Redselsfulle døgn i Bengalen
Publisert i Haugesunds Avis juni 2017
Av Leif M. Bjørkelund
Japans offensiv i desember 1941 hadde som mål å innta Singapore, Nederlandsk Ostindia, øyene i Stillehavet, og til og med Australia.
Offensiven hadde tre hoved fremstøt:
- Nederlandsk Ostindia med sine oljekilder i sør,
- Malaya med Singapore i vest
- og et fremstøt mot Burmas hovedstad Rangoon og videre til grensen mot India.
De alliertes mottiltak tok etter hvert en organisert defensiv form og det var militær uenighet om hvor man skulle demme opp for de japanske angrepene. Etter at britene mistet to slagskip den 10. desember var i realiteten forsvaret av Malakka og Nederlandsk Ostindia i virkeligheten avgjort. Og at den britiske general Wavell ble alliert øverstkommanderende i Sørøst Asia, kunne ikke hjelpe stort. Nå var det for sent å ordne noen samordnet alliert motstandskamp. Japanerne landsatte tropper på Malakka og trengte etter hvert forsvaret tilbake til Singapore som ikke var beregnet på å møte angrep fra landsiden. Singapore, som nå ble forsvart av reduserte og kamptrette styrker som uavbrutt ble angrepet fra luften, falt den 15. februar 1942.
Men før det endelige nederlaget måtte de allierte opprettholde forsynings linjene til de forskjellige frontavsnitt. Forsyningsskipene som skulle bringes frem måtte på grunn av den militære trussel seile i konvoi med eskorte noe som var en formidabel oppgave for de sparsomme og hardt pressede allierte marinestyrkene i området.
Den japanske flåte støttet av overlegne flystyrker gjorde seg allerede i løpet av desember gjeldende i havet nord for Nederlandsk Ostindia og japanske ubåter opererte i Den bengalske bukt. Blant de mange allierte handelsskipene som ble satt inn i forsyningsfarten deltok en rekke av de norske Østen-båtene og flere nordmenn tjenestegjorde som offiserer på skip under fremmed flagg.
Ved juletider 1941 ble havnebyen Rangoon, Burmas hovedstad, utsatt for kraftig bombing av japanske flystyrker. Byen ble bombet sønder og sammen og tusenvis av mennesker ble drept og elven fløt av lik og dyrekadavre. En av dem som fikk oppleve bomberegnet og krigens redsler på nært hold var styrmann Magnus M. Brekke fra Espevær.
Han var født 10. mai 1915 som nr. 10 i en søskenflokk på 12. Hans far døde da Magnus var fire år gammel og moren satt igjen med 12 ukonfirmerte barn og han måtte som sine søsken tidlig ut i arbeid. Det ble fiskeri om sommer og vinter, men lønnsomheten var ikke stor. Interessen for utenriksfart meldte seg tidlig og han dro til sjøs første gang i mai 1933 som dekksgutt ombord i H. M. Wrangells 2400-tonner D/S «Karmt». Han kom hjem i oktober 1935 etter 24 måneders fartstid og hadde steget i gradene til lettmatros.
Foto: Magnus M. Brekke i styrmannsuniform ca. 30 år. Utlånt av Ivar Solstrand, svigersønn av kaptein Magnus Brekke.
I juni 1937 tok han styrmanns-eksamen i Haugesund og etter fullført radioskole i Bergen juni 1938, mønstret Brekke i juli ut som 3. styrmann/telegrafist om bord i Wrangells D/S «Haraldsvang» på 5010 tdw.
Magnus Brekke skriver i sin dagbok: «Kontrakten lød på 3 år og fri hjemreise. Jeg forlot nu hjemmet og familien, det var tungt og ta avskjed med dem, min mor gråt og jeg gråt visst litt selv også.
Turen til Hong Kong tok omtrent to måneder, to lange måneder uten hyre, for hyren begynte først og dreie ved ankomst dit. Jeg fikk heller ikke reisepenger da jeg skulle ha fritt opphold om bord i vedkommende skip. Jeg husker godt den dagen vi stevnet inn på Hongkong havn. Der var mange skip og på tusenvis av kinesiske djunker. Skipet som jeg skulle om bord i var ikke kommet inn enda og jeg måtte derfor arbeide og bo ombord i et annet av rederiets skip for de hadde ikke råd til å ha meg boende i land.
Etter en uke kom båten min inn og jeg ble sendt ombord.»
Foto: D/S «Haraldsvang», ex Thomas Haaland, i H. M. Wrangells flåte fra oktober 1926 til skipet ble senket på Hongkongs havn 11. desember 1941 av egen besetning for ikke å falle i japanernes hender. Utlånt av Haugesund rederiforenings arkiv.
Magnus Brekke seilte med «Haraldsvang» i Østasiatisk fart frem til han ble syke avmønstret i Shanghai 10. juli 1939 og innlagt på sykehus der han gjennomgikk flere operasjoner i magen. Etter sykehusoppholdet seilte Magnus Brekke ifølge Norges Skipsførere ut igjen med D/S «Goviken» tilhørende Bergens rederiet Wallem & Co. Men hvor lenge han stod om bord er ukjent grunnet mangel på dokumentasjon fra mønstringsregisteret.
Norske shipping folk så i slutten av 1890-tallet mulighetene i Østasiatisk fart og blant pionerene var bergenseren Haakon Johan Wallem (1870-1951) som i 1903 etablerte seg i Shanghai. Wallem overførte midt på 1930-tallet administrasjonen til Hongkong, og ble etter krigen et av de ledende norske shipping foretak i farten på Det fjerne Østen.
Foto: av Wallem-rederiets D/S «Goviken» – her avbildet som «Golden Gate» av Haugesund. Utlånt av Haugesund rederiforenings arkiv.
Dampskipet «Goviken» var identisk med «Golden Gate» på 7.544 tdw. som ble levert i mai 1917 fra Seattle Constr. & Dry Dock, Seattle, Washington, USA til Dampskips-A/S Golden Gate (Knut Knutsen O.A.S.) Skipet ble i 1917 rekvirert av The Shipping Controller i London, og tilbakelevert i 1920. Utførte i 1928 den offisielle åpning av Knutsens nye linje mellom Sør –Amerikas vestkyst til Europa og Skandinavia. Jfr. Våre gamle skip, 1996. Solgt i mai 1936 til Wallem & Co. A/S, Bergen. Omdøpt til «Goviken» og beskjeftiget i Østasiatisk fart til utpå nyåret 1941. Torpedert og senket 29. juni 1942 av japansk ubåt «I-20» Kaptein T. Yamada utenfor Lourenço Marques, på reise Aden – Lourenço Marques med salt, og 13 mann omkom. Blant de overlevende var 2. styrmann Nils Rasmussen fra Haugesund og 3. maskinist Martin Valen, Valestrand i Sunnhordland.
Ifølge Krigsseilerregistert var Magnus Brekke den 9. april 1940 3. styrmann ombord i Wallems D/S «Sandviken» på 3470 tdw. og seilte med dette skipet frem til 6. september samme år. Deretter ble Brekke påmønstret som 2.styrmann/telegrafist på D/S «Hiram», 3200 tdw. til Bruusgaard, Kiøsterud i Drammen. Rederiet var en av pionerene i kystfarten på Kina med virksomhet fra århundreskiftet. Dette rederiet overtok med tiden selskapet Thoresen & Co. Ltd., som var opprettet i 1904, av de kjente «Østen-nordmennene» Olaf Thoresen og Bjarne Aasgaard.
Magnus Brekke seilte i Østen-fart med «Hiram» fra 20. september 1940 til 23. mai 1941. Etter at Norge kom i krig kontaktet Brekke det norske konsulat i Hongkong med et ønske om å melde seg til de norske styrkene i Canada, men det lot seg ikke gjøre. Brekke skiftet i løpet av året til ny båt og mønstret først på det nybygde passasjerskipet «Hinsang» på 4644 br. tonn som var leveringsklar fra Kowloon Dock i Hongkong. Men kort etter overført til samme rederis D/S «Chak Sang», 2125 brt. til Indo-China Steam Navigation Co. Ltd., Hongkong.
Skipet ble trukket bort fra farten på Kina da Japan startet sin storoffensiv i Østen og satt inn i fart mellom Madras og Rangoon, og kom dermed tidlig i ildlinjen. Første juledag kom de japanske bombeflyene tilbake og rettet nye og harde angrep mot Rangoon, og ble den 8. mars 1942 inntatt av japanske tropper. Magnus Brekke som var 2. styrmann om bord forteller:
«Vi ble ikke truffet, men neste dag begynte vi å ta ombord flyktninger, barn, gamle og syke. Da vi gikk ut elva, var båten fullstappet med livredde mennesker, og vi hadde knapt livbåtkapasitet til mer enn halvparten, og gudene må vite hva som hadde skjedd hvis vi hadde blitt senket. Men vi kom oss velberget til Madras i India».
I Madras lastet «Chak Sang» inn matvarer og stykkgods for Rangoon samt 30 indiske arbeidere og skulle på tilbakereisen ta med en ny last flyktninger. Men til Rangoon kom skipet aldri. Tre dager etter avgang fra Madras ble «Chak Sang», den 22. januar 1942, torpedert og skutt i senk av den japanske ubåten «I-166» under kommando av kapteinløytnant Z. Yoshitome. Skipet gikk ned i posisjon 15.42 N, 95,02 O.
Magnus Brekke forteller:
«Jeg ble brått vekket på min frivakt av en kraftig eksplosjon, og jeg hoppet straks ut av køya. «Utenfor kunne han se en ubåt i overflatestilling med kanonen rettet mot skipet, og Brekke kastet seg ned – og så eksploderte alt».
“Det var noe som suste rett over hodet mitt og forsvant gjennom skottet. Noe traff meg i venstre skulder. Det var ikke vondt, men blodspruten sto ut, og jeg var nummen i venstre side. Lugardøren var blåst ut og det var et gapende hull i taket og et like stort i dørken. Neste skuddsalve traff fordekket og granaten må ha truffet gassflaskene som var plassert på fordekket. Gassen kom nå sigende akterover og jeg måtte komme meg ut. Gassen ga meg en så uendelig følelse, og jeg tror faktisk jeg var inne i døden. På vei akterover ble skipet på ny truffet av en granat fra ubåten, men den gikk rett gjennom skroget uten å eksplodere».
Brekke kom seg frem til livbåtene, han var barfotet og kun iført singlet, og pyjamasbukse som var rødfarget av blod. Brekke fikk hjelp av 2. maskinisten til å komme seg i livbåten og låringen begynte straks. Skipet var da i ferd med å synke. Men da livbåten var på høyde med dekket, røk den ene taljen og livbåten ble hengende opp ned og alle som var ombord falt i vannet.
«Heldigvis ble jeg ikke truffet av livbåten da den falt i vannet. Jeg måtte kave for livet for å komme bort til båten. Jeg håpet at en eller annen ville hjelpe meg opp, men ingen reagerte. Det gikk en uhyggelig følelse gjennom meg da jeg forsto at ingen brydde seg om meg. Men takket være at båten var fylt med vann og lå lavt i vannet klarte jeg å karre meg oppi med den ene armen som ikke var skadet».
Livbåten drev bort fra den synkende «Chak Sang» som sto i flammer. Den andre livbåten lå ved skutesiden da ubåten fyrte av en ny salve mot skipet. Splintene haglet over folkene i livbåten og drepte tre mann og flere ble såret. Ubåten kom opp under livbåtene og de skipbrudne kunne se flirene på japanerne som betraktet dem fra ubåttårnet, men den forsvant etter kort tid. I den ene livbåten var det i alt 25 skipbrudne, 14 indere, 10 kinesere og den hardt skadde 2. styrmann Magnus Brekke. Mye av utstyret i livbåten var falt overbord, men litt vann og kjeks var likevel i behold. Kineserne tok kommandoen i livbåten og ble gjort seilklar. Magnus Brekke forteller videre til journalist Reidar Risvold om de redselsfulle døgn på havet i åpen livbåt:
«At vi skulle bli drivende rundt i denne båten i 6 redselsfulle døgn, hadde jeg ikke trodd, for vi var ikke mer enn 20 nautiske mil fra kysten».
Brekke bad dem styre i nordlig retning, men kineserne ba han holde kjeft og styrte i sørlig retning, fra land.
De fire kvartermestrene hadde tatt den første livbåten og kommet seg velberget av gårde og de ble tatt opp bare noen timer etterpå. Den andre livbåten med 1. styrmannen ombord tok en annen vei og kom seg velberget i land etter 13 timer. 1. styrmannen som også var nordmann, unnlot å ta med sin hardt skadde landsmann. Etter å ha drevet rundt i tre døgn ute på havet, begynte Brekke å kjenne smertene og blodet rant fortsatt. Kineserne regnet ikke med at han skulle overleve, og for hver gang han spurte etter vann fikk han til svar: «Bye and bye, you die – you no water – you no can row – you no water». Den tredje dagen ble et skip observert og det kom rett mot dem. Det ble signalisert og viftet med tøystykker og skipet kunne ikke unngå å se livbåten. Det ble sett folk oppe på broen så nær var skipet. Men det endret brått kurs og forsvant i horisonten. «Jeg ble dypt fortvilet. I stedet for bønn forbannet jeg nå skaperen. Det verket aldeles forferdelig, og det skulle gå ytterlige tre døgn før vi ble reddet. Det begynte nå å lukte lik av meg, og jeg er sikker på at om det bare hadde vært kinesere ombord, ville jeg blitt lempet på sjøen. Om nettene – evinnelig lange – lå jeg og så på stjernene, og fikk mareritt hver gang jeg duppet av og drømte om vannspringen hjemme på kjøkkenet i Espevær».
Den femte dagen ble Brekke vasket og badet i sjøen av to vennligsinnede indere. De la et vått og muggent ullteppe rundt han som beskyttelse mot den stekende solen.
«Jeg hadde lest at noen i livbåt hadde vært så tørste at de drakk sin egen urin. Men det tror jeg ikke på, for jeg har forsøkt det. Den siste natten i livbåten forsøkte jeg å komme meg over siden, men en eller annen holdt meg igjen. Jeg vet ikke hvem, men vil tro det var en av de to inderne som hadde vasket og stelt meg», skrev Magnus Brekke senere i sin dagbok».
Men etter seks dager, om formiddagen, ble det observert et fly som de skipbrudne først trodde var et japansk fly. De satt og ventet på at flyet skulle åpne ild, men i stedet sirklet det rundt livbåten og slapp ned to beholdere med mat og vann. Men vannet var blandet med bensin og kunne ikke drikkes. Ut på dagen ble alle mann tatt opp av tre hurtiggående motortorpedobåter.
«Jeg ble straks båret nedunder hvor jeg fikk et halvt glass whisky og en hel flaske øl. Den norske sjømann er jo kjent for å tåle litt, men dette ble for mye for en utmagret og syk mann. Redningsmennene gjorde det i beste mening, men jeg fikk delirium».
Torpedobåtene kom til lands samme dag til en liten by som heter Bassein. Brekke ble straks lagt inn på sykehus der legene begynte å fjerne splinter fra kroppen hans. Brekke gjennomgikk en rekke operasjoner og legene fjernet en fire tommer lang og halvannen tomme tykk metallsplint fra hans venstre skulder. Og fra nå av kjempet virkelig legene om Brekkes liv.
Foto: Splinten som ble fjernet fra venstre arm – ca. 5 x 8 cm. Utlånt av Ivar Solstrand
Vel en uke på sykehus fikk Brekke på ny oppleve krigen på nært hold. Byen ble utsatt for japansk flybombing og det drønnet og ristet over alt. Det ble gjort store materielle skader og byens fengsel, som lå like ved sykehuset ble lagt i grus. Byens kraftverk ble også ødelagt og mange menneskeliv gikk med i bomberegnet som varte flere dager i strekk. Brekke skriver i dagboken: «Min skulder var bare en veldig stor blodig masse som det luktet noe aldeles forferdelig av. Materien begynte nu og renne og jeg hadde feber. Jeg fikk besøk av mine bjergingsfolk og de kunne fortelle at i min døddrukken het hadde jeg utnevnt alle og enhver til generaler og admiraler. Jeg fikk tilnavnet «The crazy Norwegian». De andre av mine lidelsesfeller fikk jeg ikke se, de ble sendt vekk etter hvert. Jeg hadde lidd meget i livbåten, men det skulle bli verre, ja usigelig meget verre. Etter en uke på sykehuset, eller kanskje det var mer, fikk jeg igjen føling med fienden. Det var om formiddagen, jeg lå for det meste i en døs, med høy feber. Sykepleierskene var meget snille og hjelpsomme mot meg. Ja de visste ikke det beste de skulle gjøre for meg, og dokterne stelte med meg. Denne dagen glemmer jeg ikke så lenge jeg lever. Vi begynte og høre flydur og straks etter bombardement i full gang. Det var som om luften var full av fly som slapp sine dødbringende bomber, jorden ristet, huset ristet og plutselig var jeg helt alene. Jeg lå der i sengen og ventet på at en bombe ville komme gjennom taket. Jeg var redd, livende redd, det føltes som om jeg ble gal, først plystrende lyden når bomben kommer gjennom luften og
så nedslaget. Jeg hadde en følelse av at bombene eksploderte rundt meg på alle kanter. Det luktet svovel. Jeg fikk veltet meg ut av sengen, for å komme i ly av den. Jeg kavet og kavet. Jeg slo meg i den vonde skulderen og det var forferdelig vondt. Men redselen var så stor at jeg ikke brydde meg om smertene. Jeg vet ikke hvor lenge dette angrepet varte, men jeg syntes det var en evighet. Da sykesøstrene kom tilbake og fant meg i halvt bevisstløs tilstand ble de fra seg av redsel og fikk straks kontakt med doktoren og jeg ble straks kjørt til operasjonsrommet og fikk blodoverføring».
To menn med båre skulle bringe Brekke ned i kjelleren, men på vei ned trappen eksploderte en tidsinnstilt bombe utenfor bygningen og han falt av båren og ned trappen.
«Det var forferdelige forhold jeg våknet til i sykehusets kjeller. Jeg trodde jeg hadde det vondt, men her lå skamferte og lemlestede folk, døde og døende tett i tett. Om natten rømte alle sykepleierne fra oss. Det var forferdelig å høre alle som ropte på Gud, Allah og kanskje andre guder. Andre ropte på mor og far. Neste morgen var det kommet en del franske og belgiske nonner, til dels unge piker i nonnedrakt. Engler sendt ovenfra, uten frykt, smilende og gudfryktige. De arbeidet døgnet rundt, og ba for de syke».
Men en reddende engel kom også til meg i den ellevte time i form av en ung meget vakker hvit pike. Hun var ung kanskje 17 – 18 år gammel og ualminnelig vakker. Ja hun lignet på en engel men uten vinger. Hun var datter til en eller annen hvit tjenestemann som fremdeles var igjen i byen. Da hun hadde hørt at jeg ikke ville spise kom hun bort til min feltseng, holdt meg i hånden og snakket med meg, jeg lå der bare og stirret på henne. Jeg trodde ikke hun var virkelig, hun så frisk ut Jeg fikk plutselig lyst på livet allikevel. Hun matet meg først med en teskje, senere med en større skje. Hun kom og besøkte meg hver dag og jeg begynte å kommet tilbake til livet. Jeg tror jeg kan takke henne for at jeg er i livet i dag. Hun kom en hel uke, men så forsvant også hun, hun måtte nok av gårde igjen hun også. Jeg lå der igjen så ene forlatt, kanskje var jeg blitt forelsket i denne piken. Jeg hadde hvert fall fått lysten til å leve videre og jeg følte det på meg at jeg måtte treffe henne igjen.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå på dette sykehuset for jeg hadde mistet tall på dagene, men jeg følte som om jeg hadde vært der i langsommelige tider».
Etter en tid ble Brekke flyttet fra sykehuset med en lastebil 10 km lenger oppe i elven og plassert ombord i et engelsk skip som skulle til Calcutta. Men skipets kaptein nektet å ta ansvaret og Brekke måtte transporteres den lange veien tilbake til sykehuset. Brekke fikk senere høre at den engelske kapteinen fikk sparken på grunn av denne episoden. Men Brekke ble en tid etter evakuert sammen med andre pasienter med en elvebåt.
«Gud vet hva som hendte med resten av pasientene og nonnene, for japsen kom dit bare noen dager senere».
Elvebåten kom seg i ut i ly av nattens mulm og mørke for de japanske linjene og i 10 døgn ble Brekke liggende på elvebåtens dekk. Reisen endte i Mandalay og underveis måtte Brekke gjennomgå to inngrep uten bedøvelse av en indisk lege ombord. Utenfor Mandalay ble Brekke plassert ved et nød-hjelpesykehus ute på landet og det var stappende fullt av sårede mennesker.
«Uendelig mange fluer ventet på en godbit, og jeg viste til at jeg var offiser på et britisk skip, og forlangte et bedre sted. Etter mye forhandlinger, ble jeg kjørt til sykehus midt i byen, og fikk værelse sammen med en engelskmann og en kinesisk flyver. Jeg måtte gjennomgå nye operasjoner, men ingen blodoverføring, da den slags var mangelvare».
Den japanske offensiven i Burma tvang den britiske Burma-hæren til retrett og selv byen Mandalay kom i faresonen. Den britiske konsul besøkte Brekke på sykehuset og lovet at han skulle gjøre hva han kunne for å få han til India. Da Brekke ble båret på toget var de japanske flyangrepene allerede satt inn. Toget gikk fra Mandalay til byen Laisho på grensen mellom Burma og China.
«Her fikk jeg en fyrstes velkomst og ble straks tatt hånd om og ble plassert i en stor villa, med flott soveværelse og hvitkledde sykepleiersker. En ambulanse stod klar utenfor huset hele tiden for å kjøre meg i sikkerhet, hvis der skulle komme bombeangrep. Her fikk jeg god mat og pleiet som «Jeppe på Berget i baronens seng». Om kvelden ble jeg igjen brakt i ambulanse og kjørt til en persisk flyplass langt ute i jungelen», skriver Brekke i dagboken. Tidlig neste morgen gikk reisen sammen med flere skadde fra flere nasjoner med et militært transportfly over «The Hump» til Calcutta i India. Sykehusfløyen hvor Brekke hadde ligget fikk dagen etter avreisen en fulltreffer under et flyangrep på Mandalay og ble lagt i grus.
I Calcutta ble Brekke liggende på Goverment General Hospital i 6-7 måneder og gjennomgikk i alt 14 operasjoner og ble erklært foreløpig full invalid. Men fikk etter mange anstrengelser mønstre ut igjen som 2. styrmann den 8. desember 1942 ombord på det panama-registrerte D/S «San Rafael», 5402 brt., til Pacific-Atlantic S.S. Co., som var drevet i regi av Wallem & Co.
Under 2. Verdenskrig ble storparten av den kinesiske handelsflåten som unnslapp japanerne operert av Wallem & Co. India Ltd. Og skipene registrert under Panamaflagg. Dette selskapet ble etablert i Bombay tidlig på nyåret 1942 av Wallens folk som kom seg ut før Hongkongs fall i desember 1941. D/S «San Rafael» seilte på charter til Ministry of War Transport, London og ankom til England i november 1943. «San Rafael» ble der etter sendt til Italia og utførte så en reise til Australia hvor Magnus Brekke ble syke avmønstret i 1944 og innlagt på hospital i Sydney. Men han kom senere ombord igjen og seilte fra 22. oktober 1945 som 1. styrmann og gikk først i land i Shanghai den 8. august 1946.
Magnus Brekke ble i 1946 ansatt i United Nations Relief and Rehabilitation Administration, forkortet U.N.R.R.A., som var FNs hjelpe- og
Gjenoppbyggingsorganisasjon etter 2. Verdenskrig. Magnus Brekke var i denne tjeneste frem til 6. mai 1948. Ble i 1946 fører av M/S «Wanyi» og deretter av, M/S «Wan Yuen», M/S «Wan Kien», M/S «Wan Shen» og
M/S «U.S.T. 1060». Alle var tidligere amerikanske landgangsfartøyer på ca. 4000 tonn, registrert i Shanghai og tilhørte
U.N.R.R.A. Jfr. Norges Skipsførere bind 2, 1953.
Mai 1948 ble Magnus M. Brekke avløst fra U.N.R.R.A. og gikk om bord i Wilh. Wilhelmsens M/S «Thalatta» som passasjer for å reise hjem til Norge, men skipet grunnstøtte underveis på Maldivene. Ble tatt opp av et engelsk skip og ført inn til Durban i Sør Afrika og var først hjemme i Haugesund oktober. Brekke ble etter skipsførereksamen i 1949 ansatt i fiskerioppsynet. Men i 1950 tilknyttet A/S Krohn Brekkes Rederi som hans eldre bror, Halfdan Krohn Brekke f. 1904 etablerte i 1946 og disponerte tank og tørrlastskip i internasjonal fart. Brekke førte flere av rederiets skip til begynnelsen av 1960-tallet. Rederiets flåte omtalt i «Våre motorskip» side 166.
Foto: Magnus Brekke fotografert på dekk like etter krigen. Skaden i venstre skulder etter granatsplinten sees tydelig. Metalsplinten tok han med seg hjem, forniklet og bevart som et minne fra den dramatiske livbåtferden i Bengalen. Utlånt av Ivar Solstrand.
Magnus M. Brekke døde 28. juli 1988 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund, Haugesund.
Magnus Brekke ble dekorert med Krigsmedaljen 1939-1945, «Kings Badge» medaljen, «Burma Star» medaljen og Deltaker medaljen.
Kilder og henvisninger:
Rederiene H. M. Wrangell & Co. A/S og Jacob Odland S.S., temahefte til havnedagene I Haugesund 2013, av Leif m. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland, Erik H. Kongshavn og morten Hammerborg.
Dagboks notater av Magnus M. Brekke.
Artikkel I Haugesunds Avis 22.12.1984: «Redsels-jul i Rangoon og flukt fra Mandalay», av Reidar Risvold.
Sjøfolk I krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.
Skipene fra Norge, av Birger Dannevig.
Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.
Axis Submarine Successes 1939-1945, av Jürgen Rohwer. 1983.
Informant: Nora Brekke, gift med avdøde skipsfører Magnus Maurits Brekke 1995.
Informasjon og foto utlånt av Ivar Solstrand, svigersønn av kaptein Magnus Brekke.
Kommentarer til artikkelen rettes til e-post: krigsseileren.com
Artikkel for juli: D/S «Kongshaug» – engelsk kystfart og krigsforlis.
Minneord om kaptein Magnus Brekke
Herr. Redaktør.
Velvilligst tør jeg be Dem innta nedenfor nevnte skriv: Innledning som:
Vemodig er budskapet at vår felles venn sjøkaptein Magnus Morris Brekke er glitt bort etter en tids syke leie. Brekke var født den 10 de Mai 1915 i Espevær, og som vanlig det er for ungdom i kyst strøket i Norge ble sjøen hans livs løp. Til sjøs på langfart 15 år
gammel med skip fra Haugesund. Styrmann og Radio skole 1937/38 og skipsfører eksamen 1949. I over tyve år var Brekke kaptein og førte fire skip for U.N.R.R.A. Forenede Nasjoner di fleste registrert i Shanghai, men også fører og medeier i M/S «Canasta» av Haugesund.
Verdenskrigen tok hardt på vår gode venn Magnus. Han ble meget hardt såret da en Japansk ubåt torpederte skipet han var ombord i. En jernsplint på tykkelse og størrelse av en halv kaffe kopp knuste venstre skulder også med flere mindre splinter i kroppen. I syv redselsfulle døgn drev livbåten rundt i sjøgang og tropisk varme med ti kinesere og 14 Indere og Brekke som eneste hvit mann. Språk vanskeligheter, ingen medisinsk hjelp, så på slutten kunne han kjenne sin egen lukt av lik i tropevarmen.
Livløs ble Brekke reddet, men livsfarlig skadet, og i 1969 ble han erkjent krigs pensjon. Medlem var han av Norges Skipsfører forbund, Norges Krigsseiler forening-Varamann til Landsstyret, innvalgt i valg komiteen, og stod også for tillitsvervet som formann for Haugesunds Krigsseiler forening i samfulle 12 år hvor han viste en innsats, og arbeide som alle og enhver daglig vil minnes. Han blir et stort savn for mange.
For sin trofaste innsats for frihet og fred gjennom di grusomme krigsår var sjøkaptein Brekke tildelt fra British Krigsministerium «Kings Badge» medaljen «Burma Star» medaljen-likeledes Æresmedlem av The Royal British Legion. Tildelt Norges Krigs medalje, og Norges Deltaker medalje.
Kaptein Brekke var en hjemmets mann, avholdt og kjent av alle sjøens menn, og byens borgere. Aller kjærest var det når han kunne frigjøre seg fra alle verv og reise til sitt landsted på Våga i Sveio. Fiske var hans store hobby, selv når kulden satte inn og smertefull verk satte seg i den skadede venstre skulder ble delvis glemt når sild skulle saltes, og fisk tilberedes for sin familie, og han var rundhåndet med alt til sine venner som han hadde så mange av. Det blir med stor vemod for mange av oss når en passerer sjøhuset hans og ikke ser han stå der høyreist og vinke til oss. Det er med dypt vemod vi alle vil savne han.
Sjøkaptein Magnus Brekke, etterlater seg hustru og tre barn, samt syv barnebarn, som vi venner vil være med og dele Deres dyptfølte sorg og savn av en kjærlig husfar og venn. Vi minnes hans navn i ærbødighet, og lyser fred over hans minne.
Signeres med Venner.
Ansvarlig innsender. Erling Meidell Birkeland, Klokkarveien 33, Haugesund.
For Deres velvillighet benytter jeg anledningen ä takke Dem på forhånd.