Publisert i Haugesunds Avis november 2016
Av Leif M. Bjørkelund
Ivar An. Christensen (1868-1934) etablerte rederivirksomhet i Haugesund 1902 etter flere år som skipsmegler. Rederiet ble i 1913 overført til Kristiania og etter rederens død i 1934, disponert av svogeren Sverre Holter-Sørensen, Oslo. Ivar An. Christensen hadde i flere år forsøkt å komme inn i linjefarten og innledet i midten av 1920-tallet samarbeid med linjerederiet Garcia & Diaz i New York som drev Linea Sud Americana mellom New York og havner rundt La Plata. Kilde: Linjer rundt jorden, av Dag Bakka jr.
Rederiet hadde i 1924 kontrahert tre store motorlasteskip ved Burmeister & Wain’s Maskin- og Skibsbyggeri, København og det var dette som skulle åpne mulighetene i linjefarten, og ble levert som «Primero», «Secundo» og «Tercero».
M/S «Primero» ble overtatt i juli 1925 av A/S Ivarans Rederi og tett fulgt av sine søsterskip i september og januar 1926. Tonnasjen var på 7930 tdw. og maskineriet bestod av 2 stk. 6 syl. 4-takts Burmeister & Wain diesel-motorer på 1750 BHK eller 2300 IHK. Fra 1928 til 1931 seilte hun under navnet «Sud Argentino». Under depresjonen kom det til brudd med Garcia & Diaz, og det ble inngått ny avtale i 1932 med Moore & McCormack i New York. Men samarbeidet ble i siste halvdel av 30-tallet avviklet og rederiet besluttet å etablere egen linje. Ivaran Lines South American Service ble satt i gang på nyåret 1939 med Stockard Steamship i New York som generalagent. «Primero» gikk i 1940 ut av linjefarten og «Segundo» solgt til Skips-A/S som ble starten for Anders Wilhelmsen som skipsreder etter flere års virke i Ivaran, mens «Tercero» seilte i timecharter for amerikansk linjerederi til mai 1943.
Ivarans Rederi skulle i årene frem til krigen få en spesiell betydning for Valestrand kommune i Sunnhordland med hensyn til sysselsetting av sjøfolk. Bakgrunnen var at Reinert M. Svanberg (1883-1958), bosatt på Tittelsnes, var en av Ivaran-rederiets mest betrodde maskinsjefer. I løpet av 1925 til 1939 ble rederiet tilført en rekke nye motorlinjeskip fra danske og svenske verft og Svanberg som førte tilsyn med nybyggene formidlet sjøfolk etterhvert som skipene var leveringsklare. Først ute var «Primero» i 1925 med Reinert Svanberg som 1. maskinist og tett fulgt frem til september 1939 med leveringen av «Sørholt» som det siste av en serie på fire linjeskip fra Kockums Mek. Werkstads A/B i Malmø. De øvrige ble levert som, «Besholt» i 1936, «Ivar An» i 1938 og «Reinholt» i 1939. Inklusive de tre linjeskipene på 8330 tdw. Rederiet fikk levert fra Burmeister & Wain i 1928, disponerte rederiet ved krigsutbruddet i 1939 en linjeflåte på 10 skip.
Reinert M. Svanberg og tre av hans sønner, Rolf, Einar og Kristoffer stod alle ombord i Ivarans skip da Norge kom i krig. Einar (1916-1981) seilte i tiden 1932 til 1938 med Ivarans motortanker «Lise» og linjeskipet «Argentino» og Kristoffer (1918-1997) dro som førstereis i 1935 til 1938 med linjeskipet «Uruguayo». Eldstebroren, Rolf (1914-2012), gikk i mai 1938 ut med M/S «Ivaran» fra byggeverftet Kockums i Malmø og ble stående ombord til 1946. (Omtales senere i kommende artikkel)
Foto: Einar Svanberg, utlånt av Bodil Svanberg (datter).
Kristoffer Sundnes Svanberg foto ca. 1952. utlånt av Doris Elin Bratland.
Den 15. februar og 21. mars 1940 ble brødrene Einar og Kristoffer påmønstret som motormenn ombord i M/S «Primero». Skipet var nylig ankommet til Bergen med kornlast fra USA og det ble en del utskifting blant besetningen. Kornlasten som bestod av hvete ble delvis losset i Bergen og i Hammerstrand, Buvika ved Trondheimsfjorden, forteller Kristoffer Svanberg. Etter utlossing gikk reisen til Narvik og lastet jernmalm for Baltimore. Etter seilingsplanen skulle skipet ta en kull-last tilbake til Norge og deretter gjennomgå klassing ved Burmeister & Wain i København. Men begivenhetene på krigsfronten skulle imidlertid sette en stopper for dette.
Kristoffer Svanberg forteller: «Da vi ankom Narvik i slutten av mars 1940 undret vi oss over alle de tyske lasteskipene som lå til ankers i havnen. Vi ble liggende å vente på lastetørn 3-4 dager. Inne i havnen lå to norske marinefartøyer og det var en mengde marinegaster på landlov i byen. Men vi var jo unge den gangen og reflekterte ikke noe mer over dette. Først etter at vi mottok meldingen om det tyske angrepet på Norge og senkningen av panserskipene «Norge» og «Eidsvold» på Narvik havn, forstod vi sammenhengen».
Den 9. april befant «Primero» seg i posisjon sør av Island og hadde et par dager tidligere blitt praiet av en britisk hjelpekrysser, men fikk fortsette reisen da skipets papirer var kontrollert.
Kort tid før avreise fra Narvik ble skipets 2. maskinist syke avmønstret. Under overfarten oppstod det problemer med brennstoffsystemet på den ene hovedmotoren og skipets videre reise gikk med en motor. Ankom Baltimore, Maryland 17. april og ble etter utlossing forhalt til Bethlehem Farfield Shipyard for å utføre den foreskrevne klassingen. Etter seks ukers opphold avgikk skipet fra Baltimore i mai, gråmalt og med full blending, med kurs for Galveston, Texas, for å laste svovel bestemt til New Zealand. På vei ut av havnen møtte de et av Ivaran-rederiets nyeste linjeskip, «Sørholt» på 9200 tdw. levert fra Kockums i Malmø september 1939, med Reinert M. Svanberg som maskinmester. Svanberg ble avmønstret i New York juni 1942 og ble værende i land til 1945.. Skipet var beskjeftiget i linjefart mellom Sør- og Nord-Amerika og ble torpedert av tysk ubåt 15. september 1942 på reise fra Buenos Aires med et tap på 7 mann. Under overfarten i det sørlige Stillehavet ble motormann Gustav Thoresen meldt savnet den 26. juni. «Primero» befant seg tett opp under kysten av New Zealand, men etter iherdig leting ble det konstatert at han måtte ha falt overbord. (Ref. «Våre falne», b. 4). Svovellasten ble losset i Auckland, Vanganui og Littelton som er havnebyen til Christ Church. Reisen gikk da til Australia hvor det ble lastet hvete i Sydney for Storbritannia. I Sydney ble skipet armert med en eldre 4-tommers kanon og fikk montert degausingkabel til vern mot magnetiske miner. Kristoffer Svanberg forteller at de også fikk et par gamle Enfield-rifler fra første verdenskrig som skulle fungere som et slags «luftskyts». De hadde ikke noe annet å tilby. Skipets videre reise gikk over Det Indiske hav via Cape Town hvor det ble bunkret og proviantert. Under havneoppholdet nektet kaptein Hans Otto Christensen besetningen landlov. Begrunnelsen var at et par lettmatroser hadde forsøkt å rømme da skipet oppholdt seg i Sydney. Den 9. oktober ankret skipet opp i Freetown i Sierra Leone for å følge med i konvoi til Storbritannia. Under havneoppholdet ble skipene utsatt for bombeangrep av franske fly fra det nazikontrollerte Vichy-regimet som nå hadde kontrollen over de franske koloniene i Vest- og Nord-Afrika. De angripende flyene ble møtt av et kraftig lustvernskyts fra et britisk slagskip og flere andre marinefartøyer og ingen skip ble skadet.
Konvoi SL 51 avseilte den 12. og var en 7-mils konvoi med omlag 12-14 skip eskortert det første døgnet av en taubåt armert med et maskingevær. I samme konvoi fulgte også de norske tankskipene «Grena», «South Africa» og «Thorshavet». Underveis møtte de uvær med sterk storm og mange av skipene mistet kontakten med konvoien. Opp under irske kysten ble de som var igjen av konvoien eskortert av britiske fly og ankom River Clyde 1. november 1940. «Primero» fortsatte reisen etter noen dagers venting og ankom Leith i Skottland 11. november hvor lasten ble losset. Kristoffer Svanberg forteller: Maskinfolkene gikk straks etter ankomst i gang med stempelsjau på hovedmaskineriet. Men både jeg og bror min var lei av denne gamle «lørja» og krevde avmønstring. Dette nektet kaptein og 1. maskinisten å etterkomme og hevdet at vi hadde mønstret på for 18 måneder og dette måtte overholdes. Men så fikk jeg greie på at alle slike kontrakter ikke gjaldt i krigstid og vi fikk den 18. november mønstre av. Vi reiste da over til Glasgow – 4 maskinfolk og noen flere på dekk, tilsammen 10-11 mann. I Glasgow måtte vi melde oss, og marinen skulle da ha så mange mann som mulig. De skulle ha 50 maskinfolk og så var det kun 2 som hadde meldt seg – det var bror min Einar og meg.
Et nytt og spennende kapitel for brødrene Svanberg var dermed påbegynt. Rekrutt-tjenesten ble gjennomført på «Royal Arthur», Skegness, nord for London fra 26. november 1940 -15. januar
1941. Kristoffer gjennomgikk siden et torpedokurs om bord i et gammelt panserskip som het «Defience» fra 1860-årene. Brødrene Svanberg ble innkvartert sammen med flere norske på egen banjer ombord i det gamle franske slagskipet «Paris» fra 1. Verdenskrig, som fungerte som losjiskip i Portsmouth etter den franske våpenhvilen med Tyskland juni 1940. Einar gjennom-førte et fyrbøterkurs i Plymouth, som i realiteten var en maskinistskole. Deretter ble brødrene beordret over til konvoi-eskorte og tjenestegjorde senere på norske ubåter til krigens slutt.
Men M/S «Primero» skulle seile videre og ble på ny sendt til Australia via Panamakanalen og ankom Melbourne 22. februar 1941 for å innta en ny last med hvete til Storbritannia.
Tilbakereisen gikk samme vei via Bermuda og sluttet seg 14. juni til østgående atlanterhavs-konvoi HX 133 fra Halifax. Men ble underveis beordret inn til St. Johns, New Foundland, etter kollisjon i tett tåke den 20. juni med britiske «City of Oxford» i posisjon 45 52N, 49 58W.
Avgikk Wabana etter reparasjon 8. august og sluttet seg til østgående konvoi HX 143 med ankomst Liverpool den 20. Utførte senere på året en reise til Sierra Leone i Vest-Afrika med retur til Liverpool i konvoi SL 93. Sluttet seg 8. februar 1942 til vestgående konvoi OB 64 fra Loch Ewe i Skottland til Halifax med ankomst den 24. Med i konvoien fulgte de norske D/S «Bruse Jarl», D/T «Frontenac» og Haugesunds damperen «Snar» til Kr. Høgh-Hervig, ført av kaptein Aksel Alne fra Vikebygd i Sunnhordland. Med i eskorten var de norske korvettene «Acanthus» og «Rose». Den 28 februar var «Primero» vel fremme i New Yorks havn.
På samme tid ble Charles M. Bersaas (1911-2000) avmønstret 22. april 1942 i New York etter 25 måneders tjeneste som fyrbøter om bord i Christian Haalands D/S «Alaska». Jfr. Artikkel om dampskipet «Alaska» april/mai 2015.
Foto: Maskinist Charles Martel Bersaas var født i Stavanger, men fikk sin oppvekst i Haugesund. Han dro til sjøs i 1925 som ble starten på 38 års fartstid i handelsflåten. Utlånt av familien Bersaas.
Men etter en kortvarig tid i land mønstret Bersaas den 6. mai som motormann om bord i M/S «Primero». Skipet lastet i mai krigs-materiell i New York og avgikk den 20. via Philadelphia til Midt-Østen. Lasten besto av stridsvogner, lastebiler, ammunisjon og en dekkslast med fly i kasser. Materiellet ble losset i Suez og i Alexandria. Under tilbakereisen anløp skipet Aden hvor det ble tatt ombord 500 tonn salt som ballast, forteller Charles Bersaas.
Slaget om Atlanteren gikk utover sommeren og høsten 1942 inn i sin avgjørende fase. Det tyske ubåtvåpenet var nå på sitt sterkeste og Storadmiral Dønitz utvidet ubåtkrigen til også å gjelde det sørlige Atlanterhavet. Ubåtenes operasjonsområde strakte seg fra Karibien, nordøstkysten av Brasil til Øst-Afrika. M/S «Primero» avgikk Cape Town 1. oktober 1942 med kurs for New York via Port of Spain for bunkring. Den 25. oktober kl. 13.40 GMT var posisjonen 13.38 N, 53.55 W. På broen var vakthavende 3. Styrmann Fritz Elffroth og med matros Magnar Skjærvik som rormann. Været var klart, siktbart med lav bris. Skipet hadde forøvrig ikke mottatt noen varsler om fare under reisen og en hadde ikke observert noe mistenkelig. Angrepet kom uten noe varsel fra den tyske ubåten «U-67», Kapitänleutnant Müller-Stöckheim, og fikk inn et torpedotreff i skipets maskinrom på styrbord side og vakthavende 4. maskinist (Assistent) Harald Pettersen og smører Maurice Millet, antas drept momentant. Man hørte vannet fosse inn i tre-rommet. Radio-lugaren raste sammen. Røk og tung gass fra maskinen hindret undersøkelser der. Kl. 13.58 gav kaptein Hjalmar Johansen, som ble tilkalt på broen 10 min. før torpederingen da det ble meldt fra utkikken om mistenkelige skygger i horisonten, ordre til å forlate skipet som la seg mer og mer over. Jfr. Sjøforklaring.
Harald Osvald Pettersen Foto: Våre Falne
Charles Bersaas forteller at han stod i baderommet og vasket seg da torpedoen eksploderte og han kom nærmest halvnaken over i livbåten. Livbåtene på styrbord side ble knust og besetningen gikk over i babords båter hvor den ene var utstyrt med motor. Da livbåtene var kommet klar avfyrte ubåten en ny torpedo som traff like ved to-luken, men skipet fløt fortsatt. Kl. 17.00 var det klart at «Primero» ikke kunne berges. Det lå med 40 graders slagside og sank stadig dypere med akterskipet.
De 37 overlevende fordelte seg i to båter og satte seil for Trinidad som lå omlag 800 nautiske mil borte. De skipbrudne kunne ha blitt tatt opp av passerende skip, men takket nei. Været var på denne årstiden bra med fin temperatur og de tok land ved Toco like vestenfor East Point om ettermiddag den 31. oktober. De innfødte i Toco myldret til da båtene ankom og forsynte dem rikelig med mat.
Fra Toco fikk 35 mann samme dag busstransport og ble innkvartert i Port of Spain. To mann ble igjen for å bringe livbåtene til Port of Spain, og ankom 3. november.
I november blusset u-båt krigen i Karibien opp i igjen med torpedering av 25 skip hovedsakelig mellom Curacao og Trinidad, og 9 skip utenfor kysten av Brasil. 4 av de senkede skip var norske. Kilde: Nortraships flåte bind II.
Sjøforklaring ble avholdt i New York 17. november, representert av: Kaptein Hjalmar Johansen, 3.styrmann Fritz Elffroth, matros, Magnar Skjærvik og maskinmester Herman Klock.
Charles Bersaas kom seg sammen med de øvrige i løpet av november til New York. Han ble imidlertid kort tid etter ankomsten innlagt på hospital for behandling av gulsott. Men mønstret senere ut så snart han var frisk nok og kom tilbake til konvoifarten på Nord-Atlanteren. Mønstret ut som fyrbøter den 9. mars 1943 om bord i gamle D/S «Veni», på 4880 tdw. bygget i Sunderland 1901, Til stavanger-rederiet Peder Smedvig. Her ble Bersaas stående til avmønstring i Liverpool 17. februar 1944. Men etter en kort ferie påmønstret 18. Mai på D/S «Romulus» til Alf Rød av Halden og avmønstret 29. desember 1944 I Liverpool. Bersaas siste skip I Nortraships tjeneste var med D/S «Evanger» på 7280 tdw. Til bergen-rederiet Westfal-Larsen fra
13. April og gikk I land ved skipets ankomst til Trondheim lastet med kull den 29. oktober 1945. Hjemreisen gikk med hurtigruten til Bergen. Bersaas reiste ut med «Alaska» I januar 1940 og var først hjemme hos familien I Haugesund tidlig i november.
Kilder og henvisninger:
Intervju med maskinsjef Kristoffer Svanberg (1918-1997). Leif M. Bjørkelund, 23.04.1994.
Intervju med maskinist Charles Martel Bersaas( 1911-2000), Haugesund. Leif M. Bjørkelund 13.01. 1994.
Sjøfolk I krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif m. Bjørkelund
Linjer rundt jorden. Historien om norsk linjefart, av Dag Bakka jr.
Nortraships flåte bind II. Jon Rustung Hegland.
Sveio I krig, av Torleiv Høgestøl.
Sjøforklaringer fra 2. Verdenskrig bind 1 og 2. Norsk maritimt museum, Oslo.
Mønstringer fra krigsseilerregisteret.
Warsailors.com
Mannskapsliste M/S «Primero» pr. Oktober 1942.
Kaptein Hjalmar Johansen.
1. styrmann Norman Thomassen.
2.Styrmann Erling Olsen.
3.Styrmann Fritz Elffroth.
Radiotelegrafist Sverre Hegvik.
Tømmermann Olaf Nordseth.
Båtsmann Konrad Gjerde.
Matros Kristian Jensen.
Matros Magnar Skjærvik.
Matros Henry Danielsen.
Matros Bjarne Bjerke.
Matros Kristian Skotland.
Matros Hans Tuft.
Matros/skytter Leif Grunn.
Lettmatros Hans Hansen.
Lettmatros Thor Molteberg.
Lettmatros Kenneth Robinson (Britisk?)
1. Maskinist Herman Klock.
2. Maskinist Johan Olsen.
3. Maskinist Ingvald Herland.
Reparatør Albert Abrahamsen.
Motormann Otto Aas.
Motormann Charles M. Bersaas, Haugesund.
Motormann Johan Lindgjerdet.
Motormann Georg Ellingsen.
Motormann Leif Haugen.
Smører William Gilbert(Britisk?)
Smører Søren Olsen.
Stuert Bjarne Hansen, Vikedal.
Kokk Edvard Edvardsen.
Byssegutt Reidar Scharning.
Salonggutt Tai Lop(kinesisk)
Messegutt Malcolm Collison(Britisk)
Messegutt Basil Langveld(Britisk)
Salonggutt John Thomson(Britisk)
Skytter Alfred Copson(Britisk)
Skytter Edward Clarke(Britisk?)
De omkomne var:
Maskinassistent
Harald Osvald Pettersen, født 23.09. 1919 Søndeled. Pettersen ble påmønstret M/S «Primero» i New York mai 1942 og opplevde sitt første krigsforlis som motormann ombord I M/S «Fernlane» av Oslo da skipet ble torpedert av en Italiensk ubåt 7. mai 1941.
Han var også en kort periode ombord I M/T «NYHOLT» av Haugesund.
Påmønstret i New York 5.11. til 22.11. 1941 – 17 dager.
Smører Maurice Millot, født 22.09.1922, Storbritannia.
Artikkel i krønikeserien for desember: Brennpunkt Singapore.