Norsk innsats i frigjøringen av Finnmark

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis juni 2020.

Den 9. juni 1944 innledet russerne sin offensiv i Karelen og Salla-fronten, og tvang finnene til forhandlingsbordet. Den finske hær klarte å stabilisere fronten, men kunne i lengden ikke stå imot den overlegne russiske militærmakt og ønsket å trekke seg ut av krigen. Marskalk Carl Gustav Mannerheim som hadde ledet finnenes kamp mot russerne gjennom vinterkrigen 1939-1940, overtok 26. august som landets president. Forhandlingene med russerne kom i gang og en fredsavtale ble inngått den 15. september. Men de russiske betingelsene var harde og finnene måtte avstå store landområder i Karelen og havnebyen Petsamo og landområder ved ishavskysten.

Dessuten krevde russerne at finnene skulle av bevæpne og drive de tyske hærstyrkene ut av landet som hadde vært deres våpenbrødre siden Tysklands angrep på Sovjet-Russland sommeren 1941.  På Litzafronten satte Sovjetstyrkene den 7. oktober sin offensiv for å drive tyskerne ut av russisk område en gang for alle.

Etter harde kamper med store tap på begge sider måtte generaloberst Lothar Rendulic, som kommanderte 20. bergarme, trekke seg tilbake fra russisk område og inn i Norge.

18. oktober rykket de første sovjetstyrkene over den norske grensen og inntar Kirkenes den 25. oktober. Den russiske framrykkingen ble stoppet ved Tanaelven 29. oktober.

Tyskerne gjennomførte etter ordre av Hitler den brente jords taktikk og sivilbefolkningen i Finnmark skulle tvangs evakueres.

Den 11. november ankom en norsk militær delegasjon til Kirkenes sammen med 2. bergkompani fra den norske brigaden i Skottland under ledelse av oberst Arne D. Dahl med krysseren HMS «Berwick». Oppgaven til de norske berg-troppene var å forfølge tyskerne på deres retrett sørover. Oberst Bernt Balchen som fra våren 1944 hadde vært en av pådriverne i etableringen av flytransport av norske og utenlandske flyktninger fra Stockholm til Leuchars i Skottland, fikk i oppdrag å fly inn forsyninger, et feltlasarett og polititropper som var utdannet i Sverige til det frigjorte Finnmark. I tillegg skulle det flys inn mat og klær til den norske sivilbefolkningen som var blitt igjen i de nedbrente og utplyndrede distrikter tyskerne hadde lagt etter seg. Balchen fikk til dette formål tildelt 10 nye DC 3 Dakota-maskiner og 175 mann som med svensk godkjenning ble stasjonert ved nyttårstid på Kittiax flyplass utenfor Luleå. Den 12. januar 1945 kom den første luftbårne forsyningen til Høybuktmoen flyplass ved Kirkenes med 19 tonn utstyr og 37 mann, blant dem Arne Fjellbu, som var ordinert som biskop i de befridde områder.
 «… Alt på et par mils avstand ser vi ulmingen fra kullageret som tyskerne satte i brann. I selve byen står to enslige hus igjen. Det tyskerne ikke brente eller som ikke gikk med under

de talløse russiske bombeangrepene i løpet av høsten, har russerne senere ødelagt. Bortsett fra russerne, er vi de første flybårne allierte som lander i det befridde Norge.», skriver Bernt Balchen i sin bok «Kom nord med meg».

Etter hvert som styrkene rykker vestover, blir flyplassen i Banak ryddet klar for miner, og ble tatt i bruk i begynnelsen av mai.

Den norske regjeringen i London fikk etter en langvarig drakamp med de allierte å frigjøre en mindre marinestyrke bestående av to korvetter og fire minesveipere for innsats i det frigjorte Øst-Finnmark. Bakgrunnen var at den   allierte marinekommando ønsket flest mulig fartøyer til minerydding ved kysten av Frankrike, Belgia og Nederland. Den norske marinestyrken besto av korvettene, «Tunsberg Castle» og «Eglantine» samt minesveiperne «Jeløy», «Karmøy» og «Tromøy», av Isle-klassen som sjøforsvaret overtok fra Royal Navy høsten 1944. I februar 1945 ble styrken forsterket med minesveiper «Oksøy» av samme type. Men marinestyrken viste seg å bli altfor liten til å forhindre operasjoner fra den tyske krigsmarine. Fartøyene ankom Kirkenes 7. desember 1944 som også ble basehavn for de norske hæravdelingene og marinens videre operasjoner. Den norske marinestyrken hadde på vei nordover deltatt i eskorteringen av konvoi JW 62 fra River Clyde til Murmansk.

Konvoien hadde norsk Commodore, kapteinløytnant E. Ullring om bord i det amerikanske S/S «Fort Boise».

Foruten marinens fartøyer var også handelsflåten representert med damptankeren «Marathon» på 11.560 tdw. til Oslorederiet Halle & Petterson.

Tankskipet var en av veteranene i ishavskonvoiene og bestykket med en Bofors kanon, seks Oerlikon maskinkanoner og en 3-toms flatbanekanon, bemannet med 20 britiske gunnere under ledelse av en norsk væpningsoffiser.

Foto: Korvett H. Nor M. S «Eglantine» -Marinens fartøyer 1939-1945 av Frank Abelsen

 Blant besetningen om bord i korvetten «Eglantine» var utskrevet dekksmann Villum Mortveit fra Skjold i Nord-Rogaland. Jfr. Damptanker «Suderholm», juni 2015. Mortveit kom våren 1944 om bord i korvett «Eglantine» som fra oktober 1941 tilhørte Liverpool Escort Force og eskorterte Atlanterhavskonvoier til 29. november 1944. Korvetten ble fra 7. desember overført til den norske marineeskadre som deltok i frigjøringen av Finnmark og var stasjonert i Kirkenes til mai 1945 i eskorte og minesveipertjeneste.

Han forteller om denne Ishavskonvoien i november måned 1944: «. Vi lå i Liverpool og korvetten ble malt i hvite kamuflasjefarger.

Det ble ikke gitt noen orientering om hvor vi skulle, men denne kamuflasje fargen kunne bare bety en ting – at vårt neste oppdrag var Nordishavet og Murmansk.

Vi var på denne tid godt underrettet om krigens gang og visste at russiske styrker hadde befridd mesteparten av Finnmark.

«Eglantine» skulle på veien nordover eskortere en konvoi til Murmansk. Vi gikk ut fra Clyde i Skottland og været nordover var surt og kaldt. Kursen ble lagt like oppunder Jan Mayen og Bjørnøya. Konvoien kom inn til Kolafjorden uten tap.

Den norske marinestyrken på to korvetter og tre minesveipere gikk straks til Kirkenes. Det var forferdelig å se – det fantes ikke et helt hus igjen, alt var nedbrent.  … «Den 12. desember ble korvettene «Tunsberg Castle», «Eglantine» samt de tre minesveiperne sendt ut på oppdrag inne i Kongsfjord. Mortveit forteller: «Det skulle opprettes en norsk radiostasjon inne i fjorden og «Tunsberg Castle» hadde med en radiostasjon ombord, og mannskaper som skulle settes i land der.

Jeg minnes så godt når vi gikk inn fjorden – minesveiperne gikk først for å rydde eventuelle miner, så kom «Tunsberg Castle» og «Eglantine» bakerst. Klokka hadde passert 12 middag og jeg var nylig kommet på vakt og sto på utkikk. Plutselig gikk «Tunsberg Castle» ut av den sveipte leia.

Fra «Tunsberg Castle» ble det observert et naust inne på land og det oppsto en diskusjon mellom skipssjefen og kontreadmiralen, som ledet operasjonen, om det kunne være fiender gjemt i dette naustet.
Skipssjefen ville skyte først og spørre etterpå. Men i stedet ble det satt båt på vannet for å undersøke, og mens korvetten siger ut av leia ble akterskipet sprengt opp av en mine.

Av mannskapene som stelte med synkeminene på akterdekket, ble i alt fem mann drept. Ifølge Våre falne er navnene på de omkomne:

Dekksmann Oluf Edvard Thoresen født 9.8. 1907 I Kristiansund, kadett aspirant

Jens Christian Rolfsen født 11.12. 1923 i Oslo, utskrevet Motormann

Arthur Peder Nesse født 21. 3 1920 i Haugesund, kadett aspirant

Oddvar Bertram Karlsen født 28.1. 1924 i Narvik og dekksmann

Arnold Screuder født 30.4. 1919 i Bergen. 

Minesveiperne var da på vei ut fjorden og sammen med «Eglantine», under kommando av Ltn. K. Holst, tok om bord alle mann fra «Tunsberg Castle» og returnerte til basen i Kirkenes. «Tunsberg Castle» sank med akterenden og forsvant i dypet kort tid etter …»

Den norske marinestyrken ble værende i Varangerfjorden fram til freden og fartøyene lå i Kirkenes havn på fredsdagen 8. mai. De tyske ubåtene holdt det gående til siste slutt. Tjenesten i Finnmark og det barske klimatiske værforholdene i Ishavet satte både besetningene og fartøyene på harde prøver. «… Det ble målt 33 kuldegrader og vi kunne kun oppholde oss på utkikk et kvarters tid om gangen og tjenesten her oppe var uten tvil den verste opplevelse jeg hadde under hele krigen», forteller Villum Mortveit.

Forsyningsskipene til Troms og Finnmark

Foto: D/S «Idefjord», 6300 tdw. I Den norske amerikalinjes tjeneste 1921 til 1959. Ankom Osaka april 1960 for opphugging. Utlånt av Stein Erik Dagslands fotosamling.

Den 30. desember 1944 avgikk Amerikalinjens D/S «Idefjord», ført av kaptein Andreas Andresen, Loch Ewe, Skottland, i konvoi JW 63 på 35 skip med de første hjelpeforsyningene til sivilbefolkningen i det frigjorte Finnmark. Konvoien hadde sterk eskorte – blant dem den norske jageren «Stord» – og hadde på vei nordover ingen kontakt med fienden, og kom velberget fram til Murmansk i midten av januar 1945.

«Idefjord» avgikk derfra til Kirkenes den 22. under eskorte av norske og russiske marinefartøyer og var vel i havn ved 15-tiden samme dag.

Skipet hadde med seg flere hundre tonn gaver til befolkningen fra britiske og amerikanske hjelpeorganisasjoner. Dessuten tok «Idefjord» ombord i Murmansk 32 passasjerer. Norsk sanitetspersonell, som skulle til Kirkenes.

Nyheten om det ankomne forsyningsskipet ble kringkastet over Stockholm radio og det var vel neppe en tilfeldighet at den tyske ubåten, «U-995», under kommando av den 22-år gamle oberleutnant Hans Georg Hess, manøvrerte seg inn Bø fjorden til Kirkenes om morgenen den 9. februar.

Ubåten hadde siden den ble satt i aktiv tjeneste våren 1944 hatt heller magre resultater å vise til og det ble etter hvert svært så risikable for de tyske ubåtene å angripe de sterkt eskorterte Russlands-konvoiene. Et angrep mot skip inne på havnen i Kirkenes var et lettere mål. Ved 17-tiden sendte Hess to torpedoer mot «Idefjord» som lå ved Viking-kaien, men det ble bom og torpedoene eksploderte i fjæresteinene 30-40 meter framom skipet, og alarmerte de norske marinefartøyene inne på havnen som gikk til aksjon. Ubåten trakk seg hurtig vekk og vendte tilbake til basen.

Ubåtsjefen var overbevist om at han hadde fått treff i «Idefjord» og marineskøyta «Njål» som lå like ved. For denne «senkningen» fikk Hess den høyeste utmerkelse.

Først 45 år etter ble Hr. Hess gjort kjent med at han den 9. februar hadde bommet på sitt mål.

Bård Haugland, født 28. april 1921 på Lindum i Suldal. seilte fra 1938 til 1939 med Knutsen-rederiets M/T «Ida Knudsen» og M/S «Elisabeth Bakke».

Påmønstret som lettmatros oktober 1939 på Westfal-Larsens M/S «Brandanger» av Bergen. Etter skipets krigsforlis på reise i konvoi til U.K. 11. oktober 1940, seilte Haugland 10. november til 3. februar 1941 med J. Ludwig Mowinckel Rederis M/S «Heina» av Bergen. Den 10. februar 1942 ble «Heina» torpedert på reise i konvoi sør av Island. Haugland ble utdannet som Marineskytter ved SSH i Dumbarton i Skottland og tjenestegjorde som matros/skytter i Nortraship-flåten. I tjeneste i marinen som kvartermester og instruktør ved SSH Dumbarton på stasjonene Edinburgh og Peterhead 1. novembe til 28. november 1944. Tjenestegjorde fra 15. desember 1944 til 12. september 1945 som matros og skytter om bord i marine-skøyta M/K «Njål» og lå fortøyd ved siden av «Idefjord» da den ble forsøkt torpedert den 9. februar. «U-995» lå den 8. mai 1945 ved den tyske ubåtbasen i

Trondheim for montering av schnorkel. Ubåten ble etter krigen overtatt av den norske marine som KNM «Kaura» og etter at den ble utrangert i 1965 utlevert til Vest-Tyskland. Idag ligger «U-995» på land ved marinemonumentet i Laboe i Kiel-fjorden som et minnesmerke over de 28000 som falt i det tyske ubåtvåpenet under andre verdenskrig.

Den 10. februar var «Idefjord» utlosset og fulgte med norsk eskorte fra Kirkenes. Avgikk den 17. i retur-konvoi RA 64 fra Kolafjorden til Storbritannia med kommandørkaptein Ullring som Commodore. I alt 500 flyktninger fra Sørøya ble fordelt på konvoiens 26 skip.

Etter en stormfull reise og angrep av tyske fly og ubåter nådde konvoien Clyde den 1. mars. Ett skip gikk tapt underveis. 

Amerikalinjens D/S «Skiensfjord» avgikk i februar 1945 i konvoi JW 64 for Murmansk som eneste norske handelsskip. Konvoien ble under reisen angrepet av fly, men kom velberget til Murmansk. Losset hjelpeforsyninger i Kirkenes til 13. mars og avseilte fra Kola med 15 passasjerer i returkonvoi RA 65 med ankomst via Scapa Flow til Glasgow 5. april.

I mars ankom D/S «Idefjord» for andre gang med forsyninger til Kirkenes og fulgte med i konvoi JW 65 som avgikk Clyde den 11. til Murmansk. Også denne gang deltok jageren «Stord» i eskortestyrken.

Den tyske ubåt-sperringen i Kolafjorden var på plass og den 20. mars ble to amerikanske lasteskip og en britisk korvett senket, men «Idefjord» kom seg velberget til havn i Kirkenes.

Etter utlossing avgikk skipet den 20. april til Murmansk eskortert av fire norske marinefartøyer. Om morgenen 22. april ble konvoien lokalisert av Oberleutnant Lehmann på «U-997», som kl. 08.40 avfyrte sine torpedoer og rammet D/S «Idefjord» og den russiske D/S «Onega».  «Idefjord» ble truffet forut på babord side. Men skipet holdt seg flytende, mens «Onega» gikk ned på noen få minutter.

En mann fra «Idefjord», en britisk skytter, omkom. Antagelig ble han blåst på sjøen da torpedoen eksploderte. Også skytter Olaf Kalsheim falt overbord, men ble kort tid etter plukket opp. Besetningen gikk straks i livbåtene, men da skipet fortsatt holdt seg flytende gikk de fleste ombord igjen.

Villum Mortveit om bord i korvetten «Eglantine» forteller: «…  Den russiske lastebåten som ble senket var lastet med kull fra et lager som tyskerne hadde etterlatt seg.

«Eglantine» gikk rundt hele tiden og droppet synkeminer og plutselig ble det ropt: «Der kommer den opp!», men det viste seg å være en stor torsk som sto på ende i sjøen. Det var kolossalt med torsk i havet der oppe og en mengde med fisk ble slått i hel da synkeminene eksploderte …»

 «Idefjord» ble tatt på slep av den norske minesveiperen «Tromøy» og med akterenden først ankom det inn til Murmansk den 23. april.

 «Idefjord» ble liggende i Murmansk til høsten. De fleste av besetningen ble sendt hjem, men både 2. styrmann Nils H. Hauge og tømmermann Olaf Kalsheim ble stående om bord. Olaf Kalsheim fra Nedstrand var før krigen los i Det Stavangerske Dampskibsselskap og loset både lokal- og nattruteskipene. I aprildagene 1940 var Kalsheim på vakt ved losstasjonen i Kopervik og fikk den 8. april i oppdrag å lose det tyske D/S «Main» på 11.850 tdw. til Norddeutscher Lloyd av Bremen som var  på reise til Bergen. Ifølge skipets papirer var hun «lastet» med 7000 tonn koks. Ved 03-tiden om morgenen den 9. april ble «Main» stoppet med flere varselskudd for baugen på

Sletta nord for Haugesund av den norske jageren «Draug», under kommando av kaptein Thore Horve, og beordret inn til Haugesund for inspeksjon.

Kaptein Horve ble underrettet at Sola flyplass og Bergen havn i morgentimene var besatt av tyske styrker og besluttet å føre «Main» som prise til Storbritannia. Om lag 40 n. mil av kysten ble «Draug» angrepet av tyske bombefly, men fikk ingen skader. Kaptein Horve besluttet å senke det tyske skipet og beordret alle mann fra borde. Besetningen gikk i livbåtene og skipet ble forlatt synkende etter flere kanonskudd fra «Draug». Under låringen av livbåtene falt en mann i sjøen og druknet, men de øvrige av Besetningen på 66 mann og los Kalsheim, ble tatt om bord i jageren og satt i land i Sullom Voe på Shetland neste formiddag eskortert av jageren HMS «Sikh».

Olaf Kalsheim ble påmønstret I Glasgow den 3. juni 1940 som tømmermann på Den norske amerikalinjens D/S «Idefjord» og ble stående om bord gjennom alle krigsårene. «Idefjord» ble satt inn i konvoifarten på Nord-Atlanteren og ble en av veteranene i Atlanterhavs-konvoiene. Skipet ble en kort periode ført av kaptein Aksel Meier Lidahl (1900-1970(, bosatt i Haugesund. Lidahl krigsforliste to ganger, den 10. april 1940 med M/S «Tosca» og 18. september 1942 med M/S «Olaf Fostenes» i Nord-Atlanteren. Påmønstret «Idefjord» 1. april 1943 og avmønstret 3. juni samme år.

 I 1942 ble en rekke av skipets besetning hedret for sin innsats med Krigsmedaljen.

Utdelingen ble foretatt ved en enkel seremoni ombord da skipet ankom Liverpool 10. august 1942. Blant dem som fikk sin medalje var tømmermann/skytter Olaf Kalsheim.

Foto: Krigsmedalje utdeles til 10 av besetningen på D/S «Idefjord» i Liverpool. Sittende f.v.: Ingvald Lie (stuert) fra Tingvoll, Olaf Kalsheim (tømmermann/skytter) fra Nedstrand, Wilhelm Dahl (byssegutt) fra Bergen. Stående f.v.: Arne Herstad (4. maskinist) fra Inderøy, Einar Ellingsrud (2. maskinist) fra Horten, Andreas Andresen (kaptein) fra Onsøy, kapt.ltn. Kjeld Backen, Ambassadør Erik Colban i London (med snutehatt), Konrad Jensen (1. styrmann) fra Trondheim, ukjent mann, og kvinne fra Nortraship, Olaf Gjertsen (matros) fra Hitra, Ole Larsen (2. styrmann) fra Horten og Reidar Ekrem (kokk) fra Kabelvåg. Foto utlånt av kaptein Johannes Kalsheim, Nedstrand i Tysvær.)

Under havneopphold i Liverpool samme år ble, senere skipsfører, Nils Hartly Hauge, f. 1914 i Haugesund, påmønstret den 10. juni som 2. styrmann/telegrafist. Hauge ble stående om bord til «Idefjord» ankom Gøteborg høsten 1945.

I Murmansk ble skaden etter torpederingen tettet provisorisk og skipet kunne den 5. august gå til sjøs for egen maskin.

På vei sørover anløp skipet Tromsø, men da de nærmet seg Sletta nord for Haugesund oppstod det problemer med den provisoriske reparasjonen, forteller Nils Hauge: «… båten var da på vei til Göteborg for endelig reparasjon. Vi ville neppe ha holdt oss flytende til Sverige, og ble derfor nødt til å gå til Rosenberg i Stavanger for dokk-setting der. Tettingen i skroget ble utbedret før reisen fortsatte.

Det som startet som et kortvarig los oppdrag i aprildagene 1940, ble til en mangeårig krigsseilas. Men nå var det hele over og Kalsheim gjenopptok sitt tidligere virke som los i Det Stavangerske Dampskibsselskap. Jfr. Kap. «Fra los til konvoifart» – «Sjøfolk i krig» 1995.

Styrmann Nils H. Hauge fulgte med «Idefjord» til Göteborg hvor skipet ankom 7. september der skrogskadene ble reparert ved Eriksbergs mek. Verkstads.

Samme høst begynte Hauge på skipperskolen i Haugesund og gikk året etter igjen ombord i «Idefjord». Fulgte med skipet et par turer over Atlanteren. Siden seilte Hauge som kaptein i Østenfart for både norske og utenlandske rederier.

Kilder og henvisninger:

Skjebnehøst. Nord-Norge 1944, av Alf R. Jacobsen.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Av Leif M. Bjørkelund.

Kom nord med meg. Av Bernt Balchen.

Norges sjøkrig 1940-1945, av Erik Anker Steen.

Marinens fartøyer 1939-1945, av Frank Abelsen.

Våre falne bind 2.

Krigsseilerregisteret.com

Warsailors.com