Publisert i Haugesunds Avis desember 2018
Av Leif M. Bjørkelund
Ishavskonvoiene
Dagen etter at Hitler innledet sin storoffensiv mot Sovjet-Russland, «Operasjon Barbarossa», erklærte den britiske statsminister Winston Churchill sin fulle støtte til Josef Stalin i deres felles kamp mot nazityranniet.
Den tyske Barbarossa-planen, som ble iverksatt 22. juni 1941, tok sikte på å nedkjempe den sovjetiske hær i et hurtig og knusende slag. Men det skulle vise seg at motstanden var langt sterkere enn det man hadde forventet til tross for at Tyskland satte inn 80 prosent av sin stridsevne, og det skulle ikke gå bedre med Hitlers felttog enn for Napoleon i 1812.
Allerede den 21. august 1941 avgikk den første konvoien med krigsmateriell, stridsvogner og jagerfly, fra Storbritannia til Arkhangelsk. Og høsten 1941 fikk USAs president Roosevelt Kongressens godkjennelse til våpenhjelp gjennom Lend-lease programmet til land som kjempet mot aksemaktene.
Dette ble innledningen til en av krigens viktigste og mest farefulle konvoirute der allierte konvoier krysset det mektige og værharde Nordishavet med krigsviktige forsyninger til fronten i Sovjet-Russland. Det er ingen tvil om at disse forsyningene var av vital betydning for Sovjet-armeens kamp mot Wehrmacht. Og derfor satte Kriegsmarine og Luftwaffe inn alt for å stoppe denne trafikken.
Fra Sovjet-Russland kom med i krigen, 22. juni, og til den tyske kapitulasjon 7. mai 1945, avgikk det i alt 42 østgående konvoier med et samlet tap av 33 handelsskip. De vestgående returkonvoier, på til sammen 717 skip, mistet 27 skip. Noen av de skip som gikk alene ble også senket, slik at de alliertes pris for sin hjelp til Sovjet-Russland via Ishavet, ble 90 handelsskip og 829 omkomne sjømenn.
De første Murmansk-konvoiene krysset Atlanterhavet allerede i oktober–november 1941. Konvoiene ble rutet gjennom farvannet mellom Grønland og Island og handelsskipene fikk snart føling med den barske polarnaturen, som særlig i den mørke årstiden med fare for nedising gjennom et av de mest stormfulle i verden.
Handelsskipene som dannet konvoiene fra britiske farvann ble som regel samlet i fjorden Loch Ewe i Skottland. Derfra gikk konvoiruten nordover, vest av Shetland og Færøyene og videre nordover nær østkysten av Island, for så å dreie nordøst, senere øst oppunder Bjørnøya og på stor avstand fra Norskekysten. Derfra gikk ruten rett øst, deretter sørøst og senere rett sør inn mot Kolafjorden og Murmansk. En lang og farefull omvei, men den var helt nødvendig for å holde seg lengst mulig unna de tyske flystyrkene og krigsskipene i Nord-Norge. De første konvoi seilingene foregikk nokså uhindret frem til Murmansk. Men etter hvert forstod den tyske krigsledelse betydningen og omfanget av denne våpenhjelp til Sovjet-Russland. I første rekke ble det overført ubåter i et antall av 26 enheter og flyplasser utbygget for at Luftwaffe kunne angripe konvoirutene. På det meste satte Luftwaffe inn om lag 300 bombe- og torpedofly fra baser i Nord Norge. I januar 1942 ankom slagskipet «Tirpitz» til Norge og ankret opp i Åsenfjord inne i Trondheimsfjorden. Slagskipet var Kriegsmarinens nyeste tilvekst, bestykket med åtte 15-toms kanoner og hadde et deplasement fullt utrustet på 53.500 tonn. I løpet av mars 1942 utførte slagskipet sammen med tre jagere et angrepstokt mot den østgående konvoi PQ 12 med 11 handelsskip bestemt for Murmansk. Konvoien ble oppdaget av Luftwaffes rekognisering sørvest av Bjørnøya og den tyske marinestyrken avgikk Åsenfjord om ettermiddag den 6. mars under Viseadniral Otto Ciliax. På samme tid stevnet returkonvoi QP 8 på 15 handelsskip som hadde avgått fra Murmansk 1. mars vestover med svak eskorte med kurs for Storbritannia. Med i nevnte konvoi fulgte H. M. Wrangells 12.000-tonner «Noreg». Home fleet hadde en dekningsstyrke under Admiral John Tovey bestående av slagskipet HMS «King George V», søsterskipet HMS «Duke of York», den noe eldre slagkrysseren HMS «Renown» og hangarskipet HMS «Victorious» i samme farvann, og ble informert om at «Tirpitz» hadde forlatt ankerplassen i Trondheimsfjorden. Men etter flere døgn med «katt og mus lek» oppnådde ingen av partene kontakt med hverandre. «Tirpitz» fant heller ikke frem til konvoiens posisjon, og var dessuten uvitende om vestgående returkonvoi. Under de rådende værforhold med tung sjø og dårlig sikt besluttet den tyske admiralen å avbryte toktet i løpet av 7. mars og satte kurs for basen i Norge. Under tilbakereisen ble slagskipet angrepet av britiske torpedofly fra hangarskip utenfor Lofoten, men unnslapp uten noen skader. Det skulle vise seg at dette ble slagskipets eneste angrepstokt rettet mot ishavskonvoiene.
Det tyske felttoget på østfronten kjørte seg fast og etter nederlaget i slaget om Stalingrad januar 1943, som ble et av de avgjørende i 2. Verdenskrig, besluttet den tyske marineledelsen å overføre storparten av sine tunge marine enheter til Nord-Norge for å stoppe våpenhjelpen til østfronten. I løpet av mars ankom slagskipet «Tirpitz» til Altafjorden og ankret opp i Kåfjord innerst i fjorden. Tett fulgt av det 39.000-tonns store slagskipet «Scharnhorst» som tok plass i Langfjorden noe lenger ute i fjorden. Deretter fulgte de noe mindre lommeslagskipene (klassifisert som tunge kryssere fra februar 1940), «Admiral Scheer» og «Lutzow» som ble forflyttet fra marinebasen i Bogen vest for Narvik. Tett fulgt av den tunge krysser «Admiral Hipper» og ankret i en av sidefjordene, sammen med eskortejagere og forsyningsskip. Altafjorden ble med et slag Kriegsmarinens største og mest befestede marinebase og støttepunkt for marinegruppe Nord i slaget om Nordishavet.
Det var først og fremst «Tirpitz» som utgjorde den største trussel for de allierte. Ikke noe annet krigsfartøy i verden kunne gå i nærkamp med den tyske giganten. Så lenge «Tirpitz» var operasjons-dyktig, måtte allierte holde store marinestyrker i beredskap for innsats i Nord-Atlanteren og Nordishavet.
Når det gjaldt tungeoverflateskip, var den tyske Kriegsmarine tallmessig underlegen den styrke Home Fleet og US Navy kunne sette inn. Men likevel utgjorde slagskipene «Tirpitz», «Scharnhorst» og de tunge krysserne, å opprettholde en konstant trussel mot de allierte Ishavskonvoiene. Den tyske kampgruppen klarte det en kaller «a fleet in being» som i praksis vil si å binde opp fiendens styrke ved sitt blotte nærvær. Da slaget om ishavskonvoiene raste på sitt verste hadde de allierte seks slagskip, fire britiske og to amerikanske, samt hangarskip og kryssere som var bundet opp i dekningsstyrken og som trengtes på andre krigsskueplasser. Et av de fremste krigsmål for de allierte var å uskadeliggjøre denne trusselen mot konvoiruten til Murmansk. Dette gjorde Winston Churchill klart i sitt skriv til Admiralitetet allerede i slutten av 1942.
Men for å greie denne krevende oppgaven, måtte den britiske marineledelsen, som hadde ansvaret for å beskytte Ishavskonvoiene, bygge ut etterretningsorganisasjon i området rundt flåtebasen i Altafjorden. I løpet av 1943 etablerte etterretningstjenesten – Secret Intelligence Service – et omfattende spionasjenett i området i nært samarbeid med de norske etterretningsgruppene i Storbritannia.
Det Britiske Admiralitetet ønsket en skjerpet overvåking og et forhåndsvarsel dersom de tyske enhetene ble klargjort for et utbrudd. Dessuten hadde marineledelsen og ikke minst flyvåpenet behov for sikre detaljert informasjon om forsvarsanleggene, værrapporter og siktbarhet i målområdet slik at man kunne rette effektive angrep med fly fra hangarskip mot den tyske kampgruppen.
I Vest-Finnmark ble det etablert to hemmelige radiosendere. Den ene med kodenavnet «Lyra», som lå i Porsa nær Hammerfest, men den viktigste av SIS-stasjonene i nordområdene var utvilsomt senderen «Ida», som ble operert av løytnant Torstein Raaby midt i Alta, nærmest i skyggen av «Tirpitz». Senderen «Ida» ble operativ fra november 1943 og Raabys sendinger holdt britene underrettet om den tyske kampgruppen i Altafjorden frem til midten av mai 1944.
Det norske bidrag i konvoifarten til Murmansk omfattet et mindre antall handelsskip, men flere norske seilte som offiserer og mannskap på amerikanske handelsskip. Den norske marine deltok med flere fartøyer i eskorteringen som omfattet jagere, korvetter og minesveipere. Torpedojageren «St. Albans» og ubåten «Uredd» deltok i eskorten av den allierte konvoi PQ 14 til Murmansk i april 1942.
Torpedojageren HM(N)S «St. Albans» var en av de fem den norske marinen overtok i 1941/42, og tilhørte de 50 såkalte «Four stokers» av Town-klassen som Royal Navy overtok fra USA i desember 1940 gjennom lend-lease avtalen.
Men den mest kjente av de norske marinefartøyene er utvilsomt jageren HM(N)S G 26 «Stord» under kommando av Orlogskaptein Skule Storheil som deltok i eskorte av til sammen ni konvoier til Murmansk. I tillegg deltok den norske marinen med korvettene: «Acanthus», «Tunsberg Castle» og «Eglantine» samt minesveiperne «Oksøy», «Karmøy», «Tromøy» og «Jeløy», i den allierte arktiske konvoieskorten i krigens sluttfase og frigjøringen av Finnmark.
Ishavskonvoiene til Murmansk, som startet høsten 1941, ble først utført av britiske og til dels av russiske skip, men etter at USA kom med i krigen ble storparten av handelsskipene i konvoiene amerikanske, britiske, greske, vesteuropeiske og Panama-registrerte skip. Flere norske tankskip fraktet drivstoff i den risikofylle konvoiruten til Nordvest-Russland.
Foto; M/T «Noreg» ble levert i 1931 fra Burmeister & Wain, København, som H. M. Wrangells første tankskip og var i rederiets flåte til 1958. Utlånt fra Haugesund Rederiforenings arkiv.
Foruten rederiet Wrangells M/T «Noreg» på 12.130 tdw., var det eneste skip i Haugesund flåten som i egenskap av «Escort oiler» deltok i konvoi farten på Murmansk. De øvrige norske besto av damptankerne «Mirlo» av Tønsberg, «Marathon» og Nortraships «Norfjell» av Oslo, samt motortankerne «Herbrand» av Oslo og «Egerø» av Kristiansand. Men selv om dette utgjorde et begrenset antall skip så gjorde de god nytte for seg og trosset angrepene fra tyske krigsfartøy, fly og ubåter for å bringe den viktige lasten frem til Murmansk, Arkhangelsk eller Molotovsk.
M/T «Noreg» ble i den perioden skipet var engasjert i ishavskonvoiene, blant de 51 tankskipene Nortraship stilte til rådighet for de allierte i tjeneste som «Escort Oiler», også omtalt som «Admiralty Oiler», og hadde som sin primære oppgave å etter forsyne konvoi-eskorteskipene med bunkersolje og synkeminer. Disse bunkringsoperasjonene som ble utført i åpen sjø, var en krevende oppgave for skipenes besetninger og dessuten et ettertraktet mål for fiendtlige ubåter og bombe- og torpedofly.
M/T «Noreg» ble i alle krigsår ført av Anders Høviskeland og med Jakob Anglevik som maskinmester. Anglevik, f. 1901 i Avaldsnes og bosatt med familie i Haugesund 1927. Anglevik hadde fra november 1931 vært tilknyttet skipet til 1937 som 3. maskinist, og 2. maskinist til februar 1940 og seilte som 1. maskinist kun avbrutt et par perioder frem til avmønstring i Antwerpen 30. oktober 1945. Anglevik fortsatte sin karriere i Wrangell-rederiet til han gikk av og døde i 1966 65 år gammel.
Maskinsjef Jakob Anglevik ble tildelt rederforbundets gullmedalje i 1953. Jakob Anglevik i midten, Fra venstre skipsreder Sverre Meling (med briller) og til høyre skipsreder Valdemar Wrangell. Utlånt av Bjørg Eileraas, datter av Jakob Anglevik.
Kaptein Anders Høviskeland var
født 1902 i Tysnes, men bosatte seg med familie i Haugesund. Styrmann- og skipsførereksamen i Haugesund hhv. 1926 og 1931. Styrmann på «Noreg» siden levering i 1931 til 1936 da han ble fører av Richard Jansens D/S «Vestra». I 1938 avløste Høviskeland Kristian Pedersen på «Noreg» og ble fører av skipet gjennom hele krigen. Høviskeland fortsatte i Wrangell-rederiet til han gikk av og døde i 1963.
Foto: Kaptein Anders Høviskeland, 1902-1963. Fra hjemmesiden til Krigsseilerregistert.
Den 12. desember 1941 avgikk «Noreg» Port of Spain, Trinidad, lastet med brenselolje for Halifax hvor tankeren den 27. sluttet seg til østgående konvoi HX 167 og fulgte med til konvoien var på høyde med Island og anløp britenes bunkringshavn i Hvalfjordur nord for Reykjavik for ordre. Avgikk den 1. februar 1942 i den doble konvoien PQ 9/10 på 10 handelssskip og nådde vel frem til Kolainnløpet den 10. februar.
Utdrag fra dekksdagboken til «Noreg» 1942 tirsdag 10. februar:
Skipet befinner seg i Nordishavet og Kola Inlet fra Røykjavik til Murmansk. Vinden er øst, sørøstlig, svak vind overskyet. Svak sjøgang. Kl .7.45 fikk los om bord, fortsatte videre efter hans ordre. Kl. 10.25 ankret, babord anker 45 favner i vannet på (Kulunge Bay). Kl. 13.00 lettet anker og avgikk til engelsk krysser H.M.S. «Nigeria» og ankret på «Vanga» Bay. Kl. 16.10 ferdig fortøyet til krysseren «Nigeria» med destroyeren «Interspeed» fortøyd på tankerens babord side. Krysseren og destroyeren bunkres. Kl. 23.15 brakk slangen til «Nigeria» og hele akterdekket på «Noreg» fløt av olje. Onsdag 11. februar. Kl. 11.15 «flyalarm». Skibene fortøyet i hverandre, ble beordret til å fordele sig for å minske faren ved angrep. Kl. 11.45 avgikk fra «Nigeria» styrte til Kulunge bay efter losens anvisning. Kl. 12.15 ankret med babord anker. Kl. 15.00 kom H.M.S. «Kaspel» langs siden for bunkring. Ved 18.15 tiden snublet 3. maskinist Jakob Bråstein i et treverk på popen og fallt over ende, og brakk et leggbein over ankelen. Bråstein ble tatt under legebehandling om bord i destroyeren H. M.S «Harrier» der en foreløpig forbinding ble pålagt inntil det ble bestemt at pasienten skulle sendes til sykehus i England ved første skipsleilighet. Han ble avmønstret den 12. og hans effekter og papirer bragt om bord i jageren «Harrier». Kl. 17.00 kom «Harrier» langs siden og Bråstein ble bragt om bord i «Noreg» igjen, inntil avreise kunne ordnes.»
Jakob Kristian Bråstein var f. 1897 og vokste opp i Dalbygda i Skjold, men bosatte seg senere med kone og fire barn i Haugesund. Den 14. september 1939 ble Jakob Bråstein påmønstret som 3. maskinist på «Noreg» som anløp Haugesund for komplettering av mannskap etter å ha utført 8-års klassing ved Akers mek. verksted i Oslo. Han ble avmønstret 12. februar og fulgte med båt til England hvor han ble innlagt på hospital. Utskrevet 20. februar 1943 og mønstret i Glasgow 16. juni samme år som 4. maskinist på M/T «Brajara» på 12.200 tdw, til Oslorederiet Ludv. G. Braathen og seilte med denne til avmønstring i Falmouth 31. oktober 1945. Reiste hjem til Norge i november med Bergenskes D/S «Astrea». Den 15. oktober 1946 reiste Bråstein igjen til sjøs med H. M. Wrangells M/S «Minerva», men døde om bord 8. mai 1949 og ble gravlagt i Gibraltar.
Foto: Maskinist Jakob Kristian Bråstein, f. 1897 i Dalbygda, Skjold. Utlånt av Ivar Bråstein, Karmsund.
M/T «Noreg» ble liggende som bunkringsskip i Kolafjorden til slutten av februar 1942, og tilbakereisen gikk den 1. mars med returkonvoi QP 8 som ble splittet og anløp Akureyri den 10. Havnen Akureyri på nordkysten av Island ble benyttet som bunkringshavn for den allierte dekningsstyrken for Ishavskonvoiene. «Noreg» avgikk Akureyri i ballast to dager senere til Reykjavik med ankomst den 15. mars. Overfarten hadde foregått uten noen hendelser av krigsmessig art, men det kunne ha endt med katastrofe; bare tilfeldigheter og de rådende værforhold gjorde at konvoi QP 8 ikke ble oppdaget av slagskipet «Tirpitz» som den 7. mars var ute på tokt.
«Noreg» sluttet seg den 25. mars til vestgående atlanterhavs konvoi ON 79 som hadde seilt ut fra Liverpool den 23. bestemt for Halifax. Med i konvoien fulgte ifølge «Warsailors.com» de norske;
«Brant County», «Grey County», «Hallanger», «James Hawson», «Meline», «Norefjord», «Stigstad» og «Trondheim». M/T «Noreg» stevnet vestover i nevnte konvoi til den var opp under den amerikanske kysten og satte kurs for New York med ankomst den 8. april. Avgikk New York i mai og fulgte med i konvoi fra Halifax til Hvalfjordur, og var tilbake i farten på Nord-Atlanteren.
I de etterfølgende PQ-konvoier deltok ingen norske skip.
Katastrofen med konvoi PQ 17 som avgikk til Murmansk 27. juni 1942, der 24 av 37 handelsskip gikk tapt, førte til at de allierte stanset sommerseilingene på Murmansk. Bakgrunnen for katastrofen med overnevnte konvoi, var etterretningsrapport den 4. juli om at slagskipet «Tirpitz» og de tunge krysserne «Admiral Scheer» og «Admiral Hipper» lå klare til å gå ut. Leder for The Admiralty, Admiral Pound, gav ordre om å spre konvoien og trakk dekningsstyrken tilbake og handelsskipene dampet østover uten beskyttelse og ble et lett bytte for fiendens fly og ubåter. Meldingen om den tyske marinestyrken viste seg i ettertid å være feilaktig. Styrken hadde riktig nok gått til havs, men gikk den 7. juli tilbake til basen, men da var den skjebnesvangre ordre om å splitte konvoien allerede gitt.
Desember 1943:
Trusselen mot Ishavs-konvoiene ble betydelig redusert ved senkningen av slagskipet «Scharnhorst» den 26. desember 1943. Slagskipet brøt opp fra ankerplassen i Langfjorden ved 19-tiden 1. juledag for å angripe østgående Murmansk-konvoi JW 55 B som var blitt observert sør av Bjørnøya den 22. desember. Utbruddet ble varslet av SIS-senderen «Ida» i Kåfjord og leder for Home fleet, Admiral Bruce Frazer, befant seg om bord i slagskipet HMS «Duke of York» og hadde den 12. desember avseilt ut fra flåtebasen Scapa Flow på Orknøyene og satte kurs nordover. Admiral Frazer ble alarmert om at «Scharnhorst» hadde stukket til sjøs og gikk til aksjon sammen med krysseren HMS «Jamaica» og fire jagere. Samtidig ble dekningstyrken for østgående returkonvoi til Storbritannia bestående av tre kryssere under Viseadmiral Burnett beordret til å ta opp kampen mot fienden. Admiral Frazer hadde klekket ut en plan for å avskjære fienden.
Det forestående sjøslag ble utkjempet i det arktiske mørke og på et stormende hav med tette snøbyger med dårlig sikt. Det tyske slagskipet som stod under kommando av kontreadmiral Erich Bey klarte ikke å oppspore konvoien og trakk seg unna og satte kurs for basen med toppfart. Admiral Frazer sendte jagerne, «Scorpion», «Savage», «Saumarez» og den norske «Stord» frem for å angripe med torpedoer. «Scharnhorst» ble innhentet og etter en hard kamp sank det tyske slagskipet ved 19.30-tiden 2. Juledag 1943 med et tap på vel 1900 mann. Kun 36 overlevende ble tatt opp. (Jfr. Nils Owren, «Scharnhorst skal senkes»).
I Altafjorden lå slagskipet «Tirpitz» sterkt skadet i Kåfjord etter at britiske dvergubåter under operasjon Source den 22. september plasserte sprengladninger under slagskipets bunn som ble gjort kampudyktig til april 1944. Ved årsskiftet 1943/44 hadde tyskerne kun 20 ubåter og sitt flyvåpen å sette inn mot konvoiene. På samme tid var de allierte i stand til å gi Murmansk-konvoiene betydelig anti-ubåt eskorte og i tillegg en fjerndekningsstyrke av slagskip, hangarskip og kryssere dersom noen av de tyske overflatefartøyene skulle våge seg ut fra Altafjorden. Første halvdel av 1944 var kun M/T «Noreg» av de tre norske skip med i Murmansk-konvoiene. Tankskipet hadde siden sommeren 1942 seilt i transatlantisk konvoifart og deltatt i forsyningstjenesten til de allierte styrkene i Nord-Afrika og den påfølgende invasjon av Italia.
September 1943. Tankskipet «Noreg» fikk følge med i krigsoperasjonene på nært hold. Bizerte i Tunisia, som var en viktig terminalhavn for allierte forsyninger til fronten i Italia, ble utsatt for kraftige tyske flyangrep. Den 6. September 1943 lå «Noreg» oppankret på reden da byen ble angrepet av bombefly. Skipene, deriblant flere norske, deltok med sitt luftvernskyts. «Noreg» avgikk den 14. september til Palermo på Sicilia, og avgikk den 24. for New York med i konvoi GUS 16.
«Noreg» kom senere tilbake til Ishavs-konvoiene og var det eneste norske skip i denne farten første halvår 1944. Som flåte-tankskip fulgte tankeren med i konvoi JW 56A som forlot Loch Ewe, Skottland, den 12. Januar. 1944 bestemt for Murmansk. Konvoi JW 56B sluttet seg til den 22.januar.
Under overfarten til Island møtte konvoien en kraftig storm med orkanstyrke og konvoien gikk nærmest i oppløsning. Commodoren, det amerikanske Liberty-skipet «Penelope Baker», gikk ned i uværet og 20 mann kom vekk. Et britisk tankskip gikk også tapt, og en rekke av eskortefartøyene fikk havari. Blant eskorten var den norske jageren «Stord». På reisen østover ble konvoien, den 25. januar, angrepet av 9 ubåter sør av Bjørnøya. To amerikanske og et britisk handelsskip ble senket og en britisk eskortejager skadet
«Noreg» ankom Kolafjorden 28. januar og ble liggende til april å bunkre allierte marinefartøyer.
Seilte den 29. april i returkonvoi RA 59 tilbake i mai måned med ankomst Clyde den 6. Konvoien ble dagen etter avreise peilet inn av ubåter. Natten til den 30. april fikk antiubåtstyrken kontakt med fienden og nattemørket ble flerret av eksploderende synkeminer og granater. Det amerikanske Liberty-skipet S/S «William S.Thayer» ble torpedert. Om bord befant det seg 116 passasjerer, og det lykkes kun å berge 43 mann.
Foto: Matros Johan Byrkja, 1917-2007, Østrem, Skjold i Vindafjord. Utlånt av Johanne Byrkja Jacobsen, Auklandshamn.
Matros Johan Byrkja, fra Skjold, ble påmønstret i New York 19. oktober 1943 og seilte med «Noreg» til 2. august 1945 og fulgte med i alt åtte Murmansk-konvoier. «Noreg» lastet fueloil i New York og fulgte med i konvoi HX 269 som «Escort Oiler» over til Greenock i Skottland, med ankomst 15. desember. På denne tid var det ikke mange av besetningen fra Haugesund og distriktet igjen om bord. Motormann Knut Bringedal, f. 1918 i Tysvær, ble påmønstret 30. oktober 1939 på Knutsen-rederiets 16.150-tonner M/T «O.A. Knudsen» som etter et kortvarig opplag i Bøvågen lettet anker og satte kurs for Mexicogulfen for lasting. Bringedal seilte om bord i en rekke norske handelsskip og den 18. september 1942 ble skipet han seilte med, fruktskipet M/S «Olaf Fostenes» av Haugesund torpedert og senket i Nord-Atlanteren. Etter en tid om bord i Oslotankeren «Glarona» kom Bringedal om bord i «Noreg» i Glasgow 9. juli 1943, og avmønstret i Plymouth 24. juni 1944.
«Noreg» avgikk Greenock 6. januar 1944 via Akureyri, Island, og ankom Kolafjorden 27. januar. Johan Byrkja forteller om sin første reise i konvoi til Murmansk: «… Ved ankomst Clyde ankret «Noreg» opp i Greenock hvor vi ble liggende med full last. Det ble tatt om bord en del ekstra-utstyr som saueskinnsjakker, støvler, ullunderklær og votter. I tillegg ble det montert ekstra luftvernkanoner. Blant besetningen ble det spekulert over hvor skipet skulle hen, men da vinterutstyret kom om bord kunne det bare tyde på en reise til nordishavet. «Noreg» var nå ombygd til «marine supply skip» og hadde fått montert en ekstra stormbro på styrbord side hvor det var lagt en bunkersslange. I tillegg hadde vi fått om bord synkeminer til eskortefartøyene. Skulle vi få en fulltreffer og alle disse minene skulle gå av, så ville det ikke være en nagle igjen av motortanker « Noreg». Vi lå i Clyde lastet med fuel, altså brensel til konvoieskorten og skulle nå gå til Murmansk. Konvoien bestod av 25 skip. Til å begynne med hadde vi ikke så stor eskorte, men det kom flere til senere. Blant dem var slagskipet « King George V» og hangarskipet «Victorious». Det var storm og snetykke hele veien nordover, og da vi nærmet oss Island fikk vi orkanvarsel over radio. Heldigvis hadde vi surret og gjort fast alt livbåtmateriell før uværet kom over oss. Vinden ble målt til 56 sekundmeter. Orkanen kom over oss ved 13-tiden en søndag og jeg var på vakt. En stor brottsjø slo innover skipet og knuste skansekledningen og fylte styrehuset med sjø. Radiotelegrafisten fikk kort tid etter inn nødmelding fra et amerikansk « Libertyskip» som var brukket og i ferd med å gå ned. Det var alt vi hørte til han midt inne i konvoien. Ikke en mann kunne reddes og kort tid etter gikk enda et skip ned i uværet. Vi fikk ordre om å gå inn til Siglufjord på Island og vi var en av de få som ankom uten altfor store skader og med livbåtmateriellet i behold. Av konvoiens 25 skip var kun 12 i stand til å fortsette reisen. Utenfor møtte vi på fem eller seks andre skip som kom fra Hvalfjorden og som slo lag med oss videre til Russland…».
Underveis ble konvoien møtt av en sterk tysk ubåt-styrke, en «Ulveflokk» på ni enheter som angrep sør av Bjørnøya, den 25. januar. To amerikanske og et britisk handelsskip ble senket og en britisk destroyer skadet av en akustisk (Zaunkonig) torpedo. Anti-ubåt eskorten besto av tilsammen åtte destroyere. Matros Byrkja forteller videre:” … Vi seilte nå ganske rolig – det var ikke noe angrep de kommende dagene. Men da vi nærmet oss Bjørnøya så begynte angrepet for fullt, og flere skip ble torpedert og gikk ned. Vi hadde radio og høytaler ombord. Pga. av at vi var marinens supplyskip hadde vi fått dette utstyret og på den måten kontaktet de oss direkte når de skulle ha olje eller synkeminer – uansett om det var natt eller dag. Dette ble kalt stående alarm [Blue Warning] som betydde at alle kanonene måtte være bemannet. Vi hadde ni kanoner ombord. En 4-tommer akterut, to 3-tommere og resten 20 mm Oerlikon. Fem engelske soldater betjente den største kanonen, resten av skytset måtte mannskapet selv bemanne og da utenom sjøvaktene. Her ble det ikke snakk om noen frivakt. Vakt var det døgnet rundt, og vi sov fastspent ved kanonene. Når en stilte kanonen i den rette høyden og låste den, gikk det godt an å sove med armene liggende oppå kanonen – selv i ishavet. Vi var godt kledd. En natt var det riktig ille med angrep. Det var gått ett par båter før jeg kom på vakt kl. 12. Jeg sto til rors inne i styrehuset og fra høytaleren som hang over hodet på meg hørte jeg det ble snakket – i kode – og det var veldig trøttende å høre på. Men så plutselig brøt det hele av og inn kom en mannsstemme jeg ikke hadde hørt før: «This is the Commanding-officer of the convoy – admiral…» – han sa navnet sitt som jeg nå ikke husker. Og så spurte han ganske fint: «Skal en båt av denne konvoien frem til Sovjet eller ikke?». En liten tenkepause, så kom han igjen: «Hvis vi skal frem så må dere for helvete se til å gjøre noe der!”. En ny ordre kom:» Dere går over til babord og slår ned de blodhundene, for nå skal det være slutt! Vi skal frem! – og sørg for å få dette gjort!». Nå var admiralen tydeligvis rasende, og det varte ikke lenge før eskorten gikk til aksjon. Det var et syn å se selv for oss som var vant med krig. Hundrevis av lysgranater ble skutt opp – havet ble farget gulaktig og grønnaktig i alle slags skimmer. Synkeminene eksploderte i ett sett, og kanonene spyttet ut sine iltre lysglimt. Hva de skjøt på, vet ikke jeg. Kanskje ingenting, men admiralen skulle i alle fall få sitt ønske oppfylt – og det fikk han ganske sikkert. Dette varte ut over hele natten, og det var et forferdelig skuespill. Og først i grålysningen stilnet det av. Angrepet fortsatte videre frem, og en og annen båt gikk ned, men det roet seg da vi kom inn på Kola Inlet, der vi skulle ankre opp. Underveis hadde «Noreg» bunkret eskortefartøyene og overført synkeminer. Det kom ordre om at vi skulle ligge her som supply-skip for marinefartøyer som gikk i eskortetjeneste. Det var en trist nyhet for oss, for her oppe ved Kolafjorden var det alt annet enn hyggelig. Det eneste vi kunne foreta oss var å fiske litt kolje og telle russiske og tyske fly som gikk frem og tilbake…».
M/T «Noreg» ankom Kolafjorden den 27. januar 1944 og ble liggende frem til 3. februar å bunkre allierte krigsfartøyer. Den 3. februar følger «Noreg» med i returkonvoi RA 56 fra Kola og ankommer Loch Ewe 10. februar. Skipet fikk ombord ny oljelast og ble gjort klar for ny tur til Nordishavet. Den 24. februar seiler «Noreg» fra Devonport og slutter seg til konvoi JW 57. Denne gangen foregikk reisen uten særlig dramatikk og ankom Kola fjorden 4. april.
Jf. Sjøfolk i krig. Skipet fikk i løpet av ettersommeren 1944 ny væpningsoffiser. Anders Halse, f. 9. september 1908 i Ørsta, men bosatte seg med familie i Haugesund. Halse hadde siden 11. november 1939 seilt som 1. styrmann om bord i Knutsens D/T «Suderholm» og ble avmønstret i Bombay 12. oktober 1943. Men gikk ut igjen tre dager etter som 4. styrmann om bord i M/S «Margrethe Bakke» og avmønstret ved skipets ankomst til New York 14. desember. Etter fullført opplæring som inspeksjonsoffiser ved Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH) i Trevers Island, New York tiltrådte han først som væpningsoffiser med fenriks grad om bord på Sigval Bergesens M/T «Solfonn»
18. mai til 7. juli 1944. Tjenestegjorde deretter om bord på M/T «Noreg» fra 21. juli til 8. mars 1945, og med Fred. Olsens M.S. «Abraham Lincoln» 5. mai til 25. juli. Halse ble dimittert ved Skarnes ved Bergen 6. november 1945.
Siste akt i Ishavskonvoiene
Den 15. september 1944 ble «Noreg» tilsluttet konvoi JW 60 på 30 skip som «Escort Oiler» bestemt for Murmansk. Konvoien hadde sterk eskorte som bestod av 2 eskortehangarskip, jagere og korvetter. Dessuten hadde Home Fleet en sterk dekningsstyrke bestående av slagskip og hangarskip, for trusselen fra det tyske slagskipet «Tirpitz» med base i Altafjorden var fortsatt til stede. Et av slagskipene i dekningstyrken var HMS «Anson» som ble satt i tjeneste fra 1942.
Foto: Slagskipet HMS «Anson», på 44.800 dpl. tonn fullt utrustet, Operativ fra 22. juni 1942 som det fjerde av fem slagskip av King George V-klassen levert Royal Navy fra desember 1940 til august 1942. Kilde: Wikipedia.
HMS «Anson» var flaggskip for viseadmiral Henry Moore under operasjon Tungsten,angrepet rettet mot «Tirpitz» i Altafjorden april 1944.
Konvoien ble ikke observert, hverken av tyske fly eller ubåter. «Noreg» avgikk Kola 25. september i returkonvoi RA 60. Tankeren fulgte også med neste Murmansk-konvoi, JW 61, og returnerte 2. november med konvoi RA 61. Under overfarten mottok commodoren melding om at det tyske slagskipet «Tirpitz» var senket av bombefly fra RAF og den farligste trusselen not ishavskonvoiene var dermed elimert. «Tirpitz» ble i april, juni og i september utsatt for ødeleggende angrep av fly fra hangarskip og opphørte som et kampdyktig skip. Slagskipet ble buksert til Tromsøfjorden og ankret ved Håkøybotn vest for Tromsø der hun møtte sin endelige skjebne 12. november 1944 etter fulltreffere av «Tallboys-bomber» fra 4-motors Avro Lancaster bombefly.
«Noreg» avgikk River Clyde 3. januar 1945 som Escort oiler i konvoi ON 276 bestemt for New York med ankomst etter en udramatisk overfart den 18. og tankeren seilte i transatlantisk konvoifart uten noen hendelser til fredsdagene. Utførte sin siste konvoiseilas i ballast 25. mai fra Southend i konvoi ON 305 som Escort Oiler til Hampton roads.
Ingen norske skip gikk tapt i konvoifarten på Murmansk, men Nortraships 11.990-tonner «Norfjell» ble i februar 1945 torpedert i Kvitehavet av «U-968» og to av maskinbesetningen omkom. Skipet holdt seg flytende og ble tatt under slep og strandsatt i Kolafjorden. I mars returnerte tankeren med vestgående konvoi RA 64 til Storbritannia for endelig reparasjon.
Kilder og henvisninger:
- Tirpitz. Kampen om Nordishavet, av Zetterling og Tamelander.
- Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.
- Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.
- Utdrag fra dekkslogg til M/T «Noreg».
- Intervju med matros Johan Byrkja, f. 1917 i Austreim, Skjold. Av Leif M. Bjørkelund 1994.
«Vi sov fastspent ved kanonene», Krigsseilerserien Haugesunds Avis 28. desember 2018.