Publisert i Haugesunds Avis 29. mai 2016
Av Leif M. Bjørkelund
Etter at Norge ble okkupert, var oppbyggingen av landets væpnede styrker i utlandet en viktig og høyt prioritert oppgave for på best mulig måte ta aktivt del i den allierte krigføringen.
Flyvåpenet var ved siden av marinen den våpengren der Norge kunne delta mest offensivt, og
i løpet av 1941 ble de første flyavdelinger satt opp. Det norske luftforsvaret ble først i 1944 egen våpengren og var fram til denne tid operert som henholdsvis Hærens- og Marinens Flyvåpen.
Vinteren 1940 bestilte Marinens flyvåpen nye moderne fly som erstatning for de gamle som var modne for utskiftning. Valget falt på det amerikanske 1-motors sjøflyet Northrop N-3 PB, og 24 fly ble bestilt den 12. mars fra fabrikken i California. Flyenes primære oppgave var rekognosering og forsvar av norskekysten. Men før de nye flyene kunne overtas ble Norge okkupert av Nazi-Tyskland og flygere og personell evakuerte til Storbritannia for å fortsette kampen mot okkupasjonsmakten. Kilde: Norges Sjøkrig 1940-1945 bind 2.
Den 10. november 1940 ble den norske flyskole & treningsleiren «Little Norway» offisielt opprettet sørvest for byen Toronto i Canada. Under leirsjef Ole Reistads ledelse ble nærmere 3000 nordmenn, inkludert norsk-amerikanere, norsk-canadiere og dansker, utdannet til flyvere, navigatører, telegrafister og flymekanikere. De første seks Northrop-maskinene ble tildelt flyskolen «Little Norway».
Britene hadde på samme tid opprettet en flybase i Reykjavik med tanke på rekognosering og patruljering av konvoirutene i Nord-Atlanteren, og ønsket at sjøfly ble forlagt til Island. I den sammenheng ble den første norske flyavdeling, 330 (N) skvadron, etablert på Island den 25. april 1941 under ledelse av kaptein Hans Andreas Bugge. Skvadronen ble underlagt Royal Air Force og satt opp med 21 Fly, men under tiden var tre fly alt gått tapt under trening ved flyskolen i Toronto.
I slutten av april 1941 ble de gjenværende 18 Northrop-sjøflyene med utstyr, reservedeler, dypvannsminer og ammunisjon, lastet ombord i dampskipet «Fjordheim» av Haugesund for å transporteres til Island.
Rederiet N. Røgenæs ble etablert i Haugesund 1911 av skipsfører Nils Olav Røgenæs (1872-1936) og disponerte ved krigsutbruddet tre mellomstore dampskip. Etter Nils O. Røgenæs bortgang i 1936 ble disponeringen ivaretatt av sønnene Nils jr. og Finn. Men i 1938/39 gikk broren Finn ut av rederiet i forbindelse med overdragelse og disponering av Dampskips-A/S Bratsberg høsten 1939. Selskapet stod som eier av D/S «Ada» på 4.180 tdw, og som etter krigen fikk navnet «Bessa» og gikk ut av Haugesunds flåten i 1961. Jfr. Våre gamle skip s. 285.
To av Røgenæs-rederiets skip, «Skogheim» og «Anna Sofie», gikk begge tapt under tjeneste for Hjemmeflåten, men «Fjordheim» seilte i Nortraship- flåten til hun krigsforliste i 1944.
D/S «Fjordheim»
«Fjordheim» ble levert i juni 1930 fra Swan, Hunter & Wigham Richardson Ltd., Sunderland for regning av Dampskibs-A/S Theologos. Skipets dødvekttonnasje utgjorde 6650 tonn, og maskineriet bestod av en Triple Eksp. dampmaskin med lavtrykk turbin. Fram til krigsutbruddet var skipet vesentlig beskjeftiget i frakt av bulklaster som kull, malm og bauksitt. Skipet seilte en tid på charter for amerikanske og canadiske aluminiums-selskaper med råstoff fra vestkysten av Sør-Amerika. I aprildagene 1940 var «Fjordheim» på reise fra Chile til USA, og avgikk Cristóbal den 7. April 1940 for Savannah, South Carolina, med ankomst den 14. april.
Skipets kaptein, Arthur Jansen (1897-1966) kom fra Rasvåg pr. Flekkefjord, og var bror av Richard Jansen (1892-1957). Richard var svigersønn av skipsreder H. M. Wrangell og førte rederiets M/T «Noreg» fra levering i 1931 inntil han i 1935 etablerte eget rederi i Haugesund.
Arthur Jansen ble skipsfører i 1930 og ble i ettertid tilknyttet rederiet N. Røgenæs og førte «Fjordheim» fra mars 1937 til skipets krigsforlis i september 1944.
«Fjordheim» ankom Baltimore den 30 mars 1941, lastet med malm fra Lourenço Marques, Mocambique. Etter utlossing avseilte skipet den 6. for New York hvor hun ankom to dager senere.
Kaptein Arthur Jansen fikk straks skipet var ankommet ordre om å gjøre klart til å motta en av krigens mest spesielle og verdifulle laster som ble ført på en kjøl. Se innledning ovenfor.
D/S «Fjordheim» avgikk New York den 23. april med kurs for Halifax, Nova Scotia, for å slutte seg til østgående Atlanterhavs-konvoi. Etter 10 dagers venting kom seilingsordren og «Fjordheim» avgikk den 6. mai i konvoi HX 125. Med i konvoien fulgte flere norske skip blant dem Knutsen-rederiets M/T «Ida Knudsen» og D/T «Suderholm» bestemt til henholdsvis Clyde og Manchester. Det tyske ubåtvåpenet intensiverte gjennom vintermånedene 1940/41 sine angrep mot konvoirutene og det ble nødvendig med eskorte hele veien over Nord-atlanteren. Ubåtene trakk seg lenger og lenger vest i havet for å finne konvoier uten eskorte. Ubåtene angrep derfor helst etter at konvoiene var blitt oppløst og eskorten hadde returnert. De allierte svarte med å opprette eskortebaser på Island og i St. John’s på Newfoundland. Fra april 1941 overtok Islandseskorten ansvaret for konvoieskorteringen mellom 18° W og 35° W, og fra mai av, sørget den kanadiske marine for eskorte fra 35 ° W til konvoihavnene Sydney og Halifax. Konvoiene fikk også noe bedre fly beskyttelse etter at britiske fly ble stasjonert på Island i april og fra sommeren forsterket av den ny oppsatte norske skvadron 330.
På grunn av den økende ubåtaktiviteten i Nord-Atlanteren fryktet man for at skipet med sin dyrebare last skulle gå tapt underveis. På høyde med Island brøt «Fjordheim» ut av konvoien og ankom under eskorte Reykjavik den 19. mai i god behold. Under overfarten hadde skipet med seks passasjerer. Ludvig S. Ellefsen (1918-2005) ble påmønstret ombord i «Fjordheim» februar 1939 som kull-lemper og som fyrbøter fra april 1941 til han gikk i land i St. Johns, New Foundland, den 23. november 1942. Han var født i Skåre, men familien flyttet senere til Haugesund. Hans første reis til sjøs var som messegutt på Knutsens nye fruktbåt «Vibran» i november 1935. Skipet ble overlevert i mars samme år og da Ellefsen kom ombord lå skipet på verksted i København etter et havari på hovedmotoren. Men han ble etter en uke overflyttet til M/S «Indra» som gikk i Knutsens linjefart mellom Sør Amerika og Skandinavia. Etter 16 måneder ombord kom Ellefsen til Wrangells D/S «Haugarland» og seilte i malmfart mellom Rotterdam og Vabana, New Foundland, fra mai til desember 1937. Avtjente verneplikt i marinen, og igjen bar det til sjøs i utenriksfart og mønstret 10. februar 1939 på «Fjordheim» som nevnt ovenfor.
Ludvig S. Ellefsen minnes spesielt denne reisen til Island med «Norges flyvåpen» i lasten: «Vi gikk fra Canada til Reykjavik fullastet med ammunisjon, utstyr og flyene til det norske flyvåpenet. Da vi gikk ut fra New York nordover til Island, hadde «Fjordheim» ingen skyts ombord. Først en tid etter fikk vi en liten kanon akterut og dekket måtte da forsterkes, kan jeg minnes. På turen til Island demonterte vi noen av maskingeværene på flyene slik at vi i alle fall hadde noe å forsvare oss med. Dette var selvsagt ulovlig, men ingen fikk vite om dette. Maskingeværene ble prøveskutt og var klar til bruk om nødvendig. Men det var alt vi hadde av forsvar. Men vi kom oss vel over til Reykjavik, og flyene og utstyret ble losset.
Mesteparten av utstyret var pakket ned i kasser. Flyene var fullt utstyrt og vi hadde med alt fra våpen, bomber, reservedeler, proviant og klær. m.v. «Northrop-flyene» ble overtatt i Reykjavik av flypersonell i 330 Norwegian Squadron. Flymateriellet ble fordelt og tre baser ble opprettet; A-flight på Corbett Camp ved Reykjavik med seks fly, B-flight i Akureyri nord på øya (Camp Valhall) med tre fly og C-flight i Budareyri (Camp Norse) øst på øya med tre fly. De resterende fly ble holdt i reserve. Oppdragene for den norske skvadronen på Island var å eskortere Atlanterhavs-konvoier og patruljere etter fiendtlige ubåter og fly. Men begivenhetene på krigsfronten medførte at behovet for beskyttelse ble merkbart større enn det man hittil hadde forutsett.
Operasjonsområdet ble merkbart utvidet etter at de allierte startet med konvoiseilingene til Murmansk etter at Nazi-tyskland angrep Sovjet Russland sommeren 1941.
Det viste seg etter vært at de norske 1-motors Northrop maskinene hadde sin begrensning i et så stort operasjonsområde. Det gjaldt først og fremst flyenes aksjonsradius med maks flytid på seks timer og den våpenlast de kunne ha med. Dessuten var de klimatiske forholdene en stor utfordring og satte store krav til fly mannskapene og det var ikke til å unngå at fly og mannskap gikk tapt. I alt ble det utført 1041 operative tokt; her av 246 antiubåtpatruljer, 379 konvoieskorter og 250 rekognoseringer. Flyene observerte 15 ubåter hvor ni ble angrepet og syv skadet. Men tapene for skvadronen var stort og i alt ni fly havarerte, to forsvant under patruljering og 21 mann omkom. Ingen fly ble tapt i kampsituasjoner. Kilde: Norsk Luftfartsmuseum.
For å øke avdelingens operasjonstid ble skvadronen i mai 1942 tilført seks 2-motors Catalina-fly med en flytid på inntil 24 timer. Men i desember 1942 ble 330-skvadronen flyttet til Oban sjøflystasjon i Skottland, og alle flyene ble skiftet ut mot 10 stk. 4-motors Short-Sunderland flybåter. Kilde: Vi fløy Catalina.
Den operative virksomheten var underlagt Coastal Commander og de norske skvadronene – 330 og 333, sistnevnte med base i Woodhaven ved Dundee, hørte til 18 de Group. Denne Group hadde som arbeidsfelt mesteparten av Norskehavet, Nord-Atlanteren og is-patruljering i arktiske farvann. Innenfor dette feltet inngikk konvoirutene mellom USA og Murmansk, og de tyske ubåtenes innfallsvei til Nord-Atlanteren.
Etter utlossing av flymateriell og utrustning avgikk «Fjordheim» fra Reykjavik den 2. Juni og satte kurs mot St. Johns på New Foundland for ordre. Kaptein Jansen mottok ny seilingsordre 13. Juni og ankom Montreal den 16. Hvor det ble lastet stykkgods og lastebiler for Storbritannia. Avgikk den 24. til Quebec og Sydney, Cape Breton for topping av lasten. Sluttet seg 30. Juni til konvoi HX 136 og ankom via Belfast til Avonmouth i Bristol-kanalen 21. Juli.
D/S «Fjordheim» fortsatte sin seilas i konvoifarten på Nord-Atlanteren og skulle få erfare ubåtkrigen på sitt verste. Fyrbøter Ludvig Ellefsen: «Jeg minnes en gang vi gikk i konvoi og det ble meldt om ubåter. Da kom disse små korvettene inn mellom skipene, og droppet dypvannsbomber og det smalt rundt oss på alle kanter. Da det braket løs hadde jeg vakt på fyrdørken og kjente hvordan slagene fra eksplosjonene slo opp under føttene. Jeg kastet skyffelen, sprang opp leiderne og kom meg opp på dekk. Det hørtes mye verre ut når en var nede i maskinen. Ellefsen forteller videre: Minnes en gang vi ble angrepet etter at konvoien var oppløst. Dette skjedde nær den amerikanske østkysten og da gjaldt det å kjøre på hva «remmer og tøy» kunne holde for å komme inn til kanadisk havn. Skipets maskineri bestod av en triple ekspansjonsdampmaskin med lavtrykksturbin for bedre utnyttelse av returdampen. Under kritiske situasjoner der det ble behov for ekstra fart ble turbinen koblet ut for å gi mer damp
til hovedmaskinen. Skipet hadde to kullfyrte dampkjeler med tre fyrganger på hver og fyrbøterne som gikk sine 6-timers vakter, fyrte det de maktet og farten økte fra 9-10 til omlag 11 knop. Men kullforbruket som under normale forhold lå på 20 tonn pr. døgn, steg merkbart under slik hardkjøring.
Ludvig S. Ellefsen ble avmønstret 23. November 1941 i St.John’s, New Foundland, for et par måneders ferieopphold. «..Det var den eneste ferien jeg hadde under krigen. Da reiste jeg opp til Montreal og ble værende der i to måneder. Her fikk jeg anledning til å gå på skøyter og hadde en fin tid. Men etter ferieoppholdet reiste jeg til New York og gikk så ut med Wilh. Wilhelmsens M/S «Temeraire». Ellefsen mønstret som lettmatros 24. Mars 1942 og forteller at «nå var jeg blitt lei av kullfyring og fyrbøter-jobb, og ble stående om bord i denne båten fram til jeg ble syke avmønstret i Melbourne 8. September 1943. Jeg falt fra 40 fots høyde ned i lastrommet, brakk ryggen og ble liggende ett års tid på St. Kilda hospital utenfor Melbourne.
«Fjordheim» utførte en rekke «cross» over Atlanteren i 1941/42 uten å bli utsatt for alvorlige episoder. Den 4. april 1943 var skipet innblandet i en kollisjon på Barry reden og måtte dokksettes for reparasjon. Men i 1944 var det slutt på hellet; Avgikk Loch Ewe 1. september på reise Swansea for Halifax i konvoi ONS 251 lastet med kull. Kl. 22.10 GMT den 2. september ble skipet rammet av torpedo i akterkant på styrbord side, lukene ble sprengt i stykker og en svær søyle av vann og kull slo opp og fylte dekket. Kaptein Arthur Jansen var på vei fra radiorommet til broen og slo straks stopp i maskinen og beordret mannskapet fra borde. På broen var vakthavende 2 styrmann Harald Syversen, rormann Charley Strøm og utkikksmann Frithjof Larsson. I maskinrommet var 2 maskinist Olaf Johannessen vakthavende maskinist og donkeymann Wilhelm Nilsen. Skipet sank hurtig og da den siste av de fire livbåtene satte av vasket sjøen over poop-dekket. Dampkjelene eksploderte seks min. etter torpederingen. «Fjordheim» sank i posisjon 55.20 N, 09.58 W. Skipet ble torpedert av tysk ubåt «U 482» (Hartmut, Freiherr von Toppolczan und Spaetgen, Graf von Matuschka).
Ved opptelling manglet fem mann. Det britiske D/S «Empire Mallory» som deltok i redningen satte ut båt og meldte etter en stund at to mann var funnet i live. De tre som omkom var fyrbøter Einar Lilaas (9.2. 1909) Borre, fyrbøter Haakon Johansen (9.11. 1915) Sandar og donkeymann Harald Marelius Ballovarre (10.10. 1916), Kåfjord.
De skipbrudne ble tatt opp av den canadiske fregatt HM(V)S «Montreal» og det britiske redningsskipet HMS «Fastnet». Jfr. Nortraships flåte bind II.
Sjøforklaring ble avholdt i Halifax 18. September 1944.
Kaptein Arthur Jansen ble etter krigsforliset ansatt ved Nortraships War Loss Department i NewYork til januar 1945. Påmønstret 16. februar som fører av et Liberty-skip på 10.731 tdw, som var under bygging ved Todd Houston Shipbuilding Corp, Houston, Texas. Sjøsatt 23. februar som «Alfred L. Baxley»forUS War Shipping Adm. og overtatt 7. mars på lend-lease betingelser av Nortraship i London som «Lektor Garbo» av Oslo. Kaptein Jansen ble avmønstret i London den 10. mai 1946.
Skipet ble samme år innkjøpt av rederiet N. Røgenæs og seilte i Haugesundsflåten til 1960 som «N.O. Røgenæs». Jfr. «De norske libertyskipene» av Stein Erik Dagsland og Tor Inge Vormedal 2015.
Kaptein Arthur Jansen reiste hjem med bergenske ruteskip «Jupiter» 15. mai 1946. Førte senere M/S «K. C. Røgenæs» og M/T «Aslaug Røgenæs» til han sluttet sjøen i 1952. Han ble siden ansatt på rederikontoret.
Kilder og henvisninger:
«Krigsseileren.» Temahefte til havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.
«Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter», av Leif M. Bjørkelund.
«Intervju med båtsmann Ludvig Selmer Ellefsen (1918-2005)», Haugesund, av Leif M.
Bjørkelund
Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.-
«Vi fløy Catalina», av Arnfin Haga.
«De norske Liberty-skipene» av Stein Erik Dagsland og Tor Inge Vormedal 2015.
«Norges Sjøkrig 1940-1945» bind 2, av Erik Anker Steen.
«Sjøforklaringer under 2. Verdenskrig del I», Norsk Maritimt Museum, Oslo.
«Norges Skipsførere» bind II, 1953.
Warsailors.com
Mannskapsliste pr. september 1944:
Kaptein Arthur Jansen Haugesund.
1. Styrmann Gustav Berntsen Stavanger.
2. Styrmann Harald Syversen Oslo.
3. Styrmann Lars Larsen
Radiotelegrafist. Marcus Myhre.
Radiotelegrafist. James A. Walker Britisk
Tømmermann August Hågensen.
Båtsmann Ole Augustsen,Sandar.
Matros Ragnar Olsen.
Matros Hans Leiknes.
Matros Sverre Gudmestad.
Matros Einar Beruldsen.
Matros Charley Strøm.
Matros Frithjof Larsson, Sandnes. Dansk
Lettmatros Ernst Hansen.
Lettmatros Kenneth Williams Britisk
Lettmatros Edward J. Driscoll Britisk
1. Maskinist Birger Balchen Haugesund.
2. Maskinist Olaf Johannessen Larvik.
3. Maskinist Reimath Dyrstad.
Donkeymann Wilhelm Nilsen Larvik.
Fyrbøter Nils Sjøstrøm.
Fyrbøter Ole Bjørnebo.
Fyrbøter Ernst Mikenberg Estisk
Smører Johannes Utne.
Lemper Carl Lundblad Svensk
Lemper Andreas Selbach.
Stuert Hans L. Johansen.
Kokk Anker Kristiansen.
Byssegutt Rolf B. Sandvik.
Messegutt John McMahon Britisk
Skytter Ingvald Moldestad.
Skytter Kristian Mælen.
Skytter Thoralf Gundersen.
Skytter Alf Borge.
Omkomne:
Donkeymann Harald Marelius Ballovarre, Kåfjord.
Fyrbøter Einar Lilaas Borre.
Fyrbøter Haakon Johansen Sandar.