Haugesund-tankere i faresonen

publisert i Haugesunds Avis juni 2016

Av Leif M. Bjørkelund

Den norske tankflåten

Ved krigsutbruddet i september 1939  bestod den norske tankflåten av 265 skip, og utgjorde 42 prosent av handelsflåten med en samlet tonnasje på 1,8 mill. bruttotonn og var den 3. Største tankflåte i verden. Storparten av tankflåten bestod av motortankskip som var bygget i 1930-årene. I de avgjørende krigsårene 1941 og 1942 fraktet norske tankskip omlag 40 % av oljeforsyningen til Storbritannia. Uten olje ville krigsflyene blitt stående på bakken, krigsskipene blitt liggende i havn og krigsindustriens hjul blitt stående stille. Den norske handelsflåten var hovedårsaken til at Norge ble regnet som en reell bidragsyter til de allierte styrkene, og dette skulle få stor politisk betydning. Også den økonomiske inntjeningen fra handelsflåtens krigsseilas skulle bli en av bære-bjelkene i arbeidet med å bygge opp egne norske avdelinger for fly, marine og hær, i utlandet.

Haugesunds tankflåte

Omlag 90 prosent av Haugesunds flåte kom til å befinne seg utenfor tysk kontrollert farvann og utgjorde et viktig bidrag med tilsammen 87 handelsskip for de alliertes innsats. Tonnasjen var på 470.000 tdw. og utgjorde omlag 10 prosent av Nortraships samlede flåte i 1940. Haugesund hadde en moderne tankflåte som var av betydning for oljeforsyningen til de allierte, og var på 150.000 tdw.  Inklusive hvalkokeriet «Suderøy» og transporttankeren «Suderholm», bestod tankflåten av 13 skip.

Knut Knutsen O.A.S, som i 1928 overtok sitt tredje tankskip var en av de mest optimistiske tankrederne i Haugesund, kontraherte i løpet av april/juli 1929 tre 14.000 tonns motortankskip ved A/B Götaverken i Gøteborg.Den overnevnte tankskipsserien var den siste av i alt åtte som ble levert fra A/B Götaverken i tidsrommet 1926 til 1934 og omfattet 43 tankskip hvoav 33 var for norsk regning. Det første av tankskipene ble levert i januar 1931 som «Kaia Knudsen» for Skibs-A/S Samuel Bakke. Skroget ble levert fra Blohm & Voss A/G i Hamburg, men utrustet ved A/B Götaverken. Kontraktsprisen lød på 2,4 mill. svenske kroner. Tonnasjen var 9.063 brt. og 14.240 tdw. Målte o.a. 489,6 br. 64,4 d. 35,5 fot. Maskineriet bestod av 2 – 6 syl. 4-Takts Enkelvirkende Burmeister & Wain dieselmotorer, lisensbygget av Götaverken, som utviklet 3400 bhk. 2 propellere og kom opp i en fart av 11 knop på last. Ifølge skipslisten passerte «Kaia Knudsen» Kapp det gode håp den 8. februar på sin «jomfrureise» til Antarktis for å laste hvalolje til Europa. Skipet ble ført av Gustav Fjærtoft (1896-1964), Førde i Sunnhordland, men senere bosatt i Haugesund.

Tankskip nr. 2 gikk av stabelen 16. mai 1931 og ble overlevert i desember som «Anna Knudsen» til Dampskips-A/S Jeanette Skinner. Skipets første fører var John Bakke (1891-1971). Jfr. artikkel januar 2015, «Seilas under nøytralitsflagg». Det siste av tankskipene ble levert i mai 1934 som «John Knudsen» til Skibs-A/S Hilda Knudsen. Skipets jomfrureise gikk til Abadan i Persiske Gulf med Gustav Fjærtoft som fører.

I 1937 ble kaptein Fjærtoft beordret til Gøteborg for å ta ut rederiets linjeskip M/S «Elisabeth Bakke» som var under bygging ved A/B Gøtaverken. Han ble da avløst av Sigurd Samuelsen som førte «John Knudsen» til 1940. Jfr. Artikkel 27. november 2015, «om episoder og internering».

Krisen i verdenshandelen som oppstod etter børskrakket på Wall Street oktober 1929 slo også negativt ut på tankmarkedet og beskjeftigelsen av tankflåten utover på 1930-tallet ble preget av opplag og kortvarige slutninger til lave fraktrater. Da krisen var på sitt verste lå omlag 25 prosent av verdens tanktonnasje i opplagsbøyene. Bøvågen ved Avaldsnes ble i nevnte periode flittig brukt.

I samme tidsperiode ble byens tankflåte tilført ytterligere fire nybygg. Det gjaldt 12.000-tonnerne til Chr. Haaland og H.M.Wrangell levert i 1931 som «Nyholt» og «Noreg». Wrangell og Knutsen fulgte opp i 1938 med «Gard» og «O.A.Knudsen» på henholdsvis 12.600 og 16.150 tdw.

Den 16. november 1938 avløste John Fagerland (1896-1975) kaptein Lyder Torstensen på «Kaia Knudsen».
John Fagerland ble født 8. november 1896 på Fagerland, Valestrand i Sunnhordland. Han dro til sjøs 1912 og tok styrmann- og skipsførereksamen i Haugesund i 1916 og 1920. Krigsforliste 1. april 1917 med Knutsen-rederiets 2400-tonner D/S «Lisbeth» på reise i ballast Rotterdam-Swansea. Skipet ble skutt i senk NV av Maas fyrskip av tysk ubåt «UB 23» og Fagerland som var 2. styrmann forteller at besetningen ble tatt opp etter 7 timer i livbåtene av en hollandsk fiskekutter.  Fagerland bosatte seg i 1920 i Haugesund, giftet seg 1928 og familien fikk tre barn. Seilte som styrmann i 1920-årene med haugesundskipene, «Haraldshaug», «Solhaug», «Veni», «Suderøy» og fikk sin første kommando på M/S «John Bakke» i 1929. Fagerland ble tilknyttet Knutsen-rederiet til han gikk av, og førte «Kaia Knudsen» gjennom alle krigsår, kun avbrutt fra november 1941 til februar 1942, og ble først avløst 18. april 1946.

Tankskipet lå opplagt i Bøvågen fra august 1938 og kom ut i fart 26. februar 1939. Utførte et par reiser fra Mexico gulfen til Europa og ble etter utlossing i Zeebrugge beordret til Haugesund, og avgikk til Gøteborg hvor skipet gjennomgikk 8-års klassing fram til 14. september. Avgikk hjembyen etter proviantering og komplettering av mannskap den 16. og satte kurs nordover norskekysten. Stakk til havs den 19. september 1939 etter å ha kvittet los ved Runde. I følge skipets dekkjournal forløp reisen i Nord-Atlanteren uten å bli observert av Royal Navys Northern Patrols kontrabandekontroll og ankom uten noen episoder til Curacao for lasting den. oktober.

«Kaia Knudsen» var et av de mange norske tankskip som vinteren 1939/40 ble beskjeftiget i oljeimporten til Norge og Danmark.

Avgikk fra Danmark 3. januar 1940 til Aruba for å laste for København.  Under tilbakereisen, lastet med 13.085 tonn dieselolje og bensin, reddet Kaia Knudsen 13 mann fra det britiske «Earamler» i sterk storm i Nord-Atlanteren. Kaptein Fagerland skrev følgende rapport om denne hendelsen: «I februar 1940   reddet vi et engelsk skipsmannskap i Nord-atlanteren. Lukene på havaristen var brukket ned og da kapteinen var redd for at skipet snart kunne synke, ble redningsarbeidet foretatt om morgenen før det ble lyst.» Kaptein Fagerland berømmer i sin rapport styrmann Asbjørn Dishington Johnsen (1907-1982) som i 1953 til 1957 ble fører av rederiets hvalkokeri «Suderøy», og som den gang gjorde et meget godt arbeid som fører av livbåten. «Kaia Knudsen» anløp 18. februar Haugesund for proviantering og utskifting av mannskap. På grunn av store is mengder i Skagerrak ble skipet liggende en uke i hjembyen før reisen kunne fortsette og etter nok en ukes venting i Kristiansand, ble oljelasten endelig losset i Nyborg. Den 18. mars anløp «Kaia Knudsen» hjembyen – for siste gang før Norge kom med i krigen –  på reise i ballast til Curacao hvor hun skulle laste for Norge.

I Nortraships tjeneste M/T «Kaia Knudsen» avgikk  fra Curacao 7. april  bestemt for Bergen og Oslo med 13.000 tonn bensin. Tankskipet hadde følge med rederiets Suderøy-ekspedisjon som var på hjemreise etter fullført fangst i Antarktis. Etter seilingsplanen skulle hjemreisen, på grunn av krigsfaren, gå via USAs østkyst, nord om Island og følge norskekysten sørover. Men meldingen om tysk invasjon av Norge 9 april endret alle planer og kaptein Fagerland besluttet etter skipsråd å legge om kursen for Hampton Roads der man ville avvente nye seilingsordre.

Den 13. april kom en ny melding fra Norges Reder Forbund som nå var under tysk kontroll, med oppfordring til alle norske handelsskip i utenriksfart om å søke nøytral- eller tyskkontrollert havn. Meldingen var undertegnet av Quislings skipsfartsminister, tidligere kaptein på Norske Amerikalinjes S/S «Stavangerfjord», Kjeld Stubb Irgens. Men ingen norske skipsførere etterkom denne oppfordringen.

«Kaia Knudsen» ankom Norfolk i Virginia den 14. april for nye seilingsinstrukser. Ifølge kaptein Fagerland kunne den norske legasjon i Washington imidlertid ikke gi noen anvisning, men det britiske konsulat i Norfolk gav garanti for både skip og last.  Betingelsen var at skipet måtte seile til Halifax og ta konvoi videre til britisk havn. Det hele ble ordnet med god hjelp av den norske konsul i Norfolk, Anders Williams. «Kaia Knudsen» anløp så Halifax og sluttet seg den 26. april til konvoi HX 38 på 30 skip. Ved New Foundland-bankene kom konvoien inn i tett tåke og skipene ble splittet. «Kaia Knudsen» fulgte vise-commodoren, og da tåken lettet var det kun 10 skip som fulgte denne.  Men reisen videre forløp uten noen hendelser og ble først beordret til Portsmouth, men omdirigert til Southampton den 12. mai der lasten ble losset.

losset.

For kaptein John Fagerland og hans besetning ble dette innledningen til en årelang og krevende krigsseilas. Tankeren krysset Atlanteren 51 ganger, der de fleste reisene var som «Escort Oiler», utseilte en distanse på 280.510 nautiske mil som tilsvarer 13 ganger rundt jorden ved ekvator, og fraktet 435.818 tonn olje.

Den 23. april 1940 ble disponeringen av den frie norske handelsflåten formelt overført til den norske stat i regi av «Nortraship» som nå ble etablert i London.  Under 1940 var fire av Knutsens tankskip beskjeftiget i olje frakt til franske havner. Det gjaldt de tre nevnte søsterskipene og «Hilda Knudsen». «Anna Knudsen», kaptein Lyder Torstensen (1893-1962), og «John Knudsen», kaptein Sigurd Samuelsen (1892-1964), var i juni underveis fra Mexico gulfen med oljelast bestemt til henholdsvis Casablanca og Toulon. Da meldingen om fransk våpenstillstand med tyskerne ble kringkastetover BBC den 22. juni, endret «Anna Knudsen» etter skipsråd kursen til Halifax for å avvente nye instrukser. «John Knudsen» ble internert i Oran 27. juni. Jfr. Art.27. november 2015, «Om episoder og internering».

«Hilda Knudsen», kaptein Trygve Braathen, var den 9. april på reise fra Covenas, Colombia, til Le Verdon ved Gironde-munningen. «Hilda Knudsen» ble sluttet for en ny olje frakt til Frankrike og avgikk Houston, Texas bestemt for Le Havre via Brest. Underveis ble skipet først omdirigert til Hampton Roads og senere beordret til Bermuda hvor hun sluttet seg til østgående konvoi BHX 50 den 12. juni. Men ble under veis tilbakekalt til Bermuda hvor oljelasten ble losset.    

«Kaia Knudsen» gikk den 18. mai inn på et charter til den franske stat for frakt av olje fra Curacao til River Clyde. Men etter den franske våpenstillstanden med Tyskland 22. juni 1940, ble befraktningen overtatt av Ministry of Shipping som fra og med mai 1941 endret navn til Ministry of War Transport. «Kaia Knudsen» avseilte fra Southampton i mai i konvoi OA 150 for Corpus Christi, Texas. Her ble skipet liggende fra 10. juni til 15. september. Avgikk 16. via Galveston til Kingston, Jamaica for ordre. Lastet 29. september på Curacao og seilte i konvoi BHX 80 fra Bermuda til Halifax. Sluttet seg til østgående konvoi HX 80 og ble etter en begivenhetsløs seilas møtt av innseilingeskorten vest av Irland med ankomst River Clyde den 26. oktober.

Skipets reise i konvoi HX 80 foregikk uten rapporterte episoder og er et eksempel hvor tilfeldighetene spilte inn under krigen. Konvoi HX 79 som seilte ut fra Halifax en uke tidligere ble angrepet av fiendtlige ubåter, men HX 80 gikk fri.  Ubåtkrigen mot de nordatlantiske konvoirutene tok en alvorlig vending da de tyske ubåtene endret taktikk og begynte å operere i såkalte «ulveflokker». Fra midten av oktober strømmet tapsmeldingene inn til Admiralitetet i foruroligende grad og omfattet både handelsskip som seilte uavhengig og de som fulgte med i transatlantiske konvoier. Det var først og fremst de store tapene i relativt sterkt eskorterte konvoier som bekymret britene aller mest. 

Like etter å ha mottatt de siste og dystre konvoirapportene fra de nordlig Atlanter hav, kalte statsminister Winston Churchill den britiske forsvarskomiteen sammen til møte. Med øyeblikkelig virkning ble det bestemt å frigjøre Marinens eskortefartøyer fra invasjonsberedskapen på østkysten og fordele dem til konvoiforsvaret i vest Jfr..Nortraships flåte bind I.

Konvoiene som ble utsatt for den nye angrepstaktikk var: Vestgående konvoi OB 229 med 30 skip der de norske «Dokka» og «Cubano» gikk tapt. De største tap ble påført konvoi SC 7 –  en 7- mils konvoi med 30 skip som mistet 21 skip mellom 16. og 18. oktober, blant dem det norske «Snefjeld» av Bergen. Med i nevnte konvoi fulgte også Rich. Amlies D/S «Sneland I.» Jfr. H. Avis mai 2020.

Konvoi HX 79 med 49 skip og sterk eskorte, mistet 12 skip den 20. oktober.  Den tyske ubåtstyrken som hadde gjort så store innhogg i konvoiene trakk seg ut av operasjonsområdet av mangel av torpedoer. Og da Konvoi SC 8 med bl.a. D/S «Facto», til B. Stolt-Nielsen & Sønner i Haugesund, seilte ut fra Sydney den 30. Oktober og inn i faresonen var der stille, bare stormen brakte uorden i rekkene av slingrende handelsskip.

Den tyske krigsmarine besluttet i samme periode å sette inn overflateskip i slaget om Atlanteren. Lommeslagskipet «Admiral Scheer», som nå var klassifisert som tung krysser, avgikk Gotenhaven (Gdynia) 29. oktober, under kommando av kapitan zur See Krancke, stakk til havs fra norskekysten og passerte usett gjennom Danmark-Stredet. Den 5. november observerte krysserens speiderfly en østgående konvoi med 37 handelsskip. Det gjaldt konvoi HX 84 underveis fra Halifax eskortert av hjelpekrysseren «Jervis Bay» under kommando av Captain Fegen. Det ble gitt ordre om spredning av skipene i konvoien da «Admiral Scheer» dukket opp i horisonten ved 17-tiden. Captain Fegen gikk til motangrep på sin overlegne motstander, men hjelpekrysseren stod snart i flammer etter en kortvarig kamp. Captain Fegen ble for denne heltedåd hedret med Victoria korset post mortem.  «Admiral Scheer» opptok jakten på konvoien og fem handelsskip ble innhentet og senket, og flere skadet. Med i konvoien fulgte de norske; M/T «Sommerstad», A.F. Klaveness, Oslo, D/S «Hjalmar Wessel», A/S Borregaard, Sarpsborg og M/T «Solfonn», Sigval Bergesen i Stavanger. Sistnevnte ble levert i mars 1939 fra Deutsche Werft i Hamburg og var rederiets nyeste tilvekst før krigen. Samtlige av de norske skipene klarte å komme seg unna i ly av kveldsmørket. 

Angrepet mot de transatlantiske konvoirutene fikk den konsekvens at konvoier ble omdirigert og holdt tilbake som igjen rammet forsyningene til Storbritannia. De tyske ubåtene måtte nå søke over større områder og antall senkede handelsskip for november ble 32 skip mens tapene for oktober var 66. Admiralitetet iverksatte sine mottiltak med en intens jakt på den tyske krysseren som trakk seg ut av området til de sørlige Atlanter hav og Indiske hav.  

Arthur Miljeteig fra Svelland i Skånevik, seilte i Nortrashipflåten i alle krigsårene og fikk erfare konvoifarten på Atlanteren på sitt verste med flybombing og torpedering. Etter krigen styrmanns- og skipsførereksamen og var sjømann til han gikk av for aldersgrensen. Miljeteig bosatte seg med familie i Våg i nåværende Tysvær. Han dro til sjøs i desember 1939 som førstereisgutt ombord i Peder Lindøes D/S «Erling Lindøe». Avgikk Haugesund for Rotterdam med silde last og lastet så koks for Oslo. Ved ankomst på nyåret måtte skipet på verksted for reparasjon av dampkjelene og mesteparten av mannskapet ble avmønstret. I februar ble Miljeteig forhyrt på Westfall Larsens D/T «Malmanger», og seilte med dette skipet til han ble av mønstret i Glasgow 15. oktober 1940. I begynnelsen av november mønstret han gjennom det norske konsulatet i Glasgow som jungmann på M/T «Hilda Knudsen» som nå lå på verksted i Port Glasgow sammen med rederiets M/T «Kaia Knudsen» for montering av kanon og antiluftskyts.  «Hilda Knudsen» var bygd 1928 på Nakskov Skipsværft og var på 14.100 tdw. Og hadde siden 1934 blitt ført av Trygve Braathen fra Vestfold.

Den 26. november sluttet «Kaia Knudsen» og «Hilda Knudsen» sammen med D/S «Rinda» av Tønsberg seg til vestgående 9 mils konvoi OB 250.  Begge de to Knutsen-tankskipene hadde siden oktober/november ligget på verksted i Port Glasgow og var nå iført full krigsmundur, gråmalte, armert med kanon akterut og med Hotchkiss maskingeværer på brovingene. Jungmann Arthur Miljeteig forteller at konvoien kort tid etter avreise ble angrepet av tyske bombefly. Konvoien befant seg da vest for Irland og angrepet kom om formiddagen. Eskorten var nærmest ingen ting, kun et par armerte trålere med en mindre kanon på forskipet. Men ingen av skipene ble direkte truffet, men et svensk lasteskip fikk en mindre skade på en av lastebommene. Eskortefartøyene måtte etter tre døgns seilas snu på grunn av liten bunkersbeholdning. Konvoien ble oppløst og handelsskipene fortsatte reisen alene. «Kaia Knudsen» var sluttet for lasting på Curacao og «Hilda Knudsen» satte kurs for New York. Se kommende artikkel «Med Hilda Knudsen gjennom fred og krig”.  

Bomber over Milford Haven

Den 26. februar 1941 var «Kaia Knudsen» tilbake i Curacao etter fullført reise til River Clyde.Avgikk fra Halifax via Bermuda 14. mars i konvoi HX 114 bestemt for River Clyde. Underveis ble konvoien som bestod av 41 handelsskip forsinket med flere dager på grunn av storm og tung sjø. Mange av skipene i konvoien var eldre kullfyrte dampere som ikke kunne holde større fart enn 8 knop og spydde ut mengder av svart røk som kunne sees på lang avstand. I følge Atle Skarstens bok «Sola, sjøen og krigen» ble det på nevnte konvoireise ombord i M/T «President de Vogue», til Stavanger-rederiet Sig. Bergesen d.y., observert et større marinefartøy i horisonten som senere viste seg å være det tyske slagskipet «Gneisenau» som i mars opererte i Nord-Atlanteren sammen med søsterskipet «Scharnhorst» og den tunge krysseren «Admiral Hipper» under kodenavnet operasjon Berlin i tidsrommet 25. januar til 23. mars. Men til alt hell ble konvoien ikke observert og kom vel i havn den 31. mars. Med i konvoien fulgte syv tankskip hvorav fire ble beordret til Milford Haven. Milford Haven ligger ved elven Pembroke i Wales, som under krigen var Storbritannias viktigste raffinerings- og oljeterminal.  
To av dem var de norske, «Kaia Knudsen» som utførte sin syvende konvoireise og M/T «Hidlefjord» på 11.750 tdw. og levert 1928 til rederiet Kornelius Olsen i Stavanger. Det var frisk bris fra sør, regnbyger og tung sjø. Om morgenen kl. 09.30 den 1. april da konvoien som seilte i to kolonner under eskorte av to armerte trålere, befant seg i St. George kanalen 15 nautiske mil NNW av Smalls fyr ved innseilingen til Milford Haven, ble de angrepet av to tyske bombefly fra base i det okkuperte Frankrike. Luftwaffe hadde, etter Frankrikes fall juni 1940, skaffet seg et godt utgangspunkt for angrep rettet mot alliert skipsfart rundt de britiske øyer og Biscaya. Tankskipene ble truffet av bomber og flere av dem stod snart i flammer.»,

M/T « Hidlefjord» som seilte ved siden av «Kaia Knudsen» ble truffet av to bomber i tank nr. 2 om babord, og skipet, som var lastet med 10.000 tonn bensin, stod snart i et flammehav. Kun fem mann ble reddet mens kaptein Hans Gullestad og 28 mann, derav seks briter omkom. Blant de overlevende var styrmann Thorvald Brown, f. 1909 i Stavanger. Han tok militærutdanning og ble som utskr, løytnant beordret om bord i den norske ubåten «Uredd» og kom vekk i februar 1943 på Helgelandskysten under hemmelig oppdrag – operasjon Seagull – og 42 mann omkom.     

Kort tid etter ble de britiske tankerne «Chesapeak» og «San Conrado»satt i brann.  «Kaia Knudsen» gikk klar det første angrepet, men ble kort tid etter angrepet akten fra og rammet av to 250 kilos bomber som gikk gjennom babord båtdekk og eksploderte i hovedtank nr. 8.  Stormbroen ble revet løs og midtskipet ble beskutt med maskin-geværild. Til alt hell ble lasten som bestod av 14.000 tonn tungolje ikke antent. Hovedmaskineriet stoppet og det oppstod en rekke rørbrudd med påfølgende lekkasjer på brennstoff, smøreolje og kjølevannssystem. Også strømforsyningen ble slått ut og all forbindelse til broen brutt. Maskinbesetningen arbeidet iherdig med å utbedre skadene og for halv fart på motorene klarte man ved hjelp av nød styringen å ta skipet inn til havn den 4. april.

Skipets 3. styrmann, Olav Gerhard Skogseide, ble alvorlig skadet og døde den 2. April på hospital i Milford Haven. Han var født 21. januar 1909 i Strandebarm, Varaldsøy, men hadde bostedsadresse i Haugesund. Sønn av fabrikkarbeider Even Olai Skogseide og Anna Maddelen Knutsdatter. Skogseide hadde siden 1934 seilt med rederiets «Ida Knudsen» og «Anna Knudsen». Styrmann sertifikat i mai 1937 og ble påmønstret 3. styrmann på «Kaia Knudsen» den 22. februar 1940. To mann fikk lettere skader og den ene ble tatt med til hospital i land. Etter at bombeskadene var midlertidig utbedret, avgikk skipet i midten av april til Avonmouth i Bristol-kanalen for lossing. Under havneoppholdet ble det foretatt en del på og avmønstringer, og «Kaia Knudsen» avgikk Avonmouth den 6. mai for neste dag å slutte seg til vestgående konvoi OB 319 fra Liverpool. I samme konvoi fulgte de norske, «Egda», «Grey County», «Nova», «Polartank» og den norskeide panama-registrerte «Norvinn». Konvoien ble oppløst den 13.mai og «Kaia Knudsen» ankom New York 25. mai hvor skipet gjennomgikk et to måneders verkstedsopphold og var seilingsklar først i begynnelsen av august.

Søsterskipet, «Anna Knudsen», skulle på samme tid få føle følgene av luftangrep rundt sørkysten av England. Som tidligere omtalt var skipet i juni-dagene 1940 underveis til Casablanca, men begivenhetene på krigsfronten førte til at kursen ble lagt om til Halifax. Avseilte 29. juni med oljelasten om bord for Curacao hvor hun ankom 8. juli. Etter nærmere syv ukers venting ble oljen losset og avgikk 25. August fra Curacao og ankom Port of Spain, Trinidad, den 27 for montering av degaussing kabel til vern mot magnetiske miner.

Styrmann Eliassen forteller: «..da vi endelig ble ferdig med utrustningsarbeidet, tok vi inn fuel-oljelast for Storbritannia. Fra Trinidad gikk vi til Bermuda. Om bord gikk rykter om at der skulle vi få montert kanon på plattformen akter, og så skulle vi gå i konvoi derfra. Etter ankomst Bermuda ville marinemyndighetene at vi skulle fortsette reisen til Storbritannia uten kanon. Dette ville ikke kapteinen godta, og vi ble da beordret til å gå til Halifax. I Halifax ble det montert en brukt kanon på plattformen akter, og muligens var det der vi også fikk 2 Oerlikon guns på brovingene. Noen av dekksfolkene var i land for å få instruksjon i bruken av skytset. Etter monteringen fikk vi også noen engelske «gunnere» ombord. De skulle holde skytset i orden og bemanne det. Etter avgang gikk også de vakter, og kanonen akter var da hele tiden bemannet.» Avgikk ifølge seilingslisten fra Halifax 29. november og fulgte med i transatlantisk konvoi HX 92 til River Clyde med ankomst Gourock 12. desember 1940. Under oppholdet på Trinidad i oktober ble det foretatt endringer blant besetningen. 1 Styrmann Karsten Frøvik mønstret av og 2. styrmann rykket da opp til første, og Kristian Eliassen som hadde stått ombord som 3. styrmann/telegrafist fra oktober 1939, avløste 2. styrmann Olav Hjartnes som ble ny 1. styrmann. Båtsmann Thorvald Olsen, som hadde styrmannspapirer, ble ny 3. styrmann.

Den 12. januar avgikk «Anna Knudsen» i ballast fra River Clyde og sluttet seg til vestgående konvoi OB 273. Konvoien ble oppløst den 16. og handelsskipene fortsatte reisen på egen hånd. «Anna Knudsen» ankom uten noen rapporterte hendelser til New York 29. januar hvor skipet gjennomgikk dokking og bunnsmøring ved skipsverftet på Staten Island. Gjennomgikk ettersyn av skrog, utskifting/ dikking av nagler, montering av ny degaussing kabel og utstyrt med motorlivbåt. Avgikk ifølge skipsloggen fra New York 11. februar for Trinidad og lastet brenselolje i tiden 20. til 23. februar i Port of Spain for Storbritannia. Seilasen fra Trinidad foregikk alene via Bermuda til Halifax, og avgikk derfra den 21. mars i konvoi HX 116 bestemt for Milford Haven. Ankom 10. april. Men fortsatte to dager etter i kystkonvoi for Falmouth.

I følge skipsloggen er det gjort følgende beskrivelse om reisen: Bristol kanalen. På reise fra Milford Haven til Falmouth lørdag 12. april 1941. Kl. 9.45 begynte å hive opp ankeret kl. 10.00 ankeret oppe, Svingte rundt og fortsatte ut havnen etter kapteinens kommando. Kl. 10.45 passerte sperringen. Kl..12. 40 logg satt 19. Logg obs 12. Kl. 12.50 21 St. Govens fyrskip tvers 2 n. mil av. Kl. 15.30 41. Helwist fyrskip. Retv. øst 45 2, 5 n. mil av. Kl. 19.20 68.  Lundys Island tvert 5,5 n. mil av. Ved 22 tiden blev konvoien angrepet av fiendtlige fly og ved 23.30 tiden blev der kastet ned to eller tre bomber som eksploderte ca. 15 meter aktenfor Anna Knudsen og forårsaket kollosal rystelse i hele skipet. Sign. styrmann O. Hjertnes og kaptein L. Torstensen.

Motormann Erling Hervik som hadde stått om bord siden 12. november 1938, var i 1941 forfremmet til maskinassistent (4. maskinist) forteller: «Eg var på vakt i maskinen da angrepet kom. 1. Maskinisten kom ofte ned i maskinen for å spørje om alt var Ok, og mens han var nede i maskinen så small det. Dørkplatene i maskinrommet flaug «vegg i mellom», men hovedmaskinene gjekk normalt. Men Severin Simonsen, frå Skudeneshavn, var ein roleg og sindig kar. Han tok meg på aksla og sa «Ta det berre roleg». Frå brua blei det telefonert dei ville vite om det var skade på maskineriet? Eg svara at eg ennå ikkje hadde fått sett over nokon ting og bad dei vente litt. Eg og Simonsen gjekk rundt i maskinen for å sjekke og fann ikkje noko alvorleg skade. Men reservepropellakselen som hang i kraftige klammer i tunellen, hadde forskyve seg fleire tommar. Sjokket frå bombeeksplosjonen hadde altså flytta den tunge reserveakselen.»

Men ingen av besetningen ble skadet og «Anna Knudsen» kom seg velberget i havn neste dag. Avgikk den 30. april fra Milford Haven og sluttet seg til konvoi ON 317 for Curacao.

Erling Hervik hadde på denne tid skiftet båt. Ifølge sjøfartsbok avmønstret 14. april 1941. Etter en kortvarig ferie ble han påmønstret 29. mai som donkeymann på Den norske Amerika Linjes D/S «Tanafjord». Avgikk Liverpool i juli via Trinidad og Cape Town bestemt for Midt-Østen. Etter to rundreiser via Cape Town gikk Hervik i land ved skipets ankomst til Glasgow 19. mars 1942. Hervik forteller at han samme kveld tok toget fra Glasgow og var framme i Liverpool neste morgen. Han ble innlosjert hos en dame som leide rom til sjøfolk, og planen var å stoppe i land en måneds tid. Men etter en uke ble han påmønstret ny båt. Liverpool ble på denne tid utsatt for tyske bombeangrep og Hervik måtte under flyalarmen skrive under mønstringsdokumentene på husveggen i et gårdsrom. Mønstret den 7. april som motormann på M/T « Bralanta» tilhørende Oslorederiet Ludv. G. Braathen, på   15.030 tdw. levert 1936 fra Kockums mek. Verkstads A/B i Malmø. Hervik ble om mønstret til pumpemann og senere reparatør og seilte i tankfart på Nord-Atlanteren, deltok i november 1942 under den allierte invasjon i Nord-Afrika og senere i Det indiske Hav. Gikk i land 24. oktober 1945, og kunne endelig vende hjem til et fritt Norge, kone og barn han ikke hadde sett siden oktober 1939.

«Anna Knudsen» fortsatte i transatlantisk konvoifart og utførte fram til desember tre rundreiser fra Curacao til River Clyde via Halifax. Avgikk Port of Spain, Trinidad, 2. januar 1942 bestemt for Island. Sluttet seg i Halifax til østgående konvoi HX 170 og fulgte denne til den 22. januar og ankom Hvalfjord, nord for Reykjavik og benyttet som bunkringsskip.

H. M. Wrangells M/T «Noreg», kaptein Andreas Høviskeland (1902.1963), hadde siden ettersommeren 1940 utført flere reiser i den viktige oljetransporten til Storbritannia. I mars 1941 var tankeren på ny under veis med olje fra Trinidad og sluttet seg den 27. til konvoi HX 117 fra Halifax. Ankom 16. april til oljeterminalen i Milford Haven for lossing. Avgikk den 18. for Falmouth og var tilbake i Milford Haven den 11. Under utseiling den 12. ble «Noreg» under et tysk bombeangrep mot Milford Haven truffet i dekket av en brannbombe. Skaden viste seg å være ubetydelig og ingen av mannskapet ble skadet. Skipet fortsatte reisen til River Clyde og avseilte 3. juni i konvoi OB 330 for Curacao.

Da slaget om Atlanterhavet var på sitt mest intense i 1941 og 1942, opprettet det britiske admiralitetet en flåte som ble kalt for «Escort Oilers» og også omtalt som «Admiralty oilers».  Flåten omfattet 144 tankskip, hvorav 51 var norske. Hensikten med denne forsyningsflåten var å bunkre eskortefartøyer i rom sjø slik at de kunne følge konvoiene under hele overfarten. Blant de 51 norske tankskipene finner vi fire fra Haugesund, «Anna Knudsen», «Kaia Knudsen» og «Hilda Knudsen» til Knut Knutsen O.A.S. Det fjerde tankskipet fra Haugesund var «Noreg» til H.M. Wrangell. Kilde: Haugesunds Dagblad 23. oktober 1945.

Kilder og henvisninger

Kristian Eliassens sjømannsfortellinger. Tor Inge Vormedal, Vormedal forlag.

Intervju med kaptein Arthur Miljeteig (1922-2013), av Leif M. Bjørkelund, 6.01.1994.

Intervju med maskinist Erling Hervik (1911-1997), av Leif M. Bjørkelund, 29.01.1991.  

Krigsseileren, temahefte til havnedagene 2012 i Haugesund, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

Våre gamle skip og Våre motorskip, av Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn.

Sjøfolk i krig, Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.

«Evig Heder», av peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre, Skudeneshavn.

Sola, sjøen og krigen, av Atle Skarsten og Odd Bergo.

Scharnhorst skal senkes, av Nils Owren. Warsailors.com

Knuten, rederiblad for Knut Knutsen OAS nr. 3 1973.

Artikkel om styrmann Kristian Eliassen, Haugesunds Avis 17. juni 1978.

M/T “Kaia Knudsen” translation of extract of deck log regarding bombing of the ship by enemy aircrafts 1^st. April 1941. Riksarkivet, Oslo.