Motortanker «Glittre» blir offer for ulveflokk

Publisert i Haugesunds Avis september 2018

Av Leif M. Bjørkelund

Kaptein

Arthur Miljeteig, født 25. oktober 1922, Skånevik i Sunnhordland, fortsetter sin fortelling om sine år som krigsseiler.

Den 8. februar 1941 ble Miljeteig avmønstret i Glasgow fra Knutsen-rederiets M/T «Hilda Knudsen». Men tiden i land ble kortvarig og han mønstret i begynnelsen av mars som lettmatros om bord i M/S «John Bakke». Skipet var blant de fem norske handelsskipene som den 23. januar 1941 brøt ut fra Gøteborg til Storbritannia. Beskrevet i artikkel «Knutsen-skip som blokade brytere», Krigsseileren.com februar 2016. 

M/S «John Bakke» ankom Liverpool den 18. juli 1941 etter fullført reise til Buenos Aires lastet med kullstøv og returnerte med korn, saltkjøtt og matvarer til Storbritannia. Reisen over Atlanteren gikk med konvoi BHX 136 fra Bermuda. Skipets fører var Thorbjørn Thorsen, fra Røyken i Buskerud. Han overtok kommandoen i februar etter skipets ankomst til Glasgow og hadde tidligere seilt som over-styrmann på den norske Amerikalinjes M/S «Oslofjord» som ble minesprengt og total havarerte ved innseilingen til Newcastle 1. desember 1940. Flere av offiserene på «John Bakke» hadde også tidligere seilt med «Oslofjord».

Ifølge Arthur Miljeteig lastet «John Bakke» i Liverpool militære uniformer og klær som skulle til den sørafrikanske hær og flyvåpen som deltok i felttoget i Nord-Afrika. Skipet sluttet seg den 6. august til konvoi ON 5 som ble oppløst etter en ukes tid og anløp Port of Spain den 25. for bunkring. Under overfarten til Cape Town gikk reisen alene og det ble styrt sikk sakk kurs og holdt skarp utkikk da det britiske Admiralitet hadde advart mot fiendtlige raidere som opererte i det sørlige Atlanterhavet. Kapteinen hadde før avreise fått sine hemmelige kodebøker som skulle åpnes på spesielle datoer og instruks om å styre unna mistenkelige skip. Reisen gikk uten noen hendelser og etter et kort anløp av Cape Town fortsatte reisen 25. september til Port Elizabeth og videre til Durban for lossing med ankomst 7. oktober. I Durban ble skipet liggende på grunn av en skade på registerkjedet på den ene av hovedmotorene. Skipet var utstyrt med Burmeister & Wain-motorer lisensbygget ved A/B Gøtaverken. Men ved undersøkelse i land fant man en liknende kjede på en Götaverken-motor i Johannesburg og motoren ble reparert, forteller Arthur Miljeteig.

Reisen fortsatte 30. oktober videre oppover Afrika-kysten til Beira i Portugisisk Mocambique hvor det ble lastet malm og fortsatte videre nord til Tanga og Mombasa hvor det ble tatt om bord sisal. Sisal blir brukt til produksjon av tauverk og ble plassert oppå malmlasten. Denne lasten var bestemt for Storbritannia og reisen begynte den 7. november via Cape Town til Freetown i Sierra Leone for bunkring og fulgte med i konvoi SL 96 til Liverpool med ankomst 18. januar 1942.

Etter utlossing ble det ny lasting og «John Bakke» avseilte 26. januar for Clyde. Denne gangen var det krigsmateriell, stort sett ammunisjon og annet militært utstyr. Innlastingen foregikk i Glasgow og skipet skulle til Midtøsten. Avgikk River Clyde 27. februar og fulgte med i konvoi «ON 71» som ble oppløst etter en ukes tid og «John Bakke» anløp som på forrige reise Port of Spain på Trinidad for bunkers før kursen ble satt for Cape Town. Dette var tidlig i 1942 og USA var da kommet med i krigen.

Det ble ingen lossing i Sør-Afrika denne gangen. På reisen hadde skipet med en mindre tankbåt som dekkslast. Denne skulle brukes til å bunkre flybåter som patruljerte i Adenbukta og Indiahavet med base i Mombasa.  «John Bakke» var utstyrt med en tungløftbom på 30 tonn og tankbåten ble løftet på sjøen med denne. Avgikk umiddelbart etter lossing den 22. april for Aden med ankomst 28. Etter en tids venting i Aden fortsatte reisen gjennom Rødehavet til Suez med ankomst den 9. mai. Passerte Suez-kanalen og losset i Port Said og Alexandria. På denne tiden sto general Rommels Afrika Korps på grensen til Egypt. Nyhetene om utviklingen om kampene på ørkenfronten fikk besetningen meddelt gjennom BBC, og sjøfolkene fikk inntrykk av at moralen blant de britiske soldatene var god, minnes Arthur Miljeteig.

I den tiden «John Bakke» losset restlasten i Port Said, ble skipet utsatt for angrep av tyske og italienske fly som bombet og droppet miner i kanalen. Under et av angrepene ble den norske M/S «Hav» til Oslorederiet Helmer Staubo minesprengt utenfor kysten på reise Suez – Beirut. Skipet ble strandsatt og erklært som totalvrak. 

Etter utlossing tok «John Bakke» inn en last salt i sekker i Port Said og avgikk den 2. juni bestemt for Port Chalmers, New Zealand.

Reisen gikk alene via Aden over Indiahavet og hadde med australske militære offiserer som passasjerer, beordret hjem fra ørkenfronten i Nord-Afrika etter Japans inntreden i krigen. Offiserene ble satt i land 2. juli i Fremantle og reisen gikk via Melbourne til New Zealand for lossing av saltlasten. Lastet i Littleton ull og en del hermetikk og avgikk til Melbourne hvor det ble tatt om bord mere ull. Anløp så Port Adelaide og Wangaraoo på sørkysten hvor det ble tatt om bord korn. Denne lasten var bestemt for Storbritannia og avseilte den 7. september og seilte storsirkelen med kurs for Balboa i Panama med ankomst 15. oktober. Passerte Panama-kanalen og det ble kontroll av amerikanske vakter under passeringen – en mann i styremaskinen, en på brua og en i maskinen. Denne strenge kontrollen var for å forhindre sabotasje mot kanalanleggene.

En av disse marinevaktene fulgte med skipet til Guantánamo-basen på Cuba som var en viktig kontrollstasjon i krigen. Reisen gikk til New York i konvoi hvor hun ankom 9. november og etter en ukes venting sluttet skipet seg den 17. til atlanterhavskonvoi til Liverpool.

Arthur Miljeteig gikk i land i New York og ble ikke med over til England. Meningen var å komme seg inn på styrmann skolen i New York etter anbefaling fra styrmannen om å søke seg inn. Styrmannen hadde seilt med kaptein Ole B. Bull som hadde ført «Oslofjord» og nå var lærer og bestyrer av skolen. Men dette ble ikke noe av da skolen var fulltallig. I november ble Arthur Miljeteig påmønstret som matros på M/T «Glittre» av Stavanger.

M/T «Glittre» var på 9500 tdw. og ble  levert i juni 1928 som første skip i en serie på 10 fra A/B Gøtaverken for Oslorederiet Fearnley & Eger. Innkjøpt av Stavanger-rederiet Peder Smedvig 1936 og overtatt 9. mars i Oslo av Smedvigs Tankrederi A/S. Skipets fører frem til august 1937 var G. Severin Pedersen som da ble avløst av Ivar Kvadsheim, f. 1889 bosatt i Sandnes. Kvadsheim tok skipsførereksamen 1915 i Stavanger og høyere skipsfører eksamen i Oslo samme år. Han sluttet sjøen i 1952 og ble etter denne tid rederiets inspektør.

M/T «Glittre» ble innkjøpt på et heldig tidspunkt da tankratene tok seg opp etter krisen på 30-tallet. Tankeren ble beskjeftiget i spotmarkedet til gode rater og ble juledag 1937 overlevert på et lengre tidscerteparti til Standard oil som løp frem til krigsutbruddet. Jfr. «Under samme stjerne».

Den 9. april 1940 befant tankeren seg i Boston og i «Nortraship» ble skipet satt i olje-frakten mellom Mexico-gulfen og inn på de transatlantiske konvoirutene. I november 1942 ankom «Glittre» til New York og hadde fulgt med i vestgående konvoi i ballast fra Liverpool.

I slutten av november gikk som nevnt Arthur Miljeteig om bord som matros og skipet avgikk til Beaumont, Texas for å laste bensin og dieselolje for Manchester.

Arthur Miljeteig forteller: «.. Underveis opp langs kysten av Statene feiret vi julen og nyttår i New York. Ut på nyåret 1943 – den 6. januar – gikk vi i en østgående konvoi til England, og under overfarten ble den utsatt for en del ubåtangrep. Jeg tror det var i denne konvoien det norskeide kokeriet «Vestfold» ble torpedert og gikk ned». Hvalkokeriet «Vestfold» – til Vestfold Corp, Panama – fulgte med i konvoi HX 222 fra Halifax, og ble den 17. januar torpedert og senket av «U-268». Kokeriet hadde på sin siste reise olje i tankene og førte stor dekkslast på flenseplanet. Torpederingen var forøvrig konvoiens eneste tap.

I samme konvoi fulgte også 4500-tonneren D/S «Lynghaug», til Bergens-rederiet Johan Wides Rederi, som tidligere hadde tilhørt skipsreder Lars Mæland i Haugesund fra 1930 til 1932. Skipet var lastet med en mengde Army Trucks som dekkslast, hvetemel i lasterommet akter og stykkgodslast i forrommet. Leiv K. Lilleaas, fra Haugesund, som var båtsmann om bord forteller: «.. Det skipet som på denne turen ble torpedert, husker jeg spesielt var hvalkokeriet «Vestfold» som gikk på babord side av oss. Det skjedde en søndag ved middags tid. Været var ikke så verst – litt sjø og solskinn, og konvoien var et stykke sør for Island på reise til England. «Vestfold» var lastet med olje og hadde invasjonslektere som dekkslast på flensedekket. Husker jeg kom ned i lugaren, spente tøflene av for å ta meg en strekk på køya. Straks etter begynte 2. styrmannen, som hadde vakt på brua, å tute flere støt med fløyta. Og plutselig så smalt det. Jeg sprang ut på babord side og kunne da ikke se «Vestfold» igjen for olje som sprutet til værs. 2. Styrmannen fortalte etterpå: «Jeg så torpedoene komme – den passerte baugen vår og gikk inn i «Vestfold»…».

Arthur Miljeteig fortsetter: «… Vi kom oss heldig over Atlanteren og losset lasten den 24. januar i oljehavnen Salford ved Manchester. På tilbaketuren lastet vi bunkersolje til korvettene som eskorterte konvoien. Før vi gikk ut den 11. februar fikk vi om bord en del slanger som skulle brukes i forbindelse med bunkringen. Vi skulle altså være forsyningsbåt for eskorten på veien over». Konvoi ON 166 forlot Liverpool 11. februar 1943 med kurs for New York. Eskortegruppen besto av en britisk og fire kanadiske korvetter samt to amerikanske kystvaktkuttere og ble under veis forsterket med den polske jageren «Burza». I tillegg hadde konvoien flyovervåking så lenge dagslyset varte.  Krigsåret 1942 påførte den norske handelsflåten et samlet tap på 176 skip som følge av krigshandlinger. «Slaget om Atlanteren» nådde sitt klimaks og gikk i løpet av de første månedene av 1943 inn i sin avgjørende fase. 

Konvoien på 49 handelsskip møtte storm, og ni skip måtte gjøre vendereis. Ved middagstid den 20. februar ble konvoien observert av «U-604» i Atlanterhavet der en ulveflokk på 18 ubåter samlet seg til aksjon og angrepene fulgte i fire døgn i en distanse på 1100  nautiske mil og påførte konvoien store tap, blant den flere norske. Natt til 21. februar gikk de to første norske tapt.  M/T «Stigstad» på 8590 tdw, til Oslorederiet A. F. Klaveness, sakket akterut under uværet og mistet konvoien av syne. Da været bedret seg forsøkte tankeren med forsert maskinkraft å komme tilbake til sin plass i konvoien. Men den ble observert og torpedert og senket av ubåtene «U- 332» OLZS Eberhardt Hüttemann og kort tid etter av «U-603» Oberleutnant Hans-Joachim Bertelsmann i posisjon 49.26 N, 29.08 W. Tre mann omkom og de overlevende 34 mann ble etter 14 dager berget av irsk tråler og landsatt den 8. mars i Valentia. Det neste offer ble det norske hvalkokeriet «N. T. Nielsen-Alonso», et av de større skipene i konvoien med sine 12.250 tdw til Melsom & Melsom i Larvik. Avgikk Glasgow den 11. og sluttet seg til konvoi ON 166 i ballastreise til New York.

Kokeriet var i mars 1940 på reise fra fangstfeltet i Antarktis og den 9. april lå kokeriet i Rio de Janeiro. Avseilte den 4. mai via Curacao og derfra til New York. Ministry of War Transport (Nortraship) ville sette de norske kokeriene inn i olje farten på Nord-Atlanteren og etter forhandlinger med Nortraship ble tre av de eldste kokeriene, Knutsens «Suderøy» og Melsom & Melsoms «Lancing» og «N.T. Nielsen-Alonso», satt inn i konvoifarten på Atlanteren våren 1941. 

Arne Vold forteller om sin far, Alfred Vold f. 1913, «Opplevelser fra konvoiseilasen på Nord-Atlanteren: «… Han seilte ut med Chr. Haalands M/T «Nyholt» 18. september 1939 fra Haugesund og mønstret av i New York november 1941. Under oppholdet i New York lå skipet på verksted i Hoboken i New Jersey hvor det ble utbedret en del av en skrogskade etter en grunnstøting. Under verksted oppholdet ble det holdt livbåtmanøver og under låringen av båtene rusjet den ned i sjøen. Alfred Vold som befant seg om bord i båten ble kraftig forslått og måtte i land for behandling. Av denne grunn fulgte han ikke med da «Nyholt» stevnet ut fra New York den 28. november for å slutte seg til konvoi via Halifax til Reykjavik. Skjebnen eller tilfeldighet var en medvirkende årsak til at Alfred Vold unngikk å være om bord da tankeren krigsforliste med et tap på 19 mann i januar 1942 på ballastreise Island til New York». Jfr. Stormfull livbåtseilas i Nord-Atlanteren, februar 2017 Krigsseileren.com.

Alfred Vold gikk senere samme år ut som matros på hvalkokeriet N. T. Nielsen-Alonso og var om bord da skipet krigsforliste. Natt til 21. februar ble kokeriet rammet av torpedo midtskips på babord side, maskin- og kjelerom av «U-92», kaptein Oelrich, 800 nautiske mil øst av Cape Race. Tre mann som befant seg i maskinrommet omkom. De 50 overlevende ble tatt opp av den amerikanske kystvaktcutter «Campell» og neste dag overført til den polske jageren «Burza» og landsatt 27. februar i St. Johns på New Foundland. Jfr. sjøforklaring og Warsailors.

Men for matros Alfred Vold ble tiden i land av kort varighet og han gikk ut igjen med D/T «Litiopa» til Farsunds-rederiet Martin Mosvold. Dette var et tilårskommet tankskip på 8000 tdw. Bygget i 1917, og det var et av Nortraships eldste tankskip. «Litiopa» var et av de 26 tankskipene som i slutten av 1920-tallet ble overtatt av norske rederier fra Anglo Saxon Petroleum Ltd., London. «Litiopa» ble senket natt til 22. oktober 1943 av ubåt «U-68» på reise Lagos – Freetown i ballast sammen med en armert eskortetråler. Alfred Vold og den øvrige besetningen gikk fra borde i fire livbåter og kom seg inn til Roberts-port, men alle mann på tråleren kom vekk.
Jon Rustung Hegland skriver i «Nortraships flåte» bind II: «.. Den 23 oktober 1943 ble konvoien angrepet for fjerde gang. Eskorten hadde kontakt og gikk til angrep, men ubåtene presset på fra flere retninger samtidig. Torpedosalvene ble skutt fra babord baug, babord tvers og styrbord låring, et skip sank og tre ble liggende rykende med sprengåpninger i siden … «Arthur Miljeteig forteller: «at konvoien ble utsatt for en rekke angrep som varte i flere døgn. Det var flere norske skip med, og noen av dem ble torpedert og gikk ned. Blant annet en tankbåt til Klavenessrederiet og hvalkokeriet «N.T.Nielsen-Alonso», og det varte ikke lenge før også «Glittre» ble tatt».

Den første torpedoen traff «Glittre» akter på babord i maskinrommet kl. 06.15 G,M.T. i posisjon 47.00 N, 36.20 w. Kaptein Ivar  Kvadsheim og vakthavende 1. styrmann Arne Gunnerus Tvedt fra Haugesund  var på broen.  Sign.
Arthur Miljeteig: «..De som var på vakt i maskinen, 2. maskinist Hans Hansen og motormann Olav Evensen, og Kokk Martin Melheim som hadde lugar foren om   maskinroms døren, omkom. På den siden som dekksfolka hadde sine lugarer var det bare pinneved tilbake, og hele maskin casingen var borte og det brøt ut brann i akterskipet.

 Da vi ble truffet lå jeg i lugaren og sov, for dette skjedde om natten.

Båten sank med akterskipet, men holdt seg flytende. Jeg måtte se å komme meg opp på dekk, men det var ingen leider igjen. Heldigvis var en del av ventilene slått ut og åpningen ga nok lys til at jeg kunne se litt for meg. Jeg klatret oppetter restene av gelenderet til leideren og fikk hjelp av han som kom fra vakt. Det var kaldt og jeg hadde denne natten lånt bort vinterfrakken min til han som sto utkikk. Straks jeg var på dekk ble det gitt ordre om å gå i livbåtene, og jeg tilhørte babord livbåt midtskips. I alle fall så var det den båten jeg kom om bord i. Men vi savnet den svenske lettmatros Erik Alexanderson, og vi gikk to mann akterut for å se etter han. Jeg hadde lommelykt med, og vi to fant den savnede svensken liggende og snorksove under vrakmaterialene. Vi fikk ristet liv i han, tok med redningsvesten der papirene hans var sydd inn i, kom oss opp på dekk og over i livbåten. Det tok litt tid før vi kom oss fra skipet, skipperen ville ha med seg en skrivemaskin!  Jeg husker enda styrmannen sa: «Nei da! Denne får du bare la stå igjen».

Det var ikke noe særlig vind, men det var stor dønning. Vi kom oss i båtene og rodde et stykke ut fra vraket. Kort tid etter fikk «Glittre» tre torpedotreff og gikk hurtig ned i posisjon 47.11 N, 35.35 W. Torpedoangrepene ble utført av «U- 628» og «U-603».

En av båtene som seilte i samme kolonne, en Panama-registrert tankbåt som het «Vinkler», bemannet med norske offiserer, ville plukke oss opp. Dette var en tankbåt med alt overbygg akter m.a.o. en såkalt baklader, minnes Arthur Miljeteig.

Kl. 07.14 den 23. februar avfyrte «U-628» to torpedoer mot konvoien. En torpedo skadet «Vinkler» i forskipet og båten ble noe senere senket av «U-223», men den andre torpedoen traff «Glittre» som igjen ble senket av «U-603» under Oberleutnant Hans-Joachim Bertelsmann.

M/T «Vinkler» på 6927 brt. tilhørte Atlantic Oil Shipping, Panama. Skipet ble levert i desember 1930 fra Scotts S.B. & Eng. Co. Ltd., Greenock, og var søsterskip av «Brunswick» som ble levert fra samme verft i august 1928. Tankskipene var utstyrt med dieselelektrisk maskineri noe som på denne tid var helt nytt for tankskip i internasjonal fraktfart.

Arthur Miljeteig forteller videre: «…En kar hos oss, fra Tjøme, ropte: «Nei! – vi vil heller om bord i den engelske korvetten!». M/T «Vinkler» ble kort tid etter truffet av en torpedo i for-peaken, men skipet  gikk i ballast og fløt like godt. Straks alle, 34 mann var vel om bord ved. 09-tiden i korvetten, fikk «Vinkler» dødsstøtet og gikk ned. Korvetten gikk til assistanse og plukket opp 7-8 mann som hadde hoppet over bord, blant den var den norske 2. styrmannen.  Det var nå begynt og lysne av dag, men under redningsarbeidet ble et ubåtperiskop observert og korvetten måtte la de skipbrudne bli liggende i sjøen for å angripe med en salve synkeminer. De som fremdeles lå i sjøen ble drept av sjokkbølgene fra eksplosjonene. Korvetten kom tilbake igjen og plukket  opp dem de kunne finne. De var alle døde, unntatt en mann som hadde ligget på en planke og det berget livet hans.

Korvetten hadde lite bunkers igjen og også lite med mat. Det ble satt kurs for New Foundland med redusert fart og korvett K 95 ankom St. John’s fredag morgen den 26. februar og besetningen ble i St.John’s innkvartert på et YMCA hotell. Her fikk vi godt stell og mat, og vi ble behandlet på beste måte. Etter avholdt sjøforklaring ble de skipbrudne avmønstret.  17. mars reiste de videre sammen med andre sjøfolk med ferge til Sydney i Nova Scotia og derfra med tog til New York. ..»

I New York ble de mottatt av representant for Nortraship og de første par døgn innkvartert på hotell. Miljeteig forteller at flere blant mannskapet losjerte hos private fremfor å ta inn på sjømanns-hjemmet i Brooklyn. Men tiden ble ikke lang i byen – den 5. april ble Miljeteig forhyrt som matros om bord i Oslotankeren M/T «Haakon Hauan» til A/S Østlandske petroleumcompagni. Tankbåten ble levert fra Akers mek. Verksted i juli 1935 og var med sine 9870 tdw. det største skip som var bygget ved norsk verft.

«Haakon Hauan» var beskjeftiget i konvoifarten på Atlanteren og utstyrt med «Spar deck» for føring av stridsvogner, militære beltevogner og fly som dekkslast. Miljeteig forteller at de aller fleste reisene gikk med flybensin og jagerfly som dekkslast. Den første reisen var bestemt for Murmansk, men ble under veis omdirigert til Reykjavik der lasten ble losset. Utførte i løpet av 1943 og til avmønstring i New York april 1944 en rekke reiser til fronten i Middelhavet. Tankeren lå i Bizerte i Tunisia da aksestyrkene kapitulerte i mai og da italierne overgav øyene Pantelleria og Lampedusa til de allierte 11. juni 1943.  Etter et halvt år med Olsen & Ugelstads D/S «Ørnefjell» på 2600 tdw. kom Miljeteig om bord i Nortraships D/T «Norholm» på 14.840 tdw. Tankeren ble levert i desember 1941 fra Sir James Laing & Sons Ltd. Sunderland som «Empire Druid» for regning av Ministry of War transport, London. Formelt overtatt av Nortraship april 1942 i henhold til «Replacement programmet» som den norske regjeringen i London inngikk med britiske myndigheter høsten 1941 som erstatning av de store krigstapene i handelsflåten.  Miljeteig ble påmønstret i New York og seilte som matros med denne tankeren fra desember 1944 til avmønstring i London juni 1946.

«Norholm» ble satt inn i forsyningsfart med bensin fra USA til Middelhavsfronten og seilte høsten 1944 i skyttelfart mellom Alger og Marseille. Tankeren fikk overført bensinlastene fra amerikanske T2-tankere og ført videre til Port de Bouc ved Marseille. Da freden i mai 1945 senket seg over Europa var «Norholm» under veis gjennom Gibraltarstredet til Marseille og ble etter lossing ved Port de Bouc beordret til Haifa i Palestina for lasting. Det ble imidlertid ingen avmønstring for noen av besetningene og etter lasting i Abadan gikk reisen til Newcastle N.S. nord for Sidney i Australia. Beskjeftiget i fart mellom Persiske Gulf og Australia med avstikker til New Zealand. Sluttet våren 1946 for en oljefrakt fra Persiske Gulf for Europa og ankom Shellhaven ved Themsen i juni, og der nær halvparten av besetningen fikk sin avmønstring. Tankeren hadde i mellomtiden skiftet eier og ble i desember 1945 solgt til A/S Falkefjell til Oslorederiet Olsen & Ugelstad og fikk navnet «Haukefjell». Jfr. Skipet nr. 4 1989 (NSS) Arthur Miljeteig forteller at de ble avmønstret den 14. juni og ble boende på hotell Dutcy i London til det ordnet seg med hjemreise og ankom i juli 1945 med Bergenskes ruteskip «Jupiter».  

Arthur Miljeteig bosatte seg i Våg i Grindafjord og fortsatte å seile etter krigen. Tok styrmanns- og skipsførereksamen og seilte i den norske handelsflåten til han som skipsfører gikk av for aldersgrensen. Men som han fremholder – de vonde minnene fra krigsseilasen tar aldri slutt og vi som ble krigsseilere får bære dette med oss så lenge vi lever.

Kilder og henvisninger.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.

Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.

Under samme stjerne, av Gunnar Nerheim og Bjørn S. Utne. (Rederiet Peder Smedvigs historie)

Sjøforklaringer fra 2. Verdens krig, Norsk Maritimt museum, Oslo.

Norske krigsforlis 3. september 1939 – 8. mai 1945. Sjøfartsdirektoratet.

Intervju med kaptein Arthur Miljeteig /1922-2013), Våg i Grindafjord, Tysvær. Av Leif M. Bjørkelund 6. januar 1994.

Nettsiden  Warsailors.com.