Publisert i Haugesunds Avis juli 2018.
Av Leif M. Bjørkelund
Den allierte seier i Nord-Afrika våren 1943, banet veien for nye militære angrep mot aksemaktene. Som ledd i strategien skulle havnebyene i Nord-Afrika brukes som operasjonsbaser mot fiendens styrker i Middelhavet, og deretter følge opp med en landgang på Sicilia og det innledende angrep på «Festung Europa». Amerikanerne og britene var i begynnelsen uenige om de strategiske valg om hvor angrepet skulle settes inn, men beslutningen ble tatt under Casablanca-konferansen i januar om å gå i land på Sicilia. Noe som amerikanerne ga sin fulle tilslutning til.
Fra USA, Storbritannia og Egypt ble troppetransportskip, eskortefartøyer, tank- og tørrlastskip med forsyninger, ammunisjon, drivstoff, stridsvogner og tyngre våpen klargjort for den britisk-amerikanske invasjonen av Sicilia. Invasjonsarmadaen besto av 2590 fartøyer inklusive eskortefartøyer og marinens deknings-styrker. «Husky», som var kodenavnet på den allierte invasjonen av Sicilia, ble innledet om morgenen 10. juli 1943. Det var en britisk ilandstigning på sørøstkysten, ledet av general Bernard Montgomery, og en amerikansk i sør ledet av general George S. Patton. I første angrepsbølge skulle det landsettes 180 000 mann, 300 kjøretøyer, 300 stridsvogner og 900 kanoner.
I rolig vær la angrepskonvoiene ut fra flere havner i Nord-Afrika, og ble samlet nord for havnebyen Tripoli i Libya. Angrepsstyrken fortsatte forbi det britiske støttepunktet på Malta og fordelte seg til sine angrepssektorer. General Patton som ledet den amerikanske styrkene, og hans 7. armé dreide mot det vestlige landstigningspunktet på sørspissen, mens den britiske general Montgomerys 8. armé gikk mot strendene i øst og byen Siracusa.
Også i denne operasjonen skulle norske handelsskip bidra i troppetransport og i forsyningsfarten til de allierte styrkene. Den norske amerikalinjens S/S «Bergensfjord» avgikk Durban 25. mai med 2500 tropper om bord og fulgte med eskortert konvoi til Suez hvor troppene ble satt i land. I Suez ble skipet holdt tilbake for å avvente ordre.
Noe sto på, det var tydelig. I Akababukten pågikk omfattende invasjonsøvelser som ga dem en pekepinn om hva som var i gjære. Admiral Thourbridge var ombord og fant alt i orden, og den 29. juni tok «Bergensfjord» inn full troppelast. På konvoikonferansen like før avgang fikk kaptein Andreas Edvard Velle vite at «Bergensfjord» skulle føre stormtropper til Sicilia og være i forreste linje i den forestående invasjon. Under landgangen i Nord-Afrika i november 1942 hadde de fått føling med krigen på kloss hold og kommet uskadd fra det. Nå skulle de være helt fremst i konvoien, og ombord fantes stormtropper som skulle først i land for å etablere brohodet før hovedstyrkene ble landsatt.
Angrepskonvoien som var dekket av sterke marine- og flystyrker snek seg langs kysten av Nord-Afrika og dreide så nordover ved Tripoli, styrte sør for Malta og var i posisjon etter fem døgns seilas 7. nautiske mil utenfor Siracusa ved midnattstid den 10. juli.
«Bergensfjord» ble anvist ankerplass kl. 02.30 og ilandføringen av troppene påbegynt kl. 08.45.
«..Det var en stille natt med klart og farlig vær. Intet tydet på at armadaen av skip var blitt oppdaget. Men fra klokken 22.00 begynte ting å skje. Vi hørte drønn av tunge bombefly, og der kom de, et sted oppe i mørket, vi hørte dem passere over oss. En del av formasjonene kunne vi se som mørke skygger i natten like over mastetoppene. Nå spilte skytset i land opp. Sterke detonasjoner hørtes over alt nå, også fra skipene. I retning av Siracusa og Catania så vi ilden fra fiendens luftvern, og himmelen ble opplyst av sporlys og branner etter bombenedslag …», skriver sjef for skytterne på «Bergensfjord» i sin dagbok, fenrik Finn Wessel-Berg.
Foto: M/S «John bakke» – deltok i fremste linje under landgangen på Sicilia sommeren 1943. Utlånt av Haugesund Rederiforenings arkiv.
Blant de norske som skulle få oppleve krigens redsler under heftige og langvarige luftangrep under invasjonen, var besetningen på Haugesunds skipet M/S «John Bakke» til rederiet Knut Knutsen O. A.S.
«John Bakke» på 8530 tdw var blant de fem norske handelsskipene som under operasjon «Rubble» brøt ut fra Gøteborg natt til 23. januar 1941 og kom velberget over til Storbritannia. Jfr Knutsen-skip som blokadebrytere, H. Avis januar 2016/Krigsseileren.com …
Kaptein Escudier, fra Cardiff, som hadde ført «John Bakke» under utbruddet fra Gøteborg, ble etter ankomst til Glasgow, avløst 10. februar av Thorbjørn Thorsen, som ble fører av skipet til november 1942. Thorbjørn Thorsen, f. 1893 i Røyken, Buskerud, hadde tidligere tjenestegjort som overstyrmann på Den Norske Amerikalinjes M/S «Oslofjord» som ble minesprengt og totalhavarerte 1. desember 1940 ved innseilingen til Newcastle.
Etter dokking og overhaling i Glasgow ble «John Bakke» påmønstret full norsk besetning, armert med 4 tommers kanon akter og maskingevær på brovingene. Utførte deretter en reise fra Bristol med kullstøv bestemt for el. kraftverk i Buenos Aires og lastet deretter korn, saltkjøtt og matvarer for Liverpool hvor hun ankom via Bermuda i konvoi den 18. juli 1941. Skipet ble heretter beskjeftiget i reiser til Sør-Afrika, Midtøsten og Australia/New Zealand og kom så inn på de nord-Atlantiske konvoirutene.
Foto: Kaptein Reinert Emil Holme (1897-1971), førte «John Bakke» fra november 1942 til juli 1944. Utlånt av Jan Helmik Mæland.
Den 11. november 1942 ble kaptein Thorsen avløst i New York av Reinert Emil Holme. Reinert Holme, født 3. juni 1897 på Holme i Bømlo sokn i daværende Finnås kommune. Han var sønn av skipper Reinert Knutsen Holme og Helene f. Vestvik. Familien flyttet i 1897 til Espevær som tilhørte Bømlo sokn. Reinert giftet seg med Kirsti f. Vespestad, overtok boligen etter foreldrene og de fikk i 1933 sønnen Reidar. Informant Kristian Grutle, Bømlo. Kaptein Holme ble den 5. mai 1941 syke avmønstret i New York fra Knutsens hvalkokeri «Suderøy» hvor han hadde tjenestegjort som 1. styrmann siden han ble påmønstret i Haugesund 30. september 1939. Etter tre måneder, juni til september 1942, som vikarskipper på M/S «Margrethe Bakke» ble Holme fører av M/S «John Bakke» fra 8. november 1942 frem til avmønstring i Manchester 29. juli 1944.
Forsyningsskip til invasjonen på Sicilia
«John Bakke» avgikk den 8. april fra St. John, New Brunswick, lastet med stykkgods og med to passasjerer. Skipet sluttet seg i Halifax til konvoi HX 233 som hadde seilt ut fra New York den 6. bestemt for Liverpool. Ankom Manchester via Liverpool 21/22. april og returnerte til Liverpool hvor skipet ble liggende i flere uker under utrustning og klargjøring til den nært forestående allierte invasjon på Sicilia som på dette tidspunkt var holdt strengt hemmelig.
Under opphold ved marineverftet i Clyde ble Skipet kraftig bestykket før avreise til Middelhavet. I tillegg til 4-tommeren akter, fra 1941, ble det i løpet av mai 1943 montert en 12-punder (76 mm kanon), 6 20 mm Oerlikon maskinkanoner og rakettbatterier,
4 F.A.M.,
4 P.A.C. rakettapparater, type J.
1 Pillarbox rakettbatteri plassert på styrbord- og babord side. I tillegg ble skipet utstyrt med følgende forsvarsmidler:
2 Twin Marlin maskingevær,
1 Lewis maskingevær,
3 Rifler,
Sperreballonger, Avmagnetiseringsapparat,
Brobeskyttelsesanlegg og Røykflåter. Jfr. masteroppgave om «John Bakkes» bevæpning og sluttrapport fra Merchant Marine Defence, gjengitt i Nortrashipsflåtens skyttere 1941-1946, 1989.
Foto: Alf Riiber Christensen, f. 7. juli 1914 på Øiestad, pr. Arendal. Til sjøs i 1933 med M/S «Oregon Express» til Oslorederiet Sigurd Herlofson og styrmannseksamen i 1937. Norges skipsførere 1953.
Væpningsoffiser fenrik Alf Riiber Christensen var kommet ombord i mai 1943 og hadde under sin kommando ni norske og syv britiske skyttere.
1. styrmann Alf Riiber Christensen ble den 25. juli 1942 torpedert med Sigurd Herlofsons M/T «Tankexpress» på ballastreise Freetown til Trinidad, og knapt fem måneder etter igjen torpedert 9. januar 1943 med Oslo tankeren M/T «Minister Wedel» på reise i konvoi fra Port of Spain til Gibraltar. Jfr. «TM1 – konvoien som nesten ble utslettet», krønike februar 2018, Krigsseileren.com. Styrmann Christensen meldte seg etter krigsforliset til tjeneste i marinen. Etter utdanning ved Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH) i Dumbarton i Skottland som inspektør-og væpningsoffiser tjenestegjorde han på M/S «John Bakke» fra 24. mai 1943 til 24. juni 1945.
Under de ekstraordinære operasjonene på Middelhavsfronten seilte skipet fra mai til november 1943 med 21 skyttere hvor storparten var britiske og norske.
De norske skytterne som deltok under operasjon Husky var: Ragnar Olsen, Torstein N. Flathaug, Harald Johan M. Odland, Erling M. Martinsen, Palmer Sputnesset, Lars Johan Jacobsen, Fridtjof Anker Thoresen, Karl Zincke Bauge og Arnold Strand Berg.
«John Bakke» var tilsluttet konvoi KMS 19 på 36 forsyningsskip og avgikk River Clyde med eskorte 25. juni 1943 for Algiers lastet med 1623 tonn krigsmateriell og 54 soldater som skulle føres til fronten på Sicilia umiddelbart etter at brohodene var sikret. Under seilasen ble det satt ubåtvakt og det ble holdt konstant beredskap og alt skyts bemannet. Konvoien passerte Gibraltar den 6. juli og ankom til Algiers om morgenen den 8. juli uten noen episoder underveis. Forsyningsskipene ble liggende for ordre til den 14. juli, da kursen ble satt for Augusta på Sicilia via Valetta på Malta. Væpnings-offiseren, Fenrik Christensen rapporterte at denne del av reisen forløp uten hendelser. Men tre norske skyttere, som sto beredskapsvakt ved 12-punderen på bakken, hadde en liten tilføyelse: «Vi gikk fra Malta om kvelden den 18. juli med kurs for Sicilia. I grålysningen ble det observert et fly som alle antok for vennlig, da eskortefartøyene ikke åpnet ild. Etter en halv time kom flyet tilbake og kretset omkring og kom mellom oss og eskorten. Vi hørte da et klikk og vi trodde det var fusk med motoren. Da flyet var forsvunnet, så vi en rett stripe som krysset foran baugen, og vi antok det for å være en torpedo. Alarm ble gitt med engang. Ild ble ikke åpnet …»
Tidlig om morgenen den 19. juli løp «John Bakke» inn på havnen i Augusta. Den 14. juli var all fiendtlig motstand i denne herjede havnebyen slått ned og havnen ble i all hast ryddet for miner og gjort klar til å losse forsyningsskipene.
Fiendens fly interesserte seg imidlertid sterkt for de allierte lossehavnene, og det varte ikke lenge før «John Bakke» fikk bruk for sitt luftvern skyts. Ut på formiddagen observerte man at tre inngående troppeskip var i kamp med tyske bombefly og kl. 12.00 ble det slått alarm også inne i havnen. Alle skip der deltok i sperreilden. «… Ved innløpet til havnen ble de angrepet gjentatte ganger. Flere tyske Focke Wulf 190 jagerfly strøk over skipene, og snart fikk skytterne på det norske skipet nok å gjøre. Det ble åpnet for kraftig beskytning fra forsvarsvåpnene, men til tross for full ildkraft fra rakettbatteriet Pillbox og 2 Oerlikon-maskinkanoner fikk skytterne snart problemer: Flyene kom stupende fra solen så det var vanskelig å se om de hadde retning mot det ene troppetransportskipet – som dermed var i over-hengende fare, og det var kun en resolutt inngripen fra kanonmannskapet på «John Bakke» som reddet troppene fra den store katastrofen. Skytterne sier at fire Foche Wulf 190 kom stupende ned fra solen så det var vanskelig å se dem, men de fikk senere høre at et av jagerflyene antakelig var skutt ned. Mye tydet på at ildkraften fra skytterne var avgjørende for utfallet av kampen, for da det stilnet utover formiddagen fikk mannskapet besøk av konvoisjefen som takket dem for innsatsen.», skriver Vegar Sæther i «Krigsseilere».
Det første nattangrepet fant sted kl. 03.30 den 20. juli. Denne gang var det bare ett fly som stupte ned, slapp bombene og forsvant. Ett skip ble truffet og sprang i luften. Det samme gjentok seg, men ingen skip ble truffet. Så kl. 03.15 den 21 juli begynte et 45 minutters inferno på Augusta havn. Atskillige fly, muligens så mange som 40, gikk til angrep og prøvde å opplyse den røyklagte havnen med fallskjermlys. Landbatterier, krigsskip og handelsskip åpnet opp med alt som var. Ombord i «John Bakke» var alle skytterne i aksjon hjulpet av den sivile besetning som ammunisjonslangere. På grunn av røyken arbeidet man med gassmasker på. To skip like i nærheten ble truffet og satt i brann. Lysskjæret fra dem trakk til seg flere fly slik at man ombord i «John Bakke» hadde følelsen av å ligge midt i sentrum av angrepet. Flere bomber vislet ned og detonerte i sjøen like ved, men gjorde ingen skade. Det var ikke mulig å se flyene. Metoden var at væpningsoffiseren ga akt på de militære batterienes ildretning og dirigerte skipets skyts i samsvar med det. Flere fly styrtet, men ingen kunne si hvilke kanoner som var ansvarlig for det. Da det ble stille igjen, hadde «John Bakkes» 12-punder alene skutt opp 52 granater, og Oerlikon kanonene hadde tømt det ene magasin etter det andre opp i luften.
De stadige flyangrepene hindret lossing av «John Bakke». De militære myndigheter beordret derfor skipet tilbake til Malta for å være i sikkerhet til ny og tryggere losseplass var klar. Avgikk fra Malta om kveld den 23. og neste dag var «John Bakke» tilbake på Sicilia og ankret mellom Alvola og Siracusa. Lossing ble utført ved hjelp av hærens amfibiebiler, omtalt som «ducks», som ferjet utstyret helt opp på land. Fra losseplassen kunne man hver natt iaktta luftvernilden over Syracusa og Augusta og hver natt sto skytterne ved sine våpen, klare til å forsvare skipet om fiendtlige fly gikk løs på det. Omtrent kl. 04.00 den 25. juli hørte de fly stupe ned mot «John Bakke». Ombord brukte de alt det skyts de hadde og skjøt mot lyden. Første gang bøyet flyene av, men annen gang hvislet bombene ned og detonerte i skipets umiddelbare nærhet. Det samme gjentok seg natten etter og om kvelden den 27. juli forsøkte flyene å sikte seg bedre inn ved å slippe fallskjermlys. Også nå var det mange fly over dem, men bombene falt som før i sjøen.
«John Bakke» avgikk losseplass om kvelden den 28. juli og ankret et annet sted på kysten. Syracusa ble angrepet samme kveld. Ankret losseplass igjen neste morgen. «… Og der lå vi i seks døgn og hadde angrep hver natt. Da vi begynte å få lite ammunisjon, fikk vi ordre om å skyte bare når flyene stupte på vår egen båt og på kommando. Vi hadde bare ett dagangrep da vi lå der, av et fly som passerte en krysser som åpnet ild. Det kom foran baugen vår og vi skjøt med 12-punderen, men da kunne vi ikke få låret kanonen nok ned, ellers ville vi ha skutt i baugen …» Jfr. Rapport fra fenrik Christensen.
Om kvelden den 30. juli var «John Bakke» ferdig utlosset og avgikk straks for Malta med ankomst tidlig neste morgen. Fortsatte reisen den 4. august til Port Said hvor hun ankom den 9. august. Det hadde da utskutt 65 prosjektiler fra 12-punderen, ca 4000 oerlikonprosjektiler, 100 rakett prosjektiler fra «pillboxene», 8 F.A.M. og åtte andre. De hadde brent av 50 røykflåter av egen beholdning og 100 røykflåter tatt fra lasten. Skipets to sperreballonger var begge skutt ned.
Jfr. Fenrik Alf Riiber Christensens rapport- beskrevet i Nortraships flåte b. II.
De allierte styrker rykket nå frem mot havnebyene ved Messinastredet. I de første dagende av august evakuerte italienerne og tyskerne sine tropper over Messinastredet. Kilde: Nortraships flåte bind II.
Den 3. september gikk de britiske styrkene i land ved Reggio de Calabria og den 9. ble amerikanske og britiske tropper landsatt ved Salerno sør for Napoli. Samme dag ble også Taranto inntatt av britiske Commandos som dermed sikret en viktig forsyningshavn for de allierte styrkene. Den 26. september ankom «John bakke» med forsyninger fra Alexandria og ble liggende i Taranto under utlossing til 30. september. Skipet stakk til sjøs samme dag og satte kurs for Gibraltar via Malta. I Gibraltar sluttet «John Bakke» seg til vestgående returkonvoi GUS 18 og seilte ut den 19. oktober bestemt for Halifax Nova Scotia.
Men innsatsen fra handelsskipene i de militære operasjoner gikk ikke upåaktet hen. Øverstkommanderende for de britiske styrker, general Bernhard Law Montgomery, talte til sjømennene som hadde deltatt: «Handelsflåten er i frontlinjen og en uunnværlig kampenhet. Uten dens støtte ville jeg vært lammet. Fienden har gjort sitt beste for å stanse dere, med miner, ubåter og fly. Allikevel ligger det skip på havnen med alt jeg trenger. Slik var det også i Suez, i Benghasi og ved Tobruk. Handelsflåten har aldri sviktet».
Den allierte offensiven fortsatte nordover i Italia, og den 8. september underskrev krigstrette italienere våpenhvile avtalen med de allierte og landets diktator Benito Mussolini ble avsatt. Tyskland mistet dermed sin forbundsfelle på sørfronten, men svarte med å okkupere landet. Sterke tyske forsvarslinjer sto mot de allierte angrepene. I et forsøk på å falle tyskerne i ryggen og komme forbi «Gustav-linjen» landsatte de allierte styrker ved Anzio på nyåret 1944. Til tross for liten framgang var virkningen likevel positiv for de allierte, da store tyske styrker ble bundet opp på sørfronten til den endelige kapitulasjon i mai 1945.
Kilder og henvisninger:
Krigsseileren. Temahefte til havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft .Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.
Krigsseilere, av Vegard Sæther.
Rapport fra fenrik Alf Riiber Christensen. Mønstringer i Nortraships flåte, Riksarkivet.
Nortrashipsflåtens skyttere 1941-1946, 1989.
Bergensfjord – skipet som overlevde alt, av Oddmund Ljone.
Warsailors.com