Motormannen som valgte å bli radiotelegrafist

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis januar 2020

Våren 1943 hadde de allierte tilkjempet seg full militær kontroll i Nord-Afrika og aksestyrkene kjempet en håpløs defensiv strid frem til kapitulasjonen i Tunis 13. mai. Tyske- og italienske bombefly forsøkte å stoppe forsyningskonvoiene gjennom Suez-kanalen, men britenes flyvåpen, luftvern og effektive minerydding klarte med enkelte avbrekk å opprettholde skipstrafikken gjennom kanalen.

Blant de norske tankskipene som fraktet olje og bensin til fronten i Midt-Østen var Christian Haalands M/T «Nyholm», som hadde seilt i denne traden siden skipet avgikk fra øygruppen Seychellene 25. september 1942 etter flere måneders tjeneste som bunkringsskip for den allierte marine.

Den 16. mars 1943 ankret «Nyholm» på reden i Suez på reise fra Abadan til Beirut i Libanon. Tankskipet ble fra denne tid beskjeftiget i skyttelfart mellom Tripoli-Beirut og Haifa i Palestina frem til august, og kom så tilbake i olje farten mellom Persiske Gulf og havner på sør- og øst Afrika. Jfr. Bunkringskip for Royal Navy, Haugesunds Avis mai 2018 og Krigsseileren.com.

Under havneoppholdet i Suez ble det den 20. mars foretatt en del utskifting av mannskapet. Det gjaldt motormann Magne Lilleaas fra Haugesund, lettmatros Martin Økland fra Valestrand, motormann Bjarne Lien og assistent (4. maskinist) Sigfred Olsen fra henholdsvis Auklandshamn i Valestrand og Hagland i Skåre. Samtlige hadde stått om bord siden skipet brøt opplaget i Bøvågen 18. september 1939. Bjarne Lien var født 1921 og hadde før han mønstret i utenriksfart arbeidet ved Wichmann, motorfabrikk på Rubbestadneset, og Sigfred Andreas Olsen født 1912 hadde siden 1933 seilt med Haalands D/S «Alaska» og M/S «Nyhaug» før han i 1939 gikk om bord i «Nyholm». Men tiden i land ble av kort varighet og ifølge mønstringspapirene mønstret Lien og Olsen 26. mars på M/T «Bramora» på 9560 tdw. til Oslorederiet Ludv. G. Braathen. Tankskipet ankom Suez 22. mars og avgikk den 27. via Aden i konvoi til Bandar Abbas og derfra til oljeterminalen i Abadan. Martin Økland, f. 2. oktober 1920, seilte 23. april ut med M/S «Anna Odland» av Haugesund, men Magne Lilleaas hadde andre planer, og ville forsøke å komme seg til England for å begynne på maskinistskole. Han tok inn på et sjusket hotell i Suez og oppsøkte den norske konsul om det ville by seg en mulighet for å følge med et skip til britisk havn. Men ventetiden ble lang og byen og områdene rundt havnen ble utsatt for fiendtlige flyangrep.

I Suez var det en mengde av de beryktede Gurkha-soldatene som tjenestegjorde i den britiske hæren. Disse soldatene med sine farlige kampkniver som vi var redde å komme for nær. Det ble ofte slåsskamper mellom dem og australske soldater og da var det best å komme seg ut fra barene når det brygget opp til bråk, forteller Lilleaas.

Han ble gående i land en hel måned før han fikk seg plass om bord i Wilh. Wilhelmsens M/S «THALATTA» av Tønsberg.

«.. Jeg   gikk ombord i «Thalatta» for den lå da ved kai i Suez. Jeg gikk rett opp til skipperen og spurte om jobb – og forklarte at jeg måtte vekk her fra. Skipperen var vel enig med meg – han svarte at «jeg har fullt mannskap og har ikke bruk for noen flere». Men han tenkte seg litt om for jeg forklarte han at jeg ville gå på skole og hadde planer om å få meg utdannelse. Og etter å ha tenkt over det svarte skipperen: «..Jo du kan få bli hjelpegutt i byssa». Og det var ok for meg, jeg mønstret den 21. april som hjelpegutt. I hyrekontrakten stod det: «forhyring fra Suez til utlandet i tidsrom av 6 mndr. U.K. eller USA». Hyren var 125 kr. i måneden.

Motorskipet  «Thalatta» ble i alle krigsår ført av kaptein Ole Hoff Lersbryggen fra Hurum, som var  bosatt i Oslo. Den 9. april 1940 var skipet på reise i Wilhelmsen Line til Jawa, men etter skipsråd ble kursen endret for Australia. Skipet ble etter en tid sluttet for fire år til Ministry of War transport for frakt av krigsmateriell og forsyninger til Midt-Østen. 

«Thalatta» forlot havnen i Suez den 4. mai bestemt for Storbritannia. Lilleaas spurte flere ganger hvor skipet skulle seile, men kapteinen svarte hver gang – «Du får bare ta det med ro».   Reisen gjennom Rødehavet gikk alene, passerte Aden den 9. og fortsatte sørover med anløp av Tamatave i Madagaskar, Beira i Mocambique og ankom Durban i Sør-Afrika 24. juni.

I mai 1942 hadde «Thalatta» deltatt som det eneste norske forsyningsskip under invasjonen av Madagaskar, operasjon «Ironclad», lastet med krigsmateriell og 120 kommando-tropper.

Allierte strateger fryktet våren 1942 at Japans sterke flåte ville fortsette sin seierrike fremrykking i Det Indiske Hav og innta Madagaskar. Dette ville utgjøre en alvorlig trussel mot de allierte militære transporter til Midt-Østen, oljetransporten fra Den persiske gulf, troppe og forsyningstransporten til India/Burma og skipsrutene til Australia. De allierte besluttet å gå til handling og i mars 1942 ble planene lagt for et amfibieangrep mot den Vichy-franske marine- og flybase Diego Suarez nord på Madagaskar. Troppetransportskip og ti forsyningsskip støttet av marinefartøyer avseilte i slutten av april fra Durban, dekket av en styrke bestående av ett slagskip, to hangarskip, en tung krysser og syv jagere. Troppene ble satt i land 5. mai og Madagaskar ble raskt erobret og Vichy-troppene kapitulerte 5. november 1942.

Under havneoppholdet i Durban møtte Magne Lilleaas igjen sine skipskamerater fra «Nyholm». De var som nevnt påmønstret M/T «Bramora» som den 7. juni var ankommet til Durban via Beira i Mocambique med olje fra Abadan.

Sigfred Olsen og Bjarne Lien inviterte Lilleaas om bord i tankskipet som var utlosset og skulle stikke til sjøs de første dagene. Lilleaas forteller:

«..Jeg ble da med dem ombord. Jeg husket at en av dem hadde en flott radio, tror det var Bjarne Lien for vi hadde vært lugarkamerater   og spurte hvor har du gjort av radioen din?. Jeg kunne ikke se noen radio i lugaren hans. Han så på meg og svarte: «..Nei – den har jeg kvittet meg av med – for vi får jo ikke ha noe med oss der vi går». Det han svarte meg den gangen har jeg aldri glemt og det virket trist det han sa.  Han regnet liksom ikke med å komme fra det. Og derfor så undersøkte jeg hvordan det gikk med skipet. Jeg var da kommet til London da jeg hørte at «Bramora» var blitt torpedert i Det Indiske hav. Møtet jeg hadde med dem i Durban ble det siste.  Jeg fikk på det tidspunkt ikke greie på hvor mange som kom vekk, men via andre fikk jeg vite om deres skjebne.

M/T «Bramora» avgikk fra oljeterminalen i Bahrain 3. september og sluttet seg den 6. til konvoi PÅ 52 ved Bandar Abbas i Persia. Konvoien ble oppløst den 8. og tankskipet fortsatte sin reise alene til Melbourne og etter denne tid ble skipet savnet. Ifølge japanske kildearkiv etter krigen fremgår det at ubåten «I-10» under kaptein Tonozuka den 14. september 1943 senket et skip i Det Indiske Hav, og at det etter all sannsynlighet var «Bramora» med en besetning på 39 mann.

Bjarne Lien født 17. september 1921 og Sigfred Andreas Olsen født 11. april 1912 Bergstøl i Skåre, er oppført på minnesmerke over falne ved hhv. Auklandshamn i Sveio og Skåre kirke i Haugesund. 

 M/S «Thalatta» gikk ut fra Durban med full last den 9. juli og fulgte med i kystkonvoi DC 34 med ankomst Cape Town den 13. Lilleaas ville nå vite om skipet skulle seile tilbake til Suez? men kapteinen ville ikke si mer enn – «du får bli stående om bord». Dette var bekreftelsen på at skipets destinasjon var britisk havn. Før avreise ble det bunkret og proviantert og vi stakk til havs et par dager senere med kurs for Freetown i Sierra Leone. Skipet var godt armert med egne gunnere og seilte alene uten noen tegn til fiendtlig aktivitet under overfarten. «Thalatta» var fremme i Freetown 2. august og ble for den videre reise tilsluttet konvoi SL 135 som avgikk 14. august som første skip i sin kolonne. Den 26. august ble konvoien forent med konvoi MKS 22 fra Gibraltar for reisen til Loch Ewe i Skottland. Flere av konvoiens skip gikk til Liverpool og Glasgow, men «Thalatta» fortsatte gjennom Pentland-stredet med ankomst Southend ved Themsen 9. september i kystkonvoi fra Methil.

Magne Lilleaas forteller: «.. Det ble en lang tur fra Suez via Cape Town til London. Da vi kom inn i roveret fikk vi los om bord og selv da så ingen av oss hvor skipet var. Vi var fremdeles langt ute i Themsen, men ble snart klar over at skipet var på vei inn til London. Jeg var kommet dit jeg ville – takket skipperen for at han hadde holdt meg om bord så lenge. Gikk i land den 13. september og dro opp til den norske sjømannskirken i Rotherheit.

Der snakket jeg med presten: «..Jeg har ikke fått søkt på maskinistskolen, men tror du det er ledig plass?. Presten ser på meg en stund og så sier han: «..Nei – den skolen ble bombet for 14 dager siden og det finnes ingen maskinistskole». Spurte ikke om hva som hadde hendt, men forstod at det var gått med flere blant elevene.

Jeg ble etter denne nyheten nokså paff.  Presten så på meg og sa: «..Men du kan jo begynne på styrmannsskolen eller telegrafistskolen». Jeg hadde aldri seilt på dekk, men var i guttedagene med i speideren så kanskje kan telegrafistskolen passe for meg.  Javel, svarte presten «jeg skal ringe opp med en gang». Han fikk da til svar at jeg kunne komme opp på skolen med en gang for det var så mange av elevene som ikke var møtt opp ved skolestart. Avmønstringen fra «Nyholm» sto på konto i bank i USA og jeg hadde en del penger til å betale kost, skole- og skolemateriell for.

TELEGRAFISTSKOLE I LONDON

Skolen lå i et område av London som het Stratham- Clarence Avenue 55 i den østlige delen av byen. Skolen var en tidligere herregård med en veldig stor hage rundt med en stor plen hvor vi spilte fotball. Jeg kom til skolen først i midten av september og de andre elevene hadde gått der siden august. Jeg fikk snakke med rektor og han viste meg frem til klasseværelset og når timene begynte. Det var en tidligere marinemann som het Nesse som ble min lærer i morse på radioskolen. Skolen hadde ved siden av radioundervisning to styrmannsskole klasser.

Skolen disponerte to etasjer og var utstyrt med en Marconi-sender av noe eldre årgang. Elevene satt da med hver sin morsenøkkel og læreren oppe ved kateteret med sin morsenøkkel og vi sendte da til hver andre. Jeg hadde en del å lære, og slet med morsealfabetet de første timene. Læreren sa at jeg like godt kunne gå ned og pugge alfabetet i 14 dager så får vi se hva du klarer.

Læreren morset små korte meldinger til oss som han plukket fra avisen.

Men da jeg begynte å fatte dette så gikk det så sent at jeg kunne telle prikker og streker.

Men etter en tid så fikk jeg taket på det og kunne få tak i ordene – ikke bare de korte, men også lange litt vanskelige ord. Det ble mer og mer interessant. I tillegg til morse fikk vi også teknisk undervisning. Men da jeg sluttet skolen gikk jeg ut som nummer 1 av elevkullet. Der var jeg vel litt heldig og hadde noe flaks, og dessuten var det god hjelp i at jeg hadde fullført middelskolen. Bildet som jeg har fra dette viser overrekkelsen av pokalen jeg fikk ved radioskolen som beste elev i klassen. Denne pokalen er i dag oppbevart i museet i Larvik – som er museum fra skolene i London under krigen. De fleste av elevene kom fra Østlandet og Møre. Men en av dem jeg ble godt kjent med var Oddmund Søreide fra Bømlo, som hadde flyktet over til Shetland tidlig i krigen. På skolen hadde vi en engelsklærer fra Haugesund som het. O.B. Øye – som jeg hadde hatt som lærer i middelskolen. Det ble et hyggelig gjensyn for oss begge to.

Han var i England da krigen brøt ut og ble lærer ved radioskolen da den kom i drift.

Oppholdet ved radioskolen varte fra 14. september 1943 til 30. mai 1944.

Etter eksamen mønstret Lilleaas den 2. juni som 2. telegrafist på H. M. Wrangells M/S «MINERVA». Men før han gikk om bord i sitt nye skip, gjorde Lilleaas en kort visitt til Edinburgh og besøkte sin bror Leiv som var gift med Astrid Oliversen fra Stavanger og de hadde et barn. Broren seilte på denne tid i engelsk kystfart som matros på Oslodamperen «Don». Magne forteller at han hadde en fem år eldre bror som het Olav som seilte som 3. maskinist på Westfal-Larsens D/S «Leikanger», men kom vekk da skipet ble torpedert i Sør-Atlanteren 1942.

«Minerva» ankom Glasgow 30. mai via Liverpool og hadde under overfarten fra New York fulgt med i konvoi HX 291 med Westfal-Larsens «Høyanger» som vise commodore.

Skipet var på denne tid ført av kaptein Johan Kjærstad som hadde overtatt kommandoen i New York 15. juli 1944 og ble avløst av Halfdan Kvamsø i Montreal 12. juni 1945. 

1. telegrafisten om bord var engelsk og kapteinens sekretær. I avregningsboken til Lilleaas står det: «..Fra 2.6.- 30.6 – 29 dager, kr. 300» – det var lønnen som 2. telegrafist.

I juni sluttet «Minerva» seg til vestgående konvoi ON 241 som avgikk fra Liverpool den 18. og var vel i New Yorks havn den 2. juli. Med i nevnte konvoi fulgte også de norske: M/T «Brasil», D/S «Drammensfjord», M/T «Egda», M/T «Evita», M/S «Fosna», M/S «Lista», M/T «Solfonn», D/S «Spinnanger» samt de norsk kontrollerte Panama-registrerte motortankerne «Norbris» og «Norlys».

Under den neste reise til Storbritannia avgikk «Minerva» fra New York lastet med stykkgods den 17. juli i konvoi HX 300 og var den største i sitt slag under 2. Verdenskrig. Konvoien som ble inndelt i 19 kolonner omfattet til sammen 166 handelsskip hvor 17 var norske og ankom Liverpool 3. august. Jfr. Warsailors. Atlanterhavskonvoiene var på denne tid svært godt beskyttet av marineeskorte, patruljerende fly og antiubåtstyrker. Fiendtlige ubåter oppnådde i liten grad å senke handelsskip med stor risiko for å bli angrepet og senket av en årvåken eskortetjeneste. «Minerva» ble frem til freden beskjeftiget i transatlantisk konvoifart til freds sommeren 1945. Lastene var alt fra stykkgods til stridsvogner, belte- og lastebiler som dekkslast og ammunisjon i rommene.

Lilleaas forteller at lykter og utstyr på kjøretøyene som hadde stått lagret på land ofte var blitt fjernet.    

Den 19. desember 1944 ankom skipet til New York og Magne Lilleaas ble avmønstret. Jeg har i New York fått utbetalt 76 US dollar og jeg mønstret da av. Jeg sto ombord i «Minerva» fra 2.6. til 19.12.1944.

M/S «RIO BRANCO» 1945-1945

Jeg gikk i land i New York og besøkte først slektninger jeg hadde der. Den 8. januar 1945 mønstret jeg ut igjen og gikk om bord i  «Rio Branco» av Oslo.

Skipet seilte i linjen The Northern Pan-America Line A/S, etablert høsten 1936i samseiling med fem skip mellom Brasil og østkysten av USA. Linjen ble i dagligtale omtalt som Nopal Line. Lilleaas forteller at han nå ønsket seg vekk fra konvoifarten på Nord-Atlanteren og på hyrekontoret i Brooklyn valgte han «Rio Branco» som et bedre alternativ, han ble stående om bord i denne båten til 16. november 1945.

Lilleaas forteller: «..Denne båten seilte i linjefart og reisene gikk uten konvoi.  «Rio Branco» hadde egen lugar for telegrafisten og radiostasjonen lå på båtdekket. Kapteinen var en hyggelig kar som jeg lærte mye av og han hadde også telegrafist erfaring. Jeg var både sekretær og telegrafist der om bord. Kapteinens navn var Ludvig Fasmer og var bosatt i Bergen.  Han tok seg av meg, og vi to ble gode venner. Ombord i både «Minerva» og «Rio Branco», var alle senderne blokkert. Radiosenderen på «Rio Branco» var ett rørs Marconi-sender. Jeg prøvde å sette meg inn i den, men det var strengt forbudt å bryte segl. Kun nød sendinger var tillatt ved f.eks. angrep av fiendtlig ubåt- SSS SSS. Unntaket var krigsviktige meldinger som ble sendt som   kodet melding.

All radiotrafikk under krigen gikk på koder. Under konvoikonferansen før avreise deltok jeg sammen med kaptein Fasmer Før avreise fikk vi utlevert forseglede ordrer og da fikk jeg utlevert revolver for første gang i mitt liv av kapteinen. Den må du ha sa han – du og jeg skal ha. Du bærer på en veske fylt opp med bly og inni der ligger alle kodene. Alt skal du bære ombord – men dette skal du kaste overbord dersom vi blir angrepet.

Men visst du blir angrepet på land mens vi går fra konvoikonferansen til vi er ombord i skipet, skulle jeg bruke revolveren. Skipperen gikk jo på sin plass i  konferansen, og jeg møtte et annet sted. Vi møttes så igjen og gikk sammen om bord med hver vår veske. Det var såpass strengt.

Første kodebok hvor det sto en masse tallkolonner – 5 tall i hver gruppe. Det første en så på var en kort informasjon på engelsk om fremgangsmåten – side sånn og sånn. Gikk da inn i boken og det var sidevis med tall. I telegrammet som ble mottatt sto det nevnt hvilken bok som skulle brukes. Det første tallet en fikk var sidetallet som henviste til den og den bok. Så tok jeg den og slo opp og trakk fra to kolonner så jeg fikk et nytt tall med helt andre bokstaver. Når jeg hadde fått den koden så gikk jeg i en annen bok og der sto beskjed om å slå opp i bok side så og så. De samme tallene sto også der – men da med forklaring hva tallene betød. F.eks. – det kom som en ordre til båten. Det kom alltid på morse/telegram til den og den båten. Det sto ikke navn på båten – men med eget nummer. Dette fikk vi gjentatt og gjentatt for at de skulle være sikker på at det ble mottatt.

Og så gikk jeg inn i kodebøkene og fant ut – eller dekodet meldingen.

Først gikk vi inn i en tallrekke så i den neste. Det kunne f.eks. være at vi fikk ordre om å stoppe i «Key West for order». Da måtte jeg se etter. De bokstavene står for Key, de for West, videre for tid og dato når en skulle stoppe og skrev dette ned. Når dette var gjort så leverte jeg et fullt ferdig telegram til kapteinen.

Men han var selv så interessert at han ville se når jeg arbeidet med dekodingen.

Fredsdagen i mai 1945 -var skipet ved kysten av Brasil på reise til New York. «Dette skal vi feire for nå er det fred» sa kapteinen og kom med en dram til oss alle. Ellers så fikk vi aldri noe slikt om bord i båten. Men da spanderte han.

Vi hadde på den tid all slags folk ombord, flere trakk over lønna si og de hadde aldri penger til gode.

I linjefarten mellom Nord- og Sør-Amerika, var Rio de Janeiro siste havn før vi snudde nord for New York. I Brasil var båten innom blant annet Pernambuco og Belém. Kaptein Fasmer tok meg med en gang i land i Rio. Han var nemlig en ivrig rulettspiller. Han ville da ha selskap.

Jeg ble med – men jeg spanderte ikke mye penger på den slags – ikke hadde jeg så meget heller og ville spare opp en del til hjemreisen. Men kapteinen la ut en masse penger i spill, men han kunne også være heldig å vinne.

Under et av oppholdene i Rio kom Per Lorentzen-  sønn til skipsreder Øivind Lorentzen om bord til oss og reiste med som passasjer til New York.

Under skipets reise nordover i fredsdagene var det nære på at det kunne hendt en alvorlig ulykke om bord. Under feiringen ble det skutt salutt med 4-toms kanonen akterut.

Lilleaas forteller: «..  Jeg var med for jeg var kanonmannskap og hadde med å lukke sluttstykket på kanonen. En annen satte inn granaten og jeg lukket sluttstykket igjen. Vi hadde tidligere hatt eget kanonmannskap, men de var tatt i land. Da de første skuddene gikk av befant båten seg utenfor kysten av Brasil og et par fiskebåter fikk det travelt med å reve seil og mannskapene la seg flate i bunn.

Da den siste granaten var satt inn, ville ikke sluttstykket gå skikkelig igjen. Jeg ropte «stopp avfyring». Det ble da slutt på skytingen, og ved ankomst til New York kom det militære folk om bord for å demontere kanonen. Det kom da amerikanske militære ombord og kontrollerte den for å se hvordan den var brukt og om den kunne brukes videre. De kikket på den og så fortalte jeg om at sluttstykket ikke gikk skikkelig i lås. Da ristet amerikaneren på hodet og sa: «..Du har vært heldig – det neste skuddet hadde gått bakover». Sluttstykket lot seg ikke stenge. Dette kunne ha forårsaket en skikkelig ulykke dersom vi hadde fyrt av det siste skuddet. Men vi skulle feire og var lykkelige – heldigvis så hadde jeg såpass tanke at jeg sa stopp i tide. Så denne kanonen ble kassert.

Dette ble ikke min siste tur – jeg sto ombord frem til november måned, men da sa jeg stopp. Jeg hadde da bestemt meg at jeg ville hjem til jul. Skipperen syns dette var trist, og han mente at skipet skulle en tur hjem til Norge. Men jeg ville gå i land og ble avmønstret den 16. november 1945 i New York. Jeg var da hos mine slektninger i New York en tid frem til 8. desember. Da visste jeg at Den norske Amerikalinjens S/S «Stavangerfjord» skulle hjem til Norge, og fikk plass i en 3-manns lugar på 3. klasse. Det var ikke «mye takk for tjenesten i krigen» enn en 3. klasses lugar for oss sjøfolk. Det var mange passasjerer med på denne reisen og mesteparten var sjøfolk som skulle hjem etter en lang krigsseilas. Jeg ruslet rundt på båten og kikket. På øverste dekk så jeg noen hvitkledde mennesker. Det var nordmenn som gikk der. Jeg kikket inn gjennom ventilene og fikk se at det satt folk der inne. Døren var låst. Jeg spurte en av dem som sto utenfor hva slags folk dette var. Jeg fikk til svar: «..Det er sjøfolk som skal hjem – men de må vi ta vare på for de er helt borte i hodet». Det var altså norske

krigsseilere som skulle hjem til Norge. Så dermed fikk jeg se det også. Og når jeg tenkte meg om så var det en kaptein på en av båtene jeg hørte om som hadde tørnet. Historien om denne kapteinen ble fortalt av styrmannen ombord i «Minerva» om de problemene han hadde hatt. Styrmannen måtte ta over styringen fra skipperen. Skipperen kom opp på brua og hadde drukket godt og begynte å gi ordrer midt inne i en konvoi. De andre som var på brua måtte ta han med makt for å få han ned. Han ble bundet fast og satt i land da skipet kom inn til New York.

Han hadde tørnet helt. Det ble for mye press, og nervene var fullstendig gått i vranglås for mange.

Vi kom med «Stavangerfjord» inn til Bergen. Jeg hadde før avreisen sendt brev om at jeg skulle komme hjem. Men jeg trodde ikke brevene gikk så fort som båten. Familien hjemme hadde fått greie på at jeg kom med «Stavangerfjord» og de sto på kaien i Bergen. Vi kom inn den 17. desember. Jeg fikk all bagasje ut av lugaren og opp på dekk. Nede på kaien hadde samlet seg en mengde folk som ventet mens skipet la til kai. Det myldret av folk på kaien, men jeg kjente ingen.

Jeg gikk ned gang-wayen og ruslet bortover kaien et stykke, og da var det noen som stoppet meg. Det var mine foreldre som nå var i Bergen. Det var et rart gjensyn etter så mange år. Min far hadde vært hjemme under krigen. Men etter at vi hadde snakket sammen en stund sier mor til meg- «. Skal du ikke hilse på søsteren din?». Det sto en dame ved siden av og jeg kjente ikke henne. Det var min søster Olly som var 9 år gammel da jeg reiste ut og nå var hun 15 år. Vi fikk all bagasjen med oss og gikk ombord i nattruten. Mine foreldre hadde alt bestilt plass på nattruten som skulle gå i 11-12-tiden om kvelden. Det var en av Stavangerskes båter vi reiste med. Det var mange som skulle videre til Haugesund og det satt fullt med folk i salongen.

Jeg kjente ingen – mor nevnte navn på flere – men det var ukjente for meg etter så mange år. Det var en dame som satt sammen med mine foreldre og min søster. En ganske ung dame – noe eldre enn min søster.

Jeg ble presentert for henne og ble fortalt at hun gikk på sykepleierskolen i Oslo. Mer ble det ikke sagt om det.

Nattruten gikk ut og det ble litt sjøgang. Jeg så at Olli Marie – søsteren min og Ruth som den andre het, begynte å bli grønne i ansiktet. De gikk ut på dekk og jeg fulgte etter, og jeg holdt dem mens de spydde utfor rekken. De tålte ikke sjøen.

Og det var første gangen jeg holdt den jenta i armen som jeg skulle bli gift med.

Da vi kom inn ble jeg forklart at Ruth var datter til telegrafbestyrer Sand i Haugesund.

Det ble vårt første møte og hun var kjent med vår familie.

Jeg skulle til sjøs igjen og skulle ta handelsskolen for jeg skulle være telegrafist og sekretær for kapteinen.

Jeg begynte på handelsskolen og gikk der hele våren 1946 og ble i denne tiden bedre kjent med henne. Var hjemme hos hennes foreldre. Hennes far var telegrafbestyrer Sverre Holt Sand (1890 – 1963) og tilbød seg å forhøre seg om jobb i land for meg. «Hvor skulle det være?», spurte jeg. «Jeg har ikke noe – men jeg kan kontakte Teledirektoratet og det er mine skolekamerater som sitter der og jeg kan snakke med personalsjefen».

Han ringte neste dag og kunne fortelle meg at han hadde en jobb til meg i Nord-Norge dersom jeg var interessert. Det var ved Harstad Radio.

«Javel – jeg hopper på», svarte jeg. Dette var i juli måned for jeg hadde da gått et halvt års tid på skole.

Vi hadde nettopp hatt tentamen og det var bare et par uker til vi skulle opp til eksamen. Jeg snakket med rektor ved handelsskolen, navnet hans kommer jeg ikke på i farten, og fortalte at jeg måtte slutte for jeg skulle reise til Nord-Norge for å begynne i ny jobb. Du må få papirene dine. Jeg forklarte at det hastet og jeg måtte avsted. Og hadde jeg fått jobb i Televerket så visste jeg at min bane var klarlagt.

Jeg sluttet av og reiste til Nord-Norge og begynte i Harstad Radio.

Den utdannelsen som jeg fikk i England i krigen var et godt grunnlag – men mine papirer fra radioskolen i London tilsvarte de lavere kurs i Televerket. Nå hadde jeg bare de høyere kurs igjen – nærmest NTH nivå. Jeg fikk nå den beste utdanningen jeg kunne tenke meg. Jeg var 4 år i Harstad og jeg husker jeg måtte pugge min middelskole på nytt og gikk hardt inn for det. Jeg visste det var et vanskelig «nåløye» å komme i gjennom og måtte først gå et forkurs i Harstad. Der pugget jeg min middelskole og jeg slapp igjennom i 1950.

Da sluttet jeg på Harstad Radio.

Jeg fikk da gå på høyere kurs i Oslo og fikk da den utdannelsen som jeg trengte.

Siden har det blitt mange mindre opplæringskurs i Televerket opp gjennom årene.

Mens jeg gikk i Oslo var jeg innom Kongsberg for da hadde familien Sand flyttet dit.

Vi var på den tid gift og hadde to barn og de bodde i Kongsberg mens jeg gikk på skolen. Dvs. hun bodde da hjemme hos sine foreldre.

Telegrafbestyrer Sand hadde vært telegrafbestyrer i Haugesund i lang tid og han hjalp meg videre. For når jeg skulle slutte ved skolen, skulle jeg reise tilbake til Harstad. Men nei sa både kona og jeg, det hadde vi ikke lyst til. Jeg var på den tiden transmisjonstekniker i Televerket.

Jeg søkte på jobb i Haugesund og fikk en stilling som transmisjonstekniker der. Etter en del år der kom Tv-senderen på Bokn i gang i 1961 og så fikk jeg arbeid der. Var der ble i 7 år som sjef.

Og i 1967 så var jeg blitt 57 år. Sjefen for Linjeteknisk avdeling i Haugesund, Alexander Andersen fra Utsira, gikk av. Jeg var da hans nestleder. En dag så tok han hatten sin og gikk – «Takk for meg nå går jeg». Han hadde da pensjonert seg.

Og dermed så overtok jeg jobben etter han og begynte som sjef for Linjeteknisk avdeling. Der ble jeg i 20 år inntil jeg gikk av i 1987 for aldersgrensen etter 41 år i Televerket.

Magne Lilleaas, født 12. juli 1920, døde i september 2008.

Kilder og henvisninger

Intervju av Magne Lilleaas 1920-2008 Haugesund, av Leif M. Bjørkelund 23. august 1994.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.

Sveio i krig. Av Torleiv Høgestøl.

Nortraships flåte bind II, Jon Rustung Hegland.

Nettsiden: Warsailors.com

Artikkel i krønikeserien for februar: Tragedien med dampskipet «Polarland».