Publisert i Haugesunds Avis juni 2015 Av Leif M. Bjørkelund
Ved midnattstid tirsdag 9. april 1940 amerikansk tid, mottok radiotelegrafist Kaare Hansen om bord i hvalkokeriet «Suderøy» tilhørende Knut Knutsen O.A.S. et telegram som i korte ordelag fortalte at tyske tropper i morgentimene hadde besatt de viktigste byene langs norskekysten. Norge var med andre ord i krig med Tyskland. Telegrammet ble straks overlevert til kaptein/fangstbestyrer Øistein A. Kolstø (1892-1974) som etter å ha lest meldingen et par ganger for å forvisse seg om at han hadde lest riktig, sammenkalte sine offiserer og besetning og gav en kort orientering om at landet var blitt angrepet av den tyske marine, hær og luft-styrker. Tankene gikk uvilkårlig til familiene hjemme i Norge. Aller verst var det nok for de som hadde kone og barn hjemme. Uvissheten og mangelen på nyheter fra Norge plaget mange den første tiden. Det var så mye man ville ha svar på, men som ingen ombord var i stand til å besvare. Men skipet, som var sjøfolkenes faste holdepunkt, måtte seile videre. Men det ville etter denne tid ikke lenger ha noe nøytralt flagg som beskyttelse overfor fiendtlige krigsfartøyer og fly.
Etter et kort skipsråd med sine offiserer besluttet kaptein Kolstø å gå til Norfolk på USAs østkyst for å avvente situasjonen. Denne beslutning ble også gjort kjent for kaptein John Fagerland, fører av rederiets motortanker «Kaia Knudsen» som hadde følge med «Suderøy» på reise Curacao bestemt for Oslo og Bergen med 13.000 tonn bensin. Den 13. april kom en ny melding fra Norges Rederiforbund som nå var under tysk kontroll, med oppfordring til alle norske handelsskip i utenriksfart om å søke nøytral- eller tyskkontrollert havn. Meldingen var undertegnet av Quislings skipsfartsminister, tidligere kaptein på S/S «Stavangerfjord», Kjeld Stub Irgens. Det skulle vise seg at ingen norske skipsførere etterkom denne oppfordringen og det samme gjorde seg gjeldende for Suderøyflåten som 15. april søkte havn i Virginia og ankret opp på Norfolks red for å avvente situasjonen. «Kaia Knudsen» ankom Hampton Roads den 14. April og fortsatte noen dager senere til Halifax i Nova Scotia for å følge med i konvoi til Storbritannia. Etter noen dagers venting i Norfolk ble hvalfangstflåten beordret videre til Halifax for ordre med ankomst den 23. April for «Suderøy» og fulgt av ekspedisjonens seks hvalbåter neste dag. Fangstflåten bestod av «Suderøy I, II, IV, V og VI» samt «Star XVI» som var leiet inn for sesongen fra Hvalfanger-A/S Rosshavet i Sandefjord. Hvalkokeriet «Suderøy» ble, sammen med syv andre norske kokerier, liggende i Halifax utover høsten i påvente av ny ordre fra Nortraship som nå disponerte den frie norske handelsflåten.
Kokeriet ble liggende til november og avgikk først den 8. til New Orleans for lossing av hvaloljen. Hvaloljeproduksjonen denne sesongen, som var den 9. i rekken siden starten i 1929, kom opp i 52000 fat. Kokeriet ble etter utlossing dirigert til Mobile, Alabama, for dokking og reparasjon. London-regjeringen og Nortraship prøvde i første omgang å holde hvalkokeriene utenfor den mest risikable farten. Både fra norsk og amerikansk side ble det hevdet at hvalkokeriene var dårlig egnet til transatlantisk fart. Det var derfor vanskelig å utnytte fartøyenes lastekapasitet, brenselforbruket var høyt, farten lav og med sine ruvende skrog var de et ypperlig mål for fly og ubåter. Kokeriene burde derfor anvendes i kortere trades, fortrinnsvis i den amerikanske shuttle-trafikken. Dette ble i første omgang akseptert av britene, skriver Atle Thowsen i bind 1 om Nortraship i bokverket «Handelsflåten i krig 1939-1945». Under oppholdet i Halifax ble storparten av de nærmere 2000 norske hvalfangerne avmønstret. Det gjaldt i første rekke besetningene på de 16 hvalbåter som ble rekvirert til sjømilitære oppgaver og for de kokeriene som etterhvert kom over i tankfart ble besetningene redusert til kun driften av skipet. Mesteparten av mannskapene fra hvalfangstflåten gikk senere over i handelsflåten og en del søkte seg over til den norske marine og til SSH (Sjøforsvarets skytterskole for handelsflåten i Lunenburg. Denne leiren lå sør for Halifax ved det tidligere tyske settlement Lunenburg hvor det ble bygget opp en treningsleir for den norske marine og SSH. Det første kullet ble iverksatt i november samme år, basen fikk navnet Camp Norway og her havnet både hvalfangere og sjøfolk fra handelsflåten. En stor del av «Suderøy»s fangstbesetning gikk imidlertid høsten 1940 ut med vestfold-kokeriene «Pelagos» og «Ole Wegger» som sammen med «Thorshammer» og «Solglimt» ble utrustet til Antarktis sesongen 1940/41 i regi av Nortraships Whaling Division. De øvrige av «Suderøy»s mannskaper gikk vinteren 1940/41 ut med andre skip i handelsflåten mens andre meldte seg til tjeneste i de norske militære styrkene – hovedsakelig i den norske marine. Blant dem som seilte ut igjen med handelsflåtens skip, var båtsmann John Gunnar Sætre (f. 1901) fra Bremnes på Bømlo. Sætre som hadde seilt med kokeriet siden 1933, gikk i 1941 ut med M/S «Reinholt» til Oslorederiet S. Holter Sørensen. Den 23. april 1942, på reise Santos – New York, ble skipet ved 05-tiden om morgenen angrepet av tysk ubåt med kanonild som drepte en og skadet to av besetningen alvorlig. Den drepte var båtsmann John Sætre.
Våren 1941 ble det også skifte av skipsledelsen ombord i «Suderøy» idet Øistein Kolstø gikk i land ved månedsskiftet mars/april og kommandoen ble overtatt av Trygve B. Tobiassen den 9. mai. Tobiassen kom fra rederiets 16.150 tonner M/T «O. A. Knudsen» hvor han hadde vært påmønstret som 1. styrmann i tiden 31. mars 1940 til 14. april 1941. Kolstø kom i krigsårene til å oppholde seg i land og ble i disse årene engasjert i skipshandels-firmaet Cross & Company Inc. i Houston, Texas. Først som leder av firmaets avdeling i Galveston og senere som dets Visepresident. Denne forretningen som etter sigende var eiet av en kvinnelig dansk/amerikaner, ble etter krigen overtatt av Kolstøs sønn, Olav Kolstø. Sommeren 1945 kom Kolstø tilbake for å lede arbeidet med utrustningen av kokeriet til den første sesong etter krigen. Men kort tid før kokeriet var klar til å seile, ble Kolstø 15. oktober avløst av Alf Kristiansen fra Sandar i Vestfold. Først etter ekspedisjonens hjemkomst, i juni 1946, var Kolstø tilbake igjen i sin stilling som bestyrer/fører av «Suderøy». Trygve B. Tobiassen var født 8. januar 1907 i Haugesund og kom til rederiet Knut Knutsen O.A.S. i 1929. Tobiassen seilte som styrmann frem til begynnelsen av krigen om bord i M/T «Kaia Knudsen». Han var 1. styrmann på M/T «O.A. Knudsen» fra 31.3. 1940 – 14.4. 1941 til han ble fører av hvalkokeriet «Suderøy» fra 9.5. 1941 – 21.4. 1945. Etter denne tid ble han fører av av rederiets M/S «Geisha» fra 16.5. 1945 til 20.6. 1947. Kaptein Tobiassen ble etter krigen fører av 16000-tonneren M/T «K.J.Knudsen» og døde om bord den 30 oktober 1952 i Rødehavet, på reise Gøteborg- Persiske Gulf. (kilde: Riksarkivet og Haugesunds Avis 1952.) Under oppholdet i Halifax sommeren og høsten 1940 fikk «Suderøy» også ny 1. maskinist Odd Ingolf Lyngholm som frem til krigen brøt ut hadde steget i gradene til 2. maskinist, avløste høsten 1940 Eivind Silseth som chief. Silseth var fra Eide på Nordmøre, men hadde vært bosatt i Haugesund siden 1912. Silseth hadde seilt med «Suderøy» siden han i 1936 tok over etter maskinmester Andenes. Han gikk i land under oppholdet i Halifax og ble under krigen tilknyttet Nortraships tekniske avdeling i Canada. Odd Lyngholm seilte fra desember 1941 til oktober 1944 som 1. maskinist på damptankeren «Milene», 10.924 t.d.w. til Thorvald Berg i Tønsberg. Lyngholm ble senere engasjert som ambulerende maskinsjef for US Navy og tjenestegjorde ombord i hospitalskip, destroyere og libertyskip på Stillehavsfronten. Den 19. august 1945 kom Lyngholm tilbake til «Suderøy» og ble heretter tilknyttet kokeriet til hun ble solgt høsten 1959. Også kokeriets mangeårige stuert, Helmer Tobiassen, valgte å forlate «Suderøy» i Halifax. En medvirkende og forståelig årsak var at hans sønn, Trygve Tobiassen, kom ombord som skipper. All den tid kokeriets videre skjebne, i en nær forestående krigsseilas, var helt i det uvisse var det nok uheldig at både far og sønn befant seg ombord i samme skip. Når det så gjelder skipets øvrige befal så er kildeopplysningene heller svært mangelfulle. Blant skipets styrmenn ble 1. styrmann Reinert E. Holme (f. 1897) fra Finnås på Bømlo syke avmønstret i mai 1941. Leif Standahl (f. 1909) fra Ørlandet overtok som 1. styrmann. Etter tre måneder som vikarskipper på M/S «Margrethe Bakke» ble Holme fører av M/S «John Bakke» fra november 1942 til juli 1944. (Omtales senere i egen artikkel). Karl Bjørlo som hadde vært kokeriets 2. styrmann siden 1933, gikk over i den norske marine og var stasjonert ved marinens kontor i London til krigens slutt. Kokeriets 3. styrmann, Mandius Lyngholm (f. 1880), rykket i mai 1941 opp til 2. styrmann og sto om bord til oktober 1942. Jfr. H. Avis desember 2017. Den 14. desember var «Suderøy» ferdig reparert fra verksted i Mobile og gikk deretter inn på charter til Sinclair Oil Inc, Houston, Texas for seks reiser fra Houston til Cienfuegos på Cuba. Etter at charterperioden var avsluttet, ble «Suderøy» liggende i Cienfuegos for rengjøring av lastetankene. Det var da meningen at skipet skulle ut på spermhvalfangst ved kysten av Peru og Chile, men det lyktes ikke å skaffe hvalbåter til en slik ekspedisjon og planen måtte derfor skrinlegges. Storbritannia hadde et sterkt ønske om å få leie de norske hvalkokeriene som ikke var på fangst. I mars 1941 inngikk Nortraship en avtale der britene fikk tilsagn om å overta tre kokerier til Scheme-betingelser. Det gjaldt kokeriene «Lancing» og «N. T. Nielsen-Alonso» til Melsom & Melsom i Larvik samt «Suderøy». Dette var de tre eldste og minst verdifulle skipene i den norske kokeriflåten og ble alle satt inn i transatlantisk konvoifart mellom juni og oktober 1941. Men det viste seg snart at de langsomt gående og ruvende hvalkokeriene var svært sårbare under seilas i krigsfarvann. Allerede tidlig høsten 1940 krigsforliste det første av de norske kokeriene. Etter å ha ligget til ankers i Walvis Bay siden august, ble «Kosmos» underveis til Storbritannia lastet med hvalolje oppbrakt av den tyske raideren «Thor» den 26. september. Sent om kvelden etter bording og plyndring ble kokeriet sendt til bunns av en sprengladning i pos. 0030 S 3206. Men det verste anslaget mot den norske hvalfangerflåten under 2. Verdenskrig inntraff 14. og 15. januar 1941 på fangst i Antarktis. Omtales i artikkel «Kapringen av hvalfangerflåten». Under forhandlingene, som ble holdt i Washington, ønsket britene å overta disponeringen av de tre gjenværende kokeriene, «Thorshammer» «Sir James Clark Ross» og «Kosmos II». Britenes behov for tonnasje, og i særlig grad tankskipstonnasje, var nok de viktigste grunnene til at Ministry of War Transport ønsket å sikre seg disponeringen av de norske kokeriene. Selv om de langsomt gående og ruvende kokerier var sårbare for fiendtlige fly og ubåter, og nyttelasten var forholdsvis beskjeden, så britene på de flytende kokeriene som nyttige transportører. Men selv om kokeriene var mindre egnet som tankskip, var deres store og åpne flenseplan ypperlig til transport av tungt krigsmateriell som fly, tanks, lastebiler, torpedobåter og landgangsfartøyer m.v. Våren 1941 ble således «Suderøy» befraktet av Ministry of War Transport og beordret til Curacao for å ta inn en last hvalolje til Storbritannia. Men før kokeriet kunne settes inn i Atlanterhavsfart, ble det først sendt til New York for armering og «degausing» – utstyr – kabler strukket rundt skipet fra for til akter som beskyttelse mot magnetiske miner. Uheldigvis påvirket slike anlegg det magnetiske kompasset. Skulle så skipets gyrokompass svikte, stod man nokså hjelpeløs, især i dårlig vær når det ikke kunne gjøres astronomiske observasjoner. Krigsseilere som opplevde dette sier at det var som å «seile med bind for øynene». Men denne beskyttelsen var effektiv og høyst nødvendig, særlig for skip som anløp britiske havner der magnetiske og vibrasjons miner utgjorde en alvorlig trussel mot skipsfarten i den første fase av krigen. «Suderøy»s armering bestod av en 10 cm kanon på akterdekket. Fire 0.2 cm Oerlikon maskinkanoner som luftvernskyts, hvor to av dem ble plassert i akterkant og to i forkant av akterplanet. I tillegg ble styrehustaket dekket av et 10 cm tykt lag med spesialsement til vern mot mitraljøseild fra fiendtlige fly. Gråmalt og iført full krigsmundur var «Suderøy» klar for sin andre krigsseilas i begynnelsen av april. Skipet hadde under verdenskrigen 1914-18 seilt heldig og måtte lykken være med skipet også i denne krigen. Den 20. april var skipet tilbake i New Yorks havn etter å ha tatt inn full last med hvalolje på Curacao og avgikk derfra 14. mai 1941 for å slutte seg til en østgående transatlantisk konvoi fra Halifax til Storbritannia.
Fra mai 1941 til våren 1944 seilte «Suderøy» under kommando av Trygve B. Tobiassen som oljetanker i den livsviktige forsyningsruten på Nord-Atlanteren mellom USA og Storbritannia. I løpet av denne tidsperioden raste «Slaget om Atlanterhavet» på sitt verste og kokeriet utførte tilsammen 25 transatlantiske «cross» uten uhell av krigsmessig art. (Omtales i Haugesunds Avis desember 2017, Slaget om konvoi SC 104)
Kilder og henvisninger «Handelsflåten i krig 1939-1945» bind I, av Atle Thowsen.
«Nortraships flåte» bind i, av Jon Rustung Hegland.
Rettelser/tilføyelser til Epost: post@krigsseileren.com