Dampskipet «Augvald`s» undergang

Publisert i Haugesunds Avis mars 2016

Av Leif M. Bjørkelund

Etter at Luftwaffe tapte i det som blir omtalt som «The battle of Britain» og skulle bane vei for en tysk invasjon av de britiske øyer, måtte Tysklands strategi i krigføringen legges om. Invasjonsplanen ble utsatt på ubestemt tid den 17. september 1940, og Storbritannia skulle tvinges i kne av blokade og utstrakt bruk av ubåtkrig mot de nordatlantiske konvoiene.Den norske handelsflåten som var en viktig aktør i forsyningsfarten til Storbritannia, skulle i særlig grad få merke opptrappingen i ubåtkrigen utover vår- og sommeren 1941 med økte antall senkede skip og tap av sjøfolk. Haugesunds dampskipet «Augvald» som gikk tapt i mars 1941, skrev seg inn i historien som en av de mange tragiske hendelser i det langvarige og avgjørende «Slaget om Atlanteren».

Skipet ble innkjøpt fra Kristiansand i juni 1923 av H. M. Wrangell & Co. A/S for regning av Dampskips-A/S Augvald og registrert i Haugesund. Overført i november 1929 på Skibs- A/S Corona. Skipet ble bygget i 1920 ved McMillan & Sons, Dumbarton, og levert i november som «Torrey» for A/S To som var disponert av Martin Mosvold i Kristiansand. Rederiet hadde til hensikt å sette det 8600 tdw store skipet inn i internasjonal linjefart. Men tilbakeslaget i fraktmarkedet 1920-21 medførte at rederiet kom i økonomiske vanskeligheter og skipet ble i 1922   overtatt av rederiet A. I. Langfeldt, Kristiansand – og ble deretter videresolgt året etter til Haugesund. D/S «Augvald» ble i mellomkrigsårene delvis beskjeftiget i tramp- og sluttet i linjefart. Under Den spanske borgerkrigen ble skipet   22. april 1937 oppbrakt av Francos marine i Gibraltarstredet og tvunget til havn i Ceuta, Spansk Marokko. Skipet var siden 1936 tidsbefraktet av Faber Line og gikk i fart mellom franske Middelhavshavner og Amerika. Kaptein Helmer Olai Almås, fra Sagvåg på Stord, som i juli 1936 hadde avløst Michael Odland, fikk gitt melding over radio til den franske marinestyrken som patruljerte i den internasjonale kontroll i regi av Folkeforbundet. «Augvald`s» befraktere klarte imidlertid å få skipet frigitt. Det gikk videre til Casablanca og etter seilingsplanen, via Lisboa, til østkysten av USA.

Ved krigsutbruddet  september 1939 befant «Augvald» seg i Buenos Aires og lastet korn for USA. Avgikk Montreal 18. november 1939 lastet med korn bestemt  for Norge. Nord for Skottland ble skipet stoppet for kontrabandekontroll og ankom noe forsinket til Bergen og losset dels ved Vaksdal Mølle i Hordaland, og Tou Mølle ved tettstedet Tau i Ryfylke. Avgikk fra Stavanger lille juleaften og satte kurs nord om Færøyene og lastet i New Orleans og Tampa for Liverpool. Skipet ble heretter beskjeftiget i konvoifart mellom Nord Amerika og Storbritannia.

Den 7. februar avgikk «Augvald» fra Baltimore lastet med 7000 tonn stål og traktorer bestemt for Hull. Den 13. februar 1941 avseilte «Augvald» fra Halifax, Nova Scotia, i konvoi HX 109. «Augvald» hadde en besetning på 30 mann og var siden desember 1938 ført av kaptein Rolf Svensen (1883-1941). Svensen hadde siden 1902 vært tilknyttet Wrangell-rederiet og som kaptein fra 1911.

Konvoien bestod av 30 skip og foruten «Augvald» utgjorde det norske innslaget av Christian Haalands D/S «Alaska», og M/S «Danio» og M/T «Vivi» av Oslo.

I bokverket Nortraships flåte bind I skriver Jon Rustung Hegland: «Konvoien møtte et kraftig uvær som splittet skipene, og det oppstod forsinkelser. Et av konvoiens skip forsvant, et annet havarerte ved Island og to ble torpedert.

Augvald`s forlis
Først den 14. mars fikk man sikre informasjoner om D/S Augvald`s skjebne. En mann, matros Rasmus Kolstø, ble i sterkt forkommen tilstand plukket opp fra en flåte av korvetten H.M.S. «Pimpernel» ca. 150 nautiske mil NW av Loch Ewe. Korvetten som tilhørte eskorten til en østgående konvoi, tilkalte et annet av eskortefartøyene som hadde lege om bord og gav den skipbrudne den beste behandling. Kolstø ble bragt inn til Greenock. (Ref.Warsailors. HMS Pimpernel’s Report: Dated March 21-1941 and signed by Lieutenant F. H. Thornton R.N.R., Comanding Officer of Pimpernell. Rasmus Kolstø kunne bekrefte at skipet var senket og at han var den eneste overlevende.  I det harde uværet gikk babord livbåt tapt den 26. februar og den 1. mars mistet «Augvald» kontakten med konvoien. Fem skip var i nærheten, men ble ikke observert. Neste kveld kl. 21 ble skipet torpedert – som det senere viste seg – av den tyske ubåten, «U 147», under kommando av Kapitänleutnant Reinhard Hardegen, i posisjon 59.30 N, 97.30 W. Torpedoen traff forut ved luke nr. 2 og skipet gikk hurtig ned. På broen var 2. styrmann John Hemmingstad og matros Rasmus Kolstø. Det tungt lastede skipet sank på få minutter og det ble ikke tid til å sette ut livbåtene. Matros Rasmus Kolstø fikk skåret løs en av flåtene som hang seg opp i riggen og hoppet over bord. Han kom seg opp på en flåte og kunne høre at flere av mannskapet lå i sjøen og ropte om hjelp i mørket. Kolstø gjenkjente stemmen til en av dem, matros Kristen Askeland, men kunne ikke hjelpe da flåten kun hadde en åre.

Med unntak av Rasmus Kolstø, omkom 29 sjømenn i forliset natten mot 3. mars 1941. En forferdelig og tragisk hendelse – som vi gjennom denne publiseringen i Haugesund-Avis i mars 2016 vil hedre posthumt.

Vi skal her la den overlevende, Rasmus Kolstø, fortelle om den dramatiske natten i Nord Atlanteren.  Dikteren Nordahl Grieg møtte den unge haugesunderen på et hospital i Skottland – og han skriver i boken «Flagget» :

«Den overlevende»

Jeg traff ham på en sykesal hvor det lå fullt av torpederte sjøfolk. På den ene siden av ham lå en inder, på den andre en hollender, litt lenger borte satt en eldre kineser oppe i sengen og leste et magasin. Alle på salen kjente nordmannen, de smilte når de gikk forbi sengen hans, halv påkledde eller i pyjamas. Han var den eneste overlevende fra et skip. Han hadde vært elleve døgn alene på en flåte i Nord-Atlanteren da han ble tatt opp. Det var skjebnen de smilte til — den som hadde utvalgt en av dem så han ble reddet fra undergangen. Ingen av dem hadde noe imot å være venner med en slik skjebne. Han var fra Vestlandet, 22 år gammel, tvilling. Han var ennå mager med et eget febrilt skjær over det tynne, vennlige ansiktet. Han var vendt tilbake, fra havet, ensomheten og døden. Han fortalte: Det var ved 1/2 10-tiden om kvelden vi ble torpedert. Det var en av de første dagene i mars. Det var uvær. Vi hadde en svært stygg last, jern. Vi sank på tre minutter. Det var ikke noe brak, skipet bare rystet. Jeg sprang opp og fikk skåret over surringen på en av flåtene. Jeg hoppet på sjøen da skipet sank. Jeg hadde svømmevest på, jeg svømte litt omkring. Da fikk jeg se lykta på flåten ble tent. Det var en karbidlykt som tennes når den kommer i vann. Jeg svømte dit bort og krabbet meg opp. Det var bare en åre på flåten. Hadde det vært to, kunne jeg kanskje fått rodd flåten bortover til kameratene som lå og ropte om hjelp, men det klarte jeg ikke.  Så ble det stille. En liten stund etter dukket undervannsbåten opp like ved meg, den hadde vel sett meg. Jeg hørte noen rope fra tårnet: Hvilket skip var det? — Jeg svarte. Stemmen ropte at han forstod ikke. Så dukket Ubåten under. Det var meget sjø, men jeg fikk rigget opp noen støtter med vind seil, det ble så mye skvett innover flåten.

Om morgenen så jeg en liten båt fra skipet, uten årer, et stykke fra noen av kameratene som stod og ropte til meg, men vi kunne ikke komme til hverandre. Utpå dagen så jeg ikke mer til båten. På flåten var det ferskvann og kjeks. Jeg sultet ikke, men på slutten var det svært tørt å få kjeksene ned. Jeg prøvde mest mulig å holde meg i bevegelse, hadde jeg bare hatt noe å arbeide med, skulle jeg ha laget meg en slags køye. Så gikk dagene. En gang så jeg en destroyer, en annen gang noen fly. Jeg hadde bundet et stykke seilduk på åren og viftet med den. Da jeg hadde vært på flåten en uke, kom en stor Sunderland flybåt mot meg. Den gikk så lavt at jeg trodde den ville gå ned på vannet. Men den fløy bort igjen. Den meldte av, hørte jeg siden, den hadde sett en mann. Været var heldigvis bra hele tiden, men det var kalt og føttene ble forfrosset og jeg klarte ikke å stå de siste fire døgn. Jeg hadde vanskelig for å gå, og slepte meg rundt på flåten. Hver morgen når det var litt sol, hadde jeg kledd av meg for å tørke klærne. Jeg satt da i undertøyet. Men føttene ble dårlige. Om jeg noen gang tapte håpet? Nei, jeg trodde sikkert det skulle gå. Hva jeg tenkte på? Om jeg er forlovet hjemme? Nei. Han la hurtig til, med et brått smil, men uten at trettheten i øynene ble borte: Ikke ringforlovet. Jeg tenkte på at jeg ville komme til å klare det. Den ellevte dagen ble jeg tatt opp av en destroyer. Jeg krabbet meg opp da jeg så den, og klarte å stå, støttet til åren. Den styrte like på meg. Så kom jeg hit».

Sykepleiersken fortalte meg at han var i villelse da han ble brakt i land de trodde at bena måtte settes av. Nå vet de at han blir helt frisk igjen, og da konsulen var hos ham for å ta sjøforklaring, husket han navn og hjemsted på hver eneste av sine kamerater ombord. Han hadde fortalt meg hele sin historie, nå er det hans tur å spørre meg. Hvor jeg kommer fra? Fra London. Det bleke, kloke ansiktet hans blir fullt av medfølelse. Nei, nei, sier han i bekymring — der må det være fælt å være.

Den norske visekonsul i Greenock avholdt sjøforlisforklaring av Rasmus Kolstø på Smithson Hospital 22. mars 1941 sammen med 1. styrmann Jan Nordberg og matros Birger Vatland som ble avmønstret i Baltimore før skipet avgikk på sin siste reise. Sjøforklaring ble avholdt i Glasgow den 17. juni 1941. Kolstø var på denne tid fremdeles på sykehus og ble flyttet til Mearnskirk Hospital i Glasgow etter at Greenock ble kraftig bombet den 8. mai.

Rasmus Kolstø (1919-1988) startet sin sjømanns karrière i 1935 som elev på skoleskipet «Statsraad Lehmkuhl» og dro til sjøs som dekksgutt med Knutsen-rederiets M/S «Indra» i mars 1936. 1937 som jungmann med hvalkokeriet «Suderøy» og D/T «Suderholm» til mai 1938. Lettmatros fra august 1938 med «Elisabeth Bakke» til mars 1939, og 20. mars M/T «John Knudsen» til skipet ankom til Bøvågen for opplag 3. juli. Mønstret i oktober på M/S «Geisha» som var på reise med korn fra Canada til Oslo. Lastet papirmasse i Finland for San Pedro, og anløp underveis Haugesund i romjulen for utskifting av mannskap og avgikk Bøvågen natt til 2. nyttårsdag 1940. Kolstø var blant dem som ble avmønstret 29. desember. Den 1. mars 1940 gikk matros Kolstø ombord i M/T «Eli Knudsen» som i februar hadde levert en oljelast til Norge og han skulle i løpet av sommeren oppleve sitt første krigsforlis. M/T «Eli Knudsen» ble sørvest av Cape Clear torpedert av tysk ubåt den 22. juni på reise i konvoi HX 49 til Milford Haven med olje fra Curacao. Kaptein Mathias Midbøe, fra Skudeneshavn, beordret besetningen fra borde og de skipbrudne ble tatt opp av eskorteskipet HMS «Sandwich» og landsatt i Liverpool. Ref. art. i HA 28. august 2015, «Torpederingen av M/T «Eli Knudsen»

D/S «Augvald» som hadde fulgt med i samme konvoi var på reise fra New Orleans med stykkgods til Brest. Men da franskmennene inngikk våpenhvile med Tyskland den 22 juni ble skipet omdirigert til Liverpool hvor hun ankom den 25. juni. De skipbrudne fra «Eli Knudsen» ble etterhvert påmønstret nye skip og Rasmus Kolstø ble forhyrt 1. juli som matros på D/S «Augvald» som avgikk Liverpool 20. juli i konvoi OB 186 for Hampton Roads og utførte fram til januar 1941 to rundreiser med kornlast fra Canada til Storbritannia. Ankom Baltimore 29. januar hvor det ble lastet for Hull (se ovenfor). Skipet var under overfarten i januar tilsluttet vestgående konvoi OB 273 sammen med de norske M/T «Finnanger», D/T «Litiopa» M/T «Thorshavn» og M/T «Anna Knudsen».
Rasmus Kolstøs krigsseilas var ikke over. Han ble liggende på hospital i Skottland i to måneder og gjennomgikk deretter 14 måneders rekonvalesent behandling. Under oppholdet i Skottland tok Kolstø styrmannseksamen og kom senere tilbake til Nortraship-flåten.

M.B SF-218 A «Roald» med skipper og eier Peder Grane, dro tidlig i krigen fra Askvoll til Shetland. Rasmus Kolstø gjorde en kort tid tjeneste ombord, men ble syke avmønstret 24. oktober 1941. Ble mønstret 3. styrmann og seilte ut igjen 24. april 1942 med Knutsen-rederiets M/T «Anna Knudsen» som på denne tid lå på verksted i Glasgow. I morgentimene den 9. februar 1942 ble skipet rammet av to torpedoer fra tysk ubåt «U 586» NV av Skottland på reise Seydisfjord til Loch Ewe. Skipet fikk en stor flenge i akterskipet, rorstammen ble sprengt vekk og maskinrommet fylt med vann. Tatt under slep den 10. til Rothesay, Kannes Bay og ankom Glasgow den 21. for reparasjon ved Elderslie Dock, Scoutstoun, Glasgow. Avgikk Clyde 21. august og sluttet seg til konvoi for Gibraltar med retur tilbake. Seiler i oktober fra Clyde og følger med i konvoi via New York for å laste olje i Trinidad. Under tilbakereisen til UK slutter «Anna Knudsen» seg til konvoi ut fra New York og ved ankomst til Clyde i desember der ble Rasmus Kolstø syke avmønstret. Men året etter var Kolstø tilbake på krigshavet som 3. styrmann ombord i Nortraships M/S «Kronprinsessen» på 10.340 tdw. Stod ombord fra 16. juni 1943 til 2. mars 1944. Skipet var ett av de 19 handelsskip som i 1942 ble overført fra britisk flagg til Nortraship for å dekke inn de store krigstapene.  Skipet ble levert 1941 fra William Doxford i Sunderland som «Empire Latiner» og overtatt av Nortraship 28. juli 1942 i New York som «Kronprinsessen». Kolstø ble påmønstret i Liverpool i juni 1943 og skipet fulgte med i konvoi til New York. Den videre reise gikk med USG-konvoi fra Hampton Roads (Norfolk) til Gibraltar og videre til Port Said. Passerte Suez-kanalen til Persiske Gulf med anløp av Bandar Abbas, Basra, og Karachi og Bombay. Avgikk Bombay bestemt for USA via Suez-kanalen og følger med i Gus-konvoi tilbake til Hampton Roads og ankom i mars til Philadelphia.  

D/S «Marpesia» på 3250 tdw, tilhørende Drammensrederiet Karl Bruusgaard, ble Kolstøs siste skip i Nortraships tjeneste. Han ble sannsynligvis påmønstret i New York 8. juni 1944 og stod ombord til han ble syke avmønstret 18. juli 1945 og hadde i den siste tid hatt stilling som 2. styrmann. «Marpesia» var i nevnte periode beskjeftiget i fart mellom New York, Baltimore og Key West med enkelte reiser til Panama, Cuba og Jamaica. Seilasen langs USAs østkyst foregikk i eskorterte kystkonvoier.   

Rasmus Kolstøs sykeavmønstringer skyldes skader påført ved D/S Augvald`s krigsforlis og de helsemessige påkjenningene etter å ha opplevd to torpederinger hadde satt sine spor.    

I 1955, 15 år etter krigsforliset mars 1941 i Nord-Atlanteren, møtte Rasmus Kolstø sin redningsmann igjen. Haugesunds Avis hadde   den 18. oktober 1956 følgende reportasje:

«Hjertelig gjensyn igjen etter 15 år. I krigstidens mange uhygges meldinger står dagen da det ble kjent at Haugesunds- skipet «Augvald» var blitt torpedert, som en av de tristeste her i Haugesund. Eneste overlevende var matros Rasmus Kolstø, og hans eventyrlige redning etter 11 døgn alene på en flåte ble litt av en verdens sensasjon da den ble kjent.

 Det var den britiske korvetten «Pimpernel», fører Løytnant H. Dudley Hayes, som tok opp Kolstø og i går møttes han og Kolstø her i Haugesund. Det ble et både hjertelig og rørende gjensyn mellom den reddede og redningsmannen fra Atlanterhavet 1941. Kolstø vil for øvrig nå som tidligere, ikke komme nærmere inn på den uhyggelige episoden. Det vil kanskje erindres at han nokså snart etter redningen i 1941 ble kjent ved en større reportasje i BBC, og etter krigen ble den tatt opp og kommentert av verdenspressen. På den bakgrunn hadde vi i 1954 en omfattende beretning. Nå mener Kolstø det kan være nok å nevne at han slapp fra de forferdelige døgnene på flåten med en del forfrysninger –  at det gikk bra fordi det måtte gå, som han sier. Og at han ble liggende på et hospital i Skottland i 14 måneder etterpå. Han var for øvrig ute igjen før krigen var slutt. Men jeg, sier comandør Dudley Hayes, husker «episoden med Kolstø» godt, og kommer aldri til å glemme den, enda jeg var med og plukket opp 250 skipbrudne i krigsårene. Kolstø – eller rettere «den reddede» fra «Augvald» – står som sagt prentet i min erindring. For det første var det bare et tilfelle som gjorde at vi i det hele tatt fikk øye på flåten, og dernest sto det helt uforståelig for oss at en mann kunne være helt klar etter en slik påkjenning.

Kilder og henvisninger:

– «Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter», Leif M. Bjørkelund, 1995.

– «Krigsseileren. Temahefte for Havnedagene i Haugesund 2012”, av Leif M. Bjørkelund,

   Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

– Warsailors.com

Mannskapsliste D/S «Augvald» pr. januar 1941:

Kaptein Rolf Svensen, Haugesund

1. Styrmann Andreas Simonsen, Haugesund.

2. Styrmann John Hemmingstad, Haugesund.

3. Styrmann Harald Litangen, Auklandshamn

Båtsmann Albert Larsen, Brønnøysund

Matros Andreas Økland, Auklandshamn

Matros Henry Søderlund, Haugesund.

Matros Kristen Askeland, Haugesund.

Matros Harald Christensen, Stavern

Matros Karl Olsen, Nøtterøy

Matros Ole Olsen, Trondheim

Matros Ole Kaspersen, Brønnøysund

Matros Edgar Abrahamsen, Sandar

Matros Thorvald Legreid, Solvorn

Matros Adolf Byrknes, Bjørknesøy

Matros Rasmus Kolstø, Haugesund (den eneste som overlevde)

1.Maskinist Johannes P. Lie, Haugesund.

2.Maskinist Ole K. Sundfør, Haugesund.

3.Maskinist Rudolf Christiansen, Egersund.

Donkeymann Arne Hetland, Haugesund.

Fyrbøter Annas Bendiksen, Avaldsnes

Fyrbøter Mikal M. Torgersen, Haugesund.

Fyrbøter Olaf Borge, Sauda

Fyrbøter Knut Bakli, Tønsberg

Fyrbøter Olav Gjeldsvik, Bergen

Fyrbøter Paul Reinertsen, Haugesund.

Stuert Gustin Vines, Nøtterøy

Kokk Kørner Knutsen, Haugesund.

Messegutt Stanley Scargill, Hull, britisk

Messegutt Michael Goulden, Hull ,britisk