtlig orlogsfartøy eller kamuflert «raider» som det britiske admiralitetet omtalte disse hjelpekrysserne. Kort tid etter ble det beordret av de britiske marinemyndighetene på Colombo om å gå til havn i Trincomalee hvor skipet ankom den 11. november. Grunnen til dette viste seg å være at den tyske raideren «Atlantis», tidligere «Goldenfels» i Deutschen Dampfschiffahrts Gesselschaft Hansa, under kommando av kapitän zur See Bernhard Rogge,  på denne tid  opererte i Den bengalske bukt.

Natt til 8. november ble den norske M/T «Teddy» av Oslo, på reise Abadan til Singapore lastet med 10.137 tonn brenselolje, kapret øst for Ceylon, og tatt som prise. Den tyske raideren identifiserte seg som den britiske hjelpekrysseren HMS «Antenor», men dette ble ikke avslørt før bevæpnede tyske marinefolk hadde entret skipet.

Johannes Bauge forteller: «.. på denne tiden vet jeg at et par norske båter ble kapret av tyske raidere i Det Indiske Hav. En av dem var den norske «Teddy» som vi hadde radiokontakt med kort tid før den ble tatt. Skipet sendte ut nødmelding om at de ble angrepet av fiendtlig raider som ble oppfanget av telegrafisten vår som hadde radiovakt. Men etter en stund kom en tilbakemelding om at de var kommet klar raideren. Dette var bare et knep fra tyskernes side. Etter at skipet var blitt kapret tilbakekalte tyskerne nødmeldingen som var sendt ut».

Torleiv Høgestøl skriver i boka Sveio i krig at den 20 år gamle Olaf Eithun fra Valestrand ble påmønstret som byssegutt på «Teddy» i mars 1940. Eithun mønstret ut igjen 14. januar 1941 med M/T «Elise» av Tvedestrand og seilte i Nortraships flåten til freden kom.   

Den 10. november, kapret raideren nok et norsk tankskip, «Ole Jacob» av Arendal, på reise vestover fra Singapore til Suez, med 10.000 tonn flybensin.

«Teddy» ble etter å ha blitt benyttet av «Atlantis» som bunkringsskip, senere sendt til bunns. Men «Ole Jacob», med tysk prisebesetning, gikk til Kobe i Japan. Det lyktes norske myndigheter via diplomatiske kanaler å få frigitt de skandinaviske sjøfolkene og 54 norske og 7 svenske sjømenn kom senere hjem. Jf. Nortraships flåte, bind I.

Sigvald Johan Olsen fra Haugesund, seilte i alle krigsårene med M/S «Ida Bakke» og ankom til Singapore i februar 1941. I sin dagbok beretter Olsen om kapringen i Det Indiske hav: «Første kvelden jeg var i land, traff jeg en av mannskapet fra «Ole Jacob», tankbåten som blev tatt av en tysk raider, et par døgns reise fra Singapore. Mannskapet måtte følge med «Ole Jacob» til Kobe, Japan, sammen med mannskapet fra «Teddy» en annen norsk tankbåt som var tatt tidligere. Opp bringelsen foregikk på den måten at raideren utgav seg for britisk vaktskip og forlangte å få se skipspapirene. En livbåt blev satt på vannet fra raideren og rodde bort til «Ole Jacob», tilsynelatende med noen få mann og en offiser. Kommet til fallrepet hvor styrmannen stod for å ta imot, hoppet den tyske offiser ombord og satte revolver for brystet på styrmannen, som selv var bevæpnet med gevær. Samtidig dukket 25 mann frem som var skjult under en presenning i livbåten. Disse var bevæpnet med håndgranater og pistoler, og besatte på få minutter hele skipet. Storparten av det norske mannskap blev sendt ombord i raideren, men førtes senere av vaktmannskap tilbake sammen med «Teddys» mannskap. De gikk til Kobe, hvor den tyske konsul tilbød fri reise gjennom Russland til Norge. En del aksepterte, men de øvrige blev tatt vare på av den norske og britiske konsul, som intervenerte overfor de japanske myndigheter. De fleste av de gjenværende er nu kommet seg ut med norske skip.”

Den tyske hjelpekrysseren «Atlantis» senket og oppbrakte tilsammen 22 allierte handelsskip derav seks norske inntil hun ble senket med kanonild i syd Atlanteren av krysseren HMS «Devonshire» den 22. november 1941. Det var denne krysseren som førte Kong Haakon og den norske regjeringen fra Tromsø til Storbritannia 7. juni 1940. Da kong Haakon og kronprinsesse Märtha vendte hjem til Norge 7. juni 1945 om bord i krysseren «Norfolk» fulgte også «Devonshire» med i samme eskadre til Oslo. Jfr. Tor Bomann-Larsen, Haakon og Maud b. 8.

I Abadan tok «Nyholt» inn ny oljelast og avgikk 22. November 1941, men denne gangen ble kursen satt for Australia. Skipet som seilte alene, ble underveis beordret av australske marinemyndigheter om å anløpe Fremantle. Denne reisen over Det Indiske Hav erindrer Johannes Bauge spesielt godt: «..Det ble kun en dags opphold i Fremantle og vi fikk så ordre om å fortsette reisen  til Brisbane på østkysten. Det vi da fikk opplyst var at på denne tid var den australske marine på jakt etter fiendtlige raiders som opererte i Det indiske Hav. Da vi stakk ut fra Fremantle fikk vi ordre om å gå nokså langt til havs før kursen ble satt for Brisbane. Men da vi var på vei inn til havn, dukket et australsk marinefartøy opp i horisonten. Dette fartøyet hadde fulgt oss på god avstand under hele seilasen.

Det viste seg å være den australske krysseren «Sydney» som hadde skygget oss og var på jakt etter tyske raidere.  Denne krysseren ble selv – senere i krigen – senket av en tysk raider og gikk ned med alle mann. Den tyske raideren ble også senket i dette sammenstøtet, men besetningen ble   senere plukket opp av allierte fartøyer».

Tidlig på nyåret 1941 avgikk «Nyholt» fra Melbourne i ballast for Persiske Gulf. Seilasen over Det Indiske Hav foregikk uten å møte fiendtlige raidere eller andre hendelser og var på plass i oljehavnen i Abadan 20. februar. Mens skipet lå inne for lasting, fikk de selskap av Haalands-rederiets M/T «Nyholm» som skulle laste for Suez. Matros Jacob Eide, som gikk ut med «Nyholm» september 1939, forteller at det kom forespørsel om det var interesse for noen blant besetningen om å skifte båt. I følge Eide var det ingen interesse for noen ombord å gå over til «Nyholt» Kanskje det var et utslag av skjebnens tilfeldigheter. Det var i løpet av krigen flere tilfeller av dette blant krigsseilerne.

Den 22. februar 1941 avgikk «Nyholt» lastet med 12.000 tonn brenselolje og det ble satt  kurs for Aden hvor skipet skulle avvente nærmere seilingsordre. Herfra fortsatte reisen til Mombasa, men underveis ble «Nyholt» beordret videre til Sierra Leone. Etter et kort opphold i Table Bay i Cape Town for proviantering, anløp skipet Freetown, Sierra Leone, før reisen fortsatte til Gibraltar. Under siste etappen ble «Nyholt» eskortert og anvist kurser av en britisk destroyer frem til skipet var vel i havn den 2. mai.

Den 7. mai 1941 avseilte «Nyholt» i ballast fra Gibraltar med kurs for Curacao. Skipet var vel i havn den 22. mai.  «Nyholt» hadde frem til denne tid seilt alene, men skulle heretter seile i konvoifart på Nord-Atlanteren. 

Den 29. mai avgikk «Nyholt» fra Curacao og sluttet seg til konvoi HX 130 ved Bermuda bestemt for Greenock. Tilsammen 14 norske skip var tilsluttet denne konvoien som kom frem til bestemmelse stedet uten tap.  

I juli 1941 var «Nyholt» tilbake i oljehavnen Caracas Bay på Curacao og tok inn ny last med brenselolje og sluttet seg i begynnelsen av august til østgående 10-mils konvoi HX 142 fra Halifax.  Da konvoien var på høyde med Island satte «Nyholt» kurs for Hvalfjordur nord for Reykjavik og ankom under eskorte den 13. august. Skipets oppgave ved Island var å ligge som bunkringsskip, Royal Fleet Auxiliary, for Royal Navy som opererte ut fra Hvalfjordur som basehavn. Fra august til januar forsynte tankeren en rekke marinefartøyer fra slagskip, kryssere, destroyere og korvetter. Blant de større enhetene som «Nyholt» bunkret i denne perioden var slagskipene HMS «King George V» og HMS «Prince of Wales» som var den nyeste tilvekst i Royal Navy og bestykket med 10 stk 14-tommers kanoner. De nevnte slagskipene var søsterskip i en serie på fem som ble tilført Royal Navy i løpet av krigen. «Prince of Wales» fikk sin ilddåp under slaget i Danmark-stredet 24. mai 1941 i kamp med den tyske Kriegsmarines slagskip «Bismarck» som var på tokt for å angripe allierte konvoier i Nord-Atlanteren sammen med krysseren «Prinz Eugen». Under slaget ble den britiske flåtens stolthet, slagkrysseren HMS «Hood», senket og «Prince of Wales» måtte trekke seg ut av kampen etter å ha blitt tilført alvorlig skade. Søsterskipet, HMS «King George V» deltok sammen med slagskipet HMS «Rodney» i jakten på «Bismarck» og deltok i sluttkampen og senkningen den 27. mai. 

Hemmelig møte i New Foundland

I august 1941 ble det (i all hemmelighet) avholdt et historisk møte utenfor kysten av New Foundland mellom USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill ombord på krysseren USS «Augusta» fra 9. til 12. august. Avtalen som ble undertegnet 12. august mellom USA og Storbritannia fastsatte i åtte punkter prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig, og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Winston Churchill som reiste med slagskipet HMS «Prince of Wales» anløp på tilbakereisen fra New Foundland Hvalfjordur for bunkring.

Johannes Bauge forteller: «Det var ikke oljetanker på land så vi måtte bunkre krigsfartøyene direkte. Vi bunkret de større skipene – slagskip, kryssere og destroyere. De mindre fartøyene som korvetter og destroyere la selv til langs siden på oss – mens vi måtte gå ut til de større krigsfartøyene når de skulle ha ny bunkersforsyning. Jeg minnes at vi bunkret slagskipene «King George V» og «Prince of Wales». Da sistnevnte skip ble bunkret var Winston Churchill ombord. Han kom da fra konferansen på New Foundland der han møtte USAs president Franklin D. Roosevelt. Det ble fortalt at sønn til president Roosevelt var ombord. Dette fikk vi se på kinoen i Reykjavik. Etter at vi hadde bunkret «Prince of Wales» fikk vi et fryktelig uvær. Det ble anmodet om å få ligge i le av slagskipet, men det ble nektet. Uværet brøt løs straks vi skulle koble fra bunkringsslangen og la gå fortøyningene.

Det var på denne tid kun «Nyholt» som var norsk, de andre tankerne i Hvalfjordur var britiske.  Når vi var halvt utlosset ble som regel restlasten overført til det britiske tankskipet. «Nyholt» ble da sendt tilbake til New York etter ny oljelast. Fra New York gikk vi først til Halifax, N.S., og tok konvoi derfra til Reykjavik. Konvoien ble ikke eskortert hele veien over. Den fulgte oss et stykke ut i Atlanteren og når vi nærmet oss Island ble vi så møtt av eskortefartøyer som kom fra enten England eller Island. Det var heller ikke mye eskorte vi hadde på den tiden. De minste eskortefartøyene kunne heller ikke gå hele veien over Atlanteren. Det ble gjort siden og de måtte bunkre fra tankskip under overfarten».

I oktober var skipet utlosset og sluttet seg til vestgående konvoi ON 23 for NewYork med ankomst 24.

Men før innlasting ble «Nyholt» liggende en tid på verksted i Hoboken i New Jersey hvor det ble utbedret en del skrogskade etter en grunnstøting. Under verkstedsoppholdet ble det avholdt livbåtmanøver og under låringen av båtene rusjet den ene ned i sjøen. Matros Alfred Vold som befant seg om bord i båten ble kraftig forslått og måtte tas i land for legebehandling. Han hadde stått om bord siden 18. september 1939 og unngikk med dette skipets krigsforlis i januar 1942. Alfred Vold gikk senere ut som matros med hvalkokeriet N.T. Nielsen-Alonso til Melsom & Melsom, Larvik, og var om bord da skipet den 21. februar 1943 krigsforliste ved Cape Race. Jfr. Artikkel: Motortanker «Glittre» møter ulveflokken, september 2018.

Den 17. desember var «Nyholt» tilbake i Hvalfjordur etter å ha hentet ny oljelast i New York og sluttet seg denne gang til østgående konvoi HX 163 som avgikk fra Halifax den 30. november.  I Januar 1942 overførte «Nyholt» resten av oljen til en britisk tanker og gjorde seg klar for sin 3. rundtur til New York. Avgikk fra Hvalfjordur 5. januar og sluttet seg den 11.  til vestgående konvoi ON 52.  Konvoien avgikk fra Liverpool 1. nyttårsdag og det norske innslaget ble etter den 11. januar på tilsammen 12 handelsskip. Blant dem var motortankeren «Kaia Knudsen», ført av kaptein John Fagerland, og ble en av veteranene i konvoifarten på Atlanteren og i tjeneste som «Escort oiler».  Konvoieskorten bestod av allierte fartøyer, blant dem de norske korvettene «Montbretia» og «Rose».

M/T «Nyholt» blir torpedert

Ved sørkysten av Grønland møtte konvoien uvær med vind i orkan styrke og tett tåke. Under uværet mistet «Nyholt» kontakten med konvoien. Men den 17. januar klarnet været og posisjonen ble bestemt til 180 n. mil sør av Cape Race. Kapteinen besluttet å fortsette reisen til New York alene.

Kl. 22.30 ble «Nyholt», som da befant seg i posisjon 45 46 N, 54 18 W, angrepet av ubåt «U 87», under kommando av Kapitän-leutnant Joachim Berger. Torpedoen traff på babord side og tre av tankene ble ødelagt.

Vakthavende offiser var 3. Styrmann Paul Hermansen, matros Ingvald Knarvik som rormann, matros Haakon Ødegaard og lettmatros Louis Rolfsen som utkikk. Styrmannen befant seg på brovingen da torpedoen rammet skipet og, varslet straks kapteinen og de kunne konstatere at skipet holdt seg flytende. Kapteinen besluttet å fortsette reisen og med sik sak kurs forsøkte de å komme seg vekk. Men farten ble sterkt redusert da kun den ene hovedmotoren kunne kjøres.  Men kl. 02.30 den 18. januar 1942 ble skipet rammet av to torpedoer forut og midtskips på babord side. Skipet krenget hardt over og kapteinen beordret alle mann i livbåtene. Den sterke slagsiden og opprørt sjø gjorde låringen av livbåtene svært vanskelig og tre mann havnet i sjøen og kun en mann, kaptein Andersen, ble berget. Byssegutt Harry Hopland fra Bergen og motormann Ragnvald Skåland fra Arendal, forsvant i den mørke stormfulle sjøen.

Livbåtsseilas

De skipbrudne samlet seg i motorbåten med en livbåt på slep. 9 mann var i sterkt forkommen tilstand av sjokk og kulde.

Ubåten kom til overflaten og beskjøt «Nyholt» med kanonild og skipet stod straks i flammer. De mest forkomne i livbåtene ble behandlet av sanitetsløytnant Adam Egede Nissen. I bitende kulde, sluddbyger og høy sjø ble det med to livbåter satt kurs for New Foundland.   

  1. maskinist Olaf Egeland døde utpå natten den andre dagen og ble begravet i sjøen.  Natt til 26. januar frøs smører Michael Duffy ihjel. Den 20. januar byttet tre mann i motorbåten plass med fire av de mest forkomne i livbåten. Blant dem stuert Tørres Heggelund byttet plass med sin yngre bror motormann Sigurd Heggelund og kom senere vekk med livbåten. Ifølge sjøforklaringen er kapteinen feilaktig nevnt blant dem som skiftet båt. Den 20. blåste det opp til orkan. Slepetrossen som holdt båtene samlet brakk, og neste dag forsvant livbåten med sine 15 mann ut mot horisonten for aldri mer å bli sett. Jfr. Sjøforklaring.

Motorlivbåten ble etter ni døgn observert av et 2-motors Lockheed Hudson fly som var på vei tilbake til basen etter endt konvoipatrulje den 26. Flyet sirklet rundt livbåten og droppet en oljesekk festet til to livvester som inneholdt to termosflasker med varm drikke, epler, appelsiner, sigaretter og noen smørbrød fra flyets besetning. De skips brudne ble om ettermiddagen samme dag tatt opp av den kanadiske jageren HMCS «St. Claire» og brakt inn til Halifax den 27. januar. I alt 19 mann omkom ved «Nyholt» s krigsforlis, deriblant kaptein Andersen som var helt utmattet og døde ombord i jageren kort tid etter at de var blitt tatt opp. Mannskapet på jageren ville senke ham i havet, men etter sterke protester fra de norske sjøfolkene ble liket tatt med til Halifax.

Sjøforklaringen

På grunn av mannskapets helsetilstand var det ikke mulig å avholde sjøforklaring før den 23. april, på Camp Hill Hospital. Det fremkom under sjøforklaringen at «Nyholt» var godt utstyrt med redningsmateriell og gummidrakter som var en avgjørende faktor til at så mange overlevde ni døgn med isende vind og høy sjø.

De skips brudne var utmattet, stiv frosne og måtte hjelpes ombord av marinegastene og gitt god behandling.   De 21 overlevende ble ved ankomst til Halifax tatt imot av den norske  sjømannspresten Berthold Hindal, men ingen representanter fra det norske konsulat og Nortraship møtte opp. En del klarte å gå i land ved egenhjelp, men de mest forkomne ble tatt i land på båre og kjørt med ambulanse og innlagt på Camp Hill Hospital. 

Velferden

I mars 1941 åpnet norske eksilmyndigheter, ved Sosialkomiteen for sjøfolk i Amerika, et norsk velferds hus med leseværelse og kafé i Halifax. Sjømannskirken fikk forespørsel om å stå for den daglige driften, og assistent ved sjømannskirken i Montreal, Willy Moritz, ble utpekt som bestyrer. I 1942 kom så Berthold Hindal(1909-2002) fra stillingen som hjelpeprest ved sjømannskirken i Philadelphia for å ta opp arbeidet som sjømannsprest i Halifax, en stilling han skulle ha til krigens slutt ved siden av arbeidet ved velferdshuset i den norske marineleiren i Lunenburg og hvilehjemmet «Kongshaug».

I velferdshuset fikk Hindal innredet et kirkerom med god hjelp fra norske sjøfolk i byen. Men virksomheten ble flere ganger herjet av brann som følge av at mannskapene i leiren drev øvelsesskyting med raketter og bluss som skulle lande i sjøen, men uheldigvis landet på taket av kirken, forteller krigsseiler og skytter Petter Johan Blindheim fra Vigra
 som bosatte seg i Halifax etter krigen. Blindheim var den første nordmann som ble dekorert med den britiske Artic Star medaljen for sin innsats i murmansk-konvoiene. Informant: Jens Inge Egeland, Karmøy.

Maskinist Knut Mæland fra Etne, døde den 5. februar på hospitalet. Mæland kom fra det torpederte M/S «Taranger» til bergens-rederiet Westfal-Larsen og var passasjer ombord. Se mannskapslisten. For mange av de overlevende ventet et lengre sykehusopphold og rekonvalesent før de igjen kunne komme i tjeneste. På Camp s Hill fikk sjøfolkene samme dag besøk av Kronprins Olav og Kronprinsesse Märtha. Kronprinsparet var tilfeldigvis i området og de gav seg god tid til samtale ved sykesengene.

Harald Kittel Hansen født 22.11. 1890, død 11.11. 1952.

Tilsendt fra Arkivverket

1.styrmann fra 5.09. 1939 og formelt avmønstret 24. Februar 1942 M/T «Nyholt», skadet, torpedert. Arbeidsdyktig fra 27.03. 1944. Tilladelse til å arbeide på utenlandske skip fra 28.02. 1945 Ankom med fly fra Halifax til New York 4.08. 1942 ifølge Notraship.

3.styrmann Paul Hermansen(1907-1983) ble etter sykehusoppholdet overført til rekonvalesenthjemmet Kongshaug (Kings Hill), i Chester, og siden ansatt ved Nortrashipskontoret i Halifax hvor han arbeidet til høsten 1945. Ifølge Kristian Grutle, Lykling, kom han hjem til Norge i november 1945 og fikk for første gang se sin 6 år gamle datter. Frostskadene på bena medførte at Hermansen måtte oppgi sjømannsyrket og arbeidet frem til pensjonsalder som radiotelegrafist ved radiostasjonen til værvarslingen for Vestlandet. Artikkel i «Leidarsteidn», Bømlo tur- og sogelag 2010.

2. styrmann Størker Haaland, f. 12. juli 1911 i Haugesund. Ble 24. november 1936 påmønstret som 3. styrmann i Montreal. Haaland kom da fra rederiets D/S «Alaska» som båtsmann. Han rykket opp til 2. styrmann i februar 1938 og ble stående ombord til skipets krigsforlis. Ifølge krigsseilerregisteret arbeidet Størker Haaland ved Nortraship i Halifax fra 13. september 1944. Han ble etter krigen ansatt som hyresjef i rederiet Christian Haaland og døde 28. februar 1961.

Utdanning i Little Norway:

Johannes Bauge (1922-2005) erindrer fra sitt opphold i Canada:

«.. Jeg var en av de 19 som overlevde krigsforliset 18 januar. I Halifax, ble vi alle innlagt på sykehus. Jeg ble liggende i nærmere to måneder for behandling av frostskade på hendene, men var heldig og ungikk amputasjon.

Flere av de overlevende ble liggende på sykehus et par år og flere måtte gjennomgå amputasjoner. 2. styrmann fikk amputert begge bena mens 1. styrmannen måtte ta tærne. Etter halvannen måned på sykehus i Halifax ble Bauge sammen med 7-8 mann fra «Nyholt» sendt til King’s Hill i Chester som var et norsk rekreasjonshjem i Canada under krigen. Her ble Bauge værende frem til juni samme år, men følte seg fremdeles ikke frisk nok til å dra til sjøs og søkte seg inn på radioskolen i «Little Norway» i Toronto. Det britiske Ministry of War Transport forlangte tidlig i krigen at det skulle være tre telegrafister på alle skip. Inntil denne tid hadde det kun vært en telegrafist ombord i norske skip – vanligvis var dette kombinert med 3. styrmanns-jobben. Marinen hadde på denne tid utdanning av telegrafister i England, men hadde ikke kapasitet til å dekke behovet. Det ble da inngått en overenskomst mellom Nortraship og flyvåpenet om at sistnevnte skulle avlevere så og så mange telegrafister til handelsflåten, forteller Johannes Bauge som etter fullført eksamen våren 1943 ble stilt til tjeneste i handelsflåten.

Men når tiden i Toronto var ute, ble jeg sendt til Halifax og mønstret ut den 10. Juli 1943 som 2. telegrafist om bord i D/S «Lynghaug» på 4588 tdw.  til Johan Wides Rederi A/S, Bergen. Skipet var bygget i Vancouver, Canada i 1919 som «Canadian Trooper» og innkjøpt til Haugesund i april 1930 av skipsreder Lars Mæland og registrert på Dampskips-A/S Lynghaug. Solgt i 1932 til Bergen som vist ovenfor. Johannes Bauges krigsseilas i artikkel operasjon «Goosberry» juni 2019.

Ubåten «U 87», som torpederte «Nyholt», senket 5 allierte handelsskip med en samlet tonnasje på 38,014 brt. Ubåten møtte sin endelige skjebne 4. mars 1943. Denne dagen var ubåten, fremdeles med Berger som skipssjef, på patrulje vest av den portugisiske havnebyen Leixoes da den ble observert og senket av enheter fra den canadiske marine. Senkningen ble utført av korvett HMCS « Shediac» og destroyer HMCS «St. Croix». Alle de 49 om bord i ubåten omkom. Jfr. Uboat.net.

Kilder og henvisninger:

«Krigsseileren», temahefte for Havnedagene i Haugesund 2012, Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

«Våre motorskip»,  Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn. Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn.

«Sjøfolk i krig». Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Leif M. Bjørkelund.

Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.

Sjøforklaringer fra 2. Verdenskrig, Norsk maritimt museum, Oslo.

Våre falne/Minnehallen i Stavern.

Leidarsteidn, årshefte for Bømlo Tur- og Sogelag 2010.

Artikkel i Haugesunds Avis 27.04.2002. Johannes Bauges 80 årsdag.

Warsailors.com

uboat.net

Intervjuet av Leif M. Bjørkelund:

Lettmatros, etter krigen kaptein Magne Risanger (f. 1919 d. 2008), Haugesund. Februar 1997.

Lettmatros, radiotelegrafist, etter krigen kaptein Johannes Bauge (f. 1922 d.2005), Haugesund. oktober 1994.

Informasjon fra Jens Inge Egeland som har engasjert seg med å oppspore norske krigsseilere som bosatte seg i USA og Canada etter krigen. Han er født og oppvokst på Karmøy, men emigrerte til USA i 2019. 

Mannskap – og passasjerliste over omkomne og overlevende fra «Nyholts» forlis 18 januar 1942

Liste over de blant mannskapet som omkom under «Nyholts» krigsforlis:

Kaptein Alf Petter Andersen, 11.01.1892, Hvaler i Østfold.

Matros Joakim Erstad. 19.05.1913, Haugesund.

Lettmatros   Lauritz Fransen,   3.01.1924, Skåre.

1. maskinist Olaf Egeland, 30.01.1896, Haugesund.

3. maskinist Gunnar Jacobsen,   12.09.1909, Jeløy.

Elektriker Christian Johnsen, 8.12.1912, Fjelberg.

Motormann Ragnvald Skåland, 20.07.1908, Arendal.

Motormann Torvald Karlsen, 4.06.1910, Røyken.

Motormann Oscar Abrahamsen, Ankenestind.

Smører Henrik Henriksen, 2.12.1916, Skåre.       

Smører Michael Duffy, 2.07.1899 britisk.

Smører Emil Hornfelt   10.03.1914, Kanadisk.

Stuert. Tørres Heggelund, 5.02.1904, Etne.

Kokk Kåre Dahl. 20.09.1919, Avaldsnes.

Byssegutt Harry Hopeland, Bergen.

Messegutt Edward Worthington, britisk.

Messegutt Albert Adams, 3.10.1924, britisk.

Liste over omkomne passasjerer:

Knut Martin Mæland, f. 16.03.1901 Etne i Sunnhordland, gift og bosatt i Haugesund. Maskinmester på Westfal-Larsens  M/S «Taranger», og kom stygt til skade da skipet ble senket 2. mai 1941 av ubåt 150 nautiske mil Sør vest av Reykjavik. Reiste som passasjer med M/T «NYHOLT», og ble syk etter at skipet ble torpedert 18 januar 1942. Hans hustru, Ada Hildegard Leirevåg, som oppholdt seg i USA var underveis for å besøke sin mann, men nådde ikke frem før han døde på hospitalet i Halifax 5. februar 1942. Gravsatt i Stavanger.

1.styrmann Halvor Sverkelid, f 12.09.1909 i Kristiansund, gift og bosatt i Odda. Han var en av de 7 overlevende fra D/S «Ila», til Trondheim-rederiet Peter T. Lykke som ble torpedert  15. oktober 1941 p.r. i konvoi SC 48 fra Sidney – Glasgow. De overlevende ble tatt opp av den franske korvett «Minosa» og ført inn til Reykjavik den 20. Sverkelid reiste som passasjer for å gå ombord i ny båt og omkom da «Nyholt» ble torpedert 18. januar 1942.

Liste over passasjer som ble reddet:

Sanitetsløytnant Adam Egede Nissen (1911 – 1997), Oslo. Nissen som i 1973 beskrev krigsseilersyndromet, skulle tjenestegjøre i New York og var med som passasjer.

Han var utdannet lege og var bror til Gerd Egede Nissen som under krigen ble gift med forfatteren Nordahl Grieg.

Liste over de i mannskapet som ble reddet:

1. styrmann Harald Kittil Hansen, 22.11.1890, Steigen, bosatt i Haugesund.

2. styrmann Størker Haaland, 12.07.1911, Haugesund.

3. styrmann/telegrafist Paul Edvard Hermansen, 17.11.1907, Lykling, Bremnes.

Båtsmann Valades Burba, 17.08.1911, dansk.

Tømmermann Sofus Salamonsen, 24.06.1894, Gildeskål, bosatt Eltravåg,Sveio.

Matros/skytter Trygve Olsen, 8.08.1916, Larvik.

Matros Håkon Østgård, 27.08.1915, Kristiansand.

Matros Ingvald Knarvik, 12.12.1904, Herdla.

Matros Oscar Kipperberg, 2.12. Ålesund.

Matros Sven Aksel Widell, 18.02.1918, svensk.

Matros Halvor Asmundrud, 18.07.1910, Sandsvær.

Lettmatros Johannes ange, 29.04.1922, Skåre.     

Lettmatros Johannes Bauge 27.04.1922, Haugesund.

Lettmatros Louis Rolfsen, 1.12.1920, Stavanger.

2. Maskinist  Håkon  Stene,   1.08.1908,  Laksevåg.

Assistent Jacob Strømsnes, 22.10.1905, Skåre.

Pumpemann Alfred Nilsen, 14.10.1898, Haugesund.

Motormann Harry Achre, 1.07.1914, Stavanger.

Motormann Sigurd Heggelund, 4.07.1920, Etne.

Kommende krønike-artikkel for mars: M/T «O. A. Knudsen» går tapt ved Bahamas islands.

«Nyholts» seilingerseptember-  april 1940:

Ankom 28.09.1939 Houston, Texas, USA.

Avreise 30.09. Houston med ankomst 11.10. Guayaquil, Ecuador.

Avreise Guayaquil og ankom 28.10.  San Pablo Bay, San Fransisco.

Avreise  31.10. Ankomst 22.11. Osaka, Japan, avreise 22.11. Shimitsu, Japan.

Avreise Shimitsu og ankom13.12. San Pedro, USA.

Avreise 15.12. San Pedro med ankomst Kudamatsu, Japan.

Avreise  Kudamatsu med ankomst 07.02.1940 San Pedro  Los Angeles, USA.

Avreise 09.02. for Yokohama, Japan.

Avreise Yokohama med ankomst 29.03.1940 kl. 05.45 San Francisco.

Avreise 09.04.1940 og ankom 21.04. til Balboa, Panana.

Informant: Arne Kjell Vold, Haugesund, sønn av Alfred Vold som seilte som matros på M/T «Nyholt» fra 18. september 1939 til sykeavmønstring i New York november 1941.